Journalisters regneferdigheter

NRK, VG og sik­kert fle­re and­re medi­er (det er en NTB-mel­ding) mel­der at infla­sjo­nen i Zim­bab­we er 231 mill pro­sent. Kan­skje er det rik­tig. Men illust­ra­sjons­ek­semp­let viser at pro­sent­reg­ning ikke er jour­na­lis­ters ster­kes­te side. For i føl­ge avi­se­ne betyr det at det som kos­tet en kro­ne for et år siden nå kos­ter 231 mill kro­ner. I alle fall da jeg gikk på sko­len lær­te vi at en økning på en pro­sent var en økning på en pro­sent. Hvis pri­sen på det som kos­tet en kro­ne for et år siden har økt med en pro­sent, da kos­ter den i dag 1,01 kro­ne.

Tab­lo­i­de jour­na­lis­ter må tyde­lig­vis over­dri­ve en smu­le her også. Så for dem er en prosnt pris­stig­ning en dob­ling: Med en pro­sent pris­stig­ning er en kro­ne med tab­lo­id pro­sent­reg­ning økt til 2 kr, og med 231 mill % infla­sjon øker den til 231 mill kro­ner. Slik jeg lær­te å reg­ne pro­sen­ter skul­le det som kos­tet en kro­ne for et år siden kos­te 2,31 mill i dag. Men det som kos­tet 100 kro­ner for et år siden, det vil kos­te 231 mill i dag. Det er fort­satt en spen­stig pris­stig­ning. Og for en tab­loid­jour­na­list er vel det å bom­me med en fak­tor på 100 innen­for van­lig feil­mar­gin.

Det er litt komisk at VG bom­mer på den­ne måten sam­ti­dig som det går en debatt lin­ket fra for­si­den om at man er lei jour­na­lis­ter som ikke har pei­ling på det de skri­ver om. Nå er utgangs­punk­tet for den debat­ten rik­tig­nok at Aften­pos­ten har kom­met til å kal­le en jockey for en galopp­kusk, og det er selv­føl­ge­lig langt vik­ti­ge­re enn baga­tel­ler som at de ikke kan pro­sent­reg­ning. Men over­skrif­ten var like­vel tref­fen­de, og det er tross alt det vik­tigs­te når man er tab­lo­id.

Hold kjeft! — “plateanmeldere”

Bylarms fes­ti­val­sjef Runar Egge­s­vik rea­ge­rer mot anmel­der­nes slakt av plate­de­bu­tan­ter, og det med god grunn. Et eksem­pel som trek­kes fram er Tri­ne Sol­lies anmel­del­se av “Kat­zen­jam­mer: Le Pop”. I den grad anmel­del­sen har noen sub­stans, så fin­nes den gjemt blant dis­se orde­ne:

For det førs­te er det­te hek­tisk – vel­dig hek­tisk – og der­for også slit­somt. Her trak­te­res det ene instru­men­tet etter det and­re i et for­ry­ken­de tem­po. Bala­laika­bass, man­do­lin og trom­pet i det ene øye­blik­ket, klokke­spill, vaske­brett og harpe­leik i det and­re. For all del; det­te er både fan­tasi­fullt og ener­gisk, men det hol­der ikke bare å trak­te­re kår­ni instru­men­ter. De bør trak­te­res med stil, og det er en sole­klar for­del å behers­ke sine instru­men­ter til fin­ger­spis­se­ne før man begir deg ut på et musi­kalsk mara­ton som Le Pop.

Albu­met kan i bes­te fall for­sva­res med ord som spille­gle­de, sjar­me og krea­ti­vi­tet. Kvar­tet­ten er full­sten­dig blot­tet for blyg­sel og over­skri­der den ene sjan­ge­ren etter den and­re. Et sam­men­suri­um av blue­grass, blues, folke­mu­sikk, rock og bal­kan­pop. His­si­ge korin­ger og uvør­ne vokal­pre­sta­sjo­ner gir det hele et røl­pe­te preg av en efter­fest du helst skul­le vært for­uten.”

Det­te er syn­sing fra en “jour­na­list” som bader i sine egne ord og full­sten­dig mang­ler evne til å kom­mu­ni­se­re noe om den pla­ta hun skri­ver om — bort­sett fra at hun åpen­bart ikke liker den.

Som musikk­in­ter­es­sert kun­ne jeg øns­ke at medie­ne tok musikk på alvor og fak­tisk kre­ver at anmel­der­ne skal kun­ne noe om musikk, i til­legg til at de må kun­ne skri­ve. Anmel­der­nes synes ikke å and­re kva­li­fi­ka­sjo­ner enn et opp­blåst ego og at man er en medieklovn. I alle fall kla­rer de ikke å for­mid­le noe om musik­ken. Kra­ve­ne til skri­ver­fer­dig­he­ter er visst hel­ler ikke så vik­ti­ge i den bran­sjen. For dis­se anmel­der­ne er musik­ken blitt redu­sert en kulis­se som de bru­ker som bak­grunn for å dyr­ke seg selv. Tri­ne Sol­lie mak­ter ikke å for­mid­le noe om den musik­ken hun skri­ver om, og det bur­de være ele­men­tært om man skal være musikk­an­mel­der.

Musik­ken som hun for­sø­ker å skri­ve om vet jeg fort­satt ikke stort om. Skal man skri­ve en har­se­le­ren­de slakt så må det i alle fall gjø­res med stil, og det mak­ter ikke Tri­ne Sol­lie. Det blir bare platt og plumpt. Anmel­del­sen kan ikke få bed­re enn ter­ning­kast 1.