Piratene aksepterer ikke opphavsrett

I kveld ledet jeg en paneldebatt i forbindelse med førpremiere på filmen Urospredere, en film om fildeling. I panelet satt Egil Möller fra det svenske Piratpartiet, i tillegg til Marthe Torsby (IFPI), Bjørn Rogstad (EMI), Jan Omdahl (Dagbladet), Torgeir Waterhouse (IKT-Norge) og Bård Vegar Solhjell (kunnskapsminister og nestleder i SV).

Som debattleder har man det privilegium at man får stille de spørsmål man ønsker.  Øystein Greni (Big Bang) gjestet Grosvold 6. mars 2009, og piraten Peter Sunde hadde vært gjest tidligere i programmet. På spørsmål om hva han mente om det Peter Sunde sa, svarte Øystein Greni omtrent slik: “Det den fyren i genseren sier at at jeg ikke fortjener å få betalt for den jobben jeg gjør.” Så jeg stilte pirat Egil Möller spørsmålet om Øystein Grenis arbeid ikke var verdt noe slik at han ikke fortjener å få betalt for jobben. Svaret var omtrent slik:

“Hvis markedet har satt prisen til null så er det ikke verdt penger. Kanskje er ikke musikken interessant nok, kanskje hadde han ikke funnet en god forretningsmodell.”

På mitt oppfølgingsspørsmål om han mente at Øystein Greni hadde noen rettigheter var svaret klart: Nei.

Det er i det minste greit å få det sagt tydelig: Hvis du ikke klarer å sette god nok lås på døra og derfor ikke klarer å hindre andre i å stjele det du lager, da har andre etter piratens mening “rett” til å stjele dette. Når Piratpartiet samtidig går inn for et forbud mot DRM, betyr det at man bare kan beskytte det man har skapt hvis man klarer å låse det, samtidig som piratene vil forby låser.

Det er med andre ord fritt fram å høste andres hager om de ikke er gjerdet inn med solide gjerder, alle må fritt kunne forsyne seg av sauer som sauebønder har satt på beite i fjellet, osv.

Piraten Möller forsøkte seg i sitt innlegg med en sammenligning med allemannsretten i skog og mark. Vi kan i de nordiske lande bevege oss fritt i skogen, på fjellet, osv. Men sammenligningen halter. Heller ikke utmark kan vi fritt hogge ned trærne eller jakte fritt. Og uansett er innspilt musikk ikke utmark, om man skal holde seg i det agrare. Det er i høyeste grad “dyrket mark”.

Det er greit at man får posisjonene fram. De andre i debatten hadde ulike ståsteder og ulike syn, men var alle enige om at musikere og komponister skal få betalt for det de gjør. Det mener altså ikke piratene. Deres syn, i alle fall piraten Möller, er åpenbart at man bare skal få betalt hvis man rent faktisk klarer å hindre at kopiering skjer eller om man får overtalt folk til å betale frivillig.

Piratene er kunstnens og kunstnernes fiender.

Heleren skjuler dine spor

Heleren, den som formidler tyvegods, gjør selvfølgelig sitt ytterste for at man ikke skal kunne spore hvem som leverer og hvem som kjøper de ulovlig ervervede varene. Man dekker spor, har kanskje falske dokumenter, osv. Så det er ikke overraskende at PirateBay nå tilbyr en tjeneste som skal skjule nettkjeltringenes spor.

PirateBay lover i følge Aftenposten at dette skal være sikrere for kjeltringene enn andre slike tjenester. Men nå skal de kreve betaling for sin tjeneste. At dette bryter med den såkalte “delingskulturen” er en sak, og PirateBay vil neppe få så mye sympati om noen hacker dette systemet for å bruke det gratis. Men en annen effekt av dette er sporingen. Man vil alltid kunne spore betalingstransaksjonen og dermed hvem som har betalt PirateBay for å benytte deres hvitvaskingstjeneste.

Hvorfor har trær og fjellknauser stemmerett?

Den norske valgordning er basert på prinsippet om at alle er like, men noen er likere enn andre. Vi har en absurd og udemokratisk valgordning hvor noen stemmer er viktigere enn andre. I Norge fungerer det selvfølgelig slik at stemmer fra “distriktene” betyr mer enn andre stemmer. Hvis du represneterer mye skog, fjell og vidde, da teller din stemme mer.

Det er ikke lett å skjønne hvordan dette egentlig fungerer. Valgloven  § 11-3 (2) lyder slik:

Hvert valgdistrikts fordelingstall fastsettes ved at antallet innbyggere i valgdistriktet ved nest siste årsskifte før det aktuelle stortingsvalget adderes med antall kvadratkilometer i valgdistriktet multiplisert med 1,8.

Hvis man bor i et valgdistrikt, hvilket vil si fylke, med stort areal, da veier ens stemme mer. Det minner om historiske tider da man måtte eie land for å kunne stemme, eller i alle fall at stemmene til de som eier land teller mer enn stemmene fra de som ikke eier land. Det er grunnleggende udemokratisk. At man har skiftet ut adelskap med bolig i et politisk prioriert distrikt gjør ikke ordningen noe bedre eller mer demokratisk.

I dagens utgave av “Politisk kvarter” kom kommunalminister og SP-politiker Magnhild Meltveit Kleppa med et håpløst forsøk på å forsvare ordningen. Det hun ikke sa, men som var tydelig mellom linjene, er at dette bidrar til å fremme SP-politikk.

Det er ingen grunn til å gjøre dette komplisert. Det er et grunnleggende demokratisk prinsipp at hver person har én stemme og at hver stemme teller likt. Adelskap, adresse, kjønn, hudfarge eller andre egenskaper ved personen skal ikke påvirke hvor stor betydning vedkommendes stemme har. Så lenge stemmene ikke teller likt, da har vi ikke et reelt demokrati i Norge.

Hva slags politi skal vi ha?

Aftenposten var for noen uker siden med uteseksjonen i Oslo. I reportasjen kan vi bl.a. lese dette:

“Da Aftenposten var med Uteseksjonen lørdag kveld for to uker siden, så vi mange vektere og flere patruljer med Natteravner. På fem timer så vi ikke en eneste politipatrulje eller betjent, til tross for at vi oppsøkte de mest belastede områdene i sentrum av byen.”

Det overrasker ikke. Oslo kommune  har leid inn vektere som skal patruljere langs Akerselva og på nedre del av Grünerløkka. Ordningen har fått kritikk, sikkert med god grunn. Men hva skal man så gjøre når politiet ikke gjør det som er en åpenbar politioppgave?

Listen over politiforsømmelser er skremmende lang. Næringslivet anmelder ikke underslag, men går heller til private etterforskere. Folk ser ikke poenget med å anmelde saker — de blir bare henlagt likevel. Det kan gå flere dager før politiet kommer etter et innbrudd — om de kommer i det hele tatt.

Continue reading Hva slags politi skal vi ha?

IT ved UiO – en generasjon på etterskudd

“Nå er det åpnet for installasjon av nettleseren Internet Explorer 7.” Denne meldingen fikk jeg fra lokal IT-ansvarlig i dag. Den kommer omtrent samtidig maed at versjon 8 presenteres, og omtrent en måned etter at vi kunne lese dette i Aftenposten:

“Flere av Norges største nettsteder oppfordrer i dag sine lesere til å oppgradere Internet Explorer. Hvis du har versjon 6 av dette programmet og åpner for eksempel Vg.no, Aftenposten.no, Dagbladet.no eller Finn.no, vises følgende melding:

Tips fra oss: Du har en eldre versjon av nettleseren Internet Explorer.

Meldingen fortsetter med en oppfordring om å oppgradere til en nyere versjon eller bruke en annen nettleser.”

Siden jeg selv i noen år har fusket med å lage nettsider, er jeg kjent med de problemene IE6 skaper, og som i nevnte artikkel fra Aftenposten beskrives slik:

“- IE6 står i veien for veldig mye. Mange prosjekter blir dyrere fordi de må tilpasses denne nettleseren, det gjelder både private og offentlige prosjekter”

Continue reading IT ved UiO – en generasjon på etterskudd

“Gratis” fildeling – slutten for gratis innhold?

Det meste av det som er tilgjengelig på Internett er gratis. Det betyr ikke nødvendigvis at de som gjør materialet tilgjengelig faktisk ønsker at det skal være gratis. Hvis nettavisene i praksis hadde kunnet ta betaling ville de nok ha gjort det. Men de som har forsøkt dette har erfart at markedet gjerne vil ha det innhold de presenterer, men de vil ikke betale for det. Da prioriterer mange at det man skriver eller lager på annen måte blir lest, lyttet til eller sett, selv om det skjer uten vederlag.

I den senere tid har mange tatt til orde for en eller annen form for bredbåndsavgift. Vi skal betale for å få tilgang til innholdet, og det som kommer inn skal på en eller annen måte fordeles blant de som leverer innhold. Da vil det ikke lenger bli noe skille mellom gratis innhold og det som det skal betales vederlag for.

Jeg ser ikke noen grunn til at de som i dag leverer innhold gratis også skal melde seg på for å få sin del av den potten som skal deles ut ved en slik ordning. Jeg har gjort mye tilgjengelig på nett, både om jus og musikk – og litt om andre temaer. Det har aldri vært aktuelt å kreve betaling for noe av dette. Men det betyr selvfølgelig ikke at jeg ville ha noe i mot å få betaling. Om jeg skulle få et sted mellom 10 og 50 øre pr nedlastet side ville det ha gitt en ganske hyggelig ekstrainntekt som jeg gjerne hadde tatt imot. Jeg går også ut fra at aktører som Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK osv ville si “ja takk” om det skulle bli mulig å få betaling uten å miste lesere.

Hvis man skulle innføre en form for bredbåndsavgift vil det være helt urimelig å forbeholde de inntektene dette måtte gi til musikk- og filmbransjen. Det ville være å honorere de som har vært minst flinke til å utvikle nye forretningsmodeller for deres egen udugelighet. Alle som leverer opphavsrettslig vernet innhold som gjøres tilgjengelig på nettet må kunne kreve sin del. Når det bare blir et spørsmål om hva folk er villig til å tilegne seg, ikke hva de også er villig til å betale for, må vi regne med at mange vil melde seg på for å få sin del. Jeg vil være blant dem, og jeg vil ganske sikkert få følge av nettaviser og av mange andre.

Hvis man møter dagens nettkopiering med en bredbåndsavgift vil man nok se at en stor del av de pengene som tas inn vil havne helt andre steder enn hos de som skaper musikk og film.

Politisk reklame – regjeringen snubler igjen

Norge tapte – ikke overraskende – saken i Strasbourg om politisk reklame på TV. Retten til politiske ytringer er yrtingsfrihetens indrefilét, noe som også er understreket i Grunnloven § 100 annet ledd, som lyder:

“Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.”

Når man kan kjøpe seg plass for å ytre seg om det meste på TV, da er det ikke lett å forsvare at man dog ikke skal få lov til å kjøpe seg plass for å ytre seg om politiske spørsmål. At et forbud mot slike ytringer skal  fremme Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse, som det står i Grl § 100 første ledd, er for meg ganske uforståelig.

Det er mange grunner til ikke å ønske politisk reklame. Det er et argument at det er de rike og ressurssterke  som da vil kunne kjøpe seg reklameplass. Men det argumentet bærer ikke når problemet var at det bare var de store som slapp til på redaksjonell plass i valgkampen. Og det er uansett de rike og store som slipper mest til. Det er de som kan leie informasjonsbyråer for å få plantet passende nyhetssaker i mediene, det er de som kan leie folk til å lage profesjonelle nettsider, det er de som kan lage fine skriflige presentasjoner, osv.

En grunn til at jeg de senere årene har blitt mer positiv til politisk reklame er den generelle forflatningen og tabloidiserende journalistikken. Når media er mer opptatt av å lage underholdende debatter hvor man fokuserer på konflikter enn på å få fram hva partiene faktisk står for, da er deres valgkampdekning utilstrekkelig. Da kan det være et godt supplement at partiene også kommer til orde selv, uten at en tabolid journalist skal bestemme premissene.

Høyre og FrP har sagt at de ikke kommer til å bry seg om forbudet. Høyre har allerede sendt sin reklamefilm på TV-Aftenbladet. De mener at dette forbudet er dødt etter dommen i Strasbourg. Departementet kan ikke la være å reagere på en slik provokasjon, når de først har tatt det standpunktet de har. Så vi får nok noen nye runder med denne saken, som Norge igjen kommer til å tape om saken på nytt kommer opp for EMD.

Man kunne ha valgt å regulere politisk reklame. Det kunne vært regler om omfang, om hvor mye penger som kan brukes, osv. Men først og fremst burde man la de samme regler gjelde for politisk reklame som for annen reklame. Den som vil markedsføre et produkt må gjøre det ved å presentere sitt produkt, ikke ved å rakke ned på konkurrentene. Politikerne er dessverre mer opptatt av å snakke om de andre enn om seg selv. Martin Kolberg snakker vel så mye om FrP som om AP, og Høyre er i sin reklamefilm mer opptatt av å kritisere dagens regjering enn av å presentere seg selv. Slik blir det lett vulgærvalgkamp av. Våre politikere har sagt at andre ikke får lov til å opptre på den måten, men som så ofte ellers skal ikke de regler som gjelder for andre også gjelde for politikere.

Trond Giskes grep er å forslå noen justeringer i NRK-plakaten. Hans Tore Bjerkås sier at dette ikke endrer noe i NRKs praksis. Trond Giske forsøker her å balansere mellom å opprettholde et forbud  ved å pålegge NRK å dekke valgkamper på en måte som skjærer klar av dommen i Strasbourg, og ikke å blande seg inn i NRKs virksomhet på en måte som vil være i strid med lov om redaksjonell frihet. Han har allerede rykket ut for å si at redaktørplakaten gjelder.  Dette kan ikke gå bra.

Det grep Trond Giske prøver seg på kan umulig være tilstrekkelig til å imøtekomme dommen fra EMD. Det legges opp til at småpartier i alle fall skal kunne komme til orde i én fjernsynskanal, i den grad dette passer med denne kanalens redaksjonelle vurderinger. Fortsatt kan de være utestengt fra andre kanaler uten at Trond Giske kan blande seg inn i dette.

Regjeringen har dummet seg ut i saken om ny blasfemibestemmelse, om hijab i politiet, med “lex Killengren”. Og nå vil Trond Giske hive seg på trenden ved å kløne til saken om politisk TV-reklame. Man skulle nesten tro at den sittende regjeringen egentlig ikke ønsker å bli gjevalgt.

Endelig en kalenderløsning som fungerer!

Noen vil ha lagt merke til at jeg ikke er særlig imponert over IT-tjenestene ved UiO, for å si det litt forsiktig. Den valgte kalenderløsningen (Lotus Notes) har blitt stående som et (av litt for mange) symboler på håpløse og lite brukervennlige valg. De har gitt oss lastebil for å frakte en 7. sans som dessuten ikke håndterer standarder på en god måte. Selv har jeg i stor grad kuttet ut tjenester fra UiO, eller de løsninger USIT anbefaler. (Og det at vi er umyndiggjort når det gjelder hva vi kan gjøre på vår egen kontormaskin er en medvirkende årsak til at jeg foretrekker å arbeide hjemme fremfor på kontoret.)

Omsider har jeg funnet en kalenderløsning som fungerer, og den kan fungere for alle. Løsningen er, som så ofte ellers, Google. Det har nå kommet et program, Google Calendar Sync, for å synkronisere Google kalendern med Outlook kalenderen. Synkroniseringen skjer automatisk. De maskiner jeg bruker er alle satt opp til å synkronisere mot min Google-kalender. Dermed har jeg omsider oppdaterte Outlook-kalendre på alle PCer jeg bruker, i tillegg til å ha kalenderen på web og på mobiltelefonen.

I tillegg kan jeg gi de jeg måtte ønske tilgang til min Google-kalender, slik at de som har et legitimt behov for å kunne vite hvor jeg er eller hva slags planer jeg har kan se min kalender på nett.

Om deling og stjeling

Nettkopistene, de som ulovlig gjør tilgjengelig og skaffer seg urettmessig tilgang til opphavsrettslig vernet materiale via nettkopieringstjenester (“fildeling”) forsvarer seg gjerne med at de ikke bedriver noen form for tyveri. Det er et forsøk på å hvitvaske egen samvittighet, omtrent på linje med svindlere som hevder at de bare bedrar forsikringsselskaper, banker og andre rike institusjoner, ikke vanlige folk. Og det er et forsøk på å vinne opinionen.

Hvis man skal se strengt juridisk på dette rammes ikke ulovlig tilgjengeliggjøring og nedlasting av tyveribestemmelsen i straffelovens § 257. Men det blir som å insistere på at den som laster ned musikk fra iTunes, Musikkonline og andre tilsvarende tjenester ikke kjøper musikken, fordi den avtale som da inngås strengt tatt ikke er en kjøpsavtale. (Den som vil ha begrunnelsen kan lese mer her.) Det er ingen grunn til å fortape seg i slike juridiske spissfindigheter i en diskusjon om ulovlig tilgjengeliggjøring og nedlasting av musikk.

Det som er er hevet over tvil er at man ulovlig tilegner seg og gir videre verdier som tilhører andre. Man kan lure på om de som hardnakket hevder at de ikke bedriver tyveri er så pimitive inne i hodene sine at de ikke forstår at verdien av en CD-plate ikke er den plastikken man kjøper, mne det innhold som gjøres tilgjengelig via dette mediet. Det fysiske produktet alene koster vel et sted mellom 3 og 5 kr, om vi tar med boksen, coverinnlegg og selve platen. Det som koster er å produsere musikken, fra den tiden komponist og musiker bruker på å lage den, innspillingskostnader, osv. Det er denne verdien man stjeler, enten man gjøre det ved å stjele CD-plater eller ved å kopiere filer.

Vi bruker betegnelsen tyveri i mange sammenhenger. I det siste har det f.eks. vært skrevet en del om identitetstyverier. Det er selvfølgelig ikke slik at den som stjeler en annens identitet kapper hodet av vedkommende person for å få med seg noe fysisk hvor identiteten kanskje sitter. Man tilegner seg informasjon som misbrukes til ulike bedragerske transaksjoner. Men vi kaller det identitetstyveri og lever greit med det, selv om disse handlingene er mye lenger fra det egentlige tyveriet enn det som nettkopistene driver med.

Hvis jeg deler en flaske vin med noen, da får andre nyte godt av vinen. Men det blir mindre til meg. Det er dette som kjennetegner deling: Man gir bort noe av sitt eget. Men hvis jeg forteller verden at det er fritt fram å forsyne seg av sauer på sommerbeite i fjellet, av fruten på trærne i Hardanger eller av byggematerialer på en byggeplass, da bedriver jeg ikke deling. Jeg kan dele mine tanker eller min musikk med andre som måtte være interessert i å høre på. Men å si til all verden at de kan kopiere andres musikk og å legge forholdene til rette for at andre skal kunne kopiere musikken, det er mer som å hjelpe folk til å gå på epleslang hos andre. Det er ikke deling.

Man kan alltid diskutere valg av ord. Men ulovlig nettkopiering har langt mer til felles med simpelt tyveri enn med deling.

Nettsidene lastes raskere

I det siste har det vært problemer med at mine nettsider (ikke bloggen) har blitt lastet ned tregt, eller bare halvveis. Det har skyldtes en kombinasjon av stor trafikk og ressurskrevende sider. Det siste har nok vært hovedgrunnen.

Jeg har ryddet opp i noen overflødige css-filer, og i alle fall så langt jeg har testet synes det nå som sidene lastes raskere og ikke minst fullstendig.