Etisk sensur?

Paul Bjerke tar i en artikkel i Prosa nr. 6-2008 (en kortversjon er publisert som kronikk i Aftenposten 27.11.2008). Paul Bjerke er ikke nærmere presentert i noen av de refererte artikler. I følge Wikipedia er Paul Bjerke “en kjent norsk samfunnsdebattant”, har vært redaktør i Klassekampen fra 1995 til 1997, og er nå stipendiat på Høgskulen i Volda. Det er stort sett hva man kan finne om man googler denne “kjente” samfunnsdebattanten.

Paul Bjerke mener at det bør innføres en sakprosaetikk og det kan leses mellom linjene at han ønsker seg noe tilsvarende Pressens faglige utvalg for sakprosaforlag. Nå er det bl.a. bøkene om Mia Gundersen, Olav Thon, Redningsselskapet og Egil Monn-Iversen som begrunner kravet om etiske regler. Men Paul Bjerke lanserte tilsvarende tanker for et år siden, da med utgangspunktet i bøkene til Carl I Hagen, Eli Hagen og Gerd-Liv Valla.

Ordet ytringsfrihet er ikke nevnt en eneste gang i Paul Bjerkes artikler. Vi har ytringsfrihet i Norge. Det er en tilkjempet rett med lange gradisjoner, en rett som er grunnlovsfestet og en del av menneskerettighetene. Ytringsfriheten kan være ubehagelig. Folk som driver et maktspill i kulissene må finne seg i at det de ønsker å holde skjult kan bli brettet ut, også forhold av mer privat art. Grensene må være vide. Man skal ikke være så redd for å trå over en grense at man alltid velger å holde munn “for sikkerhets skyld”. Ytringsfriheten er ikke uten grenser. Personvern er et av flere hensyn som kan begrunne innskrenkninger i ytringsfriheten.

Ytringsfrihetens grenser har blir trukket opp gjennom noen hundre år i Norge og internasjonalt, bl.a. av Den europeiske menneskerettsdomstolen.  Alt dette synes det som om Paul Bjerke glatt hopper over. I stedet skal det erstattes av etiske regler for forfattere – regler som vil bety at man ikke skal skrive det som er lovlig hvis blir for slemt.

Man kan gjerne diskutere etikk, også blant forfattere. Men hvis man krever et slikt etisk regelverk uten å problematisere forholdet til ytringsfriheten, da blir det ikke seriøst.

NRK sender podcast med musikk

Alle som har benyttet seg av NRKs ganske rikholdige podcasttilbud kan ikke ha unngått å merke at musikken har vært strippet ut. NRK har ikke hatt rettigheter til å inkludere musikk. NRK og TONO har nå inngått en avtale som gir NRK rett til å sende podcast av programmer med musikk! Det er lett å forstå at det ikke har vært enkelt å få på plass en slik avtale. Dette betyr at NRK gjør musikk tilgjengelig for gratis nedlasting, selv om den er pakket inn i et program. Rene musikkprogrammer kan ikke legges ut på denne måten. Det kan ikke være mer enn 70% musikk i programmene.

NRK lover en rekke nye podcastsendinger, nå også med musikk.

Kunstreisen kommer nå med sin første podcast. Det er virkelig et program som bør være i dette formatet. Her får vi guider til verdens kunstmuseer, og så har man fram til nå ikke kunnet ta dem med seg om man skulle besøke et av de steder de er innom.

Studio Sokrates kan det nå bli mer verdt å høre på. Et program basert på den ganske så usannsynlige kombinasjonen jazz og filosofi halter når man, som til nå, bare får filosofien og ikke jazzen.

Bluesasylet står kanskje i fare for å falle ut på grunn av 70%-regelen.  Men også det skulle jeg gjerne kunnet laste ned og høre på når det passer med.

Får vi også Hallo i uken som podcast blir lørdagen litt mer fleskibel. Da vil det ikke lenger være like viktig å være i nærheten av en radio mellom 15.03 og 15.40 den dagen.

Demokratisk underskudd

I EU-debatten har motstandere av norsk EU-medlemskap ofte kommet med påstander om “demokratisk underskudd”. Med dagens EØS-tilknytning blir vi jevnlig minnet om hva demokratisk underskudd virkelig er: Vi får ikke være med når beslutningene tas, og må bare si ja takk og amen når resultatet foreligger.

Jevnlig får vi patetisk skyggeboksing med politikere som vil “legge ned veto”, som om det er en reell mulighet. Formelt kan Norge selvfølelig la være å implementere “tjenestedirektivet”. Men det er naivt å tro at dette ikke vil ha konsekvenser for Norge. Fri utveksling av tjenester er en av de grunnleggende friheter. Hvis Norge ikke vil vedta de regler som gjelder for det indre markedet, da må vi regne med at Norske bedrifter ikke lenger fritt vil kunne tilby tjenester rettet mot EU. Vi kan ikke regne med at vi kan vedta særregler som gjør det vanskeligere for andre land å tilby tjenester i Norge, og samtidig ha selv ha fri markedsadgang.

Nå er det foreslått at man skal utarbeide et direktiv som sier at innskuddsgarantien i banker skal være 100.000 €. For de fleste land vil det være en klar forbedring, men for Norge vil det bety at dagens garanti på 2 mill NOK reduseres til ca 800.000 NOK. Helt forutsigbart var Per Olav Lundteigen uten og sa noe i retning av at “det norske folk skal ha 2 mill, det er klart Norge må legge ned veto”. Arne Skauge var nok mer realistisk når han sa at vi ikke vil ha noe valg om et slikt direktiv skulle bli vedtatt.

EU ønsker ikke en konkurranse mellom landene når det gjelder å tilby høyest mulig garanti. Innskudd vil gå til land som har høy garanti, noe som kan gi bankene i det landet en konkurransefordel. Skulle et slikt direktiv bli vedtatt og Norge “legge ned veto” (som selvfølgelig ikke er noe veto mot direktivet, bare at Norge sier nei til å innføre det), da må vi regne med at norske finansinstitusjoner ikke lenger vil kunne tilby finanstjenester i et europeisk marked. Det vil neppe være særlig bra for Norge.

Skal man påvirke må man være med når beslutninger forberedes og tas. Det nytter ikke å komme etterpå å si at vi ikke vil være med. Norge har helt frivillig valgt å stille seg utenfor beslutningsprosessene i Europa og da får man akseptere konsekvensene av det: Vi er ikke med når beslutninger tas, men må gotda resultatet. Det er visst dette som noen kaller “sjølråderett”.

Norge vil selvfølgelig ikke kunne bestemme alene i Europa, slik noen EU-mostandere synes å mane at man må kunne for å bli med. Det ville være grunnleggende utdemokratisk. Selvfølgelig bestemmer flertallet. Men det er ikke slik, som EU-motstandere og gjerne beskriver situasjonen, at det er norske interesser mot EU. Norge har felles interesser med mange EU-land, og det er allianser som følger polisike mer enn nasjonale skillelinjer også i EU. Men så lenge vi står utenfor har vi ikke noe å si.

Å være mot EU og EØS er en ærlig sak. Man kan være uenig, men det er posisjon som det er mulig å forstå. Derimot er det ikke mulig, i alle fall ikke for meg, å forstå hvordan man kan være for EØS som en varig løsning. Det er medlemskap uten stemmerett. Vi får omtrent alle plikter, man har ikke noe å si. Det er virkelig et demokratisk underskudd. Jeg skulle ønske noen politikere kunne hatt ryggrad til å si at vår rævdilting etter EU er en selvvalgt posisjon, og at vi må ta konsekvensene av det valg Norge har truffet.

Så lenge vi har en husmannsavtale med EU vil vi jevnlig se et de patetiske, politisk skuespill som Ibsen beskrev allerede i Peer Gynt:

“Jeg får vel følge dem på færden, –
men protesterer for alverden –!”

Den besværlige ytringsfriheten – Gørild Mauseths fiskesex

Gørild Mauseth har gått til sak mot NRK på grunn av deres bruk av sexscenen fra filmen “Brent av frost” i et TV-innslag. Jeg har ikke sett filmen eller NRK-innslaget. Jeg vil derfor ikke mene noe om hvorvidt NRK har opptrådt ulovlig i den konkrete saken. I den grad man kan stole på avisomtaler, kan må få en redegjørelse for saken i Dagbladet 27.03.2007. Men saken reiser noen prinsipielle spørsmål som det er verdt å diskutere.

Vi har rett til å sitere fra et offentliggjort verk “i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger”. Dette følger av åndsverkloven § 22. Sitatretten er ikke begrenset til tekst. Vi kan også sitere f.eks. musikk og film.

Sitatretten er i realiteten en ytringsfrihetsbestemmelse. Vi skal kunne underbygge det vi skriver og det vi eventuelt kritiserer gjennom sitater. For at jeg skal kunne sitere må jeg sette sitatet inn i en sammenheng hvor dette er relevant. Løsrevne uttalelser eller filmklipp som presenteres som morsomme enkeltinnslag ikke “sitat”. Men å vise en filmscene i forbindelse med omtale av en film hvor denne scenen blir parodiert, høres ut til å ligge innenfor det tillatte. Kravet om “god skikk” innebærer bl.a. at man ikke må sitere mer enn det som er nødvendig i forhold til formålet, og at man må sitere på en måte som ikke er misvisende, krenkende m.m. i forhold til det som siteres. Om NRKs bruk av filmklippet her var innenfor det tillatte, har jeg ikke grunnlag for å mene noe om.

Den som ytrer seg offentlig, enten det er i form av skriftstykker eller opptreden på film, har gitt fra seg noe av kontrollen. De fleste som har ytret seg i det offentlige som har nok sagt noe man gjerne skulle ha hatt usagt. Men man kan ikke spole tiden tilbake og redigere fortiden. Det man har sagt, står der. Vi må regne med å bli konfrontert med uttalelser vi i dag ikke vil stå inne for, bilder man ikke er særlig stolt av, osv.

Ytringsfriheten er ikke alltid behagelig. Det gjelder enten det er stortingsmenn som blir utskjelt av partikolleger, og for skuespillere som møter filmscener man selv helst vil glemme.

Gøril Mauseth har, fortsatt i følge medieomtalen, påberopt seg en klausul i avtalen med filmprodusenten om at denne scenen ikke skal kunne brukes utenfor sin kunstneriske sammenheng. En slik klausul er ikke bindende for andre enn de som er part i avtalen. Om en forfatter inngår en avtale med sitt forlag om at visse avsnitt i en bok ikke skal siteres, så behøver ingen andre å bry seg om denne avtalen. Og slik bør det være. Den som ytrer seg offentlig skal ikke kunne bestemme hvordan andre skal kunne forholde seg til ytringen, og skal ikke kunne bestemme at bare de som er “snille” skal få lov til å sitere. Man skal heller ikke måtte betale for å sitere. Det var nok heller naivt av Gøril Mauseth å tro at hun gjennom en slik klausul skulle kunne kontrollere hvordan scenen ville bli brukt i andre sammenhenger.

Tanchred Ibsen laget i sin tid filmen “To mistenkelige personer”, basert på Gunnar Alf Larsens nøkkelroman om det såkalte “Lensmannsmordet”. En av de som var dømt for dette drapet gikk til sak for å få stanset filmen. Han ønsket ikke ny oppmerksomhet rundt denne saken. Han fikk stanset filmen gjennom en dom fra Høyesterett Rt 1952 s. 1217. Men dermed skrev han seg inn i norsk rettshistorie og kulturhistorie, og han vil for alltid bli husket. Gøril Mauseth kan oppnå noe av det samme. Uansett utfall aktualiserer rettssaken filmscenen, og man rettferdiggjør å vise scenen for å kunne fortelle hva striden dreier seg om. Om NRK i det programmet som er utgangspunktet for rettssaken skulle ha overtrådt grensen for hva som er akseptabelt, så gjør dagens nyhetsinteresse at den uansett må kunne vises ved omtale av rettssaken.

Statlig bidrag til språklig underholdning

I Språkteigen 9. november 2008 kunne man bl.a. fortelle at det nå var kommet et språklig beadrbeidet, og dermed mer leslig “Skjema for avtale om underholdningsbidrag for barn”. Det var etter det jeg forsto Fornyings og administrasjonsdepartementet som stod bak dette. Jeg skvatt da jeg hørte dette og måtte høre på det en gang til for å forsikre med om at jeg hadde hørt riktig. Det er mange som snubler i ordene ‘underholdsbidrag’ og ‘underholdningsbidrag’. Det første er bidrag til en persons underhold, det andre et bidrag til kveldens underholdning. Underholdsbidrag er nok lite underholdende.

Jeg har foreløpig ikke klart å spore opp det skjemaet som det ble henvist til. Derfor vet jeg ikke om det er språkfolkene som har stått for den språklige forenklingen av skjemaet som har dummet seg ut eller om det er redaksjonen i Språkteigen. [Etter å ha fått en e-post fra programleder i Språkteigen, Randi Lillealtern, vet jeg nå at det var Språkteigen som formidlet dette feil, se kommentar til innlegget.] Hvis det virkelig står det i skjemaet som det ble sagt, da bør skjemaet vrakes og man må få ut et nytt hvor man bruker korrekt betegnelse på dette bidraget.

I min jakt etter skjemaet søkte jeg først på regjeringen.no.  Der fikk jeg 12 treff på “underholdningsbidrag”, men det skjemaet jeg lette etter fant jeg ikke. Selv Justisdepartementet hadde snublet i dette i en tolkningsuttalelse. Justisdepartementet preseterer å gjøre denne blunderen i en uttalelse om dekningsloven § 2-7 annet ledd, bokstav d, hvor det korrekte uttrykket underholdsbidrag brukes i den lovteksten de utaler seg om. I uttalelsen heter det:

“Det følger av § 2-7 annet ledd bokstav d at utlegg i utgangspunktet kan tas i “underholdsbidrag som tilkommer ektefelle, barn eller et barns mor”. Det er her de to siste alternativene som kan være aktuelle; barnebidraget ses på som et underholdningsbidrag som enten tilkommer “barn” eller “et barns mor”.”

Man skulle tro Justisdepartementet ser dette bidraget som sang, klovneri eller annen underholdning for barnet eller barnets mor.

I ett av de 12 dokumentene brukes ordet underholdningsbidrag i sin rette betydning.  Dette er NOU 1995: 26 Barneombud og barndom i Norge, I avsnitt 4.2.3 om Trond-Viggo Torgersen kan vi lese:

“Barna demonstrerte en omfattende kunnskap om Trond-Viggo Torgersens ulike roller og opptredener i media, og da særlig gjennom fjernsynet. De hadde heller ingen vansker med å skille mellom hans rene underholdningsbidrag som vaktmester, gammel mann eller utkledd dame, og hans virke som leder av barneprogram med klare pedagogiske tilsnitt. “

I de 11 andre dokumentene var ordet ‘underholdningsbidrag’ brukt der man skulle ha brukt ‘underholdsbidrag’.

Da jeg ikke fant det dokumentet jeg søkte etter på regjeringen.no, tenkte jeg at det kanskje kunne finnes hos NAV. Et søk på ‘underholdningsbidrag’ ga 79 treff, men ingen så ut til å være det dokumentet jeg søkte etter. Samtlige var dokumenter hvor man feilaktig bruker ordet ‘underholdningsbidrag’ der det skulle ha stått ‘underholdsbidrag’. Så her bidrar NAV til å spre og sementere språklige misforståelser.

Når både Økonomisk ordbok og  Gyldendals (nett)ordbok bruker ‘underholdningsbidrag’ der det skulle ha stått ‘underholdsbidrag’, er det ikke særlig overraskende at også andre snubler.

For å forsikre med om at det ikke var jeg som hadde misforstått foretok jeg også noen søk i Lovdata.  Jeg fant ikke en eneste forekomst av ordet ‘underholdningsbidrag’ i lovgivningen, mens ordet ‘underholdsbidrag’ forekommer en rekke ganger. Så det er nok byråkratene og deres eventuelle språkkonsulenter som har snublet, ikke lovgiver.

Vi jurister har godt av å bli språklig gransket fra tid til annen. Men det skjemaet Språkteigen omtalte, hvis omtalen var korrekt (jeg har ikke funnet skjemaet), er et eksempel på at man ikke kan slippe språkfolk til på egenhånd i juridiske tekster. Man må forstå innholdet i den tekst man bearbeider, ellers kan det ende som et ufrivillig underholdningsbidrag.

Immateriell lønn

I en artikkel i Bok og bibliotek 3. november 2008, skriver Thomas Gramstad bl.a. dette:

“Overskudd overflødiggjør den eksklusive eiendomsretten og muliggjør en fri deling – en inklusiv eiendomsrett. Overskuddsetikken er altså stikk motsatt av knapphetsetikken: den er basert på trangen til å dele, gir grunnlag for et sosialt og kulturelt fellesskap og gir en individuell immateriell belønning.”

Det er mye som kan sies bare om dette avsnittet, og enda mer om man kommenterer hele artikkelen. Men jeg skal i første omgang nøye meg med å kommentere et uttrykk: Immateriell belønning. Jeg har aldri tidligere støtt på det uttrykket, og Thomas Gramstad forklarer ikke hva han måtte mene med det.

Jeg spiser ikke immateriell mat, mine lån er dessverre ikke immaterielle, osv. Så for å klare meg i hverdagen er jeg faktisk helt avhengig av en materiell godtgjørelse for mitt arbeid. Jeg opplever meg ikke som noen avviker på dette punktet. Kunstnere og kulturarbeidere kan så vidt jeg vet heller ikke klare seg på immateriell mat.

De av oss som har en fast lønn er ikke avhengige av inntekter fra det vi skriver eller annen kulturell produksjon vi måtte stå for. I den akademiske verden publiserer man for å delta i det vitenskapelige fellesskapet og for personlig prestisje. Andre kan publisere for å misjonere for sitt syn, enten er religiøst, politisk eller noe annet – f.eks. at man vil misjonere for at folk skal miste muligheten for å få ordentlige inntekter fra sin åndsproduksjon. Men forfattere og andre som henter sine inntekter i markedet for f.eks. bøker, de kan ikke bare leve av heder, ære og berømmelse. De trenger en materiell godtgjørelse.

Et av budskapene i Thomas Gramstads innlegg synes å være at Thomas Gramstad og andre mener å ha rett til å “dele” det andre har skapt, mens opphavmennene skal “kompenseres” med luftig svada som for anledningen er kalt “immateriell belønning”.