I går sto togtrafikken på hele Østlandet. En brann på Oslo S var nok til å slå ut trafikksentralen, og dermed sto det hele. I tillegg til tog var Oslo Politikammsom en institusjon av ganske mange, uten telefon og internettforbindelse. Det har også kommet fram at vår anti-terrorsentral ble rammet. Man kan neppe klandre Jernbaneverket eller NSB for selve brannen. Men sikkerhet er ikke bare et spørsmål om å hindre at hendelser inntreffer. Det er også et spørsmål om å hindre at slike uhell ikke får alt for store konsekvenser. Det har Jernbaneverket, NSB og andre etater et ansvar for, og der har det sviktet. Man skal ha beredskap i forhold til konsekvenser av brann i nøkkelinstallasjoner, og den kan ikke ha vært god nok. Det må være reserveløsninger som gjør det mulig å dirigere trafikken fra et annet sted og å rute telekommunikasjon andre veier. Kanskje er det for mye å kreve at all trafikk skulle kunne gå som normalt, men det er ikke akseptabelt at alt blir slått ut.
Man har vel regnet med at det skal gå bra, og ikke villet ta kostnadene med å legge inn en margin for det uforutsette, men ikke upåregnelige.
Omtrent samtidig har vi fått høre at den hvite marmoren på det nye operabygget er i ferd med å bli gul. Det var mye diskusjon om valg av stein til operaen. Den hadde en del nasjonalistiske overtoner. Noen mente at et norsk signalbygg bør ha norske materialer. Det spørsmålet skal jeg la ligge. Men at marmor er et problematisk byggemateriale er velkjent. Jeg var skeptisk til valget av marmor. Jeg er ingen steinspesialist. Men jeg har sett Finlandiahuset i Helsinki, og det har blitt kjent at man har problemer med steinen mange andre steder også. Mange med mer innsikt i dette enn meg mente at vi ville kunne få problemer i Oslo også. Men Statbygg hørte på andre eksperter og overhørte kritikerne. Nå har det kommet fram av pris var viktigere enn kvalitet da man valgte stein. Og nå betaler man prisen for den lave prisen.
Går vi noen måneder tilbake i tid raste det stein i Hanekleivtunnelen i Vestfold. Å gjøre arbeidet ordentlig var for dyrt. Så man valgte noe som skulle være godt nok, men så var det ikke det likevel. Det var dårlig arbeid. Igjen synes pris å vært viktigere enn kvalitet.
For meg spøker en fjerde sak i bakhodet: Flytting av vikingskipene fra Bygdøy til Gamlebyen. Jeg har ingen problemer med å se at vikingskipene vil være “juvelen i kronen” i et nytt middelaldermuseum. Men innsiktsfulle personer sier at skipene ikke vil tåle transporten, og tilbehøret er langt skjørere enn selve skipene. Kritikerne blir skviset ut, ledelsen innhenter uttalelser fra ekspertise som mener at transporten skal gå bra og universitetsstyret vedtar at vikingskipene skal flyttes. Kanskje går det bra. Men skal vi nok en gang ta sjansen på at den innleide ekspertisen har rett og at kritikern tar feil?
Skulle vikingskipene bli alvorlig skadet under transporten vil det være en nasjonal katastrofe av helt andre dimensjoner enn misfarget marmor eller en dag med trafikkaos. Ødelegges vikingskipene vil de være tapt for alltid. Vi skal lytte til skeptikerne. “Godt nok” er ikke godt nok.