Rett til å ta uskrift fra Internett

Dette innlegget er skrevet som et svar til Gisle Hannemyr i debattråden Fred, frihet og alt gratisdeltemeninger.no.

I sitt åpningsinnlegg skriver Gisle Hannemyr bl.a.:

“Det er et paradoks at slik åndsverkloven i dag er utformet, kan det være et lovbrudd å skrive ut tekster du kommer over på Internett uten at du først inngår en avtale med rettighetshaverne – med mindre teksten er utstyrt med et slikt merke [CC-lisens]”.

Jeg skrev i en kommentar at dette ikke var riktig. Man kan fremstille eksemplar (utskrift) til privat bruk i medhold av åvl § 12, og at man også ut over dette kan bygge en rett til å ta uskrift på implisert lisens.

Gisle Hannmyr svarte på min kommentar.  Det som følger her er altså mitt innlegg fra andre runde i denne debatten. Her utdyper jeg og underbygger mine synspunkter:

Continue reading Rett til å ta uskrift fra Internett

Håkon Haugli liker ikke ytringsfrihet

Håkon Haugli, som er stortingskandidat og leder for APs homonettverk, kritiserer i Dagsavisen 20. april 2009 at Fritt Ord har gitt Fritt Ord-prisen til Nina Karin Monsen. “Priset for sin skamløshet?” er Hagulis overskrift.

Artikkelen er stort sett et angrep på Nina Karin Monsens meninger. Haugli mener åpenbart at man ikke kan gi en pris til en som hevder synspunkter som han selv er så sterkt uenig i. Slik kommer han helt ufrivillig til å understreke poenget med en slik pris: Det er ikke de til enhver tid politisk korrekte, sosialdemokratiske meninger som trenger ytringsfrihetens vern. Konformister som Håkon Haugli har lite å frykte. Det er de kritiske og upopulære meninger som trenger ytringsfrihetens vern.

I sin begrunnelse for å gi prisen til Nina Karin Monsen har Fritt Ord blant annet påpekt at hennes meningsmotstandere har forsøkt å marginalisere henne. Også dette bekrefter Haugli ved å ta i bruk den primitive hersketeknikk det er å omtale henne som “moralfilosof” – i anførselstegn. Det er som om jeg skulle omtale Håkon Haugli som “politiker”, altså en som gir seg ut for å være politiker, men som ikke fortjener betegnelsen.

“Når Fritt Ord belønner Monsens ondskapsfulle angrep på homofile og våre barn, setter de likhetstegn mellom fri debatt og krenkende bidrag i debatten” skriver Haugli. Det er som å høre mullaer i debatten om Muhammed-karikaturene: Man vil hindre at meninger man ikke liker kommer fram ved å stemple dem som krenkende. Vi må tåle religionskritikk, selv om noen kan oppleve dette som krenkende. Og vi må tåle at folk har og gir uttrykk for et syn på seksualitet og familiepolitikk som noen opplever som krenkende.

“Ytringsfriheten er en viktig grunn, kanskje den aller viktigste, til at Monsen og hennes meningsfeller gjennom de siste førti år, skritt for skritt, har tapt kampen for fortsatt diskriminering av homofile” forsetter Hauli. Kanskje det. Men mener han da, som Orwells kamerat Napoleon, at de som ikke deler de seirendes syn bare har å holde kjeft og innrette seg etter de som er likere enn andre? Haugli bruker her det som så ofte er makthaveres skitne våpen mot kritikere: De beskyldes for å misbruke ytringsfriheten.

Jeg deler ikke på noen måte Nina Karin Monsens synspunkter, og jeg tror heller ikke at Fritt Ord har gitt henne prisen som et uttrykk for at de er enige med henne (slik Haugli faktisk insinuerer). Det er ikke hennes synspunkter som er viktige, og de er jeg derfor heller ikke villig til å diskutere. Men det er viktig at vi har personer som tør stå for det de mener og hevde sine synspunkter selv om de er upopulære og går på tvers av det politisk korrekte.

Vi trenger reflekterte personer som sier det vi ikke liker å høre. Nina Karin Monsen er en slik person, og det er dette hun har fått prisen for.