Rett til å ta uskrift fra Internett

Det­te inn­leg­get er skre­vet som et svar til Gis­le Hann­e­myr i debat­trå­den Fred, fri­het og alt gra­tisdeltemeninger.no.

I sitt åpnings­inn­legg skri­ver Gis­le Hann­e­myr bl.a.:

Det er et para­doks at slik ånds­verk­lo­ven i dag er utfor­met, kan det være et lov­brudd å skri­ve ut teks­ter du kom­mer over på Inter­nett uten at du først inn­går en avta­le med ret­tig­hets­ha­ver­ne – med mind­re teks­ten er utstyrt med et slikt mer­ke [CC-lisens]”.

Jeg skrev i en kom­men­tar at det­te ikke var rik­tig. Man kan frem­stil­le eksemp­lar (utskrift) til pri­vat bruk i med­hold av åvl § 12, og at man også ut over det­te kan byg­ge en rett til å ta uskrift på impli­sert lisens.

Gis­le Hann­myr svar­te på min kom­men­tar.  Det som føl­ger her er alt­så mitt inn­legg fra and­re run­de i den­ne debat­ten. Her utdy­per jeg og under­byg­ger mine syns­punk­ter:

Con­ti­nue read­ing Rett til å ta uskrift fra Inter­nett

Håkon Haugli liker ikke ytringsfrihet

Håkon Haug­li, som er stor­tings­kan­di­dat og leder for APs homo­nett­verk, kri­ti­se­rer i Dags­avi­sen 20. april 2009 at Fritt Ord har gitt Fritt Ord-pri­sen til Nina Karin Mon­sen. “Pri­set for sin skam­løs­het?” er Hagu­lis over­skrift.

Artik­ke­len er stort sett et angrep på Nina Karin Mon­sens menin­ger. Haug­li mener åpen­bart at man ikke kan gi en pris til en som hev­der syns­punk­ter som han selv er så sterkt uenig i. Slik kom­mer han helt ufri­vil­lig til å under­stre­ke poen­get med en slik pris: Det er ikke de til enhver tid poli­tisk kor­rek­te, sosial­de­mo­kra­tis­ke menin­ger som tren­ger ytrings­fri­he­tens vern. Kon­for­mis­ter som Håkon Haug­li har lite å fryk­te. Det er de kri­tis­ke og upo­pu­læ­re menin­ger som tren­ger ytrings­fri­he­tens vern.

I sin begrun­nel­se for å gi pri­sen til Nina Karin Mon­sen har Fritt Ord blant annet påpekt at hen­nes menings­mot­stan­de­re har for­søkt å mar­gi­na­li­se­re hen­ne. Også det­te bekref­ter Haug­li ved å ta i bruk den pri­mi­ti­ve herske­tek­nikk det er å omta­le hen­ne som “moral­fi­lo­sof” — i anfør­sels­tegn. Det er som om jeg skul­le omta­le Håkon Haug­li som “poli­ti­ker”, alt­så en som gir seg ut for å være poli­ti­ker, men som ikke for­tje­ner beteg­nel­sen.

Når Fritt Ord beløn­ner Mon­sens ond­skaps­ful­le angrep på homo­fi­le og våre barn, set­ter de lik­hets­tegn mel­lom fri debatt og kren­ken­de bidrag i debat­ten” skri­ver Haug­li. Det er som å høre mul­la­er i debat­ten om Muham­med-kari­ka­tu­re­ne: Man vil hind­re at menin­ger man ikke liker kom­mer fram ved å stemp­le dem som kren­ken­de. Vi må tåle reli­gions­kri­tikk, selv om noen kan opp­le­ve det­te som kren­ken­de. Og vi må tåle at folk har og gir uttrykk for et syn på sek­su­ali­tet og fami­lie­po­li­tikk som noen opp­le­ver som kren­ken­de.

Ytrings­fri­he­ten er en vik­tig grunn, kan­skje den aller vik­tigs­te, til at Mon­sen og hen­nes menings­fel­ler gjen­nom de sis­te før­ti år, skritt for skritt, har tapt kam­pen for fort­satt dis­kri­mi­ne­ring av homo­fi­le” for­set­ter Hau­li. Kan­skje det. Men mener han da, som Orwells kame­rat Napo­le­on, at de som ikke deler de sei­ren­des syn bare har å hol­de kjeft og inn­ret­te seg etter de som er like­re enn and­re? Haug­li bru­ker her det som så ofte er makt­ha­ve­res skit­ne våpen mot kri­ti­ke­re: De beskyl­des for å mis­bru­ke ytrings­fri­he­ten.

Jeg deler ikke på noen måte Nina Karin Mon­sens syns­punk­ter, og jeg tror hel­ler ikke at Fritt Ord har gitt hen­ne pri­sen som et uttrykk for at de er eni­ge med hen­ne (slik Haug­li fak­tisk insi­nu­erer). Det er ikke hen­nes syns­punk­ter som er vik­ti­ge, og de er jeg der­for hel­ler ikke vil­lig til å dis­ku­te­re. Men det er vik­tig at vi har per­soner som tør stå for det de mener og hev­de sine syns­punk­ter selv om de er upo­pu­læ­re og går på tvers av det poli­tisk kor­rek­te.

Vi tren­ger reflek­ter­te per­soner som sier det vi ikke liker å høre. Nina Karin Mon­sen er en slik per­son, og det er det­te hun har fått pri­sen for.