Rett til å ta uskrift fra Internett

Det­te inn­leg­get er skre­vet som et svar til Gis­le Hann­e­myr i debat­trå­den Fred, fri­het og alt gra­tisdeltemeninger.no.

I sitt åpnings­inn­legg skri­ver Gis­le Hann­e­myr bl.a.:

Det er et para­doks at slik ånds­verk­lo­ven i dag er utfor­met, kan det være et lov­brudd å skri­ve ut teks­ter du kom­mer over på Inter­nett uten at du først inn­går en avta­le med ret­tig­hets­ha­ver­ne – med mind­re teks­ten er utstyrt med et slikt mer­ke [CC-lisens]”.

Jeg skrev i en kom­men­tar at det­te ikke var rik­tig. Man kan frem­stil­le eksemp­lar (utskrift) til pri­vat bruk i med­hold av åvl § 12, og at man også ut over det­te kan byg­ge en rett til å ta uskrift på impli­sert lisens.

Gis­le Hann­myr svar­te på min kom­men­tar.  Det som føl­ger her er alt­så mitt inn­legg fra and­re run­de i den­ne debat­ten. Her utdy­per jeg og under­byg­ger mine syns­punk­ter:

Først får man klar­leg­ge hva man mener med å “skri­ve ut teks­ter du kom­mer over på Inter­nett”. I det­te leg­ger jeg at noen kom­mer over noe de fin­ner inter­es­sant, som de av en eller annen grunn øns­ker å ha på papir til sitt eget bruk. Der­for klik­ker man på “Skriv ut” og får en utskrift. Hvis man øns­ker å gjø­re noe mer med den­ne utskrif­ten, f.eks. lage man­ge eksemp­la­rer for å dele ut i en klas­se, da har man pas­sert det jeg leg­ger i å “skri­ve ut teks­ter du kom­mer over på Inter­nett”. Vil man inklu­de­re en tekst i et kom­pen­di­um eller for annet for­mål frem­stil­le et antall eksemp­la­rer som spres uten­for det pri­va­te områ­de, da gjel­der de sam­me reg­ler uan­sett hvor­fra man hen­ter doku­men­tet. Det er ikke noen for­skjell mel­lom å kopiere opp en artik­kel man fin­ner i et tids­skrift og en artik­kel man fin­ner på net­tet. Og tek­nis­ke detal­jer som at man kan skri­ve ut fle­re eksemp­la­rer i ste­det for å kopiere er helt uten betyd­ning.

Ånds­verk­lo­ven § 12 gir rett til å ta utskrift (frem­stil­le eksemp­lar) til pri­vat bruk. Det­te omfat­ter også i noen utstrek­ning det som kal­les “per­son­lig yrkes­mes­sig bruk”, selv om gren­se­ne her er ukla­re. Hvis det er noe som er nød­ven­dig for at man skal kun­ne gjø­re job­ben sin, da er man klart uten­for det som dek­kes av
§ 12.

For bruk ut over det som dek­kes av § 12 (even­tu­elt av and­re låne­reg­ler, tvangs­li­sen­ser og avtale­li­sen­ser, som jeg ikke går inn på), for­ut­set­ter i utgangs­punk­tet sam­tyk­ke. Men et sam­tyk­ke behø­ver ikke være eks­pli­sitt. Impli­sitt sam­tyk­ke er en vel­kjent kon­struk­sjon. Før vi i 1991 fikk den bestem­mel­sen om data­pro­gram­mer som nå står i åvl § 39h byg­get man ret­ten til den eksemp­lar­frem­stil­ling som skjer når et data­pro­gram instal­le­res på en data­ma­skin­pro­gram, på impli­sert lisens. Impli­sert lisens nev­nes også som mulig grunn­lag i napster.no-saken, Rt. 2005 s. 41, bl.a. med refe­ran­se til en artik­kel av Ole Andreas Rogn­stad. Høy­este­rett men­te at det­te ikke var et egnet grunn­lag for spørs­må­let om rett til len­king, men de aksep­ter­te det som et mulig grunn­lag og aner­kjen­te der­med at et sam­tyk­ke kan byg­ge på impli­sert lisens.

I for­hold til teks­ter og annet på Inter­nett kan man base­re seg på at den som har valgt å gjø­re teks­ter og annet til­gjen­ge­lig på den­ne måten også bl.a. har aksep­tert at det frem­stil­les eksemp­la­rer som føl­ger av det valg­te medi­ets egen­art. Å ta enkelt­ut­skrif­ter fal­ler innen­for det­te. På til­sva­ren­de måte kan man frem­stil­le eksemp­lar av lyd- og video­fi­ler som er gjort til­gjen­ge­lig som podcast eller på annen måte i et for­mat som for­ut­set­ter lokal eksemp­lar­frem­stil­ling. Der­imot kan man ikke uten vide­re base­re seg på at man har et slikt sam­tyk­ke til å frem­stil­le eksemp­lar (ut over det som kan hjem­les i § 12) når lyd og video er gjort til­gjeng­lig i stre­am­ing­for­mat.

Gis­le Hann­e­myr viser til debat­ten rundt revi­sjo­nen av ånds­verks­lo­ven i 2005. Men hans frem­stil­ling av det som skjed­de den gan­gen er skjev. For det førs­te er hans sitat fra Ot.prp. 46 (2004–2005) avsnitt 3.4.3.4.5 ufull­sten­dig. Det som står om det­te er føl­gen­de:

Depar­te­men­tet mener etter det­te at det ikke kan impli­se­res noe sam­tyk­ke til bruk ut over låne­be­stem­mel­se­ne i ånds­verk­lo­ven 2. kapit­tel ale­ne ved den situa­sjon som UHR beskri­ver i sin utta­lel­se.”

Gis­le Hann­e­myr har ute­latt hen­vis­nin­gen til beskri­vel­sen i UHRs hørings­ut­ta­lel­se, som er gjen­gitt litt tid­li­ge­re i sam­me kapit­tel, hvor det står:

Det må der­for klar­gjø­res i pro­po­si­sjo­nen at avtale­li­sen­sen står til­ba­ke for indi­vi­du­el­le sam­tyk­ker, og at sli­ke sam­tyk­ker også kan være «still­tien­de» eller føl­ge av de kon­kre­te omsten­dig­he­ter, prak­sis og sed­vane. For eksem­pel må det være klart at ned­las­ting, utskrif­ter og annen utnyt­tel­se av verk og and­re beskyt­te­de arbei­der som er lagt ut på Inter­net med ret­tig­hets­ha­ve­rens sam­tyk­ke, og uten at ret­tig­hets­ha­ve­ren har satt sær­li­ge begrens­nin­ger i bru­ken, er kla­rert indi­vi­du­elt, og der­for ikke skal omfat­tes av en avta­le om avtale­li­sens. ”

Det depar­te­men­tet tok avstand fra i sin utta­lel­se var at man kun­ne base­re en så omfat­ten­de bruk som UHR tok til orde for, i prak­sis enhver bruk i under­vis­nings­sam­men­heng, på impli­sert sam­tyk­ke. Depar­te­men­tet avvis­te ikke impli­sert sam­tyk­ke som sådann.

Det som imid­ler­tid fikk en del opp­havs­retts­or­ga­ni­sa­sjo­ner til å rea­ge­re, og som der­med blir for det annet, var ver­ken pro­po­si­sjo­nen eller en bemerk­ning fra Trond Gis­ke. Det man rea­ger­te på var føl­gen­de utta­lel­se i fler­talls­inn­stil­lin­gen fra Stor­tin­gets fami­lie-, kul­tur- og admi­ni­stra­sjons­ko­mi­té Innst. O. nr. 103 (2004–2005) kapit­tel 2:

Fler­tal­let mener at dagens prak­sis med å las­te ned eller på annen måte utnyt­te verk som er lov­lig lagt ut på Inter­nett kan videre­fø­res uten at ret­tig­hets­ha­ver­ne har gitt utryk­ke­lig sam­tyk­ke til det­te og uten at det fore­lig­ger avtale­li­sens. Fler­tal­let viser til at det­te har vært inn­ar­bei­det prak­sis og lov­tolk­ning både i Nor­ge og utlan­det at verk som er lov­lig lagt ut uten begrens­nin­ger i bruk, kan benyt­tes av bru­ke­re også utover de begren­sin­ger ånds­verk­lo­ven fast­set­ter. Fler­tal­let er av den opp­fat­ning at når verk er lov­lig lagt ut på Inter­nett, er det gitt et still­tien­de sam­tyk­ke fra ret­tig­hets­ha­ver­ne om and­res ikke-kom­mer­si­el­le bruk.”

Ser man på utta­lel­se­ne litt tid­li­ge­re i den­ne inn­stil­lin­gen vil man se at stor­tings­ko­mi­te­en anser all bruk i under­vis­ning (i alle fall i offent­li­ge under­vis­nings­in­sti­tu­sjo­ner) som ikke-kom­mer­si­ell. Komi­te­ens fler­tall slut­ter seg med and­re ord til inn­hol­det i den UHR-utta­lel­sen som depar­te­men­tet had­de tatt avstand fra.

Et still­tien­de, impli­sitt sam­tyk­ke kan ald­ri gå len­ger enn taus­he­ten rek­ker. Hvis opp­havs­man­nen sier klart fra at han ikke gir slikt sam­tyk­ke, da kan ingen hev­de at slikt sam­tyk­ke fore­lig­ger. Det hjel­per ikke at Stor­tin­get sier at sam­tyk­ke må anses å fore­lig­ge der­som de som må gi sam­tyk­ke sier et klart NEI. Stor­tin­gets virke­mid­del er å gi lover, ikke å gi sam­tyk­ke på veg­ne av and­re. Der­for ryk­ket noen orga­ni­sa­sjo­ner inn en annon­se hvor de gjor­de det klart at deres med­lem­mer ikke ga slikt sam­tyk­ke som stor­tings­ko­mi­te­en hev­det at de had­de gitt.

Saken fikk et etter­spill i Ver­der­lags­nemn­da, som fast­set­ter veder­lag i kon­flik­ter rundt avtale­li­sen­ser. I et ved­tak 7. april 2007, sak 1/06 tok nemn­da stil­ling til hva kom­mu­ne­ne og fyl­kes­kom­mu­ne­ne må beta­le veder­lag for, bl.a. for bruk i sko­len. Etter at and­re strids­spørs­mål er folikt, er det kun spørs­må­let om veder­lag for utskrif­ter fra Inter­nett som nemn­da skal ta stil­ling til. På s. 33 i ved­ta­ket sier nemn­da føl­gen­de om rekke­vid­den av
§ 12:

Etter nemn­das opp­fat­ning vil den ansat­tes yrkes­mes­si­ge kopie­ring etter det­te fal­le inn under § 12 i to hoved­grup­per situa­sjo­ner: For det førs­te må det være til­latt å ta kopi­er av prak­tis­ke hen­syn av pri­vat karak­ter. En kom­mu­nal eller fyl­kes­kom­mu­nal saks­be­hand­ler, eller en lærer i grunn­sko­len eller videre­gå­en­de sko­le, må såle­des kun­ne ta enkel­te kopi­er for å kun­ne flyt­te arbei­det til and­re ste­der enn selve arbeids­plas­sen – typisk for å kun­ne arbei­de med en sak eller for­be­re­de seg til under­vis­ning hjem­me­fra. For det and­re må kopie­ring som er utslag av den ansat­tes gene­rel­le fag­li­ge inter­es­se og flid ut over det som er strengt tatt nød­ven­dig for å utfø­re arbeids­opp­ga­ve­ne, kun­ne skje i med­hold av § 12.”

Etter en rela­tivt inn­gå­en­de dis­ku­sjon om rekke­vid­den av § 12 og om implistt sam­tyk­ke, opp­sum­me­rer nem­da det­te slik på s. 39:

Når arbeid med verk på Inter­nett i yrkes­mes­sig sam­men­heng kan anses som nød­ven­dig for utfø­ring av arbeids­opp­ga­ve­ne, kan en slik bruk som nevnt foran ikke hjem­les i åvl. § 12. Men sett hen til den nære sam­men­hen­gen det er mel­lom skjerm­le­sing og utskrif­ter, er det sett fra inter­nett­bru­ke­rens side – i hvert fall i ”nor­mal­si­tua­sjo­nen” – rime­lig å gå ut fra at utleg­ging av verk på Inter­nett uten til­gangs­sper­rer inne­bæ­rer et sam­tyk­ke til å ta utskrif­ter til egen bruk uav­hen­gig av om bru­ken er pri­vat eller ervervs­mes­sig.”

Nen­m­da dis­ku­te­rer også en mer omfat­ten­de bruk på s. 40. Her skri­ver de:

Mens adgan­gen til å ta utskrif­ter til egen bruk må ses som en natur­lig kon­se­kvens av adgan­gen til å lese ver­ket på skjerm, kan det sam­me ikke sies om adgan­gen til spred­ning av utskrif­te­ne. En slik hand­lings­form har ikke den sam­me nær­he­ten til selve inter­nett­bru­ken, og frem­står slik sett mer som en sekun­dær utnyt­tel­se. For slik bruk må utgangs­punk­tet være det mot­sat­te: Utleg­gin­gen av mate­ria­let på Inter­nett er ikke i seg selv egnet til å ska­pe beret­ti­ge­de for­vent­nin­ger om at utskrif­te­ne skal kun­ne dis­tri­bu­eres til and­re.”

Der­med er vi til­ba­ke ved utgangs­punk­tet: Du kan fritt skri­ve ut teks­ter du kom­mer over på Inter­nett så len­ge det­te er en utskrift til eget bruk, enten bru­ken kan anses for pri­vat i for­hold til § 12 eller ikke. Et lite for­be­hold er at man ikke kan ta utskrift der­som man er uten­for områ­det for § 12 og det er sagt uttryk­ke­lig at man ikke har rett til å ta utskrift, men det er ikke en sær­lig prak­tisk situa­sjon. Man kan ikke uten vide­re spre utskrif­ter vide­re, man da er man etter min mening uten­for det man kan kal­le “å skri­ve ut en tekst”.

Print Friendly, PDF & Email