David Irving og andre Holocaust-fornektere har igjen kommet i medienes søkelys, takket være at David Irving har blitt invitert til Lillehammer litteraturfestival. Jeg har ingen sans for David Irving og det han står for. Hadde det vært opp til meg ville han nok ikke ha blitt invitert, og jeg forstår at folk reagerer.
Men det lar seg ikke benekte at David Irving og andre Holocaust-fornektere har blitt ofre for et meningsforbud som harmonerer dårlig med den ytringsfrihet vi i vår del av verden liker å smykke oss med. David Irving har selv sittet i fengsel i Østerike for sine meningers skyld. Andre Holocaust-fornektere har blitt dømt for sine meninger i Tyskland, og en australier står i fare for å bli dømt i Tyskland for meninger han har gitt uttrykk for på Internett.
Det har alltid vært folk som benekter fakta, enten det er “Komiske Ali” i Irak, kristenfundamentalistiske kreasjonister i USA eller andre. Men vi forbyr ikke noen å uttrykke sine meninger selv om de strider mot fakta. Meninger møtes med argumenter, ikke forbud.
Det er de upopulære meninger som trenger ytringsfrihetens vern. Det politisk korrekte er ikke truet. Ytringfriheten utfordres av politiske og religiøse ekstremister, pornografer, dyneløftende tabloidjournalister, varslere, hardtslående sluggerjournalister osv. Ved å forby David Irving og andres meninger har man dessverre gjort ham til en ytringsfrihetsmartyr. Det har bidratt til å gjøre ham kjent for et bredere publikum og til at man i alle fall kan forstå hvorfor en litteraturfestival kan tenke seg å invitere ham til å innlede undre en hovedoverskrift om “sannhet”. Slik går det gjerne når man bruker makt mot meninger.
Jeg tar skarp avstand fra David Irvings meninger. Men han har en like selvfølgelig rett til å hevde sine meninger som alle andre.