Er det frelse i Open Access?

Open Access er en ny tros­ret­ning når det gjel­der viten­ska­pe­lig pub­li­se­ring med en del evan­ge­lis­ter og man­ge til­hen­ge­re. Forsk­nin­gens frel­se lig­ger i at alt skal være til­gjen­ge­lig for alle på inter­nett, og selv­føl­ge­lig gra­tis. Og som så ofte ved sli­ke vek­kel­ser er misjo­næ­re­ne ute med peke­fin­ge­re og sier “du skal …” eller “du skal ikke …” Kri­tisk reflek­sjon og åpen­het for nyan­ser og avvi­ken­de syns­punk­ter har ald­ri vært frem­tre­den­de i sli­ke vek­kel­ses­be­ve­gel­ser.

Grovt sett kan vi skil­le forsk­nings­ver­den i to sek­to­rer. Vi har på den ene side den offent­li­ge forsk­nin­gen som skjer ved uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler, forsk­nings­in­ti­tutt­ter osv.  I til­legg har vi bedrif­te­nes egen forsk­ning, som har til mål å leg­ge grunn­la­get for nye og for­bed­re­de pro­duk­ter, og som skal sik­re bedrif­tens kon­kur­ranse­kraft i mor­gen­da­gens mar­ked. Det er man­ge for­bin­del­ser mel­lom de to og bil­det er langt mer nyan­sert enn det jeg her beskri­ver. Men en for­skjell er at fors­ke­re i den førs­te grup­pen gjør sine resul­ta­ter kjent for alle, i den sis­te hånd­te­res forsk­nings­re­sul­ta­ter som bedrifts­hem­me­lig­he­ter. Det er den førs­te grup­pen jeg er opp­tatt av i det føl­gen­de.

Alle fors­ke­re øns­ker at deres resul­ta­ter skal bli kjent og at deres pub­li­ka­sjo­ner skal bli lest og sitert. Det som kan bidra til å gjø­re forsk­nin­gen kjent er i fors­ker­nes inter­es­se. Men det er også vik­tig at forsk­nin­gen blir kjent og artik­le­ne lest av de man øns­ker å nå. At noe er fritt til­gjeng­lig på nett betyr ikke at det blir lest, og i alle fall ikke at det leses av vik­ti­ge lese­re. Man må inn i de kana­ler som når fram til mål­grup­pen. Uni­ver­si­te­tet i Oslo har et arkiv som lik­som skal gjø­re til­gjen­ge­lig forsk­ning — DUO. Men jeg tror ikke noen leter der for å fin­ne inter­es­sant forsk­ning fra UiO. Hvis man leter fin­ner man i all hoved­sak hoved- og mas­ter­opp­ga­ver fra enkel­te fag­mil­jø­er, og det var kan­skje ikke det man ven­tet å fin­ne hvis man let­te etter forsk­ning. At ens artik­ler fin­nes i en slik base betyr lite eller ingen ting i for­hold til å nå ut til fors­ker­sam­fun­net.

En gans­ke liten grup­pe av inter­na­sjo­na­le for­lag kon­trol­le­rer en meget stor del av de inter­na­sjo­na­le forsk­nings­tids­skrif­te­ne. Abon­ne­ments­pri­se­ne blir sta­dig dyre­re og biblio­te­ke­ne tvin­ges i prak­sis til å abon­ne­re på  pak­ker av tids­skrif­ter. Sam­ti­dig er det slik at for­fat­ter­ne ikke får betalt, reviewe­re får ikke betalt og kan­skje får hel­ler ikke redak­tø­rer betalt. Uni­ver­si­te­te­ne løn­ner i prak­sis de fles­te som bidrar i pro­duk­sjons- og kva­li­tets­sik­rings­pro­ses­sen. De som har skre­vet artik­le­ne må skri­ve under på “støv­su­ger og kos­mos” avta­ler hvor man fra­skri­ver seg alt av ten­ke­li­ge og uten­ke­li­ge ret­tig­he­ter, og de insti­tu­sjo­ner som tross alt har betalt for å få fram inn­hol­det må beta­le i dyre dom­mer for å få til­gang til det fer­di­ge resul­ta­tet. Det er høyst for­ståe­lig at man rea­ge­rer mot det­te, og en av reak­sjo­ne­ne er Open Access beve­gel­sen.

Open Access fin­nes i uli­ke vari­an­ter. De rene OA tids­skrif­te­ne er kun til­gjen­ge­lig på nett og de er til­gjen­ge­lig gra­tis. En annen vari­ant er at de etab­ler­te tids­skrif­te­ne til­la­ter uli­ke for­mer for “egen­ar­ki­ve­ring”, hvil­ket vil si at artik­ler kan gjø­res til­gjen­ge­lig på den enkel­te fors­kers nett­si­der, i instu­sjons­ar­ki­ver som DUO og/eller i fag­spe­si­fik­ke arki­ver. Ved egen­ar­ki­ve­ring er det van­lig med en sperre­frist, gjer­ne 6 til 12 måne­der. Det er også et spørs­mål om hvil­ken ver­sjon av artik­ke­len man får lov til å gjø­re til­gjen­ge­lig på den­ne måten. Man kan typisk få lov til å gjø­re til­gjen­ge­lig artik­ke­len i den ende­li­ge ver­sjo­nen som man send­te til tids­skrif­tet, men ikke pdf-ver­sjo­nen av artik­ke­len slik den frem­kom i tids­skrif­tet.

En ny tendens er at de kom­mer­si­el­le for­la­ge­ne også har kas­tet seg på OA-bøl­gen. Man åpner for at for­fat­ter­ne kan utnyt­te sine artik­ler som de vil, også å pub­li­se­re dem i arki­ver, på nett­si­der m.m. — mot at man beta­ler tids­skrif­tet. Det kos­ter typisk et sted mel­lom 500 og 5.000 dol­lar om man som fag­for­fat­ter skal ha en slik rett.

Det er ingen nød­ven­dig sam­men­heng mel­lom dis­tri­bu­sjons­ka­nal og kva­li­tets­sik­ring. Det fin­nes OA tids­skrif­ter med streng fag­fel­le­vur­de­ring, akku­rat som det fin­nes papir­tids­skrif­ter som ikke har en slik vur­de­ring av inn­hol­det. Man kan der­for ikke si at den ene grup­pen tids­skrift er “bed­re” enn den and­re.

Hvis et tids­skrift til­la­ter “egen­ar­ki­ve­ring” ser jeg ingen grunn til at man ikke også skal gjø­re artik­le­ne til­gjen­ge­lig på den­ne måten. Jeg ser ingen pro­ble­mer med at Forsk­nings­rå­det eller den insti­tu­sjon hvor man er ansatt kre­ver at en artik­kel gjø­res til­gjen­ge­lig på den­ne måten så len­ge tids­skrif­tet til­la­ter det.

Men hvis det stil­les krav om at man bare skal pub­li­se­re i tids­skrif­ter som til­la­ter slik egen­ar­ki­ve­ring, og alt­så vil nek­te fors­ke­re å pub­li­se­re i tids­skrif­ter som ikke gjør det, da har man krys­set en vik­tig gren­se som ikke bør krys­ses. Da har man sagt at fors­ker­ne bare får lov til å pub­li­se­re i vis­se tids­skrif­ter, ikke i and­re.

Pro­fes­sor Karin Gun­der­sen, som er pro­fes­sor i fransk språk og lit­te­ra­tur, sa det slik i en kom­men­tar til OA-evan­ge­lis­ten Rune Nielsens øns­ke om  gjø­re OA pub­li­se­ring til et krav og en del av anset­tel­ses­av­ta­le­ne: “Får jeg ikke lov til å pub­li­se­re i Paris, nå?”. For hen­nes fag er vis­se frans­ke tids­skrif­ter de vik­tigs­te og de som blir lest i fag­mil­jø­et. I alle fall på det tids­punk­tet hun kom med sin kom­men­tar til­lot ikke de noen form for egen­ar­ki­ve­ring.  Det vil­le være idio­ti om man skul­le prio­ri­te­re Rune Nielsens fag­po­li­tis­ke kjepp­hes­ter frem­for Karin Gun­der­sens mulig­he­ter for å  pub­li­se­re sine arbei­der i de for hen­nes fag­om­rå­de vik­tigs­te tids­skrif­ter. Det bry­ter også med en grunn­leg­gen­de aka­de­misk fri­het at fors­ke­ren ikke selv skal kun­ne vel­ge hvor og hvor­dan et arbeid skal pub­li­se­res.

Kra­vet om at man skal måt­te beta­le for å pub­li­se­re artik­ler kan ha meget uhel­di­ge virk­nin­ger. Jeg kjen­ner ikke noen forsk­nings­mil­jø­er som i dag har sli­ke bud­sjet­ter at man bare kan rek­ke opp hån­den for å få 3 — 30.000 kro­ner for å pub­li­se­re en artik­kel. Hvis øko­no­mi skal hind­re fors­ke­re å få sine arbei­der pub­li­sert i de vik­tigs­te tids­skrif­te­ne, da vil en slik form for OA være langt mer til ska­de enn til gavn for forsk­nin­gen.

Om vi ten­ker oss at et fag­mil­jø har et pub­li­se­rings­bud­sjett som ikke er nok til å finan­siere pub­li­se­ring av alle de artik­ler som har blitt fun­net gode nok til pub­li­se­ring, da er det lett å fore­stil­le seg at det kan bli omtrent slik: De som sit­ter på penge­sek­ken repre­sen­te­rer det fag­li­ge estab­lish­ment. Det som er i fag­lig oppo­si­sjon til dis­se og som argu­men­te­rer for alter­na­ti­ve fag­li­ge til­nær­mings­må­ter vil lett bli utde­fi­nert og får ikke pen­ger for­di man anser deres arbei­der for mind­re sen­tra­le, mind­re vik­ti­ge, osv. Kan­skje kan det hele være kryd­ret med kon­flik­ter av blan­det fag­lig og per­son­lig art. Hvis man i et slikt kli­ma må skaf­fe pen­ger for å få pub­li­sert resul­ta­te­ne av sin forsk­ning, da vil ikke unge og nyten­ken­de fors­ke­re få det lett.

Hvis det skal beta­les for forsk­nings­pub­li­se­ring i OA-tids­skrif­ter må det leg­ges fris­ke pen­ger på bor­det og det må være en auto­ma­tikk i det­te omtrent som for stu­die­po­eng. Men pen­ge­ne må kom­me ras­ke­re enn for stu­die­po­eng. Det kan ikke være slik at kost­na­de­ne med å pub­li­se­re en artik­kel i 2009 dek­kes inn i 2011. Bare på den­ne måten vil man kun­ne nøy­tra­li­se­re skade­virk­nin­ge­ne av en beta­lings­ord­ning.

Et argu­ment man ofte hører i OA-debat­ten er at det­te er vik­tig av hen­syn til fors­ke­re i utvik­lings­land. Vi får gjer­ne høre his­to­ri­er om den afri­kans­ke fors­ke­ren som har vært med på et forsk­nings­pro­sjekt om eget land, men som ikke har råd til det tids­skrif­tet hvor resul­ta­te­ne er pub­li­sert. Det­te er en sann­het med bety­de­li­ge modi­fi­ka­sjo­ner. I dag stil­ler i alle fall de fles­te av de sto­re tids­skrifts­for­la­ge­ne sine tids­skrif­ter gra­tis til dis­po­si­sjon for fors­ke­re i utvik­lings­land. Kan­skje holdt argu­men­tet for noen år siden, men det hol­der ikke i dag. Men det vik­tigs­te for utvik­lings­land er uan­sett å kun­ne utvik­le sine egen forsk­ning, ikke å kun­ne lese våre resul­ta­ter. Hvis man må beta­le 500 — 3.000 dol­lar for å pub­li­se­re en artik­kel, da vil det ikke være mye forsk­ning fra utvik­lings­land som fin­ner vei­en til de inter­na­sjo­na­le fag­tids­skrif­te­ne.

At en artik­kel er til­gjen­ge­lig i et OA-tids­skrift eller i et insti­tu­sjons­ar­kiv end­rer ikke opp­havs­ret­ten. Selv om et tids­skrift skul­le fin­nes i alle biblio­tek, på alle lese­sa­ler og på fors­ker­nes kon­to­rer gir det ikke noen rett til f.eks. å lage kom­pen­di­er basert på artik­ler fra tids­skrif­tet. At kro­nik­ke­ne i Aften­pos­ten fin­nes å nett gir ikke noen stør­re rett til sekun­dær­bruk enn om de bare had­de vært til­gjen­ge­lig på papir. Det er der­for ingen åpen­bar kob­ling mel­lom pub­li­se­rings­form og veder­lag til Kopi­nor, med mind­re man for­ut­set­ter at stu­den­te­ne i frem­ti­den vil lese på skjerm fra net­tet og ikke på papir.

Kva­li­tet kos­ter og noen må beta­le. OA-beve­gel­sen kan ses som en reak­sjon mot at man­ge tids­skrifts­for­lag kre­ver en beta­ling som man­ge opp­le­ver som uri­me­lig høy, sær­lig når tids­skrif­te­ne for­ven­ter mye gra­tis­ar­beid fra de som i etter­tid må beta­le dyrt for å få til­gang til dis­se resul­ta­te­ne. Når man vet at det­te er en meget lønn­som virk­som­het for dis­se for­la­ge­ne, tyder det på at man i alle fall et styk­ke på vei har rett i sin kri­tikk. Men det er et stort spenn fra en uri­me­lig høy beta­ling til ikke å ta betalt i det hele tatt. Når kra­vet er at det skal være gra­tis for bru­ke­ren vil resul­ta­tet bli at man sky­ver kost­na­de­ne over på for­fat­te­ren og/eller kre­ver enda mer gra­tis­ar­beid av fors­ke­re. Jeg ser ærlig talt ikke noen rime­lig­het i at man abso­lutt skal kun­ne få alt gra­tis.

Jeg har hel­ler ikke så stor tro på de åpne arki­ve­ne, i alle fall ikke på insti­tu­sjons­ar­ki­ver. Det er nep­pe man­ge som vil søke i DUO eller til­sva­ren­de arki­ver for å lete etter inter­esse­ant forsk­ning. Det had­de man ikke en gang gjort der­som forsk­ning fra UiO fak­tisk had­de vært til­gjen­ge­lig i det­te arki­vet. For meg som jurist er Lov­data det selv­føl­ge­li­ge star­te­det, i alle fall så len­ge jeg søker etter nors­ke artik­ler. Her fin­nes det mes­te av det som skri­ves om jus i Nor­ge (p.t. mer enn 3600 artik­ler av mer enn 250 for­fat­te­re). Det er ikke gra­tis. Men når det kos­ter 710 kr/måned fal­len­de til 520kr/måned pr sam­ti­dig bru­ker for pro­fe­sjo­nel­le bru­ke­re, 355 — 260 kr/måned pr sam­ti­dig bru­ker for biblio­te­ker og under­vis­nings­in­sti­tu­sjo­ner og 620 kr pr halv­år for stu­den­ter for hele tje­nes­ten, inklu­dert alle artik­le­ne, da er det en rime­lig pris for det pro­duk­tet man får. Og ingen kla­ger på pri­sen. På and­re fag­om­rå­der fin­nes til­sva­ren­de sys­te­mer — noen gra­tis, and­re mot beta­ling.

Print Friendly, PDF & Email