Om deling og stjeling

Nett­ko­pis­te­ne, de som ulov­lig gjør til­gjen­ge­lig og skaf­fer seg urett­mes­sig til­gang til opp­havs­retts­lig ver­net mate­ria­le via nett­ko­pie­rings­tje­nes­ter (“fil­de­ling”) for­sva­rer seg gjer­ne med at de ikke bedri­ver noen form for tyve­ri. Det er et for­søk på å hvit­vas­ke egen sam­vit­tig­het, omtrent på lin­je med svind­le­re som hev­der at de bare bedrar for­sik­rings­sel­ska­per, ban­ker og and­re rike insti­tu­sjo­ner, ikke van­li­ge folk. Og det er et for­søk på å vin­ne opi­nio­nen.

Hvis man skal se strengt juri­disk på det­te ram­mes ikke ulov­lig til­gjenge­lig­gjø­ring og ned­las­ting av tyveri­be­stem­mel­sen i straffe­lo­vens § 257. Men det blir som å insis­te­re på at den som las­ter ned musikk fra iTu­nes, Musikkon­line og and­re til­sva­ren­de tje­nes­ter ikke kjø­per musik­ken, for­di den avta­le som da inn­gås strengt tatt ikke er en kjøps­av­ta­le. (Den som vil ha begrun­nel­sen kan lese mer her.) Det er ingen grunn til å for­ta­pe seg i sli­ke juri­dis­ke spiss­fin­dig­he­ter i en dis­ku­sjon om ulov­lig til­gjenge­lig­gjø­ring og ned­las­ting av musikk.

Det som er er hevet over tvil er at man ulov­lig til­eg­ner seg og gir vide­re ver­di­er som til­hø­rer and­re. Man kan lure på om de som hard­nak­ket hev­der at de ikke bedri­ver tyve­ri er så pimi­ti­ve inne i hode­ne sine at de ikke for­står at ver­di­en av en CD-pla­te ikke er den plas­tik­ken man kjø­per, mne det inn­hold som gjø­res til­gjen­ge­lig via det­te medi­et. Det fysis­ke pro­duk­tet ale­ne kos­ter vel et sted mel­lom 3 og 5 kr, om vi tar med bok­sen, cover­inn­legg og selve pla­ten. Det som kos­ter er å pro­du­se­re musik­ken, fra den tiden kom­po­nist og musi­ker bru­ker på å lage den, inn­spil­lings­kost­na­der, osv. Det er den­ne ver­di­en man stje­ler, enten man gjø­re det ved å stje­le CD-pla­ter eller ved å kopiere filer.

Vi bru­ker beteg­nel­sen tyve­ri i man­ge sam­men­hen­ger. I det sis­te har det f.eks. vært skre­vet en del om iden­ti­tets­ty­ve­ri­er. Det er selv­føl­ge­lig ikke slik at den som stje­ler en annens iden­ti­tet kap­per hodet av ved­kom­men­de per­son for å få med seg noe fysisk hvor iden­ti­te­ten kan­skje sit­ter. Man til­eg­ner seg infor­ma­sjon som mis­bru­kes til uli­ke bedra­gers­ke trans­ak­sjo­ner. Men vi kal­ler det iden­ti­tets­ty­ve­ri og lever greit med det, selv om dis­se hand­lin­ge­ne er mye len­ger fra det egent­li­ge tyve­ri­et enn det som nett­ko­pis­te­ne dri­ver med.

Hvis jeg deler en flas­ke vin med noen, da får and­re nyte godt av vinen. Men det blir mind­re til meg. Det er det­te som kjenne­teg­ner deling: Man gir bort noe av sitt eget. Men hvis jeg for­tel­ler ver­den at det er fritt fram å for­sy­ne seg av sau­er på som­mer­bei­te i fjel­let, av fru­ten på trær­ne i Har­dan­ger eller av bygge­ma­te­ria­ler på en bygge­plass, da bedri­ver jeg ikke deling. Jeg kan dele mine tan­ker eller min musikk med and­re som måt­te være inter­es­sert i å høre på. Men å si til all ver­den at de kan kopiere and­res musikk og å leg­ge for­hol­de­ne til ret­te for at and­re skal kun­ne kopiere musik­ken, det er mer som å hjel­pe folk til å gå på eple­slang hos and­re. Det er ikke deling.

Man kan all­tid dis­ku­te­re valg av ord. Men ulov­lig nett­ko­pie­ring har langt mer til fel­les med sim­pelt tyve­ri enn med deling.

Print Friendly, PDF & Email