Vi har i den senere tid blitt rystet, men egentlig ikke særlig overrasket over dokumentert voldsbruk fra vektere av ymse slag. Det siste var videon om pågripelse av en som hadde nasket en salat til 45 kr. 23.11.07 kunne vi lese om en som ble sparket av vekter mens jeg lå på bakken. Slikt må man åpenbart regne med om man er rusmisbruker. “Junkier juger alltid” sier en vekter. Jeg er mer på linje med Knut Olav Åmås når han skriver “Junkier juger nok ikke alltid”. I “salat-saken” var det heldigvis en fotograf i nærheten så vi kan se hva som skjer. Det gir assosiasjoner i retning “Rodney King saken” hvor en video avslørte grov vold fra politiet i Los Angeles.
Nå skal ikke jeg gå inn i debatten om et privatisert og kommersialisert “politi” utenfor kontroll. Men de ansvarliges forsøk på å skjule seg er interessant. I “salat-videoen” prøver vekterne flere ganger å få fotografen til å slutte å filme, og spør om han har tillatelse. Selvsagt trenger man ikke tillatelse for å filme noe slikt.
Den direkte foranledningen til denne kommentaren er spaltist om informasjonsrådgiver Jarle Aabøs kommentar “Vold mot sniking?” i E24, om et lite hyggelig møte med Oslo Sporveier. At man har opplevd brutale vektere fra Oslo Sporveier er omtrent like lite overraskende som at man møter brutale vektere fra Securitas. Det er egentlig heller ikke overraskende at vekterne ikke ønsker å få dokumentert sin voldsbruk. Aabø skriver:
“Da det oppdages av de Sporveisansatte at jeg bruker et mobilkamera, vendes vreden mot meg. En kvinne kommer i fullt firsprang, ropende og går til angrep. Flere ganger slår hun etter meg, og treffer kamera og hodet. Hun er rasende, fordi jeg forsøker å dokumentere det hennes kolleger gjør mot en forsvarsløs ung gutt.”
Jarle Aabø fulgte opp saken. Han kontaktet informasjonssjef Bjørn Rydmark i Oslo T-Banedrift. Denne informasjonssjefen viste til “Transportvedtekter for AS Oslo Sporveier”, og sa, fortsatt i følge Aabø, at disse sier at “den reisende kan holdes tilbake så lenge vedkommende ikke oppgir korrekt navn, adresse og fødselsdato. Tilbakehold kan skje mens disse opplysninger verifiseres”.
Nysgjerrig som jeg ofte er, gikk jeg inn på Oslo Sporveiers nettsider for å finne ut hva som står i disse transportvedtektene. Men om transportvedtektene er tilgjengelige der, noe de selvsagt bør være, så er de godt gjemt. Jeg har i alle fall ikke funnet dem. Et forsøk på å søke på “transportvedtekter” ga heller ikke noe resultat. Derfor er det fortsatt et åpent spørsmål hva som står i dem. Men vel så viktig er at det også er åpent hva som er hjemmelsgrunnlaget for dette. Oslo Sporveier er ikke en lovgivende myndighet og har ikke noen annen rett til å utøve makt enn du og jeg har, med mindre de har en egen lovhjemmel for dette. Jeg tviler på at Oslo Sporveier har slik hjemmel, og det er uansett de selv som må dokumentere at dette finnes.
Om bruken av makt henviser samme Bjørn Rydmark til interne regler: “I T-banen har vi selvsagt et internt regelverk for hvordan kontroll skal utøves. Dette regelverk er som nevnt “interne”, og ikke tilgjengelige for offentligheten”. Jeg føler det ikke særlig betryggende at en bedrift som Oslo Sporveier viser til vedtekter som de i alle fall ikke gjør noe aktivt for å gjøre kjent, og ellers til interne og hemmelige regler.
Også informasjonssjef Bjørn Rydberg øsnker at maktbruk skal være skjult. Jarle Aabø skriver at han fikk følgende svar fra Rydberg:
“Du antyder at vi i vår virksomhet bedriver maktovergrep. Dette er en meget alvorlig beskyldning. Fotografering og offentliggjøring av bilder uten tjenestemannens godkjennelse er ikke tillatt. Her regner jeg med at du kjenner “vær varsom”-plakaten. Pressens Faglige Utvalg, som du kjenner godt, har behandlet flere slike tilfeller.”
Bjørn Rydbergs henvisning til “Vær Varsom plakaten” er ganske underlig. Han kan i alle fall ikke ha ment dens pkt. 1.3:
Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.
Kanskje var det pkt. 1.4 Bjørn Rydberg tenkte på:
De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.
Men ved å be Bjørn Rydberg om kommentarer ville Jarle Aabø ha gjort akkurat det som denne bestemmelsen krever. Så får jeg legge til at jeg ikke har gjennomgått praksis fra Pressens Faglige Utvalg for å se om det kan være hold i denne påstanden fra Bjørn Rydberg.
Bjørn Rydberg påstår at “Fotografering og offentliggjøring av bilder uten tjenestemannens godkjennelse er ikke tillatt”. En informasjonssejf bør ha såpass innsikt i de regler som gjelder for billedbruk at han vet at dette ikke er sant. Den relevante lovbestemmelsen om dette er åndsvkerloven § 45c, som det har vært en rekke grunner til å kommentere i den senere tid. I denne står det bl.a:
Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når
a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse,
b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet,
Bilder som viser sporveisvekteres eller securitasvekteres voldsbruk har selvsagt aktuell og allmenn interesse. Det kan heller ikke være særlig tvil om at avbildningen av den enkelte vekter er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet.
Det er selvsagt ikke hyggelig å bli avbildet i situasjoner som dette. Men Oslo sporveiers vektere og vekterselskapene må tåle dette. De driver en virksomhet som ligger i lovens yttergrense når det gjelder bruk av makt. Da må de tåle å få søkelyset rettet mot sin maktbruk. Hvis de mener at noe av deres virksomhet ikke tåler offentlighet, så bør de slutte med virksomheten.