Liv Signe Navarsetes mageplask

Det gikk som det måt­te gå: Liv Sig­ne Navar­sete krøp til kor­set og regje­rin­gen trakk hele for­sla­get om å utvi­de “rasisme­be­stem­mel­sen” til også å omfat­te kren­ken­de omta­le av reli­gion. Jens Stol­ten­berg har nok ikke hatt det lett når han har skul­let for­sva­re et for­slag som han selv er mot.

Jeg tror regje­rin­gen har blitt mis­for­stått. Men den har blitt mis­for­stått for­di den selv ikke har for­stått. Sann­syn­lig­vis har den poli­tis­ke heste­han­de­len vært omtrent slik: AP og SV har vil­let opp­he­ve blas­femi­be­stem­mel­sen (strl § 142), slik de også vil­le da spørs­må­let var oppe i Stor­tin­get i for­bin­del­se med revi­sjo­nen av Grl § 100.  Det­te var i tråd med både Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nens og Straffe­lov­kom­mi­sjo­nens inn­stil­lin­ger. Sen­ter­par­ti­et vil­le i utgangs­punk­tet behol­de blas­femi­be­stem­mel­sen. Sen­ter­par­ti­et treng­te, om ikke en sei­er så i alle fall ikke et nytt neder­lag i en sak om verdi­spørs­mål. Så heste­hand­let man seg fram til et kom­pro­miss. Man vil­le fore­slå å opp­he­ve dagens blas­femi­be­stem­mel­se, men vil­le behol­de en sis­te rest som kun­ne fan­ge opp de gro­ves­te kren­kel­se­ne. Så langt vir­ker ikke det­te så galt, og varer ingen grunn til å tro at noe slikt vil­le vek­ke storm.

Pro­ble­met er den soven­de blas­femi­be­stem­mel­sen. Etter sin ord­lyd er dagens blas­femi­be­stem­mel­se gans­ke streng.  Man kan blir dømt hvis man “i ord eller hand­ling offent­lig for­hå­ner eller på en kren­ken­de eller såren­de måte viser ringe­akt for nogen tros­be­kjen­nel­se”.Vi har bestem­mel­sen, men alle er eni­ge om at den sover og at den skal fort­set­te med det. Sist noen ble dømt etter bestem­mel­sen var i 1912, og sis­te gang noen ble til­talt (men fri­kjent) var i 1933, da Arnulf Øver­land ble til­talt for blas­fe­mi etter å holdt fore­dra­get “Kris­ten­dom­men, den tien­de lande­pla­ge”. Så len­ge man ikke rører bestem­mel­sen kan de sove i fred. Der­for had­de det først og fremst sym­bolsk betyd­ning at besem­mel­sen ble opp­rett­holdt i 2004.

Når man vil­le fore­slå å erstat­te dagens bestem­mel­se med en ny, og mind­re streng blas­femi­be­stem­mel­se, da vil­le man vek­ke en soven­de hund. Man kan ikke ved­ta en ny lov­be­stem­mel­se og for­ut­set­te at den skal bli en soven­de bestem­mel­se fra ved­ta­gel­sen. Det vars­le­de for­sla­get vil­le ha betydd en utvi­del­se av den for­mel­le ytrings­fri­he­ten, men sann­syn­lig­vis en inn­skrenk­ning av den reel­le ytrings­fri­he­ten. Der­for var det grunn til å rea­ge­re, og der­for kan det være grunn til å fei­re at for­sla­get er truk­ket.

Det kan sies mye om dår­lig poli­tisk hånd­verk i den­ne saken. Det svek­ker regje­rin­gen, ikke minst i for­hold til Stor­tin­get. Men det­te skal jeg la lig­ge.

Noen par­ti­er vil sik­kert for­sø­ke å fiske i rørt vann for å se om de kan få noen vel­ge­re på kro­ken. Men oppo­si­sjo­nen bør gå stil­le i døre­ne. Da spørs­må­let om å opp­he­ve blas­femi­pa­ra­gra­fen i 2004 gikk Høy­re, KrF og FrP inn for å behol­de bestem­mel­sen. Om de nå skul­le ha ombe­stemt seg, så kan de like­vel ikke skry­te av å være prin­sipp­fas­te for­sva­re­re av ytrings­fri­he­ten på det­te områ­det.

Print Friendly, PDF & Email