Tvungne publiseringskanaler — et angrep på den akademiske frihet

Artik­ke­len er skre­vet sam­men med pro­fes­sor Hel­ge Røn­ning og ble opp­rin­ne­lig pub­li­sert i Fors­ker­fo­rum nr. 9/2007. Både Hel­ge Røn­ning og jeg er med­lem­mer av Fors­ker­for­bun­dets opp­havs­retts­ut­valg.


Et angrep på den aka­de­mis­ke fri­het

I Fors­ker­fo­rum 7/2007 får prin­sip­pet om såkalt ”Open Access” omfat­ten­de dek­ning. Det er et stort inter­vju med Rune Nil­sen og et mind­re med Karin Gun­der­sen. Ellers består opp­sla­get av to såkal­te fakta­bok­ser. Over­skrif­ten er: ”Open access må inn i arbeids­kon­trak­ta­ne”.

Et uklart begrep

Før debat­ten om ”open access” kan begyn­ne må man gjø­re rede for hva man mener med det­te. I Fors­ker­fo­rums opp­slag er begre­pet ”open access” ikke ordent­lig defi­nert. Man   vur­de­rer ikke hvil­ke kon­se­kven­ser det vil få for forsk­nin­gens fri­het om prin­sip­pet iverk­set­tes på uni­ver­si­te­ter og forsk­nings­in­sti­tu­sjo­ner. Vide­re under­slås alle opp­havs­retts­li­ge spørs­mål.

I fakta­bok­se­ne om ”open access” og i inter­vju­et med Nil­sen bru­kes begre­pet på en rek­ke mot­stri­den­de måter. For det førs­te like­stil­les det med ”offent­lig til­gjen­ge­lig”. For det and­re skal det være ”fritt til­gjen­ge­lig”. For det tred­je skal det stå for ”gra­tis til­gjen­ge­lig”, og for det fjer­de skal det inne­bære at artik­ler og pub­li­ka­sjo­ner skal knyt­tes opp mot et såkalt insti­tu­sjons­ar­kiv og være til­gjen­ge­li­ge der. Slik det fram­står nå er ”open access” er en for­fø­ren­de, men gans­ke uklar tan­ke.

Offent­lig til­gjen­ge­lig

Om ”open access” betyr offent­lig til­gjen­ge­lig, er det­te upro­ble­ma­tisk og i tråd med forsk­nin­gens fri­het og ret­ten til å pub­li­se­re fritt. Offent­lig­he­ten skal kun­ne skaf­fe seg adgang til resul­ta­te­ne av offent­lig finan­siert forsk­ning. Forsk­nings­rap­por­ter og lik­nen­de skal ikke pub­li­se­res innen­for luk­ke­te nett­verk – f.eks. i form av Intra­nett – som bare bestem­te per­soner har adgang til.  Det er det­te prin­sip­pet som blant annet EU går inn for.

Om Forsk­nings­rå­det, EU og and­re knyt­ter vil­kår om pub­li­se­rings­form til sine pro­sjek­ter, så må vi aksep­te­re det. Men det kan ikke omfat­te mer enn hva man har påtatt seg å leve­re innen­for pro­sjek­tet, for eksem­pel i form av angit­te ”deli­verab­les”, som i prak­sis er del­rap­por­ter, i EU-pro­sjek­ter. Det­te kan ikke strek­kes til at også artik­ler hvor man dels byg­ger på pro­sjek­tets resul­ta­ter, dels på annet mate­ria­le skal pub­li­se­res etter opp­drags­gi­vers spe­si­fi­ka­sjo­ner. Det må hel­ler ikke bli slik at vi som uni­ver­si­tets­an­sat­te skal påleg­ges bare å pub­li­se­re i ideo­lo­gisk kor­rek­te tids­skrif­ter selv om uni­ver­si­te­tet er finan­siert av det offent­li­ge.

Fors­ker­nes ret­tig­he­ter

Det er vik­tig å ha in men­te at pub­li­se­re fak­tisk betyr å gjø­re offent­lig. Spørs­må­let som rei­ser seg ut fra det­te, er imid­ler­tid mer kom­pli­sert. Det er et grunn­leg­gen­de prin­sipp at fors­ke­ren selv skal ha rett til å vel­ge sin kanal og måte for å pub­li­se­re sine resul­ta­ter. Det skal ikke påleg­ges av en eks­tern instans i form av et dik­tat slik som Rune Nil­sen vil, når han sier: ”Offent­leg til­set­te fors­ka­rar bør vere kon­trakt­fes­ta til å gje­re forsk­nings­re­sul­tat fritt til­gjen­ge­le­ge”. Det­te betyr i føl­ge Nil­sen innen­for et sys­tem av ”open access” som betyr gra­tis til­gjen­ge­lig­het.

Det å påleg­ge fors­ke­re hvor og hvor­dan det skal pub­li­se­res, er et brudd på grunn­leg­gen­de prin­sip­per innen­for prin­sip­pet om aka­de­misk fri­het og bør selv­føl­ge­lig avvi­ses. Å gjø­re ”open access” pub­li­se­ring til en del av de aka­de­mis­ke arbeids­kon­trak­te­ne vil under­gra­ve forsk­nin­gens og den aka­de­mis­ke fri­het.

Vide­re vil et slikt prin­sipp stri­de mot vik­ti­ge prin­sip­per i ånds­verks­lo­ven. Det gjel­der opp­havs­man­nen prin­si­pi­el­le rett til å ta avgjø­rel­ser om bruk av ver­ket uten­for det pri­va­te områ­det. Men vik­ti­ge­re er det at det vil stri­de opp­havs­man­nens ide­el­le ret­tig­he­ter som beskyt­ter mot bruk av ver­ket som stri­der mot det som opp­havs­man­nens inten­sjon med ver­ket og hans/hennes rett til å beskyt­te sitt verk mot mis­bruk.

Selv­sten­di­ge og kva­li­tets­be­viss­te kana­ler

Spørs­må­let om å gjø­re et ånds­verk og et forsk­nings­re­sul­tat offent­lig til­gjen­ge­lig er også et spørs­mål om pub­li­se­rings­ka­na­le­nes selv­sten­di­ge stil­ling og pro­fe­sjo­na­li­tet. Det­te er Karin Gun­der­sen inne på. Uni­ver­si­te­ter og forsk­nings­in­sti­tut­ter har ikke den nød­ven­di­ge kom­pe­tan­se til å fun­ge­re som for­lag. Det­te gjel­der så vel på det redak­sjo­nel­le områ­de som innen­for dis­tri­bu­sjon.

Sys­te­mer for kva­li­tets­vur­de­ring uav­hen­gig av forsk­nings­mil­jø­ene er av sen­tral betyd­ning. Det­te er et pro­blem som de radi­ka­le til­hen­ger­ne av ”open access” sys­te­met ofte over­ser. Rune Nil­sen baga­tel­li­se­rer hva som egent­lig bør lig­ge i pro­fe­sjo­nell redi­ge­ring i pub­li­se­rings­pro­ses­sen. Å være viten­ska­pe­lig redak­tør er noe annet enn å sit­te som med­lem av et ”edi­to­ri­al board”. Det er høyt spe­sia­li­sert kunn­skap som kre­ves for å fun­ge­re i en slik funk­sjon. En av grun­ne­ne til at viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter er dyre, er
at de kre­ver sto­re og spe­sia­li­ser­te pro­duk­sjons­pro­ses­ser. La oss hel­ler ikke glem­me at det å ska­pe gode, pro­fe­sjo­nel­le og kva­li­tets­sik­re­te elekt­ro­nis­ke tids­skrift også er kost­bart og kre­ver høy spe­sial­kom­pe­tan­se. Kost­na­de­ne knyt­tet til tryk­king og dis­tri­bu­sjon på papir utgjør en gans­ke liten del av total­kost­na­de­ne ved å dri­ve et tids­skrift.

Et rent nett­ba­sert tids­skrift må vur­de­res etter de sam­me kri­te­ri­er som and­re tids­skrif­ter. Det hjel­per lite at et tids­skrift i prin­sip­pet er fritt til­gjen­ge­lig for alle der­som fors­ker­fel­les­ska­pet ikke opp­fat­ter det som et inter­es­sant kva­li­tets­tids­skrift og der­for ikke bru­ker tid på å lese det. Valg av pub­li­se­rings­me­di­um har ingen betyd­ning for for­fat­ter­nes ret­tig­he­ter til det de selv har skre­vet. Man får ikke noen stør­re rett til å utnyt­te and­res verk bare for­di det er til­gjen­ge­lig i elekt­ro­nisk form.

Fritt og gra­tis?

Et ele­ment i ideo­lo­gi­en er at forsk­nings­re­sul­ta­te­ne skal være ”fritt” til­gjen­ge­lig. ”Fritt” er et fler­ty­dig og uklart begrep. Det kan bety at resul­ta­te­ne skal være til­gjen­ge­li­ge uten restrik­sjo­ner på til­gang og bruk. Det­te er upro­ble­ma­tisk, og har vært iva­re­tatt ved at resul­ta­ter pub­li­se­res i all­ment til­gjen­ge­li­ge bøker og tids­skrif­ter. ”Fritt” kan også bety gra­tis, som er noe mer pro­ble­ma­tisk.

Kva­li­tet kos­ter og noen må beta­le. Gra­tis blir det ald­ri, det er bare et spørs­mål om hvem som skal beta­le og hvor­dan pen­ge­ne skal kana­li­se­res. Enten må noen beta­le for den job­ben som skal gjø­res, eller så må vi bru­ke mer av vår forsk­nings­tid til å dri­ve som ama­tør­for­leg­ge­re. Tra­di­sjo­nelt har prin­sip­pet om gra­tis til­gang vært sik­ret gjen­nom biblio­te­ker. At tra­di­sjo­nel­le model­ler for å sik­re fri til­gang kan være uhen­sikts­mes­si­ge i for­hold til dagens tek­no­lo­gis­ke mulig­he­ter end­rer ikke det grunn­leg­gen­de at kva­li­tet kos­ter, også i for­mid­lings­led­det.

Hele prin­sip­pet om gra­tis til­gjenge­lig­gjø­ring er en fik­sjon. Noen må beta­le i sis­te ende. Nil­sen sier at han fore­stil­ler seg at det­te skal ord­nes gjen­nom ”[…] forsk­nings­fi­nan­sie­ring, til dømes Fors­kings­rå­det”. Det­te åpner for tvil­som­me prak­si­ser. Det kan blant annet bety at bare de fors­ker­ne som har finan­sie­ring for Forsk­nings­rå­det eller and­re kil­der får pub­li­sert sine resul­ta­ter. Det kan også åpne for en svært uhel­dig prak­sis om at bare når man har fått støt­te til å pub­li­se­re, vil man bli pub­li­sert. Alt­så nok et pro­blem i for­hold til aka­de­misk fri­het og til sik­re uav­hen­gi­ge pub­li­se­rings­ka­na­ler.

Det sis­te pro­ble­met som tas opp i opp­sla­get i Fors­ker­fo­rum, drei­er seg om er prin­sip­pet om åpne insti­tu­sjons­ar­kiv. Det­te er en videre­fø­ring av det gam­le prin­sipp om de åpne forsk­nings­bi­blio­te­ke­ne i en ny tek­no­lo­gisk tids­al­der. Det er i tråd med prin­sip­pet om forsk­nin­gens fri­het og åpen­het. Om man kan byg­ge opp digi­ta­le arkiv med artik­ler som har vært pub­li­sert and­re ste­der, så er det utmer­ket. Hvis en artik­kel kan gjø­res til­gjen­ge­lig på den­ne måten vil det øke til­gjen­ge­lig­he­ten og være et pluss ved valg av tids­skrift. Men det vil ikke være så vik­tig at vi vel­ger bort de vik­tigs­te tids­skrif­te­ne der­som dis­se ikke skul­le til­la­te slik til­gjenge­lig­gjø­ring.

Nord-Sør

Nord-Sør argu­men­ter er en del av den ideo­lo­gis­ke over­byg­nin­gen for ”open access” misjo­næ­re­ne. Det lyder vak­kert, men blir ikke nød­ven­dig­vis hold­bart av den grunn. Det lig­ger en lett pater­na­lis­tisk hold­ning i det­te. Vi skal gjen­nom vår ord­ning med ”open access” sør­ge for at ves­tens forsk­nings­re­sul­ta­ter blir til­gjen­ge­li­ge for ”de and­re”. Bak det­te lig­ger det en skjult inter­na­sjo­nal arbeids­de­ling, der vi fram­står som dem som har resul­ta­te­ne og forsk­nings­mid­le­ne, og de and­re har pro­ble­me­ne vi kan fors­ke på. Med de styrke­for­hol­de­ne som fin­nes i den inter­na­sjo­na­le forsk­nings­ver­den og innen­for inter­na­sjo­nal forsk­nings­pub­li­se­ring, vil ”open access” sys­te­met ytter­li­ge under­gra­ve mulig­he­te­ne for at lan­de­ne i sør får høve til å byg­ge egne pub­li­se­rings­ka­na­ler, for sys­te­met med ”open access” kan bidra til å under­gra­ve deres opp­havs­rett. Når våre løs­nin­ger blir så lett til­gjen­ge­lig, er det ingen grunn til at de skal byg­ge opp kom­pe­tan­se på annet enn å mot­ta den rike ver­dens løs­nin­ger. Her blir de gode inten­sjo­ner, som i mye annen misjo­nær­virk­som­het, til dår­li­ge løs­nin­ger.

Pub­li­se­ring og tvang

Som aka­de­mi­ke­re flest er vi inter­es­sert i at det vi skri­ver, er til­gjen­ge­lig for og blir lest av mål­grup­pen. Det­te er sty­ren­de for valg av pub­li­se­rings­ka­nal. Vi mener også at vi kjen­ner aktu­el­le pub­li­ka­sjo­ner innen våre respek­ti­ve fag­om­rå­der bed­re enn Rune Nil­sen og and­re som på ideo­lo­gisk basis vil sty­re våre valg. Pro­ble­met for oss er ikke open access – hva enn det­te måt­te bety. Hvis det­te vir­ke­lig er så for­tref­fe­lig som Rune Nil­sen hev­der, da vil det uan­sett vokse fram. Pro­ble­met er at noen ut fra sin ideo­lo­gi vil tvin­ge oss til å vel­ge bestem­te pub­li­se­rings­ka­na­ler og der­med inn­skren­ke den aka­de­mis­ke fri­het. Open access kan være utmer­ket som en mulig­het, men vi skal ikke tvin­ges inn i det.

Når Fors­ker­fo­rum fram­stil­ler ”open access” som noe som er ”fritt” betyr det alt­så i rea­li­te­ten noe som er gra­tis for mot­ta­ker, sam­ti­dig som man erkjen­ner at det kos­ter. Det betyr ikke fritt i betyd­nin­gen fri forsk­ning. Det kan inne­bære bun­den og tvun­gen pub­li­se­ring.

Print Friendly, PDF & Email