I en artikkel i Bok og bibliotek 3. november 2008, skriver Thomas Gramstad bl.a. dette:
“Overskudd overflødiggjør den eksklusive eiendomsretten og muliggjør en fri deling – en inklusiv eiendomsrett. Overskuddsetikken er altså stikk motsatt av knapphetsetikken: den er basert på trangen til å dele, gir grunnlag for et sosialt og kulturelt fellesskap og gir en individuell immateriell belønning.”
Det er mye som kan sies bare om dette avsnittet, og enda mer om man kommenterer hele artikkelen. Men jeg skal i første omgang nøye meg med å kommentere et uttrykk: Immateriell belønning. Jeg har aldri tidligere støtt på det uttrykket, og Thomas Gramstad forklarer ikke hva han måtte mene med det.
Jeg spiser ikke immateriell mat, mine lån er dessverre ikke immaterielle, osv. Så for å klare meg i hverdagen er jeg faktisk helt avhengig av en materiell godtgjørelse for mitt arbeid. Jeg opplever meg ikke som noen avviker på dette punktet. Kunstnere og kulturarbeidere kan så vidt jeg vet heller ikke klare seg på immateriell mat.
De av oss som har en fast lønn er ikke avhengige av inntekter fra det vi skriver eller annen kulturell produksjon vi måtte stå for. I den akademiske verden publiserer man for å delta i det vitenskapelige fellesskapet og for personlig prestisje. Andre kan publisere for å misjonere for sitt syn, enten er religiøst, politisk eller noe annet – f.eks. at man vil misjonere for at folk skal miste muligheten for å få ordentlige inntekter fra sin åndsproduksjon. Men forfattere og andre som henter sine inntekter i markedet for f.eks. bøker, de kan ikke bare leve av heder, ære og berømmelse. De trenger en materiell godtgjørelse.
Et av budskapene i Thomas Gramstads innlegg synes å være at Thomas Gramstad og andre mener å ha rett til å “dele” det andre har skapt, mens opphavmennene skal “kompenseres” med luftig svada som for anledningen er kalt “immateriell belønning”.