Den besværlige ytringsfriheten — Gørild Mauseths fiskesex

Gørild Mau­seth har gått til sak mot NRK på grunn av deres bruk av sex­sce­nen fra fil­men “Brent av frost” i et TV-inn­slag. Jeg har ikke sett fil­men eller NRK-inn­sla­get. Jeg vil der­for ikke mene noe om hvor­vidt NRK har opp­trådt ulov­lig i den kon­kre­te saken. I den grad man kan sto­le på avis­om­ta­ler, kan må få en rede­gjø­rel­se for saken i Dag­bla­det 27.03.2007. Men saken rei­ser noen prin­si­pi­el­le spørs­mål som det er verdt å dis­ku­te­re.

Vi har rett til å site­re fra et offent­lig­gjort verk “i sam­svar med god skikk og i den utstrek­ning for­må­let betin­ger”. Det­te føl­ger av ånds­verk­lo­ven § 22. Sitat­ret­ten er ikke begren­set til tekst. Vi kan også site­re f.eks. musikk og film.

Sitat­ret­ten er i rea­li­te­ten en ytrings­fri­hets­be­stem­mel­se. Vi skal kun­ne under­byg­ge det vi skri­ver og det vi even­tu­elt kri­ti­se­rer gjen­nom sita­ter. For at jeg skal kun­ne site­re må jeg set­te sita­tet inn i en sam­men­heng hvor det­te er rele­vant. Løs­rev­ne utta­lel­ser eller film­klipp som pre­sen­te­res som mor­som­me enkelt­inn­slag ikke “sitat”. Men å vise en film­sce­ne i for­bin­del­se med omta­le av en film hvor den­ne sce­nen blir paro­di­ert, høres ut til å lig­ge innen­for det til­lat­te. Kra­vet om “god skikk” inne­bæ­rer bl.a. at man ikke må site­re mer enn det som er nød­ven­dig i for­hold til for­må­let, og at man må site­re på en måte som ikke er mis­vi­sen­de, kren­ken­de m.m. i for­hold til det som site­res. Om NRKs bruk av film­klip­pet her var innen­for det til­lat­te, har jeg ikke grunn­lag for å mene noe om.

Den som ytrer seg offent­lig, enten det er i form av skrift­styk­ker eller opp­tre­den på film, har gitt fra seg noe av kon­trol­len. De fles­te som har ytret seg i det offent­li­ge som har nok sagt noe man gjer­ne skul­le ha hatt usagt. Men man kan ikke spo­le tiden til­ba­ke og redi­ge­re for­ti­den. Det man har sagt, står der. Vi må reg­ne med å bli kon­fron­tert med utta­lel­ser vi i dag ikke vil stå inne for, bil­der man ikke er sær­lig stolt av, osv.

Ytrings­fri­he­ten er ikke all­tid beha­ge­lig. Det gjel­der enten det er stor­tings­menn som blir utskjelt av parti­kol­le­ger, og for skue­spil­le­re som møter film­sce­ner man selv helst vil glem­me.

Gøril Mau­seth har, fort­satt i føl­ge medie­om­ta­len, påbe­ropt seg en klau­sul i avta­len med film­pro­du­sen­ten om at den­ne sce­nen ikke skal kun­ne bru­kes uten­for sin kunst­ne­ris­ke sam­men­heng. En slik klau­sul er ikke bin­den­de for and­re enn de som er part i avta­len. Om en for­fat­ter inn­går en avta­le med sitt for­lag om at vis­se avsnitt i en bok ikke skal site­res, så behø­ver ingen and­re å bry seg om den­ne avta­len. Og slik bør det være. Den som ytrer seg offent­lig skal ikke kun­ne bestem­me hvor­dan and­re skal kun­ne for­hol­de seg til ytrin­gen, og skal ikke kun­ne bestem­me at bare de som er “snil­le” skal få lov til å site­re. Man skal hel­ler ikke måt­te beta­le for å site­re. Det var nok hel­ler naivt av Gøril Mau­seth å tro at hun gjen­nom en slik klau­sul skul­le kun­ne kon­trol­le­re hvor­dan sce­nen vil­le bli brukt i and­re sam­men­hen­ger.

Tan­ch­red Ibsen laget i sin tid fil­men “To mis­ten­ke­li­ge per­soner”, basert på Gun­nar Alf Lar­sens nøk­kel­ro­man om det såkal­te “Lens­manns­mor­det”. En av de som var dømt for det­te dra­pet gikk til sak for å få stan­set fil­men. Han øns­ket ikke ny opp­merk­som­het rundt den­ne saken. Han fikk stan­set fil­men gjen­nom en dom fra Høy­este­rett Rt 1952 s. 1217. Men der­med skrev han seg inn i norsk retts­his­to­rie og kul­tur­his­to­rie, og han vil for all­tid bli hus­ket. Gøril Mau­seth kan opp­nå noe av det sam­me. Uan­sett utfall aktua­li­se­rer retts­sa­ken film­sce­nen, og man rett­fer­dig­gjør å vise sce­nen for å kun­ne for­tel­le hva stri­den drei­er seg om. Om NRK i det pro­gram­met som er utgangs­punk­tet for retts­sa­ken skul­le ha over­trådt gren­sen for hva som er aksep­ta­belt, så gjør dagens nyhets­in­ter­es­se at den uan­sett må kun­ne vises ved omta­le av retts­sa­ken.

Print Friendly, PDF & Email
  • Takk for en god gjen­nom­gang. Den­ne har jeg sav­net oppe i all støy­en!

  • Nå som det har blitt fokus på NRK-klipp med Pia Tjel­ta fra “Kode­navn Hun­ter” har blitt lagt ut på porno­si­der, kan det leg­ges til at det­te er kla­re eksemp­ler på bruk som ikke er sitat. Her bru­kes bil­de­ne (ut fra omta­len, jeg har ikke sett på dis­se) helt løs­re­vet fra enhver sam­me­heng, hvor poen­get bare er å vise nak­ne damer.