Opphavsrett på sykehjemmet

Jens Brun-Peder­sen har hatt “mim­re-juke­boks” på Pau­lus syk­hjem med ønske­klipp fra YouT­ube har vi kun­net lese i Aften­pos­ten og Dag­bla­det. En kom­men­tar fra Kath­ti­ne Aspaas sat­te syke­hjem­met på ide­en.

Eirik Newth kom­men­ter­te saken og men­te at det­te måt­te være i strid med ånds­verks­lo­ven og kon­klu­der­te med føl­gen­de:

Mitt syn — som under­byg­ges av epi­so­der som det­te — har len­ge vært at man bør føl­ge pølse­fab­rikk­prin­sip­pet: jo mind­re vi for­tel­ler om ånds­verk­lo­ven og dens vir­ke­li­ge kon­se­kven­ser for bru­ker­ne, desto bed­re for ret­tig­hets­ha­ver­ne.”

Jan Omdahl fulg­te opp med en kom­men­tar i Dag­bla­det, under over­skif­ten “Er pirat­ko­pie­ring greit, bare du er gam­mel nok?”.

Det er øns­ke­lig at vår nære his­to­rie, bl.a. i form av gam­le TV-opp­tak, gjø­res til­gjen­ge­lig. Det er ingen uenig­het om det­te målet. NRK gjen­nom­fø­rer i sam­ar­beid med Najo­nal­bi­blio­te­ket et stor­tstilt pro­sjekt for å digi­ta­li­se­re alt som fin­nes i NRKs arki­ver. Mye av det­te er til­gjen­ge­lig på NRK Gull. Men man kan ikke i sin iver etter å gjø­re alt til­gjen­ge­lig kut­te alle hjør­ner og set­te opp­havs­menns og utøve­res inter­es­ser til side. Det tar tid og det kom­mer nok også til å kos­te å gjø­re alt det­te til­gjen­ge­lig.

Con­ti­nue read­ing Opp­havs­rett på syke­hjem­met

Når blir man voksen?

I plate­bu­tik­ker har det duk­ket opp en ekkel gen­re: “For godt voks­ne”, eller bare “vok­sen” som det heter i musikkon­line. Der fin­ner man gam­le norsk­topp­hel­ter som Stein Inge­brigt­sen, Hans Petter Han­sen og and­re, noe skik­ke­lig mimre­mu­sikk samt “kva­li­tets­mu­sikk” som Sput­nik og Rune Rud­berg.

Jeg trod­de jeg kun­ne reg­ne med som vok­sen etter å ha pas­sert 50. Men skal man tro plate­sel­ger­ne er dår­lig musikk­smak en del av vok­sen­li­vet. Det er bare å star­te jak­ten på ung­doms­kil­den. Måt­te jeg ald­ri bli vok­sen.

En ubehagelig likhet

I dag kan vi lese at David Irving like­vel har tenkt å rei­se til Lil­le­ham­mer for å lage sitt eget arran­ge­ment. Det må han gjer­ne gjø­re. David Irving har, som alle and­re, sin ytrings­fri­het. Og and­re har en like selv­føl­ge­lig rett til ikke å kom­me eller å gi uttrykk for hva de mener om det David Irving står for.

Men bil­det som illust­re­rer artik­ke­len gir en litt ekkel påmin­nel­se om Knut Steens Kong Olav-monu­ment. Knut Steen har gitt Kong Olav den sam­me ges­ten som David Irving viser på Aften­pos­tens bil­de. Det var den­ne ges­ten som man­ge, meg selv inklu­dert, ikke lik­te. Den gir asso­sia­sjo­ner mer i ret­ning det David Irving står får enn det vi for­bin­der med Kong Olav. Bil­det av David Irving blir en bekref­tel­se av at det var rik­tig av Oslo kom­mu­ne å si nei til sta­tu­en.

Da jeg søk­te etter et egnet bil­de av Knut Steens monu­ment var jeg også inn­om hans nett­gal­le­ri. Når man ser på noe av det som vises på hans nett­gal­le­ri kan man godt for­stå at Knut Steen ble fore­spurt, for her vises mye inter­es­sant. Men konge­sta­tu­en er bare ikke vel­lyk­ket.

Så skal Kristin Halvorsen nok en gang gi støtte til “Se og Hør”.

Natt til ons­dag 15. okto­ber står vi igjen over­for årets vir­ke­lig sto­re per­son­vern­kren­kel­se: Nå skal et nytt sett av opp­lys­nin­ger om vår inn­tekt, for­mue osv. Det er klart for at vi skal graf­se i fami­lie, nabo­ers og kjen­di­s­ers inn­tekts­for­hold. Bon­de­vik II-regje­rin­gen, med Per Kris­ti­an Foss som finans­mi­nis­ter, sør­get for at adgan­gen til graf­sing i alle fall ble begren­set. Men da Kris­tin Hal­vor­sen over­tok var hun raskt ute med sin “Se og Hør” poli­tikk: Nå skul­le det igjen være fritt fram for graf­sing.

Jeg er ikke i stand til å se noen god grunn til den­ne graf­sin­gen. Det har ingen kon­troll­funk­sjon. Hvis vi vil vite hvor mye uli­ke grup­per bidrar med, kan det­te gjø­res uten at man abso­lutt skal se på navn­git­te enkelt­per­soner.

Skatte­be­ta­ler­for­enin­gen har laget et opp­rop mot den­ne graf­sin­gen.  Gå til http://www.neitilskattelister.no/ og skriv under på opp­ro­pet!

Må alt som kan stjeles deles?

Digi.no skri­ver 10. okto­ber 2008 noe som synes å være et refe­rat fra et av for­ny­ings­mi­nis­ter Hei­di Gran­de Røys’ møter i det råd­gi­ven­de orga­net eNor­ge-forum, med tit­te­len “- Bør leg­ge til ret­te for delings­kul­tur”. I digi.no kan vi bl.a. lese føl­gen­de utta­lel­se fra medie­ut­vik­ler Erik Sol­heim i NRK:

NRK lager inn­hold som er lisens­fi­nan­siert av det nors­ke folk, og det er der­for natur­lig at inn­hol­det deres blir til­gjenge­lig­gjort på inter­nett gra­tis. Men det er ikke så enkelt som man skul­le tro. Sol­heim for­tal­te at det sto­re pro­ble­met skyl­des én ting. Ret­tig­he­ter.

NRK har eks­pe­ri­men­tert med å leg­ge ut inn­hold på net­tet, men sta­dig stø­ter de på uli­ke hind­rin­ger. Blant annet opp­le­ver de at ret­tig­hets­or­ga­ni­sa­sjo­nen for musikk, TONO, har en gam­mel­dags tanke­gang.

- Dess­ver­re skjøn­ner ikke TONO hvor­dan net­tet fun­ge­rer, de sier kan­skje at vi kan få til­la­tel­se til å dele ut et pro­gram som inne­hol­der musikk som de har ret­tig­he­ten til i et halvt år. Men det hol­der ikke. Inn­hol­det må få lov til å lig­ge ute til evig tid, sier Sol­heim.

- TONO er en hem­sko, og vi må slut­te å bru­ke musikk gjen­nom dem hvis ikke hold­nin­gen deres end­res, mener han.”

Con­ti­nue read­ing Må alt som kan stje­les deles?

Journalisters regneferdigheter

NRK, VG og sik­kert fle­re and­re medi­er (det er en NTB-mel­ding) mel­der at infla­sjo­nen i Zim­bab­we er 231 mill pro­sent. Kan­skje er det rik­tig. Men illust­ra­sjons­ek­semp­let viser at pro­sent­reg­ning ikke er jour­na­lis­ters ster­kes­te side. For i føl­ge avi­se­ne betyr det at det som kos­tet en kro­ne for et år siden nå kos­ter 231 mill kro­ner. I alle fall da jeg gikk på sko­len lær­te vi at en økning på en pro­sent var en økning på en pro­sent. Hvis pri­sen på det som kos­tet en kro­ne for et år siden har økt med en pro­sent, da kos­ter den i dag 1,01 kro­ne.

Tab­lo­i­de jour­na­lis­ter må tyde­lig­vis over­dri­ve en smu­le her også. Så for dem er en prosnt pris­stig­ning en dob­ling: Med en pro­sent pris­stig­ning er en kro­ne med tab­lo­id pro­sent­reg­ning økt til 2 kr, og med 231 mill % infla­sjon øker den til 231 mill kro­ner. Slik jeg lær­te å reg­ne pro­sen­ter skul­le det som kos­tet en kro­ne for et år siden kos­te 2,31 mill i dag. Men det som kos­tet 100 kro­ner for et år siden, det vil kos­te 231 mill i dag. Det er fort­satt en spen­stig pris­stig­ning. Og for en tab­loid­jour­na­list er vel det å bom­me med en fak­tor på 100 innen­for van­lig feil­mar­gin.

Det er litt komisk at VG bom­mer på den­ne måten sam­ti­dig som det går en debatt lin­ket fra for­si­den om at man er lei jour­na­lis­ter som ikke har pei­ling på det de skri­ver om. Nå er utgangs­punk­tet for den debat­ten rik­tig­nok at Aften­pos­ten har kom­met til å kal­le en jockey for en galopp­kusk, og det er selv­føl­ge­lig langt vik­ti­ge­re enn baga­tel­ler som at de ikke kan pro­sent­reg­ning. Men over­skrif­ten var like­vel tref­fen­de, og det er tross alt det vik­tigs­te når man er tab­lo­id.

Hold kjeft! — “plateanmeldere”

Bylarms fes­ti­val­sjef Runar Egge­s­vik rea­ge­rer mot anmel­der­nes slakt av plate­de­bu­tan­ter, og det med god grunn. Et eksem­pel som trek­kes fram er Tri­ne Sol­lies anmel­del­se av “Kat­zen­jam­mer: Le Pop”. I den grad anmel­del­sen har noen sub­stans, så fin­nes den gjemt blant dis­se orde­ne:

For det førs­te er det­te hek­tisk – vel­dig hek­tisk – og der­for også slit­somt. Her trak­te­res det ene instru­men­tet etter det and­re i et for­ry­ken­de tem­po. Bala­laika­bass, man­do­lin og trom­pet i det ene øye­blik­ket, klokke­spill, vaske­brett og harpe­leik i det and­re. For all del; det­te er både fan­tasi­fullt og ener­gisk, men det hol­der ikke bare å trak­te­re kår­ni instru­men­ter. De bør trak­te­res med stil, og det er en sole­klar for­del å behers­ke sine instru­men­ter til fin­ger­spis­se­ne før man begir deg ut på et musi­kalsk mara­ton som Le Pop.

Albu­met kan i bes­te fall for­sva­res med ord som spille­gle­de, sjar­me og krea­ti­vi­tet. Kvar­tet­ten er full­sten­dig blot­tet for blyg­sel og over­skri­der den ene sjan­ge­ren etter den and­re. Et sam­men­suri­um av blue­grass, blues, folke­mu­sikk, rock og bal­kan­pop. His­si­ge korin­ger og uvør­ne vokal­pre­sta­sjo­ner gir det hele et røl­pe­te preg av en efter­fest du helst skul­le vært for­uten.”

Det­te er syn­sing fra en “jour­na­list” som bader i sine egne ord og full­sten­dig mang­ler evne til å kom­mu­ni­se­re noe om den pla­ta hun skri­ver om — bort­sett fra at hun åpen­bart ikke liker den.

Som musikk­in­ter­es­sert kun­ne jeg øns­ke at medie­ne tok musikk på alvor og fak­tisk kre­ver at anmel­der­ne skal kun­ne noe om musikk, i til­legg til at de må kun­ne skri­ve. Anmel­der­nes synes ikke å and­re kva­li­fi­ka­sjo­ner enn et opp­blåst ego og at man er en medieklovn. I alle fall kla­rer de ikke å for­mid­le noe om musik­ken. Kra­ve­ne til skri­ver­fer­dig­he­ter er visst hel­ler ikke så vik­ti­ge i den bran­sjen. For dis­se anmel­der­ne er musik­ken blitt redu­sert en kulis­se som de bru­ker som bak­grunn for å dyr­ke seg selv. Tri­ne Sol­lie mak­ter ikke å for­mid­le noe om den musik­ken hun skri­ver om, og det bur­de være ele­men­tært om man skal være musikk­an­mel­der.

Musik­ken som hun for­sø­ker å skri­ve om vet jeg fort­satt ikke stort om. Skal man skri­ve en har­se­le­ren­de slakt så må det i alle fall gjø­res med stil, og det mak­ter ikke Tri­ne Sol­lie. Det blir bare platt og plumpt. Anmel­del­sen kan ikke få bed­re enn ter­ning­kast 1.

Her lærer de forretningsmoral .…

Aften­pos­ten mel­der at man på BI kan kjø­pe seg stå­ka­rak­te­rer. Før eksa­men må man ha bestått en case­prø­ve. Men man kan visst kjø­pe løs­nin­gen, og det aksep­te­rer BI. Det­te kan vi lese i Aften­pos­ten:

BI-rek­tor Tom Col­bjørn­sen avvi­ser at kjøp av case­be­sva­rel­ser er å karak­te­ri­se­re som fusk.

Han sier det å skaf­fe seg løs­ning på case må ses på som en del av under­vis­nin­gen og for­be­re­del­ser til eksa­men.

Han like­stil­ler det med å kjø­pe fore­les­nings­no­ta­ter av and­re i ste­det for å gå på fore­les­nin­ge­ne selv.”

Når rek­tor på en av våre han­dels­høy­sko­ler mener at det er helt greit å kjø­pe eksa­men, da bør man ikke ha for sto­re for­vent­nin­ger til den etis­ke stan­dar­den hos de som utek­sa­mi­ne­res fra det­te ste­det. Hel­dig­vis er hold­nin­gen en annen hos Nor­ges Han­dels­høy­sko­le.

Holocaust-fornekterne

David Irving og and­re Holo­caust-for­nek­te­re har igjen kom­met i medie­nes søke­lys, tak­ket være at David Irving har blitt invi­tert til Lil­le­ham­mer lit­te­ra­tur­fes­ti­val. Jeg har ingen sans for David Irving og det han står for. Had­de det vært opp til meg vil­le han nok ikke ha blitt invi­tert, og jeg for­står at folk rea­ge­rer.

Men det lar seg ikke benek­te at David Irving og and­re Holo­caust-for­nek­te­re har blitt ofre for et menings­for­bud som har­mo­ne­rer dår­lig med den ytrings­fri­het vi i vår del av ver­den liker å smyk­ke oss med. David Irving har selv sit­tet i feng­sel i Øste­rike for sine menin­gers skyld. And­re Holo­caust-for­nek­te­re har blitt dømt for sine menin­ger i Tysk­land, og en aust­ra­li­er står i fare for å bli dømt i Tysk­land for menin­ger han har gitt uttrykk for på Inter­nett.

Det har all­tid vært folk som benek­ter fak­ta, enten det er “Komis­ke Ali” i Irak, kris­ten­fun­da­men­ta­lis­tis­ke krea­sjo­nis­ter i USA eller and­re. Men vi for­byr ikke noen å uttryk­ke sine menin­ger selv om de stri­der mot fak­ta. Menin­ger møtes med argu­men­ter, ikke for­bud.

Det er de upo­pu­læ­re menin­ger som tren­ger ytrings­fri­he­tens vern. Det poli­tisk kor­rek­te er ikke tru­et. Ytring­fri­he­ten utford­res av poli­tis­ke og reli­giø­se eks­tre­mis­ter, por­no­gra­fer, dyne­løf­ten­de tab­loid­jour­na­lis­ter, vars­le­re, hardt­slå­en­de slug­ger­jour­na­lis­ter osv. Ved å for­by David Irving og and­res menin­ger har man dess­ver­re gjort ham til en ytrings­fri­hets­mar­tyr. Det har bidratt til å gjø­re ham kjent for et bre­de­re pub­li­kum og til at man i alle fall kan for­stå hvor­for en lit­te­ra­tur­fes­ti­val kan ten­ke seg å invi­te­re ham til å inn­le­de und­re en hoved­over­skrift om “sann­het”. Slik går det gjer­ne når man bru­ker makt mot menin­ger.

Jeg tar skarp avstand fra David Irvings menin­ger. Men han har en like selv­føl­ge­lig rett til å hev­de sine menin­ger som alle and­re.