Tøv om opphavsrett fra Tidsskrift for Den norske legeforening

Tids­skrift for Den nors­ke lege­for­ening had­de i sep­tem­ber 2007/18 en leder­ar­tik­kel med tit­te­len “Hvem eier en tids­skrift­ar­tik­kel?”. For å gå rett til kon­klu­sjo­nen: Den­ne redak­tø­ren kan ingen ting om opp­havs­rett. Det som står er full­sten­dig galt.

I inn­le­nin­gen til artik­ke­len stil­ler redak­tø­ren spørs­må­let “Hvem er den ret­te eier av en trykt tekst?”. Sva­ret på det er meget enkelt: Hvis jeg jeg har kjøpt en avis, en bok eller et tids­skrift, da eier jeg den tryk­te teks­ten. Etter at jeg even­tu­elt har lest avi­sen står det meg fritt om jeg vil arki­ve­re den, sen­de den til resir­ku­ler­ning, pak­ke fisk i den, bru­ke den til å ten­ne i pei­sen, eller noe annet. Redak­tø­ren snub­ler i sat­sen og blan­der sam­men eien­doms­rett og opp­havs­rett.

Redak­tø­ren fort­set­ter: “Opp­havs­rett (copy­right) til teks­ter hand­ler om kon­troll og ret­tig­he­ter til pub­li­se­ring, kopie­ring og spred­ning av infor­ma­sjon og ide­er – og selv­sagt om mulig­he­ten til å tje­ne pen­ger.” Feil igjen. Opp­havs­rett hand­ler ikke om spred­ning av infor­ma­sjon og ide­er. Jeg kan fritt gri­pe fatt i tids­skrif­tets (des)infomrasjon om opp­havs­rett. Ide­er er ikke ver­net og kan (med noen få unn­tak) fritt utnyt­tes.

Hver set­ning i de inn­le­den­de avsnitt er feil. Den nes­te lyder: “Strid om opp­havs­rett opp­står for­di det sjel­den er helt enty­dig hvem som er opp­ha­vet til teks­ten.” Det er sjel­den det er noen uklar­he­ter om det­te. Den eller de som har skre­vet teks­ten er opp­havs­menn, med mind­re det bare er en bear­bei­ding av en alle­re­de eksis­te­ren­de tekst — f.eks. en over­set­tel­se.

Mis­for­stå­el­sen utdy­pes, slik at man ser hvor det svik­ter, i det som føl­ger:

Har for­fat­te­ren bygd på and­res ide­er? Har hun vært avhen­gig av and­res finan­sie­ring, hjelp og støt­te for å utfor­me teks­ten? Er infor­ma­sjo­nen eller ide­en så lite ori­gi­nal at det vil­le være uri­me­lig at noen over­ho­det kun­ne påbe­ro­pe seg opp­havs­ret­ten?”

Ide­er er fri. Hvor man har hen­tet sine ide­er fra har ingen som helst betyd­ning for spørs­må­let om opp­havs­rett. Like liten betyd­ning har det hvem som har finan­siert arbei­det. Hjelp og støt­te til utfor­ming av teks­ten kan få betyd­ning for opp­havs­ret­ten, her har redak­tø­ren et lite poeng. Men om infor­ma­sjo­nen eller ide­en er lite ori­gi­nal — det har hel­ler ingen betyd­ning. Opp­havs­ret­ten ver­ner ikke ide­en og infor­ma­sjo­nen, men den form man pre­sen­te­rer det­te i. Det mes­te av det jeg skri­ver om opp­havs­rett er i sitt inn­hold ikke sær­lig ori­gi­nalt. Jeg tar selv­føl­ge­lig utgangs­punkt i gjel­den­de norsk opp­havs­rett, og det er ikke noe jeg fin­ner på selv. Men skal noen skri­ve om sam­me tema får de utfor­me sin tekst selv, de kan ikke bare kopiere min. En artik­kel vil være opp­havs­retts­lig ver­net selv om den ikke inne­hol­der en enes­te ori­gi­nal idé eller noe ori­gi­nalt inn­hold. Selv den mest kli­sje­fyl­te uke­blad­no­vel­le og en lek­si­kalsk artik­kel som pre­sen­te­rer vel­kjent kunn­skap er opp­havs­rett­lig ver­net.

Med et så for­fei­let utgangs­punkt er det ikke over­ras­ken­de at det mes­te som skri­ves vide­re må karak­te­ri­se­res som tøv. Redak­tø­ren skri­ver vide­re:

Opp­havs­ret­tig­he­ter til teks­ter er ikke som men­neske­ret­tig­he­ter. De er ikke noe man har rett på, noe man for­tje­ner eller har lov­mes­sig krav på. Opp­havs­ret­tig­he­ter er noe man for­hand­ler om og dis­ku­te­rer seg frem til og der uli­ke hen­syn vei­es mot hver­and­re.”

Man kan selv­føl­ge­lig dis­ku­te­re hva som menes med at  man “har lov­mes­sig krav på” noe. Men redak­tø­ren skri­ver som om opp­havs­rett er noe tids­skrif­tet even­tu­elt skjen­ker for­fat­te­ren. Slik er det ikke. Opp­havs­rett er, ja nett­opp, lov­be­stemt. Den som ska­per et ånds­verk har opp­havs­rett til ver­ket, slik lyder teks­ten i ånds­verk­lo­vens § 1 førs­te ledd. Den som ska­per en tekst, de er den som utfo­mer teks­ten og ingen annen. Opp­havs­man­nen kan så for­hand­le med and­re om at de på nær­me­re angit­te vil­kår skal få lov til f.eks. å tryk­ke teks­ten, men det er da tidskrif­tet som får over­dratt ret­tig­he­ter fra for­fat­te­ren. At for­hand­lings­si­tua­sjo­nen kan være slik at for­fat­te­ren kan bli stilt over­for val­get mel­lom å god­ta tids­skrif­tets vil­kå­er eller ikke å få pub­li­sert artik­ke­len, end­rer ikke utgangs­punk­tet.

Redak­tø­ren for­sø­ker å begrun­ne tids­skrif­tets øns­ke om å ha opp­havs­rett til artik­le­ne med et øns­ke om “å ha kon­troll over hvor­dan artik­le­ne bru­kes – eller even­tu­elt mis­bru­kes.” Litt len­ger nede fort­set­ter det: “… tids­skrif­te­ne står som garan­tist for inn­hol­det og gjen­nom opp­havs­ret­ten har en lov­mes­sig mulig­het til å hind­re mis­bruk av forsk­nings­re­sul­ta­te­ne”.

Opp­havs­ret­ten gir ingen kon­troll med hvor­dan forsk­nings­re­sul­ta­ter bru­kes eller mis­bru­kes. Opp­havs­rett til til pub­li­ser­te artik­ler om hvor­dan man lager atom­bom­ber (om sli­ke fin­nes) kan ikke påbe­ro­pes som grunn­lag for å hind­re at ter­ro­ris­ter (mis)bruker den­ne kunn­ska­pen. Kunn­skap er fri og kunn­skap skal være fri. Ingen redak­tør kan hind­re noen i å utnyt­te den kunn­skap som for­mid­les gjen­nom deres tids­skrift.

Man ser også at den sam­me mis­for­stå­el­sen om kon­troll med resul­ta­te­ne bru­kes som begrun­nel­se for eller legi­ti­me­ring av tids­skrif­tets restrik­ti­ve hold­ning til det de kal­ler dob­bel­pub­li­se­ring. Ien annen leder fra febru­ar 2007/3 med tit­te­len “Hva er en pub­li­ka­sjon – og en dob­belt­pub­li­ka­sjon?” heter det:

En avgjø­ren­de grunn til å begren­se dob­belt­pub­li­se­ring av ori­gi­na­le forsk­nings­re­sul­ta­ter er at fle­re for­skjel­li­ge tolk­nin­ger av de sam­me resul­ta­te­ne blir offent­lig til­gjen­ge­lig på sam­me tid. Der­med kan det bli nok­så uklart hva leser­ne skal byg­ge vide­re på. Det er ikke vans­ke­lig å ten­ke seg at de som vil frem­me en ny behand­lings­form, kan fris­tes til å selek­te­re og refe­re­re de mest posi­ti­ve fun­ne­ne, mens kri­ti­ke­re vil gjø­re det mot­sat­te. Etter­som svært få lese­re går nøye inn i refe­ran­se­ne til det som pub­li­se­res, vil utstrakt dob­belt­pub­li­se­ring gi enda mer spri­ken­de og vans­ke­lig tolk­ba­re resul­ta­ter å byg­ge på i kli­nis­ke beslut­nin­ger.”

Den som måt­te øns­ke å for­mid­le og frem­heve forsk­nings­re­sul­ta­ter som frem­mer en behand­lings­form kan fritt refe­re­re de resul­ta­ter de måt­te øns­ke fra Tids­skrift for Den nors­ke lege­for­ening og and­re tids­skrif­ter uten at redak­tø­ren eller artik­le­nes opp­havs­menn kan gjø­re noe som helst med det.

I lede­ren om hvem som “eier” en tids­skrifts­ar­tik­kel gjør redak­tø­ren et stort poeng av hvor vik­tig tids­skrif­te­ne er for å kva­li­tets­sik­re den infor­ma­sjon som pub­li­se­res. Men redak­tø­ren av et viten­ska­pe­lig tids­skrift bør gå i seg selv og se på hvor­dan hun kva­li­tets­sik­rer det hun selv skri­ver. I det hun skri­ver om opp­havs­rett har kva­li­tets­sik­rin­gen svik­tet så kapi­talt at det er nær­lig­gen­de å tro at hun ikke en gang har for­søkt.

Print Friendly, PDF & Email