Creative Commons — usansk imperialisme på opphavsrettens område

Lar­ry Les­sig har satt søke­ly­set på en rek­ke uhel­di­ge utvik­lings­trekk innen opp­havs­ret­ten. Ret­tig­hets­ha­ver­ne har stram­met gre­pet mer og mer. Jeg har null sym­pa­ti med de som vil stje­le and­res verk uten å beta­le for dem. Men det krea­ti­ve rom har blitt sta­dig tran­ge­re når under­hold­nings­in­du­stri­en nid­kjært pas­ser på sine ret­tig­he­ter og tru­er med rui­ne­ren­de erstat­nings­krav om man ikke dan­ser etter deres pipe.

Lar­ry Les­sigs svar har vært å etab­le­re Crea­ti­ve Com­mons. Det har fått en nær­mest reli­giøs til­hen­ger­ska­re. Man sier fra seg ret­tig­he­ter for å åpne opp rom­met for ska­pen­de inn­sats, som en reak­sjon mot de sene­re års til­stram­min­ger. Men usa­ne­re skal all­tid over­dri­ve. Det er i USA opp­havs­retts­ut­vik­lin­gen vir­ke­lig har gått av skaf­tet, og sva­ret fra Lar­ry Les­sig er pre­get av det­te. Det er en usansk løs­ning på et usansk pro­blem. Vi har pro­ble­met også hos oss, om enn i mind­re alvor­lig grad. Men pro­ble­met kan ikke løses på usan­ske pre­mis­ser.

Crea­ti­ve Com­mon er et sett stan­dard­vil­kår som man kan anven­de når man gjør sitt verk til­gjen­ge­lig for and­re. Dis­se til­la­ter at man kan utnyt­te ver­ke­ne på en måte som ellers vil­le ha vært i strid med opp­havs­ret­ten. Som opp­havs­mann sier jeg at dere får lov til å utnyt­te mitt verk på nær­me­re angit­te måter som for­ut­set­ter mitt sam­tyk­ke. Det er det­te jeg har gjort når det gjel­der utnyt­tel­se av min artik­kel Opp­havs­rett — en intro­duk­sjon, selv om mine vil­kår avvi­ker noe fra Crea­ti­ve Com­mon. Det arbei­des for å lage “nors­ke” Crea­ti­ve Com­mons vil­kår.

Både usansk opp­havs­rett og usansk kon­trakts­rett er gans­ke ulik norsk rett på godt og vondt, men mest på vondt. USA og usa­ne­re har en lei tendens til å tro at de er leden­de på alle områ­der. Det er de ikke. Når usa­ne­re skal gjø­re noe “inter­na­sjo­nalt” så betyr det som regel at res­ten av ver­den skal adop­te­re den usan­ske løs­nin­gen. At dis­se løs­nin­ge­ne slett ikke pas­ser and­re ste­der synes å være en totalt frem­med tan­ke, akku­rat som det er uten­ke­lig for USA at det fak­tisk er de som må til­pas­se seg ver­den. Det­te pre­ger Crea­ti­ve Com­mons. Det er 100% usan­ske løs­nin­ger som man vil eks­por­te­re mest mulig uend­ret til and­re land. Beve­gel­sens til­hen­ge­re synes å være fan­get i en tro på at alt som er vik­tig kom­mer fra USA, så man aksep­te­rer pre­mis­se­ne.

Crea­ti­ve Com­mons har ambi­sjo­ner om at deres vil­kår skal være de sam­me ver­den over. Man til­la­ter der­for ikke at uli­ke språk­ver­sjo­ner eller nasjo­na­le ver­sjo­ner avvi­ker fra det usan­ske annet enn der tvin­gen­de lov gjør det nød­ven­dig. Det kan være et greit utgangs­punkt. Men inter­na­sjo­nal opp­havs­rett er ikke helt enkel. Det føl­ger av Bern­kon­ven­sjo­nen Art 7(8) at ver­net regu­le­res av ret­ten i det land hvor vern kre­ves. En usansk opp­havs­mann som mener at noen i Nor­ge måt­te kren­ke hans ret­tig­he­ter har det vern man får etter norsk rett, og en norsk opp­havs­mann som mener sin rett kren­ket i Argen­ti­na har der det vern man får etter Argen­tinsk rett. Avtale­vil­kår, som Crea­ti­ve Com­mons vil­kår, kan kom­pli­se­re det­te. Men det går jeg ikke inn på. Man kan nok leg­ge til grunn at avtale­vil­kår i Nor­ge vil bli tol­ket etter norsk rett.

Hvis man skal etab­le­re en reguleing som skal fun­ge­re inter­na­sjo­nalt, da tar man selv­føl­ge­lig utgangs­punkt i inter­na­sjo­nal opp­havs­rett og gjør de nød­ven­di­ge loka­le til­pas­nin­ger fra det­te utgangs­punk­tet. Alle land som har slut­tet seg til Bern­kon­ven­sjo­nen, hvil­ket vil si alle land som betyr noe i den­ne sam­men­hen­gen, vil måt­te for­hol­de seg til Bern­kon­ven­sjo­nens begreps­bruk og etab­le­re de nød­vedi­ge bro­er mel­lom konvne­sjo­nen og nasjo­nal rett. Man må ha et bevisst og utvik­let for­hold til hvor­dan kon­ven­sjo­nens begre­per for­stås innen­for ram­men av nasjo­nal rett.

Det­te har Crea­ti­ve Com­mons ikke gjort. De har tatt utgangs­punkt i usansk rett. Resul­ta­tet synes å gå i ret­ning av noe som jeg ikke kan anbe­fa­le noen nors­ke opp­havs­mann å benyt­te. Det er ikke for­di jeg fra­rå­der opp­havs­menn å til­la­te mer enn det som de må til­la­te etter loven. Men anvendt i Nor­ge, og jeg vil tro i de fles­te Euro­pe­is­ke land, vil vil­kå­re­ne fra Crea­ti­ve Com­mons bare ska­pe rot og for­vir­ring. De pas­ser ikke hos oss.

En alvor­lig inn­ven­ding er at man anven­der ter­mi­no­lo­gi som er helt frem­med hos oss. Og enda ver­re: Man bru­ker beteg­nel­ser som er vel­kjen­te, men de bru­kes i en annen betyd­ning enn den de har i Euro­pe­isk og norsk opp­havs­rett. Slikt blir det advo­kat­mat av.

I USA liker man ikke og for­står ikke ide­el­le ret­tig­he­ter, til tross for at også USA er kon­ven­sjons­for­plik­tet til å respek­te­re dem. Så det­te hånd­te­res på en klø­ne­te måte. Hvis man skul­le mene at det er behov for en eks­pli­sitt regu­le­ring av det­te bur­de man ha tatt utgangs­punkt i Bern­kon­ven­sjo­nen artik­kel 6bis som lyder:

(1) Inde­pen­dent­ly of the author’s eco­no­mic rights, and even after the trans­fer of the said rights, the aut­hor shall have the right to claim aut­horship of the work and to object to any dis­tor­tion, muti­la­tion or other modi­fi­ca­tion of, or other dero­ga­tory action in rela­tion to, the said work, which would be pre­ju­di­ci­al to his honor or repu­ta­tion.

USA gir hel­ler ikke vern for utøven­de kunst­ne­re, kring­kas­tings­sel­ska­per m.m, og har ikke til­trådt Rom­kon­ven­sjo­nen om det­te. Der­for for­sø­ker man å pres­se noe av det­te inn under opp­havs­ret­ten, og resul­ta­tet er rot. I Euro­pa, inklu­si­ve Nor­ge, er det­te greit regu­lert. At USA har pro­ble­mer med det­te er ikke noe vi bør bry oss om. Men Crea­ti­ve Com­mons for­sø­ker å eks­por­te­re pro­ble­me­ne, blant annet ved å defi­ne­re en utøven­de kunst­ners pre­sta­sjon som et “verk”, noe det ikke er. Det bør vi avvise.

I USA liker man hel­ler ikke data­base­be­skyt­tel­se, og man kan få inn­trykk av at hel­ler ikke det­te er sær­lig godt for­stått. Også det­te eks­por­te­rer man ved å lage kon­trakts­vil­kår for det­te. Men her må det leg­ges til at data­ba­ser ikke har det sam­me ver­net inter­na­sjo­nalt som opp­havs­retts­lig ver­ne­de verk.

I til­legg kom­mer usansk kon­trakts­tra­di­sjon som er pre­get av en lite utvik­let evne til å ten­ke prin­si­pi­elt og utle­de kon­se­kven­ser fra det­te. Alt skal angis kon­kret. Resul­ta­tet er lan­ge og ules­li­ge kon­trakts­klau­su­ler som like­vel har en tendens til å ska­pe fler pro­ble­mer enn de løser.

Min kon­klu­sjon, etter å ha gått gjen­nom Crea­ti­ve Com­mons vil­kår, er at jeg ikke kan anbe­fa­le noen i Nor­ge å bru­ke dis­se. Man må gjer­ne gi bru­ker­ne av mate­ria­let til­la­tel­se til å gjø­re mer enn hva de har rett til etter almin­ne­lig opp­havs­rett. Men da bør det regu­le­res på en annen måte. Man kan til­la­te at det frem­stil­les eksemp­lar til nær­me­re angitt for­mål som under­vis­ning, eller til ikke ervervs­mes­sig bruk gene­relt. (Jeg vil fore­trek­ke uttryk­ket “ikke ervervs­mes­sig” frem­for “ikke kom­mer­si­ell”, da det er det førs­te som bru­kes i ånds­verk­lo­ven. Selv om det stort sett betyr det sam­me, unn­går man uklar­he­ter om man vel­ger lovens for­mu­le­ring.) Man kan even­tu­elt til­la­te videre­for­mid­ling på papir og/eller på nett, even­tu­elt med den begrens­ning jeg har valgt om at det ikke skal kun­ne tas inn i kom­pen­di­er uten sam­tyk­ke. Om man øns­ker kan man også til­la­te at and­re bear­bei­der ver­ket, gjer­ne med en for­ut­set­ning om at det­te ikke er ervervs­mes­sig bruk. Jeg vil­le også ha stilt som vil­kår at det skul­le frem­gå at det er en bear­bei­del­se, og at det skal være en hen­vis­ning til hvor ori­gi­na­le fin­nes. Kan­skje bør det utdy­pes noe, men så vel­dig mye mer er nep­pe nød­ven­dig. I alle fall tren­ger man ikke USA-infi­ser­te vil­kår som de Crea­ti­ve Com­mons vil ha oss til å bru­ke.

Avta­ler som er basert på vil­kår som set­tes av en part uten noen klar aksept fra med­kon­tra­hent er van­lig­vis pro­ble­ma­tis­ke. Det kan lett bli spørs­mål om hvor­vidt man i det hele tatt har en avta­le, og om hva den­ne even­tu­elt går ut på. Men ved den type vil­kår som det er er snakk om vil det ikke være noe pro­blem. Den som set­ter vil­kår gir til­la­tel­ser uten mot­ytel­se fra den annen part. Der­med blir det ikke noe spørs­mål om hvor­vidt noen mot­ytel­se eller begrens­ning av den annen parts rett er aksep­tert og der­med en del av avta­len. Om noen her skul­le hev­de at de ikke har aksep­tert noen avta­le, da har de hel­ler ingen til­la­tel­se til bruk ut over det som føl­ger av almin­ne­lig opp­havs­rett.

Hvis man skri­ver tekst på norsk har man lite behov for avtale­re­gu­le­ring på det­te punk­tet, med mind­re man vil gi and­re en rett til å bear­bei­de det man selv har skre­vet for der­et­ter å frem­stil­le eksemp­lar og gjø­re til­gjen­ge­lig den bear­bei­de­de ver­sjo­nen. I de fles­te til­fel­ler som ikke er pri­vat bruk vil man være omfat­tet av en avtale­li­sens. Man tren­ger der­for ikke å spør­re om lov til å bru­ke teks­ten. For and­re typer verk enn tekst har man ikke avtale­li­sen­ser i sam­me omfang, slik at beho­vet for regu­le­ring gjen­nom avta­le kan være stør­re.

Det kan være grunn til å ret­te en liten advar­sel mot utstrakt bruk av til­la­tel­ser til bruk av teks­ter ut over det som føl­ger av avtale­li­sens. Veder­lag til Kopi­nor bereg­nes med utgangs­punkt i antall kopi­er det lages av opp­havs­retts­lig ver­net mate­ria­le. En til­la­tel­se til fri­bruk kan kom­me til å med­føre at sli­ke teks­ter ikke tas med i bereg­nings­grunn­la­get, med der­av føl­gen­de reduk­sjon i veder­la­get til Kopi­nor. Nå er det sik­kert man­ge som ikke vil ha noe i mot at det beta­les mind­re, og det er et ærlig stand­punkt. Men man bør da være for­be­redt på at det­te også kan kom­me til å få kon­se­kven­ser når mid­le­ne skal for­de­les. Det er ikke gitt at teks­ter pub­li­sert på sli­ke vil­kår for frem­ti­den skal reg­nes med når man vur­de­rer pro­duk­sjon i for­hold til reise­sti­pend etc hvis det ikke beta­les veder­lag for dem. Sti­pend­ord­nin­ge­ne er tross alt en måte som veder­lag for utnyt­tel­se av verk til­bake­fø­res til opp­havs­menn, og ikke mil­de gaver som deles ut. Den som fra­sier sett ret­ten til veder­lag for bruk kan ikke i nes­te omgang gjø­re krav på en del av veder­lag som er betalt for bruk av and­res verk. (Det slår meg etter dis­se reflek­sjo­ner at jeg vil end­re vil­kå­re­ne for å bru­ke Opp­havs­rett — en intro­duk­sjon slik at den pri­mært kan bru­kes innen­for ram­men av en avtale­li­sens, og så til­la­te vis­se for­mer for bruk i den grad dis­se ikke alle­re­de er omfat­tet av avtale­li­sen­sen.)

Print Friendly, PDF & Email