Digi.no skriver 10. oktober 2008 noe som synes å være et referat fra et av fornyingsminister Heidi Grande Røys’ møter i det rådgivende organet eNorge-forum, med tittelen “- Bør legge til rette for delingskultur”. I digi.no kan vi bl.a. lese følgende uttalelse fra medieutvikler Erik Solheim i NRK:

“NRK lager innhold som er lisensfinansiert av det norske folk, og det er derfor naturlig at innholdet deres blir tilgjengeliggjort på internett gratis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Solheim fortalte at det store problemet skyldes én ting. Rettigheter.

NRK har eksperimentert med å legge ut innhold på nettet, men stadig støter de på ulike hindringer. Blant annet opplever de at rettighetsorganisasjonen for musikk, TONO, har en gammeldags tankegang.

– Dessverre skjønner ikke TONO hvordan nettet fungerer, de sier kanskje at vi kan få tillatelse til å dele ut et program som inneholder musikk som de har rettigheten til i et halvt år. Men det holder ikke. Innholdet må få lov til å ligge ute til evig tid, sier Solheim.

– TONO er en hemsko, og vi må slutte å bruke musikk gjennom dem hvis ikke holdningen deres endres, mener han.”

Erik Solheim synes her å glemme det enkle faktum at NRK ikke har laget den musikken de bruker i sine programmer og at denne ikke er lisensfinansiert. Det er en underlig tanke at en institusjon som NRK bare skal kunne ta musikk som andre har skapt og legge denne fritt ut på nettet “til evig tid”. At det er mulig og enkelt å forsyne seg med det andre har skapt betyr ikke at man dermed også skal måtte tilby det gratis. De har mye fancy utstyr i NRK som jeg gjerne skulle hatt. Men jeg kan ikke bare stikke innom NRK eller andre og forsyne meg. For å si det med Erik Solheim: Problemet skyldes én ting: Rettigheter. Hvis vi bare kunne kvitte oss med den gammeldagse eiendomsretten og NRK kunne erkjenne sin plikt til å dele godene ville jeg ha hatt langt morsommere leketøy enn det jeg har i dag.

Man kan videreføre Erik Solheims resonnement: Hvis ikke den foreldede holdning om at folk skal ha betalt for det arbeidet de gjør får vi slutte å bruke deres arbeider. Det kan ikke være noen grunn til at forfattere, fotografer, journalister og ikke minst mediesynsere skal ha betaling. La NRK og andre som måtte være interessert bruke deres arbeider fritt. Erik Solheim burde vise vei og heretter arbeide gratis i den gode saks tjeneste. Han kan heller gi sin lønn til komponister og musikere, grupper som tjener langt mindre enn medieutviklere i NRK og som derfor fortjener pengene bedre. Del lønnen din med dem som trenger det, da viser du virkelig mener noe med delingskultur, Erik Solheim!

Gisle Hannemyr vil gi TONO en lærepenge:

“En slik lærepenge kan være at NRK bruker musikk som er tilgjengelig under Creative Commons-lisenser i en periode. Kanskje blir de da mer medgjørlige.”

Om noen skulle bli mer medgjørlige av slikt, er ikke så lett å vite. Men det vi kan vite er at det ikke vil bli mye interessant musikk å høre på NRK med et slikt regime. Det vil bli dominert av demoer fra obskure grupper som håper på å få oppmerksomhet rundt sin musikk på den måten.

Gisle Hannemyr fortsetter med et særdeles vidtrekkende kulturpolitisk forslag:

“- Det bør være en politisk oppgave å legge til rette for delingskultur. Når det offentlige finansierer kunnskap og kultur, så er det viktig at den forblir fri.”

Det er ikke lett å forstå hva han mener med dette. Kunnskap kan vi holde utenfor. Kunnskap er fri. Det sies og skrives så mye tull om rettigheter til forskningsresultater at det ikke kan gjentas for ofte: Kunnskap er fri. Ingen behøver å spørre noen om lov til å skrive e=mc² eller at FrP omsider begynner å gå tilbake på meningsmålingene (måtte det bare fortsette fram til valget 2009). Hvis Hannemyr med sin uttalelse om dette mener at den akademiske frihet bør innskrenkes slik at vi bare får lov til å publisere i politisk korrekte tidsskrifter, så får jeg bare markere at jeg er fundamentalt uenig.

Hva så med kultur? Bør det være en politisk oppgave å sørge for at kunstnere og kulturarbeidere ikke skal få betalt for det arbeidet de gjør? Det er mye som kan gjøres gratis. Våre teatre lever i stor grad av offentlig støtte, så da blir vel en konsekvens av Hannemyrs syn at de må åpne sine dører og ikke lenger selge billetter til sine forestillinger? Kinoer må slutte å ta betaling for at folk skal se norske filmer, og all film bør legges gratis ut på nettet. Det bør tross alt være en viss konsekvens og én kulturell uttrykksform bør ikke særbehandles i forhold til andre. Og hvorfor skal vi egentlig måtte betale for å reise med toget når det uansett er avhengig av bidrag fra det offentlige?

Til nå har jeg ansett offentlig støtte til kultur som et bidrag som gis ut fra en erkjennelse av at markedet alene ikke kan finansiere kulturen, særlig ikke i et lite land som Norge. Men om det skal bety at den skal være gratis, blir det en giftpille som vil gjøre kultur enda mer avhengig av å bli (full)finansiert av det offentlige.

Hvis Erik Solheim, Gisle Hannemyr og andre skulle ønske å gjøre resultatene av sitt arbeid fritt tilgjengelig på nett, da må de gjerne gjøre det. Ingen kan hindre dem i dette så lenge de ikke frivillig har forpliktet seg overfor et forlag eller andre til ikke å gjøre det. For å få sammenheng mellom liv og lære kan Gisle Hannemyr starte med å legge ut sin utmerkede bok “Hva er Internett?” ut på nettet for fri nedlasting. Men om andre skulle være uenige med dem og bare ønske å gjøre sine verk tilgjengelig for de som er villige til å betale for dette, så har de like mye rett til å gjøre dette. At man er uenig med dem gir ingen rett til å stjele deres verk.

Jeg skulle gjerne ha sett at programmer som “Studio Sokrates” kunne gjøres tilgjengelig for nedlasting med musikk og at problemer med musikkrettigheter ikke skulle hindre at et program som “Kunstreisen” legges ut som podcast. Men samtidig ønsker jeg at komponister, musikere og andre kunstnere skal kunne leve av sin kunst. Dette må først og fremst være basert på at brukerne betaler for bruken, ikke på at noen byråkrater har funnet at de er verdig trengende og derfor kan lønnes over et offentlig kulturbudsjett. Så kan offentlige bidrag sørge for at kunstnernes inntekter faktisk blir til å leve av og at den pris som betales skal være overkommelig.

Man vil nok finne løsninger hvor NRK og andre vil kunne gjøre sine programmer tilgjengelig på nett. Men før man kan komme dit må NRK og andre erkjenne at hvis de vil ha med andres verk, da må de betale for dette. Løsningen er ikke en storstilt ekspropriasjon uten vederlag av kulturarbeideres verk. Man må sikre at disse får betalt for bruken av deres verk. Reklamefinansierte kanaler kan legge reklame inn i sendingene, også på nett. Andre må finne andre finansieringsformer. Og selv foretrekker jeg heller å betale for tilgang til kulturen enn å betale indirekte gjennom reklame for andre produkter.

Jeg håper Heidi Grande Røys får mer nyanserte og balanserte råd enn det artikkelen i Digi.no kan gi inntrykk av.