Når politikere maner til “samfunnsansvar”

I dagens “Poli­tisk kvar­ter” på NRK P2 kom leder av Stor­tin­gets finans­ko­mi­té, Arbei­der­par­ti­ets Rei­dar San­dal, med en typisk poli­ti­ker­flos­kel om at ban­ke­ne må vise “sam­funns­an­svar” og låne ut mer pen­ger til et nærings­liv som slik­ter med kapi­tal­tør­ke.

Hel­dig­vis er det gren­ser for hvor mye ban­ker kan låne ut. Det har i alle fall blitt hev­det (jeg har ikke gått grun­dig inn i detal­je­ne) at noe av det som utløs­te finans­kri­sen var at de to USAn­ske bolig­ban­ke­ne Fan­nie Mae og Fred­die Mac etter poli­tisk press had­de bidratt til å låne ut for mye til bolig­låns­kun­der. Ban­ken had­de ikke soli­di­tet nok til å stå i mot da mar­ke­det kol­lap­set, og måt­te kas­te inn hånd­kle­det.

Det er en klar påmin­nel­se om at ansvar­li­ge ban­ker ikke gir etter for poli­ti­ker­nes press om “å vise sam­funns­an­svar” ved å låne ut mer enn hva som er for­svar­lig (og lov­lig) ut fra krav om sik­ker­het, egen­ka­pi­tal­dek­ning osv.

I føl­ge sjef­søk­nom Steinar Juel i Nor­dea, som del­tok i debat­ten, er noe av pro­ble­met nå at obli­ga­sjons­mar­ke­det har tør­ket inn. Bedrif­ter som tid­li­ge­re hen­tet kapi­tal i det­te mar­ke­det hen­ven­der seg nå til ban­ke­ne, og ban­ke­ne har ikke kapa­si­tet til å dek­ke den­ne låne­et­ter­spør­se­len.  Sta­ten har til­ført ban­ke­ne lik­vi­di­tet, men har ikke til­ført mer egen­ka­pi­tal. Det­te hind­rer at ban­ke­ne kom­mer i en lik­vi­di­tets­skvis som kun­ne ha ført til at de ikke had­de kun­net inn­fri egne for­plik­tel­ser. Men det øker ikke ban­ke­nes utlåns­ka­pa­si­tet.

Det er poli­ti­ker­ne, f.eks. Rei­dar San­dal, som må vise sam­funns­an­svar ved å gi de nøven­di­ge ram­me­vil­kår, even­tu­elt til­fø­re egen­ka­pi­tal etc. Poli­ti­ker­ne kan ikke sky­ve ansva­ret over på ban­ke­ne ved å kre­ve at ban­ke­ne skal ta en ufor­svar­lig høy risi­ko eller låne ut mer enn de har dek­ning for.

Jeg lenker, altså er jeg. Dansk lenkemanifest

Jeg lin­ker, der­for er jeg. Det er man­tra­et på inter­net­tet.” Slik star­ter pre­sen­ta­sjo­nen av en grup­pe dans­ke jour­na­lis­ters lenke­ma­ni­fest. De har for­mu­lert “seks lover om len­king”. Dis­se lyder:

Førs­te lov: Vi lin­ker vide­re til kil­der­ne til de oplys­nin­ger, som vi bru­ger i vores jour­na­lis­tis­ke pro­duk­ter. Har vi læst, set eller hørt væsent­lig ny infor­ma­tion på et eks­ternt site, lin­ker vi til det – om f.eks. virk­som­he­der, per­soner eller under­sø­gel­ser.

Anden lov: Vi lin­ker direk­te og præcist til den benyt­te­de infor­ma­tion på det eks­ter­ne site. Det er ordent­lig ser­vice for læser­ne frem for blot at lin­ke til for­si­den på det eks­ter­ne site.

Tred­je lov: Vi er præci­se i vores infor­ma­tio­ner om, hvor et link fører hen; om hvem der har pro­du­ce­ret de oplys­nin­ger, der lin­kes til, og hvor­n­år. Læser­ne skal vide, hvor de kom­mer hen, inden de føl­ger et link.

Fjer­de lov: Vi anerk­en­der, at en arti­kel bestå­en­de af præci­se eks­ter­ne links til oplys­nin­ger, der beskri­ver fors­kel­li­ge vink­ler af et emne, er et jour­na­lis­tisk pro­dukt.

Fem­te lov: Vi er åbne for ind­kom­ne links til vores egne sites, for­di vi øns­ker at være en inte­gre­ret del af net­tets øko­sys­tem.

Sjet­te lov: Vi til­s­træ­ber at gøre det nemt for alle at lin­ke direk­te til vores artik­ler.”

De addres­se­rer der­med både at de skal heve kva­li­te­ten på det de selv skri­ver ved å angi len­ker til kil­der, og at de skal leg­ge til ret­te for len­king til deres artik­ler. Det er lett å være enig i det­te. For egen del har jeg sær­lig hatt fokus på at adgan­gen til å len­ke skal være fri, og at den etter dagens opp­havs­rett er fri. Når også pres­sen selv argu­men­te­rer for det­te, da får vi håpe at de som fort­satt vil sen­su­re­re net­tet ved å hev­de ene­rett til len­king snart inn­ser at de står med ryg­gen mot frem­ti­den og sloss for en tapt sak.

Politisk reklame

Stav­an­ger Aften­blad mel­der at den nors­ke stat har tapt saken ved Den euro­pe­is­ke men­neske­rett­gi­he­tes­dom­sto­len om poli­tisk rekla­me. For­bu­det mot poli­tisk rekla­me anses for å stri­de mot ytrings­fri­he­ten og men­neske­ret­tig­he­te­ne.

Man bur­de ikke være sær­lig over­ras­ket over resul­ta­tet. Ret­ten til ytrin­ger om poli­tis­ke spørs­mål er ytrings­fri­he­tens kjer­ne. Å til­la­te at man kan kjø­pe seg plass til de fles­te for­mer for ytrin­ger, men ikke poli­tis­ke ytrin­ger er sær­de­les pro­ble­ma­tisk og er nær­mest umu­lig å for­sva­re i for­hold til ytrings­fri­he­ten.

Fore­lø­pig har jeg ikke sett selve dom­men, så inn­hol­det kan jeg ikke kom­men­te­re nær­me­re. Men jeg vil tro at det vil være mulig å stil­le de sam­me krav til sann­het m.m. som ved annen rekla­me. Og her er kan­skje noe av pro­ble­mets kjer­ne: De poli­ti­ke­re som er så opp­tatt av at and­re ikke skal kun­ne love noe deres pro­dukt ikke kan leve­re, slen­ger glade­lig ut løf­ter som de må vite de ikke kan opp­fyl­le.

Man bur­de f.eks. kun­ne kre­ve at reg­le­ne om sam­men­lig­nen­de rekla­me i  For­skrift om sam­men­lig­nen­de rekla­me § 3 over­hol­des også for poli­tisk rekla­me. Man vil da f.eks. kre­ve:

a) den ikke er ville­den­de
c) den sam­men­lig­ner objek­tivt én eller fle­re egen­ska­per ved dis­se vare­ne og tje­nes­te­ne som er kon­kre­te, rele­van­te, doku­men­ter­ba­re og repre­sen­ta­ti­ve, her­under pri­sen
e) den brin­ger ikke i van­ry eller taler ned­set­ten­de om en kon­kur­rents vare­mer­ker, han­dels­navn, and­re kjenne­tegn, varer, tje­nes­ter, virk­som­het eller situa­sjon

Hvis man må kun­ne doku­men­te­re hold­bar­het, og dess­uten ikke kan tale ned­set­ten­de om kon­kur­ren­te­ne, da bør vi kun­ne få en rela­tivt edrue­lig rekla­me. Men det er vel her som så ofte ellers en frem­med tan­ke for poli­ti­ker­ne at det de bestem­mer at skal gjel­de for and­re, også skal gjel­de for dem selv.

Faller sitatretten i fisk?

Oslo ting­rett har avsagt dom i saken mel­lom Gøril Mau­seth og NRK, og NRK tap­te. Selve dom­men kan man lese her. NRK har alle­re­de vars­let at saken vil bli anket, så fore­lø­pig har tep­pet bare gått ned for førs­te akt i den­ne saken.

Jeg synes dom­men er pro­ble­ma­tisk, og håper at den ikke blir stå­en­de. Men før jeg dis­ku­te­rer den­ne nær­me­re må jeg nok en gang under­stre­ke at jeg ikke har sett det omstrid­te film­inn­sla­get, slik at jeg må hol­de meg til beskri­vel­sen i ting­ret­tens dom. Det er en omfat­ten­de dom på 29 sider. Det er der­for ikke til å unn­gå at det blir nok­så lan­ge utdrag fra dom­men, men de som vil får hen­ge med vide­re.

Con­ti­nue read­ing Fal­ler sitat­ret­ten i fisk?

Verdens beste (?) vinatlas i ny utgave

Man skal all­tid være var­som med å utro­pe noe til “ver­dens bes­te”. Men Grand Atlas des vig­nob­les de Fran­ce er det bes­te vinat­las jeg til nå har sett. Og det har også fått pris for å være ver­dens bes­te. Det som skil­ler det­te fra and­re atlas, f.eks. Hugh John­sons også utmer­ke­de The World Atlas of Wine, er grun­dig­het og detal­je­rings­grad. Det har opp­lys­nin­ger om 18 regio­ner, 450 appel­la­tio­ner og 4.000 kom­mu­ner. Atla­set inne­hol­der 184 kart. Det gir detal­jer­te opp­lys­nin­ger om geo­lo­gi og jord­smonn, om mikro­kli­ma, osv.

Som tit­te­len sier, så dek­ker atla­set bare Frank­ri­ke. Nå er Frank­ri­ke fort­satt det vik­tigs­te og mest varier­te vin­lan­det, så det­te er kna­pt noen inn­ven­ding. Men for en del vil det nok være en ulem­pe at det bare fin­nes på fransk. Her bør engelsk­språk­li­ge og and­re for­lag kjen­ne sin besø­kel­ses­tid og gjø­re det­te til­gjen­ge­lig også for de som ikke leser fransk.

Vi får håpe at det også inspi­re­rer noen til å lage til­sva­ren­de atlas for and­re vik­ti­ge vin­land.

Jeg kjøp­te atla­set for en tid til­ba­ke og lot det stå i min lei­lig­het i Frank­ri­ke. Men jeg lik­te det så godt at det­te vil­le jeg ha hjem­me i Oslo også. Da jeg vil­le kjø­pe ett til var det imid­ler­tid, til min sto­re erg­rel­se, utsolgt. Der­for var det gle­de­lig å opp­da­ge at det kom i en ny utga­ve i sep­tem­ber 2008.

Så langt synes det ikke å være i salg uten­for Frank­ri­ke. Men det kan bestil­les fra Amazon.fr.

Fle­re vin­bø­ker.