Når politikere maner til “samfunnsansvar”

I dagens “Politisk kvarter” på NRK P2 kom leder av Stortingets finanskomité, Arbeiderpartiets Reidar Sandal, med en typisk politikerfloskel om at bankene må vise “samfunnsansvar” og låne ut mer penger til et næringsliv som slikter med kapitaltørke.

Heldigvis er det grenser for hvor mye banker kan låne ut. Det har i alle fall blitt hevdet (jeg har ikke gått grundig inn i detaljene) at noe av det som utløste finanskrisen var at de to USAnske boligbankene Fannie Mae og Freddie Mac etter politisk press hadde bidratt til å låne ut for mye til boliglånskunder. Banken hadde ikke soliditet nok til å stå i mot da markedet kollapset, og måtte kaste inn håndkledet.

Det er en klar påminnelse om at ansvarlige banker ikke gir etter for politikernes press om “å vise samfunnsansvar” ved å låne ut mer enn hva som er forsvarlig (og lovlig) ut fra krav om sikkerhet, egenkapitaldekning osv.

I følge sjefsøknom Steinar Juel i Nordea, som deltok i debatten, er noe av problemet nå at obligasjonsmarkedet har tørket inn. Bedrifter som tidligere hentet kapital i dette markedet henvender seg nå til bankene, og bankene har ikke kapasitet til å dekke denne låneetterspørselen.  Staten har tilført bankene likviditet, men har ikke tilført mer egenkapital. Dette hindrer at bankene kommer i en likviditetsskvis som kunne ha ført til at de ikke hadde kunnet innfri egne forpliktelser. Men det øker ikke bankenes utlånskapasitet.

Det er politikerne, f.eks. Reidar Sandal, som må vise samfunnsansvar ved å gi de nøvendige rammevilkår, eventuelt tilføre egenkapital etc. Politikerne kan ikke skyve ansvaret over på bankene ved å kreve at bankene skal ta en uforsvarlig høy risiko eller låne ut mer enn de har dekning for.

Jeg lenker, altså er jeg. Dansk lenkemanifest

“Jeg linker, derfor er jeg. Det er mantraet på internettet.” Slik starter presentasjonen av en gruppe danske journalisters lenkemanifest. De har formulert “seks lover om lenking”. Disse lyder:

“Første lov: Vi linker videre til kilderne til de oplysninger, som vi bruger i vores journalistiske produkter. Har vi læst, set eller hørt væsentlig ny information på et eksternt site, linker vi til det – om f.eks. virksomheder, personer eller undersøgelser.

Anden lov: Vi linker direkte og præcist til den benyttede information på det eksterne site. Det er ordentlig service for læserne frem for blot at linke til forsiden på det eksterne site.

Tredje lov: Vi er præcise i vores informationer om, hvor et link fører hen; om hvem der har produceret de oplysninger, der linkes til, og hvornår. Læserne skal vide, hvor de kommer hen, inden de følger et link.

Fjerde lov: Vi anerkender, at en artikel bestående af præcise eksterne links til oplysninger, der beskriver forskellige vinkler af et emne, er et journalistisk produkt.

Femte lov: Vi er åbne for indkomne links til vores egne sites, fordi vi ønsker at være en integreret del af nettets økosystem.

Sjette lov: Vi tilstræber at gøre det nemt for alle at linke direkte til vores artikler.”

De addresserer dermed både at de skal heve kvaliteten på det de selv skriver ved å angi lenker til kilder, og at de skal legge til rette for lenking til deres artikler. Det er lett å være enig i dette. For egen del har jeg særlig hatt fokus på at adgangen til å lenke skal være fri, og at den etter dagens opphavsrett er fri. Når også pressen selv argumenterer for dette, da får vi håpe at de som fortsatt vil sensurere nettet ved å hevde enerett til lenking snart innser at de står med ryggen mot fremtiden og sloss for en tapt sak.

Politisk reklame

Stavanger Aftenblad melder at den norske stat har tapt saken ved Den europeiske menneskerettgihetesdomstolen om politisk reklame. Forbudet mot politisk reklame anses for å stride mot ytringsfriheten og menneskerettighetene.

Man burde ikke være særlig overrasket over resultatet. Retten til ytringer om politiske spørsmål er ytringsfrihetens kjerne. Å tillate at man kan kjøpe seg plass til de fleste former for ytringer, men ikke politiske ytringer er særdeles problematisk og er nærmest umulig å forsvare i forhold til ytringsfriheten.

Foreløpig har jeg ikke sett selve dommen, så innholdet kan jeg ikke kommentere nærmere. Men jeg vil tro at det vil være mulig å stille de samme krav til sannhet m.m. som ved annen reklame. Og her er kanskje noe av problemets kjerne: De politikere som er så opptatt av at andre ikke skal kunne love noe deres produkt ikke kan levere, slenger gladelig ut løfter som de må vite de ikke kan oppfylle.

Man burde f.eks. kunne kreve at reglene om sammenlignende reklame i  Forskrift om sammenlignende reklame § 3 overholdes også for politisk reklame. Man vil da f.eks. kreve:

a) den ikke er villedende
c) den sammenligner objektivt én eller flere egenskaper ved disse varene og tjenestene som er konkrete, relevante, dokumenterbare og representative, herunder prisen
e) den bringer ikke i vanry eller taler nedsettende om en konkurrents varemerker, handelsnavn, andre kjennetegn, varer, tjenester, virksomhet eller situasjon

Hvis man må kunne dokumentere holdbarhet, og dessuten ikke kan tale nedsettende om konkurrentene, da bør vi kunne få en relativt edruelig reklame. Men det er vel her som så ofte ellers en fremmed tanke for politikerne at det de bestemmer at skal gjelde for andre, også skal gjelde for dem selv.

Faller sitatretten i fisk?

Oslo tingrett har avsagt dom i saken mellom Gøril Mauseth og NRK, og NRK tapte. Selve dommen kan man lese her. NRK har allerede varslet at saken vil bli anket, så foreløpig har teppet bare gått ned for første akt i denne saken.

Jeg synes dommen er problematisk, og håper at den ikke blir stående. Men før jeg diskuterer denne nærmere må jeg nok en gang understreke at jeg ikke har sett det omstridte filminnslaget, slik at jeg må holde meg til beskrivelsen i tingrettens dom. Det er en omfattende dom på 29 sider. Det er derfor ikke til å unngå at det blir nokså lange utdrag fra dommen, men de som vil får henge med videre.

Continue reading Faller sitatretten i fisk?

Verdens beste (?) vinatlas i ny utgave

Man skal alltid være varsom med å utrope noe til “verdens beste”. Men Grand Atlas des vignobles de France er det beste vinatlas jeg til nå har sett. Og det har også fått pris for å være verdens beste. Det som skiller dette fra andre atlas, f.eks. Hugh Johnsons også utmerkede The World Atlas of Wine, er grundighet og detaljeringsgrad. Det har opplysninger om 18 regioner, 450 appellationer og 4.000 kommuner. Atlaset inneholder 184 kart. Det gir detaljerte opplysninger om geologi og jordsmonn, om mikroklima, osv.

Som tittelen sier, så dekker atlaset bare Frankrike. Nå er Frankrike fortsatt det viktigste og mest varierte vinlandet, så dette er knapt noen innvending. Men for en del vil det nok være en ulempe at det bare finnes på fransk. Her bør engelskspråklige og andre forlag kjenne sin besøkelsestid og gjøre dette tilgjengelig også for de som ikke leser fransk.

Vi får håpe at det også inspirerer noen til å lage tilsvarende atlas for andre viktige vinland.

Jeg kjøpte atlaset for en tid tilbake og lot det stå i min leilighet i Frankrike. Men jeg likte det så godt at dette ville jeg ha hjemme i Oslo også. Da jeg ville kjøpe ett til var det imidlertid, til min store ergrelse, utsolgt. Derfor var det gledelig å oppdage at det kom i en ny utgave i september 2008.

Så langt synes det ikke å være i salg utenfor Frankrike. Men det kan bestilles fra Amazon.fr.

Flere vinbøker.