Ryanair driter seg ut

Ryanair vurderer å innføre gebyr på toalettbesøk. For et knapt år siden ble dette lansert som, eller i alle fall oppfattet som en aprilspøk, siden en pressemelding om dette ble sendt ut 1. april. Men nå er det visst alvor. Kanskje var aprilspøken egentlig en prøvefis.

Ryanair er rutebuss med vinger. Man får det man betaler for. Likevel er det grenser for hva de kan finne på for å kreve all verdens ekstrabetaling av sine kunder, etter først å markedsføre seg som lavprisselskap. Her er noen av Ryanairs kostnadsfeller:

Man må betale gebyr om man ikke bestiller billett via Internett.  De har gått til krig mot reisebyråer og kansellerer (etter min mening helt urettmessig) billetter som ikke er bestilt direkte fra Ryanair. Gotogate er en av de som har blitt rammet. Jeg tror ikke på Ryanairs begrunnelse. De vil nok gjøre det vanskeligere for folk å sammenligne deres reelle priser med andre.

Hvis man vil ha med innsjekket bagasje må det være bestilt på forhånd. De tar seg grovt betalt om man ikke har bestilt plass til kofferten – da kofferten fort komme til å koste mer enn selve billetten. Og Ryanair tillater bare 15 kg, mens det vanlige er 20 kg innsjekket bagasje eller mer. Ryanair tillater ikke at to personer som reiser sammen veier inn bagasjen sammen. Hvis en har 7 kg og den andre 20, er det bare å betale for fem kilo overvekt. Og Ryanair vet å ta seg godt betalt av de som har med for mye.

De har innført innsjekkingsgebyrer, og vil når avvikle all manuell innsjekking.

Nylig skjerpet de inn reglene for håndbagasje, og måten det er gjort på viser at dette er noe de gjøre for å kunne kreve ekstra penger av passasjerer som tror Ryanair har samme praksis som andre selskaper. Først ville de ha folk til å reise med bare håndbagasje, og påsto at deres håndbagasjeregler var generøse. så vil de “bøtlegge” folk som følger oppfordringen. 30 Euro koster det med en pose for mye. Og for å virkelig å understreke at dette er noe man gjør for å tyne penger av folk og ikke for å begrense bagasjen, sier de at

“de som nekter å betale eller legger igjen bagasjen, vil bli nektet å fly med Ryanair.”

Ryanair har fått Forbrukerombudet på nakken for villedende prisangivelser og har  blitt pålagt å slutte med sine påstander om at de er billigst – så lenge de ikke er i stand til å dokumentere at dette faktisk er tilfellet. Omsider har Ryanair bestemt seg for å rette seg etter pålegget. Men pr i dag står fortsatt denne “garantien” på Ryanairs nettsider.

Fra før vet vi at Ryanir konsekvent driver villedende markedsføring når det gjelder angivelse av steder de flyr til. De kaller f.eks. Sandefjord Lufthavn Torp for Oslo (Torp), for å lure folk til å tro at de kommer til Oslo. Akkurat som de kaller Hahn for Frankfurt Hahn, Girona for Barcelona, osv.  (Vi har hatt besøkende som trodde de hadde funnet et rimelig fly til Oslo, og først da de satt på flybussen oppdaget at de var langt fra Oslo og ikke hadde noen mulighet til å rekke sin avtale.)

Jeg skal ikke si aldri mer Ryanair. Når Ryanair er det eneste selskapet som har direkterute mellom Norge og “min” del av Frankrike (dog bare sommerrute) er det et praktisk og som regel billig alternativ (jeg har reist en del ganger Sandefjord – Marseille med Ryanair). Jeg bruker Ryanair bare i mangel av alternativer. Min kundelojalitet har vært liten, og med deres siste fremstøt går den rett i dass.

Men det er nå en gang slik at man kan ta betalt for å gå inn på et toalett. Man kan ikke holde folk innelåst til de har betalt for å komme ut. Alle toaletter med myntpåkast fungerer slik at man kan gå inn uten å betale hvis bare ikke døra smekkes igjen mellom hver besøkende. Og siden det som regel er kø foran flytoaletter vil vel ikke døra bli smekket igjen så veldig ofte.

Man får det man betaler for. Når et selskap gjør sitt ytterste for å profilere seg som et drittselskap bør man vel ikke bli så overrasket over at de tar gebyr for dritten også.

Er det frelse i Open Access?

Open Access er en ny trosretning når det gjelder vitenskapelig publisering med en del evangelister og mange tilhengere. Forskningens frelse ligger i at alt skal være tilgjengelig for alle på internett, og selvfølgelig gratis. Og som så ofte ved slike vekkelser er misjonærene ute med pekefingere og sier “du skal …” eller “du skal ikke …” Kritisk refleksjon og åpenhet for nyanser og avvikende synspunkter har aldri vært fremtredende i slike vekkelsesbevegelser.

Grovt sett kan vi skille forskningsverden i to sektorer. Vi har på den ene side den offentlige forskningen som skjer ved universiteter og høyskoler, forskningsintituttter osv.  I tillegg har vi bedriftenes egen forskning, som har til mål å legge grunnlaget for nye og forbedrede produkter, og som skal sikre bedriftens konkurransekraft i morgendagens marked. Det er mange forbindelser mellom de to og bildet er langt mer nyansert enn det jeg her beskriver. Men en forskjell er at forskere i den første gruppen gjør sine resultater kjent for alle, i den siste håndteres forskningsresultater som bedriftshemmeligheter. Det er den første gruppen jeg er opptatt av i det følgende.

Alle forskere ønsker at deres resultater skal bli kjent og at deres publikasjoner skal bli lest og sitert. Det som kan bidra til å gjøre forskningen kjent er i forskernes interesse. Men det er også viktig at forskningen blir kjent og artiklene lest av de man ønsker å nå. At noe er fritt tilgjenglig på nett betyr ikke at det blir lest, og i alle fall ikke at det leses av viktige lesere. Man må inn i de kanaler som når fram til målgruppen. Universitetet i Oslo har et arkiv som liksom skal gjøre tilgjengelig forskning – DUO. Men jeg tror ikke noen leter der for å finne interessant forskning fra UiO. Hvis man leter finner man i all hovedsak hoved- og masteroppgaver fra enkelte fagmiljøer, og det var kanskje ikke det man ventet å finne hvis man lette etter forskning. At ens artikler finnes i en slik base betyr lite eller ingen ting i forhold til å nå ut til forskersamfunnet.

Continue reading Er det frelse i Open Access?

Trenger vi dagens plateselskaper?

I skyggen av Pirate Bay saken er det grunn til å spørre om vi egentlig trenger dagens plateselskaper. Eller kanskje noe mer nyansert: Hva slags musikkproduksjons- og distribusjonsselskaper trenger vi?

Men før jeg går inn i dette, vil jeg slå fast følgende: Det koster penger å produsere musikk (og film, litteratur osv). De som utvikler slikt innhold skal selvfølgelig få betalt for dette med mindre de selv velger å stille det de har laget gratis til disposisjon. De som skaper innhold forsøker som best de kan å tjene penger ved å tilby sine produkter og tjenester i et marked. De som vil ha det de tilbyr skal selvfølgelig betale for dette. Jeg har null sympati for snylterne som som hevder å ha “rett” til å stjele andres verker via ulovlige fjernkopieringstjenester. Jeg har like lite sympati for de som driver “heleritjenester” av typen Pirate Bay.

Allerede betegnelsen “plateselskap” indikerer at dette er noe som har det meste av sin fremtid bak seg. Det går neppe så mange år før plater som fysisk format er borte. Kanskje vil vinylen overleve for entusiaster, men det store volumet av digitalt lagret musikk vil bli formidlet via nett uten noen frakt av plastikkskiver. Vi må regne med store endringer i musikkdistribusjonen når de fysiske platene endelig må gi tapt for nettdistribusjonen.

Continue reading Trenger vi dagens plateselskaper?

Går piratene på grunn?

I Stockholm tingsrett utkjempes nå et viktig slag om beskyttelse av opphavsmenns og utøvende kunstneres vern av sine verk og kunstneriske prestasjoner. Omsider har saken mot folkene bak Pirat Bay kommet i gang.

Jeg har null sympati med de som mener at man skal ha rett til å forsyne seg gratis av andres verk. Det er utrolig frekt å si til opphavsmenn at man ikke skal få lov til å gjøre sine verk tilgjengelig for andre på det vilkår at man betaler et vederlag, og at man ikke fritt kan gjøre dette tilgjengelig for andre. Når Unge Venstre har gjort seg til talsperson for dette har de gått i en fjortisfelle.

Det kan hende at noen faktisk har en ideologisk begrunnelse for det de gjøre, på linje med 1800-talls anarkisten Proudhon som hevdet at “eiendom er tyveri”. Men for de fleste stikker det nok ikke dypere enn at man ikke vil betale for noe man kan tuske til seg gratis, og de fleste bryr seg null om opphavsmenn og utøvere. Forsøk på begrunnelse er for de fleste ikke annet enn et forsøk på å hvitvaske sin litt dårlige samvittighet.

Det hersker ingen tvil om at det aller meste av det som gjøres tilgjengelig av musikk, film m.m. for fjernkopiering via nettet skjer uten opphavsmennenes samtykke og er dermed ulovlig.

Continue reading Går piratene på grunn?

Montpellier har blitt en tre-stjerners by

Når man snakker om stjerner i Michelin guiden tenker nok de fleste på restauranter — i den grad de i det hele tatt forbinder noe med dette. Men Michelin har den samme stjernehimmelen i den grønne serien (steder å besøke, severdigheter, osv). Skalaen er den samme: Tre stjerne betyr at stedet er verdt en reise, to stjerner at det er verdt en omvei og en stjerne at det er et meget interessant sted.

Montpellier var inntil siste utgave en to-stjerners by, i følge Michelin. Men i siste utgave er byen oppgradert til tre stjerner. Det er først og fremst utbyggingen av nye trikkelinjer, Musée Fabre og et nytt akvarium som har gitt byen dette løftet. De lokale myndighetene venter selvfølgelig at dette skal øke turisttrafikken til byen. Og siden Montpellier er “min” by i Frankrike setter også jeg pris på den nye stjernen.

Hvis du leser fransk kan du finne mer hos La Gazette de Montpellier.

Liv Signe Navarsetes mageplask

Det gikk som det måtte gå: Liv Signe Navarsete krøp til korset og regjeringen trakk hele forslaget om å utvide “rasismebestemmelsen” til også å omfatte krenkende omtale av religion. Jens Stoltenberg har nok ikke hatt det lett når han har skullet forsvare et forslag som han selv er mot.

Jeg tror regjeringen har blitt misforstått. Men den har blitt misforstått fordi den selv ikke har forstått. Sannsynligvis har den politiske hestehandelen vært omtrent slik: AP og SV har villet oppheve blasfemibestemmelsen (strl § 142), slik de også ville da spørsmålet var oppe i Stortinget i forbindelse med revisjonen av Grl § 100.  Dette var i tråd med både Ytringsfrihetskommisjonens og Straffelovkommisjonens innstillinger. Senterpartiet ville i utgangspunktet beholde blasfemibestemmelsen. Senterpartiet trengte, om ikke en seier så i alle fall ikke et nytt nederlag i en sak om verdispørsmål. Så hestehandlet man seg fram til et kompromiss. Man ville foreslå å oppheve dagens blasfemibestemmelse, men ville beholde en siste rest som kunne fange opp de groveste krenkelsene. Så langt virker ikke dette så galt, og varer ingen grunn til å tro at noe slikt ville vekke storm.

Problemet er den sovende blasfemibestemmelsen. Etter sin ordlyd er dagens blasfemibestemmelse ganske streng.  Man kan blir dømt hvis man “i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse”.Vi har bestemmelsen, men alle er enige om at den sover og at den skal fortsette med det. Sist noen ble dømt etter bestemmelsen var i 1912, og siste gang noen ble tiltalt (men frikjent) var i 1933, da Arnulf Øverland ble tiltalt for blasfemi etter å holdt foredraget “Kristendommen, den tiende landeplage“. Så lenge man ikke rører bestemmelsen kan de sove i fred. Derfor hadde det først og fremst symbolsk betydning at besemmelsen ble opprettholdt i 2004.

Når man ville foreslå å erstatte dagens bestemmelse med en ny, og mindre streng blasfemibestemmelse, da ville man vekke en sovende hund. Man kan ikke vedta en ny lovbestemmelse og forutsette at den skal bli en sovende bestemmelse fra vedtagelsen. Det varslede forslaget ville ha betydd en utvidelse av den formelle ytringsfriheten, men sannsynligvis en innskrenkning av den reelle ytringsfriheten. Derfor var det grunn til å reagere, og derfor kan det være grunn til å feire at forslaget er trukket.

Det kan sies mye om dårlig politisk håndverk i denne saken. Det svekker regjeringen, ikke minst i forhold til Stortinget. Men dette skal jeg la ligge.

Noen partier vil sikkert forsøke å fiske i rørt vann for å se om de kan få noen velgere på kroken. Men opposisjonen bør gå stille i dørene. Da spørsmålet om å oppheve blasfemiparagrafen i 2004 gikk Høyre, KrF og FrP inn for å beholde bestemmelsen. Om de nå skulle ha ombestemt seg, så kan de likevel ikke skryte av å være prinsippfaste forsvarere av ytringsfriheten på dette området.

Forsvar ytringsfriheten – nei til ny blasfemibestemmelse

Regjeringen har varslet at de vil fremme et forslag om å utvide bestemmelsen om hatefulle ytringer til også å omfatte “kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn”. Vi er vitne til er underlig skuespill som tjener regjeringen Stoltenberg lite til ære.

Til tross for at ingen fra regjeringen har kunne si hva “kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn” er, mener de at det ikke er noen innstramming. Dagens blasfemibestemmelse i strl § 142 har sovet lenge. Sist noen ble dømt for blasfemi var visstnok i 1912 og den siste som ble tiltalt (og frikjent) var Arnulf Øverland i 1933.

Hvis man vedtar en ny lovbestemmelse om blasfemi kan man ikke samtidig vedta at loven skal sove videre. Uansett formulering så vil man vekke en sovende hund, og med dagens polariserte religionsdebatter må man regne med at en slik bestemmelse vil bli brukt. Uansett formulering vil man blåse liv i noe det ikke bør blåses liv i. Svaret er enkelt og greit: Det bør ikke vedtas noen slik lov. Skriv under på oppropet mot bestemmelsen og send det til politikerne.

Prosessen er mildest talt underlig. Det er ikke fremmet noe forslag. Regjeringen har bare varslet om at et slikt forslag vil bli fremmet. Ingen, sannsynligvis heller ikke i regjeringen, vet foreløpig hvordan forslaget vil se ut. Likevel opptrer regjeringen som om saken er avgjort og vedtatt.  Det skal piskes gjennom, og Jens Stolteberg synes å mene at tiden for debatt er over.

Det er Senterpartiet som har trumfet saken gjennom. Liv Signe Navarsete førsøker å skyve mye av ansvaret over på justisminister Knut Storberget. Men om han kanskje er arkitekten bak kompromisset, så er det ikke noe som tyder på at han har ønsket dette. Så det er ganske ufine beskyldninger som Navarsete her kommer med i et forsøk på å skyve ansvaret fra seg.

Heldigvis bestemmer verken Jens Stoltenberg eller andre politikere hva som skal debatteres. Det vi ser er at debatten så vidt har begynt. Torbjørn Jagland leverer et viktig  bidrag i sitt debattinnlegg “Pisk mot ytringsfrihet“. Han fremholder det som egentlig burde være helt selvfølgelig: Det er Stortinget som vedtar lover. En statsminister kan ikke bestemme at tre partiers stortingsgrupper skal bindes. Det vil være å sette Stortinget ut av funksjon og gjøre det til et rent sandpåstrøingsorgan. Og det er et paradoks at det er i en sak om ytringsfrihet at statsministeren vil legge lokk på stortingsrepresentantene ytringsfrihet.

Harald Stanghelle treffer også spikeren på hodet i sin kommentar “Prinsipper på politisk billigsalg“.

Nå har også KrF-leder Dagfinn Høybråten gått mot forslaget.  Det blir en tragikomikk over det hele dersom AP og SV mot bl.a. KrFs stemmer skal tvinge igjennom et vern for religion som de selv er mot. Nå får Senterpartiet også motstand fra sine egne, når Trondheim SP går mot forslaget.

Det kan være lov å håpe på at Jens Stoltenberg ikke vil klare å piske sin stortingsgruppe til lydighet og av det varslede forslaget ikke vil bli vedtatt — om det i det hele tatt blir fremmet.