Etisk sensur?

Paul Bjer­ke tar i en artik­kel i Pro­sa nr. 6–2008 (en kort­ver­sjon er pub­li­sert som kro­nikk i Aften­pos­ten 27.11.2008). Paul Bjer­ke er ikke nær­me­re pre­sen­tert i noen av de refe­rer­te artik­ler. I føl­ge Wiki­pe­dia er Paul Bjer­ke “en kjent norsk sam­funns­de­bat­tant”, har vært redak­tør i Klasse­kam­pen fra 1995 til 1997, og er nå sti­pen­diat på Høg­sku­len i Vol­da. Det er stort sett hva man kan fin­ne om man goog­ler den­ne “kjen­te” sam­funns­de­bat­tan­ten.

Paul Bjer­ke mener at det bør inn­fø­res en sak­pro­saetikk og det kan leses mel­lom lin­je­ne at han øns­ker seg noe til­sva­ren­de Pres­sens fag­li­ge utvalg for sak­prosa­for­lag. Nå er det bl.a. bøke­ne om Mia Gun­der­sen, Olav Thon, Red­nings­sel­ska­pet og Egil Monn-Iver­sen som begrun­ner kra­vet om etis­ke reg­ler. Men Paul Bjer­ke lan­ser­te til­sva­ren­de tan­ker for et år siden, da med utgangs­punk­tet i bøke­ne til Carl I Hagen, Eli Hagen og Gerd-Liv Val­la.

Ordet ytrings­fri­het er ikke nevnt en enes­te gang i Paul Bjer­kes artik­ler. Vi har ytrings­fri­het i Nor­ge. Det er en til­kjem­pet rett med lan­ge gra­di­sjo­ner, en rett som er grunn­lovs­fes­tet og en del av men­neske­ret­tig­he­te­ne. Ytrings­fri­he­ten kan være ube­ha­ge­lig. Folk som dri­ver et makt­spill i kulis­se­ne må fin­ne seg i at det de øns­ker å hol­de skjult kan bli bret­tet ut, også for­hold av mer pri­vat art. Gren­se­ne må være vide. Man skal ikke være så redd for å trå over en gren­se at man all­tid vel­ger å hol­de munn “for sik­ker­hets skyld”. Ytrings­fri­he­ten er ikke uten gren­ser. Per­son­vern er et av fle­re hen­syn som kan begrun­ne inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­he­ten.

Ytrings­fri­he­tens gren­ser har blir truk­ket opp gjen­nom noen hund­re år i Nor­ge og inter­na­sjo­nalt, bl.a. av Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­dom­sto­len.  Alt det­te synes det som om Paul Bjer­ke glatt hop­per over. I ste­det skal det erstat­tes av etis­ke reg­ler for for­fat­te­re — reg­ler som vil bety at man ikke skal skri­ve det som er lov­lig hvis blir for slemt.

Man kan gjer­ne dis­ku­te­re etikk, også blant for­fat­te­re. Men hvis man kre­ver et slikt etisk regel­verk uten å pro­ble­ma­ti­se­re for­hol­det til ytrings­fri­he­ten, da blir det ikke seriøst.

NRK sender podcast med musikk

Alle som har benyt­tet seg av NRKs gans­ke rik­hol­di­ge podcast­til­bud kan ikke ha unn­gått å mer­ke at musik­ken har vært strip­pet ut. NRK har ikke hatt ret­tig­he­ter til å inklu­de­re musikk. NRK og TONO har nå inn­gått en avta­le som gir NRK rett til å sen­de podcast av pro­gram­mer med musikk! Det er lett å for­stå at det ikke har vært enkelt å få på plass en slik avta­le. Det­te betyr at NRK gjør musikk til­gjen­ge­lig for gra­tis ned­las­ting, selv om den er pak­ket inn i et pro­gram. Rene musikk­pro­gram­mer kan ikke leg­ges ut på den­ne måten. Det kan ikke være mer enn 70% musikk i pro­gram­me­ne.

NRK lover en rek­ke nye podcast­sen­din­ger, nå også med musikk.

Kunst­rei­sen kom­mer nå med sin førs­te podcast. Det er vir­ke­lig et pro­gram som bør være i det­te for­ma­tet. Her får vi guid­er til ver­dens kunst­mu­se­er, og så har man fram til nå ikke kun­net ta dem med seg om man skul­le besø­ke et av de ste­der de er inn­om.

Stu­dio Sokra­tes kan det nå bli mer verdt å høre på. Et pro­gram basert på den gans­ke så usann­syn­li­ge kom­bi­na­sjo­nen jazz og filo­so­fi hal­ter når man, som til nå, bare får filo­so­fi­en og ikke jaz­zen.

Blues­a­sy­let står kan­skje i fare for å fal­le ut på grunn av 70%-regelen.  Men også det skul­le jeg gjer­ne kun­net las­te ned og høre på når det pas­ser med.

Får vi også Hal­lo i uken som podcast blir lør­da­gen litt mer fle­ski­bel. Da vil det ikke len­ger være like vik­tig å være i nær­he­ten av en radio mel­lom 15.03 og 15.40 den dagen.

Demokratisk underskudd

I EU-debat­ten har mot­stan­de­re av norsk EU-med­lem­skap ofte kom­met med påstan­der om “demo­kra­tisk under­skudd”. Med dagens EØS-til­knyt­ning blir vi jevn­lig min­net om hva demo­kra­tisk under­skudd vir­ke­lig er: Vi får ikke være med når beslut­nin­ge­ne tas, og må bare si ja takk og amen når resul­ta­tet fore­lig­ger.

Jevn­lig får vi pate­tisk skygge­bok­sing med poli­ti­ke­re som vil “leg­ge ned veto”, som om det er en reell mulig­het. For­melt kan Nor­ge selv­fø­le­lig la være å imple­men­te­re “tje­neste­di­rek­ti­vet”. Men det er naivt å tro at det­te ikke vil ha kon­se­kven­ser for Nor­ge. Fri utveks­ling av tje­nes­ter er en av de grunn­leg­gen­de fri­he­ter. Hvis Nor­ge ikke vil ved­ta de reg­ler som gjel­der for det ind­re mar­ke­det, da må vi reg­ne med at Nors­ke bedrif­ter ikke len­ger fritt vil kun­ne til­by tje­nes­ter ret­tet mot EU. Vi kan ikke reg­ne med at vi kan ved­ta sær­reg­ler som gjør det vans­ke­li­ge­re for and­re land å til­by tje­nes­ter i Nor­ge, og sam­ti­dig ha selv ha fri mar­keds­ad­gang.

Nå er det fore­slått at man skal utar­bei­de et direk­tiv som sier at inn­skudds­ga­ran­ti­en i ban­ker skal være 100.000 €. For de fles­te land vil det være en klar for­bed­ring, men for Nor­ge vil det bety at dagens garan­ti på 2 mill NOK redu­se­res til ca 800.000 NOK. Helt for­ut­sig­bart var Per Olav Lund­tei­gen uten og sa noe i ret­ning av at “det nors­ke folk skal ha 2 mill, det er klart Nor­ge må leg­ge ned veto”. Arne Skau­ge var nok mer rea­lis­tisk når han sa at vi ikke vil ha noe valg om et slikt direk­tiv skul­le bli ved­tatt.

EU øns­ker ikke en kon­kur­ran­se mel­lom lan­de­ne når det gjel­der å til­by høy­est mulig garan­ti. Inn­skudd vil gå til land som har høy garan­ti, noe som kan gi ban­ke­ne i det lan­det en kon­kur­ranse­for­del. Skul­le et slikt direk­tiv bli ved­tatt og Nor­ge “leg­ge ned veto” (som selv­føl­ge­lig ikke er noe veto mot direk­ti­vet, bare at Nor­ge sier nei til å inn­føre det), da må vi reg­ne med at nors­ke finans­in­sti­tu­sjo­ner ikke len­ger vil kun­ne til­by finans­tje­nes­ter i et euro­pe­isk mar­ked. Det vil nep­pe være sær­lig bra for Nor­ge.

Skal man påvir­ke må man være med når beslut­nin­ger for­be­re­des og tas. Det nyt­ter ikke å kom­me etter­på å si at vi ikke vil være med. Nor­ge har helt fri­vil­lig valgt å stil­le seg uten­for beslut­nings­pro­ses­se­ne i Euro­pa og da får man aksep­te­re kon­se­kven­se­ne av det: Vi er ikke med når beslut­nin­ger tas, men må got­da resul­ta­tet. Det er visst det­te som noen kal­ler “sjøl­råde­rett”.

Nor­ge vil selv­føl­ge­lig ikke kun­ne bestem­me ale­ne i Euro­pa, slik noen EU-mostan­de­re synes å mane at man må kun­ne for å bli med. Det vil­le være grunn­leg­gen­de utde­mo­kra­tisk. Selv­føl­ge­lig bestem­mer fler­tal­let. Men det er ikke slik, som EU-mot­stan­de­re og gjer­ne beskri­ver situa­sjo­nen, at det er nors­ke inter­es­ser mot EU. Nor­ge har fel­les inter­es­ser med man­ge EU-land, og det er alli­an­ser som føl­ger poli­si­ke mer enn nasjo­na­le skille­lin­jer også i EU. Men så len­ge vi står uten­for har vi ikke noe å si.

Å være mot EU og EØS er en ærlig sak. Man kan være uenig, men det er posi­sjon som det er mulig å for­stå. Der­imot er det ikke mulig, i alle fall ikke for meg, å for­stå hvor­dan man kan være for EØS som en varig løs­ning. Det er med­lem­skap uten stem­me­rett. Vi får omtrent alle plik­ter, man har ikke noe å si. Det er vir­ke­lig et demo­kra­tisk under­skudd. Jeg skul­le øns­ke noen poli­ti­ke­re kun­ne hatt rygg­rad til å si at vår ræv­dil­ting etter EU er en selv­valgt posi­sjon, og at vi må ta kon­se­kven­se­ne av det valg Nor­ge har truf­fet.

Så len­ge vi har en hus­manns­av­ta­le med EU vil vi jevn­lig se et de pate­tis­ke, poli­tisk skue­spill som Ibsen beskrev alle­re­de i Peer Gynt:

Jeg får vel føl­ge dem på fær­den, –
men pro­te­ste­rer for alver­den –!”

Den besværlige ytringsfriheten — Gørild Mauseths fiskesex

Gørild Mau­seth har gått til sak mot NRK på grunn av deres bruk av sex­sce­nen fra fil­men “Brent av frost” i et TV-inn­slag. Jeg har ikke sett fil­men eller NRK-inn­sla­get. Jeg vil der­for ikke mene noe om hvor­vidt NRK har opp­trådt ulov­lig i den kon­kre­te saken. I den grad man kan sto­le på avis­om­ta­ler, kan må få en rede­gjø­rel­se for saken i Dag­bla­det 27.03.2007. Men saken rei­ser noen prin­si­pi­el­le spørs­mål som det er verdt å dis­ku­te­re.

Vi har rett til å site­re fra et offent­lig­gjort verk “i sam­svar med god skikk og i den utstrek­ning for­må­let betin­ger”. Det­te føl­ger av ånds­verk­lo­ven § 22. Sitat­ret­ten er ikke begren­set til tekst. Vi kan også site­re f.eks. musikk og film.

Sitat­ret­ten er i rea­li­te­ten en ytrings­fri­hets­be­stem­mel­se. Vi skal kun­ne under­byg­ge det vi skri­ver og det vi even­tu­elt kri­ti­se­rer gjen­nom sita­ter. For at jeg skal kun­ne site­re må jeg set­te sita­tet inn i en sam­men­heng hvor det­te er rele­vant. Løs­rev­ne utta­lel­ser eller film­klipp som pre­sen­te­res som mor­som­me enkelt­inn­slag ikke “sitat”. Men å vise en film­sce­ne i for­bin­del­se med omta­le av en film hvor den­ne sce­nen blir paro­di­ert, høres ut til å lig­ge innen­for det til­lat­te. Kra­vet om “god skikk” inne­bæ­rer bl.a. at man ikke må site­re mer enn det som er nød­ven­dig i for­hold til for­må­let, og at man må site­re på en måte som ikke er mis­vi­sen­de, kren­ken­de m.m. i for­hold til det som site­res. Om NRKs bruk av film­klip­pet her var innen­for det til­lat­te, har jeg ikke grunn­lag for å mene noe om.

Den som ytrer seg offent­lig, enten det er i form av skrift­styk­ker eller opp­tre­den på film, har gitt fra seg noe av kon­trol­len. De fles­te som har ytret seg i det offent­li­ge som har nok sagt noe man gjer­ne skul­le ha hatt usagt. Men man kan ikke spo­le tiden til­ba­ke og redi­ge­re for­ti­den. Det man har sagt, står der. Vi må reg­ne med å bli kon­fron­tert med utta­lel­ser vi i dag ikke vil stå inne for, bil­der man ikke er sær­lig stolt av, osv.

Ytrings­fri­he­ten er ikke all­tid beha­ge­lig. Det gjel­der enten det er stor­tings­menn som blir utskjelt av parti­kol­le­ger, og for skue­spil­le­re som møter film­sce­ner man selv helst vil glem­me.

Gøril Mau­seth har, fort­satt i føl­ge medie­om­ta­len, påbe­ropt seg en klau­sul i avta­len med film­pro­du­sen­ten om at den­ne sce­nen ikke skal kun­ne bru­kes uten­for sin kunst­ne­ris­ke sam­men­heng. En slik klau­sul er ikke bin­den­de for and­re enn de som er part i avta­len. Om en for­fat­ter inn­går en avta­le med sitt for­lag om at vis­se avsnitt i en bok ikke skal site­res, så behø­ver ingen and­re å bry seg om den­ne avta­len. Og slik bør det være. Den som ytrer seg offent­lig skal ikke kun­ne bestem­me hvor­dan and­re skal kun­ne for­hol­de seg til ytrin­gen, og skal ikke kun­ne bestem­me at bare de som er “snil­le” skal få lov til å site­re. Man skal hel­ler ikke måt­te beta­le for å site­re. Det var nok hel­ler naivt av Gøril Mau­seth å tro at hun gjen­nom en slik klau­sul skul­le kun­ne kon­trol­le­re hvor­dan sce­nen vil­le bli brukt i and­re sam­men­hen­ger.

Tan­ch­red Ibsen laget i sin tid fil­men “To mis­ten­ke­li­ge per­soner”, basert på Gun­nar Alf Lar­sens nøk­kel­ro­man om det såkal­te “Lens­manns­mor­det”. En av de som var dømt for det­te dra­pet gikk til sak for å få stan­set fil­men. Han øns­ket ikke ny opp­merk­som­het rundt den­ne saken. Han fikk stan­set fil­men gjen­nom en dom fra Høy­este­rett Rt 1952 s. 1217. Men der­med skrev han seg inn i norsk retts­his­to­rie og kul­tur­his­to­rie, og han vil for all­tid bli hus­ket. Gøril Mau­seth kan opp­nå noe av det sam­me. Uan­sett utfall aktua­li­se­rer retts­sa­ken film­sce­nen, og man rett­fer­dig­gjør å vise sce­nen for å kun­ne for­tel­le hva stri­den drei­er seg om. Om NRK i det pro­gram­met som er utgangs­punk­tet for retts­sa­ken skul­le ha over­trådt gren­sen for hva som er aksep­ta­belt, så gjør dagens nyhets­in­ter­es­se at den uan­sett må kun­ne vises ved omta­le av retts­sa­ken.

Statlig bidrag til språklig underholdning

I Språk­te­i­gen 9. novem­ber 2008 kun­ne man bl.a. for­tel­le at det nå var kom­met et språk­lig beadrbei­det, og der­med mer les­lig “Skje­ma for avta­le om under­hold­nings­bi­drag for barn”. Det var etter det jeg for­sto For­ny­ings og admi­ni­stra­sjons­de­par­te­men­tet som stod bak det­te. Jeg skvatt da jeg hør­te det­te og måt­te høre på det en gang til for å for­sik­re med om at jeg had­de hørt rik­tig. Det er man­ge som snub­ler i orde­ne ‘under­holds­bi­drag’ og ‘under­hold­nings­bi­drag’. Det førs­te er bidrag til en per­sons under­hold, det and­re et bidrag til kvel­dens under­hold­ning. Under­holds­bi­drag er nok lite under­hol­den­de.

Jeg har fore­lø­pig ikke klart å spo­re opp det skje­ma­et som det ble hen­vist til. Der­for vet jeg ikke om det er språk­fol­ke­ne som har stått for den språk­li­ge for­enk­lin­gen av skje­ma­et som har dum­met seg ut eller om det er redak­sjo­nen i Språk­te­i­gen. [Etter å ha fått en e‑post fra pro­gram­le­der i Språk­te­i­gen, Ran­di Lille­al­tern, vet jeg nå at det var Språk­te­i­gen som for­mid­let det­te feil, se kom­men­tar til inn­leg­get.] Hvis det vir­ke­lig står det i skje­ma­et som det ble sagt, da bør skje­ma­et vra­kes og man må få ut et nytt hvor man bru­ker kor­rekt beteg­nel­se på det­te bidra­get.

I min jakt etter skje­ma­et søk­te jeg først på regjeringen.no.  Der fikk jeg 12 treff på “under­hold­nings­bi­drag”, men det skje­ma­et jeg let­te etter fant jeg ikke. Selv Jus­tis­de­par­te­men­tet had­de snub­let i det­te i en tolk­nings­ut­ta­lel­se. Jus­tis­de­par­te­men­tet pre­se­te­rer å gjø­re den­ne blun­de­ren i en utta­lel­se om dek­nings­lo­ven § 2–7 annet ledd, bok­stav d, hvor det kor­rek­te uttryk­ket under­holds­bi­drag bru­kes i den lov­teks­ten de uta­ler seg om. I utta­lel­sen heter det:

Det føl­ger av § 2–7 annet ledd bok­stav d at utlegg i utgangs­punk­tet kan tas i “under­holds­bi­drag som til­kom­mer ekte­fel­le, barn eller et barns mor”. Det er her de to sis­te alter­na­ti­ve­ne som kan være aktu­el­le; barne­bi­dra­get ses på som et under­hold­nings­bi­drag som enten til­kom­mer “barn” eller “et barns mor”.”

Man skul­le tro Jus­tis­de­par­te­men­tet ser det­te bidra­get som sang, klov­ne­ri eller annen under­hold­ning for bar­net eller bar­nets mor.

I ett av de 12 doku­men­te­ne bru­kes ordet under­hold­nings­bi­drag i sin ret­te betyd­ning.  Det­te er NOU 1995: 26 Barne­om­bud og barn­dom i Nor­ge, I avsnitt 4.2.3 om Trond-Vig­go Tor­ger­sen kan vi lese:

Bar­na demon­strer­te en omfat­ten­de kunn­skap om Trond-Vig­go Tor­ger­sens uli­ke rol­ler og opp­tre­de­ner i media, og da sær­lig gjen­nom fjern­sy­net. De had­de hel­ler ingen vans­ker med å skil­le mel­lom hans rene under­hold­nings­bi­drag som vakt­mes­ter, gam­mel mann eller utkledd dame, og hans vir­ke som leder av barne­pro­gram med kla­re peda­go­gis­ke til­snitt. ”

I de 11 and­re doku­men­te­ne var ordet ‘under­hold­nings­bi­drag’ brukt der man skul­le ha brukt ‘under­holds­bi­drag’.

Da jeg ikke fant det doku­men­tet jeg søk­te etter på regjeringen.no, tenk­te jeg at det kan­skje kun­ne fin­nes hos NAV. Et søk på ‘under­hold­nings­bi­drag’ ga 79 treff, men ingen så ut til å være det doku­men­tet jeg søk­te etter. Samt­li­ge var doku­men­ter hvor man feil­ak­tig bru­ker ordet ‘under­hold­nings­bi­drag’ der det skul­le ha stått ‘under­holds­bi­drag’. Så her bidrar NAV til å spre og semen­te­re språk­li­ge mis­for­stå­el­ser.

Når både Øko­no­misk ord­bok og  Gyl­den­dals (nett)ordbok bru­ker ‘under­hold­nings­bi­drag’ der det skul­le ha stått ‘under­holds­bi­drag’, er det ikke sær­lig over­ras­ken­de at også and­re snub­ler.

For å for­sik­re med om at det ikke var jeg som had­de mis­for­stått fore­tok jeg også noen søk i Lov­data.  Jeg fant ikke en enes­te fore­komst av ordet ‘under­hold­nings­bi­drag’ i lov­giv­nin­gen, mens ordet ‘under­holds­bi­drag’ fore­kom­mer en rek­ke gan­ger. Så det er nok byrå­kra­te­ne og deres even­tu­el­le språk­kon­su­len­ter som har snub­let, ikke lov­gi­ver.

Vi juris­ter har godt av å bli språk­lig grans­ket fra tid til annen. Men det skje­ma­et Språk­te­i­gen omtal­te, hvis omta­len var kor­rekt (jeg har ikke fun­net skje­ma­et), er et eksem­pel på at man ikke kan slip­pe språk­folk til på egen­hånd i juri­dis­ke teks­ter. Man må for­stå inn­hol­det i den tekst man bear­bei­der, ellers kan det ende som et ufri­vil­lig under­hold­nings­bi­drag.

Immateriell lønn

I en artik­kel i Bok og biblio­tek 3. novem­ber 2008, skri­ver Tho­mas Gram­stad bl.a. det­te:

Over­skudd over­flø­dig­gjør den eks­klu­si­ve eien­doms­ret­ten og mulig­gjør en fri deling — en inklu­siv eien­doms­rett. Over­skudds­etik­ken er alt­så stikk mot­satt av kna­pp­hets­etik­ken: den er basert på tran­gen til å dele, gir grunn­lag for et sosi­alt og kul­tu­relt fel­les­skap og gir en indi­vi­du­ell imma­te­ri­ell beløn­ning.”

Det er mye som kan sies bare om det­te avsnit­tet, og enda mer om man kom­men­te­rer hele artik­ke­len. Men jeg skal i førs­te omgang nøye meg med å kom­men­te­re et uttrykk: Imma­te­ri­ell beløn­ning. Jeg har ald­ri tid­li­ge­re støtt på det uttryk­ket, og Tho­mas Gram­stad for­kla­rer ikke hva han måt­te mene med det.

Jeg spi­ser ikke imma­te­ri­ell mat, mine lån er dess­ver­re ikke imma­te­ri­el­le, osv. Så for å kla­re meg i hver­da­gen er jeg fak­tisk helt avhen­gig av en mate­ri­ell godt­gjø­rel­se for mitt arbeid. Jeg opp­le­ver meg ikke som noen avvi­ker på det­te punk­tet. Kunst­ne­re og kul­tur­ar­bei­de­re kan så vidt jeg vet hel­ler ikke kla­re seg på imma­te­ri­ell mat.

De av oss som har en fast lønn er ikke avhen­gi­ge av inn­tek­ter fra det vi skri­ver eller annen kul­tu­rell pro­duk­sjon vi måt­te stå for. I den aka­de­mis­ke ver­den pub­li­se­rer man for å del­ta i det viten­ska­pe­li­ge fel­les­ska­pet og for per­son­lig pre­sti­sje. And­re kan pub­li­se­re for å misjo­ne­re for sitt syn, enten er reli­giøst, poli­tisk eller noe annet — f.eks. at man vil misjo­ne­re for at folk skal mis­te mulig­he­ten for å få ordent­li­ge inn­tek­ter fra sin ånds­pro­duk­sjon. Men for­fat­te­re og and­re som hen­ter sine inn­tek­ter i mar­ke­det for f.eks. bøker, de kan ikke bare leve av heder, ære og berøm­mel­se. De tren­ger en mate­ri­ell godt­gjø­rel­se.

Et av bud­ska­pe­ne i Tho­mas Gram­stads inn­legg synes å være at Tho­mas Gram­stad og and­re mener å ha rett til å “dele” det and­re har skapt, mens opp­havmen­ne­ne skal “kom­pen­se­res” med luf­tig sva­da som for anled­nin­gen er kalt “imma­te­ri­ell beløn­ning”.