Journalisters regneferdigheter

NRK, VG og sikkert flere andre medier (det er en NTB-melding) melder at inflasjonen i Zimbabwe er 231 mill prosent. Kanskje er det riktig. Men illustrasjonseksemplet viser at prosentregning ikke er journalisters sterkeste side. For i følge avisene betyr det at det som kostet en krone for et år siden nå koster 231 mill kroner. I alle fall da jeg gikk på skolen lærte vi at en økning på en prosent var en økning på en prosent. Hvis prisen på det som kostet en krone for et år siden har økt med en prosent, da koster den i dag 1,01 krone.

Tabloide journalister må tydeligvis overdrive en smule her også. Så for dem er en prosnt prisstigning en dobling: Med en prosent prisstigning er en krone med tabloid prosentregning økt til 2 kr, og med 231 mill % inflasjon øker den til 231 mill kroner. Slik jeg lærte å regne prosenter skulle det som kostet en krone for et år siden koste 2,31 mill i dag. Men det som kostet 100 kroner for et år siden, det vil koste 231 mill i dag. Det er fortsatt en spenstig prisstigning. Og for en tabloidjournalist er vel det å bomme med en faktor på 100 innenfor vanlig feilmargin.

Det er litt komisk at VG bommer på denne måten samtidig som det går en debatt linket fra forsiden om at man er lei journalister som ikke har peiling på det de skriver om. Nå er utgangspunktet for den debatten riktignok at Aftenposten har kommet til å kalle en jockey for en galoppkusk, og det er selvfølgelig langt viktigere enn bagateller som at de ikke kan prosentregning. Men overskriften var likevel treffende, og det er tross alt det viktigste når man er tabloid.

Hold kjeft! – “plateanmeldere”

Bylarms festivalsjef Runar Eggesvik reagerer mot anmeldernes slakt av platedebutanter, og det med god grunn. Et eksempel som trekkes fram er Trine Sollies anmeldelse av “Katzenjammer: Le Pop”. I den grad anmeldelsen har noen substans, så finnes den gjemt blant disse ordene:

“For det første er dette hektisk – veldig hektisk – og derfor også slitsomt. Her trakteres det ene instrumentet etter det andre i et forrykende tempo. Balalaikabass, mandolin og trompet i det ene øyeblikket, klokkespill, vaskebrett og harpeleik i det andre. For all del; dette er både fantasifullt og energisk, men det holder ikke bare å traktere kårni instrumenter. De bør trakteres med stil, og det er en soleklar fordel å beherske sine instrumenter til fingerspissene før man begir deg ut på et musikalsk maraton som Le Pop.

Albumet kan i beste fall forsvares med ord som spilleglede, sjarme og kreativitet. Kvartetten er fullstendig blottet for blygsel og overskrider den ene sjangeren etter den andre. Et sammensurium av bluegrass, blues, folkemusikk, rock og balkanpop. Hissige koringer og uvørne vokalprestasjoner gir det hele et rølpete preg av en efterfest du helst skulle vært foruten.”

Dette er synsing fra en “journalist” som bader i sine egne ord og fullstendig mangler evne til å kommunisere noe om den plata hun skriver om – bortsett fra at hun åpenbart ikke liker den.

Som musikkinteressert kunne jeg ønske at mediene tok musikk på alvor og faktisk krever at anmelderne skal kunne noe om musikk, i tillegg til at de må kunne skrive. Anmeldernes synes ikke å andre kvalifikasjoner enn et oppblåst ego og at man er en medieklovn. I alle fall klarer de ikke å formidle noe om musikken. Kravene til skriverferdigheter er visst heller ikke så viktige i den bransjen. For disse anmelderne er musikken blitt redusert en kulisse som de bruker som bakgrunn for å dyrke seg selv. Trine Sollie makter ikke å formidle noe om den musikken hun skriver om, og det burde være elementært om man skal være musikkanmelder.

Musikken som hun forsøker å skrive om vet jeg fortsatt ikke stort om. Skal man skrive en harselerende slakt så må det i alle fall gjøres med stil, og det makter ikke Trine Sollie. Det blir bare platt og plumpt. Anmeldelsen kan ikke få bedre enn terningkast 1.