ViaMichelin om Oslo: A capital in sync with nature

Michelins har i sitt nyhetsbrev ViaMichelin denne gang valgt å profilere Oslo under overskriften Oslo – a capital in sync with nature.

Before leaving to explore the fjords of the Northern coast, which are amongst the most spectacular landscapes in Europe, take time to visit Oslo! The oldest Scandinavian capital captures the quintessence of the nation’s culture and gastronomy in exceptional settings.

Jeg må nok medgi at det var nytt for meg at Oslo er “The oldest Scandinavian capital”. Så vidt meg bekjent er både Stockholm og København eldre – i alle fall som hovedsteder og ordentlige byer. Men det er ikke noen grunn til å henge seg opp i det. De anbefaler folk å bruke tre dager på Oslo.

Continue reading ViaMichelin om Oslo: A capital in sync with nature

Er “Pirate Bay-dommer” Tomas Norström inhabil?

Det har i etterkant av Pirate Bay-dommen blitt fremsatt påstander om at dommeren, Tomas Norström, var inhabil (jävig). Saken har selvfølgelig også fått oppslag i norske medier. Det er i og for seg en type påstand vi ofte hører, i de aller fleste tilfeller uten at det er noe grunnlag for å påstå inhabilitet. Grunnen til den påståtte inhabiliteten skal være at Tomas Norström er med i to foreninger og er med på å avgjøre klager om domenenav, noe også den ene advokaten er.

Nå har jeg ikke detaljkunnskap om de svenske foreningene, ei heller om svensk prosessrett, så jeg må ta noen forbehold her. Men for meg er det ganske utenkelig at medlemskap i den type foreninger det her er snakk om skal kunne medføre inhabilitet.

Overfører vi det til norske forhold og over til et annet rettsområde enn opphavsrett, ville det lett kunne føre til at Arbeidsrettens dommere ville være inhabile i enhver sak hvor en av partene er representert av en arbeidsrettskyndig advokat. Arbeidsrettens leder, Tor Mehl, er nemlig nestleder i Norsk Arbeidsrettslig Forening. Dessuten er Arbeidsrettens nestleder, Jon Gisle (ja, det er han med “Donaldismen”) redaksjonssekretær for foreningens skriftserie. Jeg vil tro at de fleste advokater som arbeider med arbeidsrett også er medlemmer av den samme foreningen.

Continue reading Er “Pirate Bay-dommer” Tomas Norström inhabil?

Pirate Bay-dommen har effekt

Piratskipper Peter Sunde var på sitt eplekjekke vis raskt ute med å si at dommen mot Pirate Bay ikke ville få noen betydning. Andre pirater har også sagt at dommen ikke får noen betydning for dem. Øyvind Solstad har på NRKBeta har skrevet at seiren er som å tisse i buksa for å holde seg varm. Jan Omdahl i Dagbladet var også raskt ute med å si at dommen ikke ville få noen betydning. Mange andre har sagt det samme.

Men ikke overraskende har dommen sin effekt. BitTorrent Trackers Close En Masse After Pirate Bay Verdict” kan vi lese på nettstedet TorrentFreak. De skriver:

“Operating a BitTorrent tracker from Sweden is not as fun as it used to be, last Friday ruined all that. What was once considered a safe haven for BitTorrent sites, is now a Bermuda Triangle for some previously very active BitTorrent trackers. The harsh verdict against the four individuals involved with the largest BitTorrent tracker on the Internet led to worries among those who operate similar sites in Sweden and elsewhere.

In the days following the verdict, several large and small BitTorrent trackers have decided to close down and more are expected to follow suit in the days to come.”

PirateBay har vært og er det største piratredet. Derfor har nok også de påført bransjen det største tapet. Et erstatningsansvar på 30 mill SEK er mye for en privatperson. Man skal merke seg at dommen i PirateBay saken bare gjelder utvalgte verk og nedlastinger i perioden 1. juli 2006 til 31. mai 2006, altså en periode på 11 måneder. Det gir sånn omtrent 2,7 mill SEK pr måned. Selv om beløpet vil være mindre for småpirater, så kan taksameteret tikke ganske fort der også. Personen som etablerte tjenesten napster.no hadde, i følge Høyesteretts dom Rt. 2005 s. 41, på det meste lenker til 170 musikkfiler. Trafikken var vel heller ikke så stor. Men han ble dømt til å betale en erstatning på 100.000 NOK, noe som også er veldig merkbart i en studentøkonomi. Man skal nok ikke være en veldig stor pirat før kravet kan bli noen millioner.

Continue reading Pirate Bay-dommen har effekt

Rett til å ta uskrift fra Internett

Dette innlegget er skrevet som et svar til Gisle Hannemyr i debattråden Fred, frihet og alt gratisdeltemeninger.no.

I sitt åpningsinnlegg skriver Gisle Hannemyr bl.a.:

“Det er et paradoks at slik åndsverkloven i dag er utformet, kan det være et lovbrudd å skrive ut tekster du kommer over på Internett uten at du først inngår en avtale med rettighetshaverne – med mindre teksten er utstyrt med et slikt merke [CC-lisens]”.

Jeg skrev i en kommentar at dette ikke var riktig. Man kan fremstille eksemplar (utskrift) til privat bruk i medhold av åvl § 12, og at man også ut over dette kan bygge en rett til å ta uskrift på implisert lisens.

Gisle Hannmyr svarte på min kommentar.  Det som følger her er altså mitt innlegg fra andre runde i denne debatten. Her utdyper jeg og underbygger mine synspunkter:

Continue reading Rett til å ta uskrift fra Internett

Håkon Haugli liker ikke ytringsfrihet

Håkon Haugli, som er stortingskandidat og leder for APs homonettverk, kritiserer i Dagsavisen 20. april 2009 at Fritt Ord har gitt Fritt Ord-prisen til Nina Karin Monsen. “Priset for sin skamløshet?” er Hagulis overskrift.

Artikkelen er stort sett et angrep på Nina Karin Monsens meninger. Haugli mener åpenbart at man ikke kan gi en pris til en som hevder synspunkter som han selv er så sterkt uenig i. Slik kommer han helt ufrivillig til å understreke poenget med en slik pris: Det er ikke de til enhver tid politisk korrekte, sosialdemokratiske meninger som trenger ytringsfrihetens vern. Konformister som Håkon Haugli har lite å frykte. Det er de kritiske og upopulære meninger som trenger ytringsfrihetens vern.

I sin begrunnelse for å gi prisen til Nina Karin Monsen har Fritt Ord blant annet påpekt at hennes meningsmotstandere har forsøkt å marginalisere henne. Også dette bekrefter Haugli ved å ta i bruk den primitive hersketeknikk det er å omtale henne som “moralfilosof” – i anførselstegn. Det er som om jeg skulle omtale Håkon Haugli som “politiker”, altså en som gir seg ut for å være politiker, men som ikke fortjener betegnelsen.

“Når Fritt Ord belønner Monsens ondskapsfulle angrep på homofile og våre barn, setter de likhetstegn mellom fri debatt og krenkende bidrag i debatten” skriver Haugli. Det er som å høre mullaer i debatten om Muhammed-karikaturene: Man vil hindre at meninger man ikke liker kommer fram ved å stemple dem som krenkende. Vi må tåle religionskritikk, selv om noen kan oppleve dette som krenkende. Og vi må tåle at folk har og gir uttrykk for et syn på seksualitet og familiepolitikk som noen opplever som krenkende.

“Ytringsfriheten er en viktig grunn, kanskje den aller viktigste, til at Monsen og hennes meningsfeller gjennom de siste førti år, skritt for skritt, har tapt kampen for fortsatt diskriminering av homofile” forsetter Hauli. Kanskje det. Men mener han da, som Orwells kamerat Napoleon, at de som ikke deler de seirendes syn bare har å holde kjeft og innrette seg etter de som er likere enn andre? Haugli bruker her det som så ofte er makthaveres skitne våpen mot kritikere: De beskyldes for å misbruke ytringsfriheten.

Jeg deler ikke på noen måte Nina Karin Monsens synspunkter, og jeg tror heller ikke at Fritt Ord har gitt henne prisen som et uttrykk for at de er enige med henne (slik Haugli faktisk insinuerer). Det er ikke hennes synspunkter som er viktige, og de er jeg derfor heller ikke villig til å diskutere. Men det er viktig at vi har personer som tør stå for det de mener og hevde sine synspunkter selv om de er upopulære og går på tvers av det politisk korrekte.

Vi trenger reflekterte personer som sier det vi ikke liker å høre. Nina Karin Monsen er en slik person, og det er dette hun har fått prisen for.

Er piratene de beste kundene?

Aftenposten skriver i dag at en undersøkelse utført ved BI viser at piratene er de beste kundene. Vi har ofte fått høre dette, om at folk først lytter til piratversjoner og deretter kjøper musikken hvis de liker den.

Jeg kjenner ikke undersøkelsen ut over omtalen i Aftenposten.  Men ut fra det som der er referert har folk blitt spurt om de har lastet ned gratis musikk. Det fremgår ikke om folk har lastet ned mye eller lite musikk. Rent umiddelbart fremstår dette som en stor svakhet ved undersøkelsen. Det er ikke særlit overraskende at folk som faktisk er interessert i musikk i større grad har lastet ned noe musikk enn folk som ikke er særlig interessert i musikk. Dermed kan man få de resultater at de som kjøper musikk også har lastet ned noe fra gratistjenester.

Hvis det hadde vært slik at de som laster ned musikk i stort omfang også kjøper musikk i stort omfang, da ville resultatet vært interessant og overraskende. Men om man ser på hvilke musikksjangre som synes å tape mest på ulovlig nedlasting, da tyder det på at de som laster ned mye musikk i liten grad kjøper denne musikken.

PirateBay dommen

Fredag falt dommen i PirateBay saken. Det burde ikke komme som noen overraskelse at alle fire ble dømt, selv om det nok er flere enn meg som ble overrasket over hvor streng dommen er.

De fire er dømt for

– Å tilby en tjeneste som mange benytter til ulovlige handlinger i stort omfang.
– De har selv vært klar over at tjenesten har blitt benyttet til ulovlige handlinger i stort omfang.
– De har ikke gjort noe for å hindre den ulovlige virksomheten som skjer ved hjelp av deres tjeneste.

Dette har retten, etter min mening helt korrekt, ansett for en forsettlig medvirkning til de ulovlige handlinger som har blitt begått ved hjelp av disse tjenestene.

Continue reading PirateBay dommen

Uholdbare påstander fra Thomas Gramstad om Pirate Bay-saken og Google

Thomas Gramstad gjentar sine påstander om at en fellende dom i Pirate Bay saken vil føre til at man da ikke vil kunne etablere tjenester som Google m.m., fordi man også der kan finne ulovlig innhold. Senest gjentok han dette på P2s Nyhetsmorgen og i Kulturnytt i dag (et par timer før dom er ventet i Pirate Bay saken).

Det Thomas Gramstad påstår er feil. Om han ikke vet bedre, eller om han ikke vil vite bedre fordi en korrekt fremstilling vil ødelegge hans retoriske poenger, skal være usagt. Han burde visst og han bør selvfølgelig holde seg til det som er sant.

Det er ikke skygge av tvil om at det meste av den tilgjengeliggjøring som skjer via Pirate Bay er ulovlig. Det er heller ikke noen tvil om Pirate Bay rent objektivt medvirker til denne ulovlige tilgjengeliggjøringen.

Det springende punktet i Pirate Bay saken er om folkene bak tjenesten har utvist den nødvendige personlige skyld ved at de forsettlig eller uaktsomt har medvirket til den ulovlige tilgjengeliggjøringen. Har de laget tjenesten i den hensikt å legge til rette for ulovlig tilgjengeliggjøring, eller har de eventuelt laget en tjeneste som er særdeles godt egnet til dette uten å gjøre noe for å hindre ulovligheter de meget godt vet at skjer?

Uten å gå inn i diskusjon av sakens realiteter, så kan det ikke være tvil om at det i alle fall er grunnlag for å diskutere om ikke folkene bak Pirate Bay har utvist slik skyld. For Google vil pekere til ulovlig materiale være en utilsiktet, men i praksis uungåelig bieffekt. Ingen kan påstå at folkene bak Google har laget en tjeneste i den hensikt å gjøre det enklere å gjøre opphavsrettslig vernet materiale lettere tilgjengelig.

Det er liten tvil om at det omsettes en del tyvegods via annonser in finn.no og tilsvarende tjenester. Men ingen vil av den grunn beskylde finn.no for å drive helerivirksomhet. Omsetning av  tyvegods er en utilsiktet, uønsket men også i praksis uunngåelig konsekvens av slike tjenester. Det hadde vært noe helt annet om man hadde etablert en tjeneste spesielt tiltrettelagt og profilert som en markedsplass for tyvegods, men anonyiseringstjenester osv. Det er ingen tvil om at Google her kan sammenlignes med finn.no når det gjelder utilsiktet tilgjengeliggjøring av ulovligheter, mens Pirate Bay kanskje ligner med på en helerisentral.

Om Pirate Bay om to timer skulle bli dømt, så  vil det ikke ha noen konsekvenser for Google og andre tilsvarende nettjenester. Thomas Gramstad bedriver skremselspropaganda på feilaktige premisser.

Tøv om opphavsrett fra Tidsskrift for Den norske legeforening

Tidsskrift for Den norske legeforening hadde i september 2007/18 en lederartikkel med tittelen “Hvem eier en tidsskriftartikkel?”. For å gå rett til konklusjonen: Denne redaktøren kan ingen ting om opphavsrett. Det som står er fullstendig galt.

I innleningen til artikkelen stiller redaktøren spørsmålet “Hvem er den rette eier av en trykt tekst?”. Svaret på det er meget enkelt: Hvis jeg jeg har kjøpt en avis, en bok eller et tidsskrift, da eier jeg den trykte teksten. Etter at jeg eventuelt har lest avisen står det meg fritt om jeg vil arkivere den, sende den til resirkulerning, pakke fisk i den, bruke den til å tenne i peisen, eller noe annet. Redaktøren snubler i satsen og blander sammen eiendomsrett og opphavsrett.

Redaktøren fortsetter: “Opphavsrett (copyright) til tekster handler om kontroll og rettigheter til publisering, kopiering og spredning av informasjon og ideer – og selvsagt om muligheten til å tjene penger.” Feil igjen. Opphavsrett handler ikke om spredning av informasjon og ideer. Jeg kan fritt gripe fatt i tidsskriftets (des)infomrasjon om opphavsrett. Ideer er ikke vernet og kan (med noen få unntak) fritt utnyttes.

Hver setning i de innledende avsnitt er feil. Den neste lyder: “Strid om opphavsrett oppstår fordi det sjelden er helt entydig hvem som er opphavet til teksten.” Det er sjelden det er noen uklarheter om dette. Den eller de som har skrevet teksten er opphavsmenn, med mindre det bare er en bearbeiding av en allerede eksisterende tekst – f.eks. en oversettelse.

Continue reading Tøv om opphavsrett fra Tidsskrift for Den norske legeforening

Mangelfull informasjon fra Vinmonopolet

Vin er godt og vin er spennende. Etter at vi for noen år siden kjøpte en leilighet i Languedoc har jeg begynt å utforske viner fra vår region. Vår region vil si Languedoc-Roussilon og den sydlige delene av Rhône. Stort sett holder jeg meg til regional vin når jeg er i Frankrike, og vin fra andre områder når jeg er hjemme.

Jeg er blant dem som liker Vinmonopolet, selv om jeg ikke alltid er like glad i prisene. Vinmonopolet sikrer at man har gode vinhandlere i hele landet, vinhandlere som raskt skaffer det de ikke har på lager fra Vinmonopolets særdeles rikholdige bestillingsutvalg. De har mer enn 10.000 ulike varer, og det er det ikke mange vinhandlere som kan tilby. De har også mange dyktige ansatte som kan gi råd om valg av vin og annet drikke.  Selv om jeg på en måte gjerne hadde sett vin i dagligvarebutikkene, tenker jeg med gru på hvordan det vil bli hvis vi får et RIMI/REMA utvalg av vin. Det blir kjedelig!

Men Vinmonopolet er for dårlig til å informere om vinen. Med Vinmonopolet som hovedreferanse har man vennet seg til å tenke at Languedoc-Rousillon er Langedoc-Roussillon, punktum. Côtes du Rhône er Côtes du Rhône, og så vet vi at det er noe som heter Châteauneuf-du-Pape som kommer fra omtrent samme området. Men utvalget er langt mer rikoholdig enn hva Vinmonopolet gir inntrykk av.

I Languedoc-Roussillon er det 19 hoved-AOC. Innenfor disse finnes det ulike klassifiserte viner. I AOC Coteaux du Languedoc er det for eksempel 12 ulike terroirs, som er områder hvor det tillates å sette områdenavnet i tillegg til Coteaux du Languedoc. Dette er områder som fremhever seg i forhold til Coteaux du Languedoc mer generelt. Selv setter jeg stor pris på rødviner fra Pic Saint Loup, som er en slik terroir innenfor AOC Coteaux du Languedoc. Tilsvarende underdeling i et kvalitetshierarki finnes innenfor andre AOC, skjønt Coteaux du Languedoc er det største klassifiserte området.

Et trinn lavere i klassifiseringen er Vin de Pays. Også her der det to nivåforskjeller. Hvis man kan angi området er vinen klassifisert litt høyere enn om dette ikke er angitt. En Vin de Pay d’Oc er derfor høyere klassifisert enn enn som bare kalles Vin de Pays. Det finnes også en klassifisering mellom VdP og AOC, men den betyr i praksis lite. Under VdP er uklassifisert bordvin. Enkelte VdP kan forøvrig være vel så interessante som en del AOC viner, da reglene for VdP ikke er like strenge som for AOC. Det er mulig å eksperimentere mer med druesorter osv.

For Rhône-viner er bildet tilsvarende. Côtes du Rhône er basisklassifiseringen for klassifiserte viner dyrket nær elven. I tillegg kommer fem AOC som ikke ligger innenfor Côtes du Rhône. Disse kalles med en fellesbetegnelsen Appellatoins de Vallée du Rhône, forkortet Appellations VDR. Jeg holder meg foresløpig stort sett på vestsiden av Rhônen, og da er Costieres de Nîmes den som interesserer meg mest.

Klassifiseringen innenfor Côtes du Rhône er hierarkisk. Innenfor de i alt 171 kommunene i Côtes du Rhône kan 95 bruke betegnelsen AOC Côtes du Rhône Village. Av disse 95 kan 16 også sette kommunenavnet på etiketten. På toppen av pyramiden troner 15 crus, som bare bruker eget AOC uten navnet Côtes du Rhône. Den mest kjente er antagelig Châteauneuf-du-Pape. Lenger nord finner vi Hermitage, Côte Rotie og Cornas, blant annet. I sør finner vi blant annet AOC Lirac og AOC Tavel.

Det er det samme systemet som mange kjenner fra Bordeaux: Basisklassifiseringen er AOC Bordeaux, under dette er områder som Pomerol, St Emillion og Medoc. Og innenfor Medoc finner vi Haut Medoc og på toppen troner områder som Pauillac, St Estephe, Margaux, St. Julien, osv. Hos Vinomopolet er alt dette bare Bordeaux.

Det ville nok ikke være hensiktsmessig å sortere papirlistene etter klassifisering. Men klassifiseringen bør selvfølgelig nevnes for alle klassifiserte viner. Jeg regner med at det ligger en database bak Vinmonopolets nettjeneste, og da er man ikke lenger avhengig av å sortere alt etter bare én nøkkel. Så her burde det være mulig å søke på Lirac å få med det Vinmonopolet måtte ha fra AOC Lirac, ikke bare den ene som har Lirac i navnet. Om det blant de 224 andre vinene som Vinmonopolet listefører som “Rhône Sør” skulle være flere viner fra AOC Lirac, er det ikke lett å finne ut.

Nå kan man sikkert lure på hvorfor jeg ergrer meg over Vinmonopolets informasjon når jeg sitter i Syd-Frankrike og ikke på noen måte er avhengig av Vinmonopolet for å få regional vin. Men når jeg litt etter litt lærer meg mer om vinen her nede og gjerne deler dette på Internett med andre som måtte ha en viss interesse for de Syd-Franske viner, da vil jeg gjerne vite om noe av denne vinen er å få i Norge.

Det er kanske litt pinlig å innrømme det, men det er ikke så veldig lenge siden det virkelig gikk opp for meg at vin fra den sydlige delen av Rhône, på vestsiden av elven er like lokal som mye Languedoc-Roussillon vin. Jeg har vært mest opptatt av Languedoc-Roussillon. Så det er først i det siste jeg har begynt å smake meg litt mer systematisk i nord-østlig retning. Etter å ha smakt noen utmerkede roséviner fra Tavel, har jeg nå begynt å bevege meg over i naboappelationen Lirac. Og det er altså nesten umulig å finne ut hva Vinmonopolet eventuelt måtte ha av viner fra dette området.