Volden vil skjule sine ansikter

Vi har i den sene­re tid blitt rys­tet, men egent­lig ikke sær­lig over­ras­ket over doku­men­tert volds­bruk fra vek­te­re av ymse slag. Det sis­te var videon om pågri­pel­se av en som had­de nas­ket en salat til 45 kr. 23.11.07 kun­ne vi lese om en som ble spar­ket av vek­ter mens jeg lå på bak­ken. Slikt må man åpen­bart reg­ne med om man er rus­mis­bru­ker. “Junki­er juger all­tid” sier en vek­ter. Jeg er mer på lin­je med Knut Olav Åmås når han skri­ver “Junki­er juger nok ikke all­tid”. I “salat-saken” var det hel­dig­vis en foto­graf i nær­he­ten så vi kan se hva som skjer. Det gir asso­sia­sjo­ner i ret­ning “Rod­ney King saken” hvor en video avslør­te grov vold fra poli­ti­et i Los Ange­les.

Nå skal ikke jeg gå inn i debat­ten om et pri­va­ti­sert og kom­mer­sia­li­sert “poli­ti” uten­for kon­troll. Men de ansvar­li­ges for­søk på å skju­le seg er inter­es­sant. I “salat-video­en” prø­ver vek­ter­ne fle­re gan­ger å få foto­gra­fen til å slut­te å fil­me, og spør om han har til­la­tel­se. Selv­sagt tren­ger man ikke til­la­tel­se for å fil­me noe slikt.

Den direk­te for­an­led­nin­gen til den­ne kom­men­ta­ren er spal­tist om infor­ma­sjons­råd­gi­ver Jar­le Aabøs kom­men­tar “Vold mot sni­king?” i E24, om et lite hyg­ge­lig møte med Oslo Spor­vei­er. At man har opp­levd bru­ta­le vek­te­re fra Oslo Spor­vei­er er omtrent like lite over­ras­ken­de som at man møter bru­ta­le vek­te­re fra Secu­ri­tas. Det er egent­lig hel­ler ikke over­ras­ken­de at vek­ter­ne ikke øns­ker å få doku­men­tert sin volds­bruk. Aabø skri­ver:

Da det opp­da­ges av de Spor­veis­an­sat­te at jeg bru­ker et mobil­ka­me­ra, ven­des vre­den mot meg. En kvin­ne kom­mer i fullt fir­sprang, ropen­de og går til angrep. Fle­re gan­ger slår hun etter meg, og tref­fer kame­ra og hodet. Hun er rasen­de, for­di jeg for­sø­ker å doku­men­te­re det hen­nes kol­le­ger gjør mot en for­svars­løs ung gutt.”

Jar­le Aabø fulg­te opp saken. Han kon­tak­tet infor­ma­sjons­sjef Bjørn Ryd­mark i Oslo T-Bane­drift. Den­ne infor­ma­sjons­sje­fen vis­te til “Trans­port­ved­tek­ter for AS Oslo Spor­vei­er”, og sa, fort­satt i føl­ge Aabø, at dis­se sier at “den rei­sen­de kan hol­des til­ba­ke så len­ge ved­kom­men­de ikke opp­gir kor­rekt navn, adres­se og fød­sels­dato. Til­bake­hold kan skje mens dis­se opp­lys­nin­ger veri­fi­se­res”.

Nys­gjer­rig som jeg ofte er, gikk jeg inn på Oslo Spor­vei­ers nett­si­der for å fin­ne ut hva som står i dis­se trans­port­ved­tek­te­ne. Men om trans­port­ved­tek­te­ne er til­gjen­ge­li­ge der, noe de selv­sagt bør være, så er de godt gjemt. Jeg har i alle fall ikke fun­net dem. Et for­søk på å søke på “trans­port­ved­tek­ter” ga hel­ler ikke noe resul­tat. Der­for er det fort­satt et åpent spørs­mål hva som står i dem. Men vel så vik­tig er at det også er åpent hva som er hjem­mels­grunn­la­get for det­te. Oslo Spor­vei­er er ikke en lov­gi­ven­de myn­dig­het og har ikke noen annen rett til å utøve makt enn du og jeg har, med mind­re de har en egen lov­hjem­mel for det­te. Jeg tvi­ler på at Oslo Spor­vei­er har slik hjem­mel, og det er uan­sett de selv som må doku­men­te­re at det­te fin­nes.

Om bru­ken av makt hen­vi­ser sam­me Bjørn Ryd­mark til inter­ne reg­ler: “I T-banen har vi selv­sagt et internt regel­verk for hvor­dan kon­troll skal utøves. Det­te regel­verk er som nevnt “inter­ne”, og ikke til­gjen­ge­li­ge for offent­lig­he­ten”. Jeg føler det ikke sær­lig betryg­gen­de at en bedrift som Oslo Spor­vei­er viser til ved­tek­ter som de i alle fall ikke gjør noe aktivt for å gjø­re kjent, og ellers til inter­ne og hem­me­li­ge reg­ler.

Også infor­ma­sjons­sjef Bjørn Ryd­berg øsn­ker at makt­bruk skal være skjult. Jar­le Aabø skri­ver at han fikk føl­gen­de svar fra Ryd­berg:

Du anty­der at vi i vår virk­som­het bedri­ver makt­over­grep. Det­te er en meget alvor­lig beskyld­ning. Foto­gra­fe­ring og offent­lig­gjø­ring av bil­der uten tje­neste­man­nens god­kjen­nel­se er ikke til­latt. Her reg­ner jeg med at du kjen­ner “vær varsom”-plakaten. Pres­sens Fag­li­ge Utvalg, som du kjen­ner godt, har behand­let fle­re sli­ke til­fel­ler.”

Bjørn Ryd­bergs hen­vis­ning til “Vær Var­som pla­ka­ten” er gans­ke under­lig. Han kan i alle fall ikke ha ment dens pkt. 1.3:

Pres­sen skal ver­ne om ytrings­fri­he­ten, trykke­fri­he­ten og offent­lig­hets­prin­sip­pet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hind­re åpen debatt, fri infor­ma­sjons­for­mid­ling og fri adgang til kil­de­ne.

Kan­skje var det pkt. 1.4 Bjørn Ryd­berg tenk­te på:

De som utset­tes for ster­ke beskyld­nin­ger skal såvidt mulig ha adgang til sam­ti­dig imøte­gå­el­se av fak­tis­ke opp­lys­nin­ger. Debatt, kri­tikk og nyhets­for­mid­ling må ikke hind­res ved at par­ter ikke er vil­lig til å utta­le seg eller med­vir­ke til debatt.

Men ved å be Bjørn Ryd­berg om kom­men­ta­rer vil­le Jar­le Aabø ha gjort akku­rat det som den­ne bestem­mel­sen kre­ver. Så får jeg leg­ge til at jeg ikke har gjen­nom­gått prak­sis fra Pres­sens Fag­li­ge Utvalg for å se om det kan være hold i den­ne påstan­den fra Bjørn Ryd­berg.

Bjørn Ryd­berg påstår at “Foto­gra­fe­ring og offent­lig­gjø­ring av bil­der uten tje­neste­man­nens god­kjen­nel­se er ikke til­latt”. En infor­ma­sjons­se­jf bør ha såpass inn­sikt i de reg­ler som gjel­der for bil­led­bruk at han vet at det­te ikke er sant. Den rele­van­te lov­be­stem­mel­sen om det­te er åndsv­ker­lo­ven § 45c, som det har vært en rek­ke grun­ner til å kom­men­te­re i den sene­re tid. I den­ne står det bl.a:

Foto­gra­fi som avbil­der en per­son kan ikke gjen­gis eller vises offent­lig uten sam­tyk­ke av den avbil­de­de, unn­tatt når
a) avbild­nin­gen har aktu­ell og all­menn inter­es­se,
b) avbild­nin­gen av per­sonen er mind­re vik­tig enn hoved­inn­hol­det i bil­det,

Bil­der som viser spor­veis­vek­te­res eller secu­ri­tas­vek­te­res volds­bruk har selv­sagt aktu­ell og all­menn inter­es­se. Det kan hel­ler ikke være sær­lig tvil om at avbild­nin­gen av den enkel­te vek­ter er mind­re vik­tig enn hoved­inn­hol­det i bil­det.

Det er selv­sagt ikke hyg­ge­lig å bli avbil­det i situa­sjo­ner som det­te. Men Oslo spor­vei­ers vek­te­re og vek­ter­sel­ska­pe­ne må tåle det­te. De dri­ver en virk­som­het som lig­ger i lovens ytter­gren­se når det gjel­der bruk av makt. Da må de tåle å få søke­ly­set ret­tet mot sin makt­bruk. Hvis de mener at noe av deres virk­som­het ikke tåler offent­lig­het, så bør de slut­te med virk­som­he­ten.

TONOs vederlagskrav for musikk på arbeidsplasser — en gjenvisitt

Dag­bla­det skri­ver at sel­ska­pet Micro­fon, som ble kjent på en lite flat­te­ren­de måte da de påtok seg å kre­ve inn “Musikk til arbei­det” pen­ger for TONO, er i ferd med å gå kon­kurs. Det er egent­lig ikke så inter­es­sant for and­re enn Micro­fons kredi­to­rer. Men for meg er det en påmin­nel­se om dis­ku­sjo­nen om TONOs krav for to år siden, om at man skul­le beta­le TONO-veder­lag for å ha en radio eller en PC med lyd­kort på sin arbeids­plass. Jeg var den gang meget kri­tisk, og er det fort­satt.

For tiden hol­der jeg på med en serie podcasts om opp­havs­rett, og jeg har akku­rat vært igjen­nom spørs­må­let rundt den­ne type svakt begrun­ne­de og uri­me­li­ge veder­lags­krav. Seri­en er ennå ikke “ready for pri­me time”. Men den inne­hol­der en del kri­tis­ke kom­men­ta­rer, og noen av dem kan det være grunn til å pre­sen­te­re også her.

Men før jeg går inn i det­te vil jeg pre­si­se­re føl­gen­de: Selv­føl­ge­lig skal kom­po­nis­ter og musi­ke­re ha veder­lag når deres musikk spil­les offent­lig. Når musikk spil­les i radio, som bak­grunns­mu­sikk i res­tau­ran­ter og kjøpe­sent­re, på dis­ko­te­ker, på vente­væ­rel­ser, på fly, tog, bus­ser osv, så skal det beta­les veder­lag for det­te. Der­om hers­ker det ingen tvil og det vil­le også være uri­me­lig om man bare skul­le kun­ne bru­ke musik­ken i sli­ke sam­men­hen­ger uten at de som har skapt og frem­ført den får noe for det.

Opp­havs­man­nen har bl.a. ene­rett til å frem­føre ver­ket for all­menn­he­ten. TONO hev­der, eller hev­det i alle fall den gan­gen, at når jeg har en radio eller en PC med lyd­kort så frem­fø­rer jeg musikk. For­stå det den som kan.

Nå er det bare frem­fø­ring for all­menn­he­ten som omfat­tes av ene­ret­ten. Så vi behø­ver nok ikke fryk­te krav om TONO-veder­lag for våre pri­va­te radio­er og hjem­me-PCer. Men når det gjel­der hva som skal anses for frem­fø­ring i for­hold til åvl § 2 kan det ikke ha noen betyd­ning hvem som utplas­se­rer radio­en eller PCen. Så om vi skal tro TONO så frem­fø­rer alle våre radio­er, TVer og PCer med lyd­kort musikk bare ved sin blot­te eksis­tens. Vi bør være gla­de for at det ikke er sant — det vil­le blitt et for­fer­de­lig spe­tak­kel om det fak­tisk had­de vært slik.

Det hører med i bil­det at man dess­ver­re i en dom avsagt av Högs­ta dom­sto­len i Sve­ri­ge i 1980 ga ret­tig­hets­ha­ver­ne med­hold i at det å plas­se­re et TV på et hotell­rom er anses for en frem­fø­ring og Euro­pa­dom­sto­len har sene­re kom­met til et til­sva­ren­de resul­tat i en annen sak. Men sam­ti­dig sies det klar i for­tal­ten til det såkal­te Info­socdi­rek­ti­vet pkt. 27. Så de har i alle fall beve­get seg på kan­ten i dis­se sake­ne — jeg vil si at de har snub­let i den­ne kan­ten og lan­det på feil side.

Rent fak­tisk må en til­gjenge­lig­gjø­ring i form av en frem­fø­ring inne­bære at man sør­ger for å brin­ge ver­ket fram til mot­ta­ker, slik at den­ne kan til­eg­ne seg ver­ket på en eller annen måte. Når de hev­der at det også er en frem­fø­ring i opp­havs­retts­lig for­stand at man gjør til­gjen­ge­lig utstyr som er nød­ven­dig for å kun­ne til­eg­ne seg et verk som and­re har gjort til­gjen­ge­lig, da påstår man at beteg­nel­se­ne “til­gjenge­lig­gjø­ring” og “frem­fø­ring” skal gis en utvi­det anven­del­se, alt­så at de gis et mer omfat­ten­de anven­del­ses­om­rå­de enn det ord­ly­den gir dek­ning for. Men da må man i det mins­te erkjen­ne at det er det­te man gjør og argu­men­te­re for hvor­for anven­del­ses­om­rå­det bør utvi­des.

Det er bare frem­fø­ring for all­menn­he­ten som omfat­tes av ene­ret­ten. At en frem­fø­ring som hotel­let står for i et hotell­rom som alle kan leie seg inn på er for all­menne­he­ten er det ikke vans­ke­lig å aksep­te­re. Men når de hev­der at der­som jeg skul­le spil­le musikk på min PC på kon­to­ret også er en frem­fø­ring for all­menn­he­ten, da blir det absurd.

På det­te punkt er jeg sær­de­les kri­tisk til TONOs argu­men­ta­sjon, og jeg mener den gren­ser til det ure­de­li­ge. Da TONO send­te ut sitt famø­se brev stil­te juri­disk råd­gi­ver Svein Kors­hamn i TONO til nett­møte i Dag­bla­det. Her sa han blant annet:

På sam­me måte er det i bedrif­ter med over 50 ansat­te. Høy­este­rett stad­fes­tet i den såkal­te “Bedrifts­mu­sikk­dom­men” i 1953 at frem­fø­rin­ger i bedrif­ter av en viss stør­rel­se er offent­li­ge. Gren­sen på 50 ble etter dom­men for­hand­let frem.

Det­te er et så mis­vi­sen­de refe­rat av den dom­men det refe­re­res til at det gren­ser mot løgn. Men slik argu­men­te­rer TONO i det­te spørs­må­let og det er slik dom­men stort sett blir refe­ret fra den kan­ten. De frem­stil­ler det som om det­te er klart fast­slått og at det ikek fore­lig­ger noen tvil. Det er ikke sant.

I den dom­men det vises til var saken at den del pro­duk­sjons­be­drif­ter spil­te musikk over høy­ta­ler­an­leg­get i bedrif­tens pro­duk­sjons­lo­ka­ler. Musik­ken ble dels hen­tet fra radio, dels fra pla­ter. I de aktu­el­le bedrif­te­ne arbei­det det mel­lom 150 og 200 per­soner i dis­se loka­le­ne. Den som var i pro­duk­sjonlo­ka­let fikk høre den musik­ken som den musikk­an­svar­li­ge valg­te å spil­le, enten de vil­le eller ikke. At det­te er en frem­fø­ring er det ingen tvil om, ei hel­ler at frem­fø­rin­gen i en slik situa­sjon vil være uten­for det pri­va­te områ­det og der­med for all­menn­he­ten.

Når de siden refe­re­rer til 50, eller 30 som jeg ofte­re har sett, så gjel­der det en avta­le som i sin tid ble frem­for­hand­let mel­lom TONO og Indu­stri­for­bun­det (som siden har blitt en del av NHO). En slik avta­le vil gjel­de for de som er par­ter i avta­len, men har ingen retts­kilde­mes­sig ver­di. Den kan ikke påbe­ro­pes over­for and­re som et uttrykk for gjel­den­de rett, slik TONO gjør.

Men det som vir­ke­lig skil­ler situa­sjo­nen i den­ne dom­men fra det som TONO nå påstår er frem­fø­ring for all­menn­he­ten er at det i 1953 gjaldt frem­fø­ring for en stor grup­pe som var sam­let i ett loka­le, og hvor de selv ikke kun­ne sty­re musik­ken. Dom­men gir ingen dek­ning for å si at det også er en frem­fø­ring for all­menn­he­ten om jeg på mitt kon­tor skul­le spil­le musikk når jeg sit­ter der ale­ne. Det er ikke antall ansat­te i bedrif­ten, men hvor man­ge musik­ken frem­fø­res for som er avgjø­ren­de for om frem­fø­ring skjer for all­menn­he­ten.

TONO viser en stor iver etter å kun­ne “beskat­te” uli­ke situa­sjo­ner. Jeg set­ter “beskat­te” i anfør­sels­tegn, for det er ikke skatt. Men det blir like galt å kal­le det veder­lag når det kre­ves pen­ger uten at det fak­tisk skjer noen frem­fø­ring. TONO har også påstått at len­king er frem­fø­ring, og har frem­met krav om veder­lag fra tje­nes­ter som f.eks. len­ker til nett­ra­dio­er.

Det er på høy tid at man set­ter foten ned og sier at nok er nok. I til­legg til at kra­ve­ne er uri­me­li­ge, bidrar også TONO sterkt til å set­te hele opp­havs­ret­ten i van­ry. Ingen for­står rime­lig­he­ten i sli­ke krav, noe som hel­ler ikke er noe rart når det fak­tisk ikke er noen rime­lig­het i kra­ve­ne. Beret­ti­get reak­sjon mot uri­me­li­ge krav vil lett bli til en ube­ret­ti­get kri­tikk mot opp­havs­ret­ten som sådann. Det er ingen opp­havs­menn tjent med. Skul­le TONO vin­ne fram med sin opp­havs­retts­im­pe­ria­lis­me vil det kun­ne bli en Phyr­ros-sei­er som ikke bare TONOs med­lem­mer, men alle opp­havs­menn kan kom­me til å måt­te beta­le dyrt for.

Politisk streik

I dag, 12. desem­ber, var det kaos i Oslo. Med­lem­mer av Fag­for­bun­det og Utdan­nings­for­bun­det tok ut sine med­lem­mer i en poli­tisk streik i pro­test mot bud­sjett­for­li­ket i Oslo. Uan­sett hva man måt­te mene om bud­sjet­tet: Det er uak­sep­ta­belt at enkel­te grup­per tar byens befolk­ning som giss­ler for å mar­ke­re sitt poli­tis­ke syn. Grup­per som set­ter i gang sli­ke aksjo­ner som bare ram­mer uskyl­di­ge tredje­par­ter får ingen sym­pa­ti hos meg.

NRKs julegave til Beatles-fans!

I hele år har NRK hatt en pro­gram­se­rie med “Dag­lig Beatles”. Hver dag har Bård Ose og Finn Tokvam for­talt his­to­ri­en bak, eller i alle fall deler av his­to­ri­en bak en Beatles-låt. I kro­no­lo­gisk rekke­føl­ge har de tatt for seg hver låt som har vært offi­si­elt inn­spilt av The Beatles. Seri­en har vært til­gjen­ge­lig som podcast, men der har den bare vært til­gjen­ge­lig i en begren­set peri­ode.

Som en jule­gave til alle Beatles-fan har NRK nå lagt ut den kom­plet­te seri­en for ned­las­ting på http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/beatles/1.4257832

Dumme, fordummende Dagbladet

Dag­bla­det er i kri­se — som van­lig. Redak­tør Anne Aas­heim sier at man har skif­tet kurs. Den for­dum­men­de “Du-jour­na­lis­tik­ken” har blitt borte.

Jeg må inn­røm­me at det begyn­ner å bli len­ge siden jeg slut­tet å kjø­pe Dag­bla­det annet enn på lør­dag. Den inn­holds­mes­si­ge tab­lo­id­i­se­rin­gen star­tet len­ge før avi­sen tok de prak­tis­ke kon­se­kven­ser av det­te og skif­tet for­mat. For meg var for­mat­skif­tet det stø­tet som skul­le til for å fri­gjø­re meg fra den gam­le (u)vanen å kjø­pe Dag­bla­det hver dag. Jeg har der­for ikke vel­dig solid bak­grunn for egne menin­ger om avi­sen. Det begren­ser seg til lør­dags­ut­ga­ven og nett­ut­ga­ven. Men det er kva­li­te­ten på dis­se som even­tu­elt skal få meg til igjen å kjø­pe avi­sen på papir.

Fre­dag kveld, 7.12.07 var jeg inn­om Dagbladet.no. Topp­opp­sla­get med stort bil­de og krigs­ty­per var: “Åste får ikke være med vide­re”. Dag­bla­det tar det åpen­bart for gitt at alle deres lese­re er på for­navn med Idol-del­ta­ker­ne, så det var ingen grunn til å nev­ne i over­skrif­ten at det gjaldt Idol.

De som vir­ke­lig er opp­tatt av hvem som går vide­re i Idol ser på pro­gram­met. De tren­ger ikke Dag­bla­det til å for­tel­le det­te. Vi som ikke ser på Idol synes ikke det er så vik­tig hvem som går vide­re. Så det er ikke for å få vite det­te vi even­tu­elt leser Dag­bla­det. Og siden det­te åpen­bart er det Dag­bla­det mener det er vik­tigst å for­tel­le oss — ja, da er det vel ingen grunn til å lese Dag­bla­det.

And­re “inter­es­san­te” nyhe­ter som Dabla­det valg­te å prio­ri­te­re på topp den­ne kvel­den var at en eller anne Kim Runes låt “Mot kli­maks druk­ner låten i pom­pøs voka­lo­na­ni”, at Jon Arne Rii­se nek­tes å se en tit­tel­kamp i bok­sing og at Anders Jacob­sen had­de gle­det seg til vaf­ler.

Dag­bla­det dri­ver også nett­ste­det kjendis.no. At man i det hele tatt har opp­ret­tet et slikt nett­sted for­tel­ler i alle fall meg at den for­dum­men­de jour­na­lis­tik­ken er høyt prio­ri­tert. To av de fire over­skrif­te­ne jeg nev­ner viser til artik­ler på  kjendis.no. Så len­ge de hol­der på det­te nett­ste­det har avi­sen null tro­ver­dig­het når de påstår at de vil vekk fra den for­dum­men­de “Du-jour­na­lis­tik­ken”. Da gjel­der fort­satt det man sa om for­skjel­len mel­lom VG og Dag­blan­det den gang styrke­for­hol­det var mer likt enn i dag: Dag­bla­det tar avstand fra det de dri­ver med, det gjør ikke VG. Så kan man leg­ge til at VG er så vel­dig mye bed­re til å være VG enn det Dag­bla­det er. Hvis det er VG vi vil ha, da kjø­per vi VG, ikke Dag­bla­det.

Retten til eget bilde nok en gang

Det er ikke len­ge siden sist jeg kom­men­ter­te bruk av per­son­bil­der uten den avbil­de­des sam­tyk­ke. Da var det kunst­ne­ren Ole John Aan­dal som had­de stilt ut bil­der han had­de fun­net på net­tet. Den­ne gan­gen er det foto­gra­fen Jørn Tom­ter som har tatt bil­der av den nors­ke russe­fei­rin­gen. Man­ge gjør mye dumt i russe­ti­den. Jørn Tom­ter har blant annet brukt bil­der av topp­løse russe­jen­ter.

Hel­ler ikke den­ne gan­gen har foto­gra­fen fått til­la­tel­se til å tryk­ke bil­de­ne. Foto­gra­fen viser til at han had­de fått til­la­tel­se til å være med russe­bus­sen som foto­graf. Hel­ler ikke den­ne gan­gen har jeg sett de omdis­ku­ter­te bil­de­ne, og kan ikke kom­men­te­re dem kon­kret. Men gene­relt gjel­der at en foto­graf skal ha sam­tyk­ke til å gjen­gi bli­det offent­lig, se åvl § 45c. Om man får lov til å ta bil­der, så betyr ikke det at man har sam­tyk­ke til å offent­lig­gjø­re bil­de­ne.

Man kan ikke bare set­te over­skrif­ten “kunst” på bil­de­ne og der­med set­te til side alle hen­syn til de som er avbil­det. Også kunst­ne­re må respek­te­re de som avbil­des.