Rettigheter til forskningsresultater?

Kunn­skap er fri og kunn­skap skal være fri. Det har ald­ri vært nød­ven­dig å inn­hen­te sam­tyk­ke fra Albert Ein­stein eller hans arvin­ger for å kun­ne skri­ve e=mc2. Uni­ver­si­te­tet skal dri­ve forsk­ning og resul­ta­te­ne skal gjø­res kjent ved at de pub­li­se­res, gjen­nom forsk­nings­ba­sert under­vis­ning og i popu­lær­vi­ten­ska­pe­li­ge pub­li­ka­sjo­ner. Dis­se helt selv­føl­ge­li­ge utgangs­punk­te­ne synes de som ivrer for å regu­le­re ”ret­tig­he­ter til forsk­nings­re­sul­ta­ter” å ha glemt.

Kunn­skap er fri. Gjen­nom patent kan man få en tids­be­gren­set ene­rett til å utnyt­te en opp­fin­nel­se indu­stri­elt. Men den kunn­skap opp­fin­nel­sen repre­sen­te­rer er fri. Man kan også beskyt­te kunn­skap ved å hol­de den hem­me­lig, men hem­me­lig­hol­det gir ingen ret­tig­het.

Det har duk­ket opp et doku­ment av uklar opp­rin­nel­se med tit­te­len “Fel­les ret­tig­hets­po­li­tikk for Nor­ges uni­ver­si­te­ter”. Det har blitt fore­lagt til­lits­valg­te ved noen uni­ver­si­te­ter, men om det har blitt lagt fram ved UiO er jeg ikke sik­ker på. Doku­men­tet repre­sen­te­rer en tenk­ning som viten­ska­pe­lig ansat­te bør ta sterk avstand fra. [Doku­men­tet er nær­me­re kom­men­tert i inn­leg­get “Ret­nings­lin­jer for fel­les ret­tig­hets­po­li­tikk — kom­men­ta­rer”.]

I inn­led­nin­gen står det at ”resul­ta­ter” er uni­ver­si­te­tets ”eien­dom”. Man kun­ne like godt ha skre­vet at uni­ver­si­te­tet eier den luf­ten som ansat­te og stu­den­ter pus­ter i – det gir omtrent like mye mening. Man mener det­te er vik­tig for å sik­re ”fri og åpen til­gang til uni­ver­si­te­tets resul­ta­ter ”. En slik fri og åpen til­gang sik­res ved at resul­ta­te­ne pub­li­se­res, ikke ved at en insti­tu­sjon hev­der ret­tig­he­ter til dem.

Lis­ten over hva uni­ver­si­te­te­ne i føl­ge det­te doku­men­tet skal ha ret­tig­he­ter til er for lang til å gjen­gis her, men det inklu­de­rer også ”know­how, inklu­dert bedrifts­hem­me­lig­he­ter” og ”fag­lit­te­rære pub­li­ka­sjo­ner og annet forsk­nings– og under­vis­nings­ma­te­ria­le”. I doku­men­tet skil­les det ikke mel­lom uli­ke typer av ret­tig­he­ter og hvor­dan uli­ke ret­tig­he­ter skal hånd­te­res. Ut fra en fag­lig vur­de­ring er doku­men­tet et sær­de­les slett arbeid som gir inn­trykk av mang­len­de inn­sikt i det områ­det som man for­sø­ker å regu­le­re. Det er mest utrykk for en ”kjekt å ha” tanke­gang hvor man vil støv­suge alle ret­tig­he­ter.

Om man skal beskyt­te ”know­how” og ”bedrifts­hem­me­lig­he­ter”, så for­ut­set­tes det­te at det hol­des hem­me­lig. At uni­ver­si­te­tet skal hol­de sine forsk­nings­re­sul­ta­ter hem­me­lig og behand­le dem som bedrifts­hem­me­lig­he­ter står i direk­te mot­strid til helt grunn­leg­gen­de ver­di­er som uni­ver­si­te­te­ne er byg­get på.

Det som uni­ver­si­te­tet kan og bør kre­ve er at forsk­nings­re­sul­ta­ter ikke gjø­res eks­klu­sivt til­gjen­ge­lig for en eller et begren­set antall sam­ar­beids­part­ne­re, ut over det som føl­ger av even­tu­el­le patent­li­sen­ser. Her kan man gjer­ne ha reg­ler som er så tyde­li­ge at den­ne type avta­ler ikke blir bin­den­de der­som de ikke er god­kjent av kom­pe­tent organ, slik at man sik­rer at ama­tø­rer ved uni­ver­si­te­te­ne ikke blir lett byt­te for pro­fe­sjo­nel­le nærings­livs­ak­tø­rer. Det er ikke her snakk om ret­tig­he­ter som over­dras, men om begrens­nin­ger som uni­ver­si­te­tet og de ansat­te påleg­ger seg selv gjen­nom avta­le med en tredje­part. Vi skal ikke for­plik­te oss til ikke å gjø­re forsk­nings­re­sul­ta­ter kjent for and­re enn dis­se sam­ar­beids­part­ner­ne, noe som f.eks. vil­le ha betydd at resul­ta­te­ne ikke kun­ne pub­li­se­res. Også det­te addres­se­res i nevn­te doku­ment, og det er posi­tivt.

I doku­men­tet heter det at det ”bør inn­fø­res melde­plikt for alle resul­ta­ter som kan ha nærings­mes­sig poten­si­al”. Det er ikke så lett å for­stå hva som skul­le omfat­tes av en slik melde­plikt, men lis­ten over det som man vil over­ta ret­tig­he­te­ne til er som nevnt lang. Skal man ta doku­men­tet på ordet må det også bety melde­plikt ved bok­ut­gi­vel­ser på kom­mer­si­el­le for­lag. Det man med rime­lig sik­ker­het kan si om det­te blir rea­li­sert, er at viten­ska­pe­lig ansat­te belem­res med fle­re skje­ma­er og rap­por­ter og at det vil kre­ve res­sur­ser til å anset­te byrå­kra­ter som skal gå igjen­nom og kon­trol­le­re skje­ma­er og rap­por­ter. Res­sur­se­ne til det­te tas fra forsk­ning og under­vis­ning.

Uni­ver­si­te­tet beta­ler sine viten­ska­pe­lig ansat­te dår­lig i for­hold til hva man kan tje­ne i annen virk­som­het og vi sulte­fores når det gjel­der helt nød­ven­di­ge drifts­mid­ler. Som eksem­pel kan nev­nes at til tross for alt snakk om inter­na­sjo­na­li­se­ring har byrå­kra­ter mer reise­mid­ler enn viten­ska­pe­lig ansat­te, og at vi utset­tes for en skam­me­lig behand­ling ved at rei­ser i for­bin­del­se med forsk­ning ikke reg­nes som tje­neste­rei­ser. Når man­ge av oss til tross for det­te har søkt oss til uni­ver­si­te­tet og enn så len­ge vel­ger å bli væren­de, så er hoved­grun­nen den aka­de­mis­ke fri­het. Vi kan for­dy­pe oss i områ­der ut fra egne fag­li­ge inter­es­ser og vi har en form for ”eier­skap” til våre pro­sjek­ter.

Man­ge av oss blir sta­dig mer frust­rert over bry­åkra­ti­se­ring med skje­ma­er og rap­por­ter som inn­fø­res under dek­ke av ”kva­li­tets­sik­ring”, ”eva­lu­e­ring”, ”ret­tig­hets­ad­mi­ni­stra­sjon” og hva det nå heter alt sam­men. Når fri­he­ten krym­per og byrå­kra­ti­se­rin­gen vokser, hvor­for skal vi da fort­set­te ved uni­ver­si­te­te­ne?

Print Friendly, PDF & Email