Franz Joseph Haydn – 200 år siden han døde

b0000bxbxtFranz Joseph Haydn døde 31. mai 1809 – 200 år siden i dag. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde festet med ved datoen før jeg leste Aftenposten, som skrev at Østerrike markerer Haydn. Men tilfeldighetene vil at jeg nettopp har blitt ferdig med  “Life and Works of Joseph Haydn”, en boks med 4 CDer utgitt på Naxos.

Joseph Haydn har kanskje kommet litt i skyggen av Mozart og Beethoven. Men Haydn har hovedæren både for å ha gitt endelig form til symfonien og for strykekvartetten. Han var enormt produktiv og skrev flott og spennende musikk.  “Life and Works of Joseph Haydn” er en utmerket introduksjon til denne store komponisten.

Jeg har blitt veldig glad i lydbøker generelt. Men særlig på ett område er lydbøker bedre enn noe annet format: Musikkhistorie og musikkunskap generelt. Da kan musikkeksemplene spilles i tilknytning til den tekst som leses. Man slipper å finne fram en CD, rett spor og kanskje akkurat det lille uttdraget som illustrerer poenget, eller kanskje heller poenget som omtales i teksten. Naxos har gitt ut en rekke musikkhistoriske lydbøker. For meg er Joseph Haydn nummer seks i rekken, etter en generell musikkhistorie, operahistorie, Bach, Mozart og Beethoven. Nå lytter jeg til Franz Schubert.

Ikke kast bort tiden på å lete i norske platebutikker (med mulig unntakt for Norsk Musikkforlag). De har den ikke. Bestill fra Amazon UK eller Amazon US. P.t. er prisen lavest hos Amazon UK.

Opphavsrett i tegneserieform

boundbylawDen usanske opphavsretts-juristen James Boyle har sammen med Keith Aoki og Jenifer Jenkins laget tegneserieheftet Bound by Law, om en dokumentar-filmmakers problemer med å klarere rettigheter m.m.

Tegneserien finnes til-gjengelig for nedlasting som pdf-fil under en CC by-nc-sa lisens.

Hvis du heller vil ha tegne-serien i ordentlig papirform kan den bestilles fra Amazon.

Jeg anbefaler samtidig James Boyles siste bok “The Public Domain”. Også den boken kan lastes ned i pdf-format under en CC by-nc-sa lisens, eller boken kan kjøpes fra Amazon.

Navngivelse av siktet – VG og Boliviasaken

Etter å ha lest rettens avgjørelse i saken om VG-netts navngivelse av en av de siktede i Bolivia-saken blir bildet noe mer nyansert enn hva man får intrykk av gjennom media. Men vi skal ikke glemme at saken er avgjort etter at retten bare har hørt en av partene. De har hørt siktedes versjon av saken. VG ble ikke varslet før avgjørelse ble truffet og fikk ikke legge fram sitt syn på saken. Det er et brudd på det grunnleggende prinsippet om kontradiskjon. Retten har hatt et ensidig grunnlag for sin avgjørelse, og det preger avgjørelsen. Det er ikke mange motforestillinger, verken faktisk eller rettslig.

Holder vi oss til selve navngivelsen, som media fokuserte på, mener jeg at det ikke er ulovlig å navngi siktede i en sak som har fått stor oppmerksomhet. Man kan diskutere om pressen bør navngi personer. Jeg synes folk navngis for ofte. Men et annet spørsmål er om det er ulovlig. Hvis avisen skriver “NN er tiltalt for kokainsmugling i Bolivia”, da ville det etter min vurdering ha vært lovlig. Rt-1999-1742 (som finnes på http://www.personvern.uio.no/pvpn/avgjorelser/hoyesterett/hr_d19991117.html for de som ikke har Lovdata).

Problemet i den aktuelle saken er at VG også gjenga bilde og knyttet personen til handlinger, hendelser og andre personer på en måte som i følge avgjørelsen er uriktig. Her minne jeg om at retten bare bygger på den ene parts saksfremstilling.

Utgangspunktet etter åvl § 45c er at man ikke kan gjengi et fotografi offentlig uten avbildedes samtykke. Det er noen unntak, bl.a. hvis bildet har “aktuell og allmenn interesse”. Det er høyst diskutabelt om et bilde av siktede har “aktuell og allmenn interesse”. Jeg mener det ikke har det, og at billedbruken dermed var uberettiget. Det er også verdt å merke seg at EMD synes å ha lagt særlig stor vekt på bruk av bilder, uten at jeg nå går nærmere inn på dette. Les mer om billedbruk i en artikkel på Jon Wessel-Aas’ blogg.

Retten sier at det er ærekrenkende og dermed i strid med strl § 247 å koble jentas navn til personer, steder og hendelser på en etter jentas og dermed rettens mening uriktig måte. Det kan settes et stort spørsmålstegn ved denne tolkningen, men det går jeg ikke nærmere inn på.

Når man ser navngivelse, billedbruk og det man kobler personen med, da blir avgjørelsen noe mer diskutabel. Det er ikke like åpenbart at resultatet er feil.

Jeg har lagt ut avgjørelsen i anonymisert form her.

Teleselskapenes pengeinnkreving

Jevnlig kan vi lese om diverse svindelprosjekter som har det til felles at teleselskaper krever inn pengene via telefonregningen. Vi har hatt såklat “modemkidnapping”, hvor det ble installert et program på brukerens PC som ringte opp et svært så dyrt telefonnummer når man skulle på nettet. Nå som knapt ingen bruker modem lenger har markedet forsvunnet for dette. Men stadig nye varianter dukker opp. Nå synes diverse SMS-tjenester og andre mobilbasert tjenester å være mest populære blant svindlerne. Særlig retter man seg mot barn og unge. Tjener fett på barns mobilbruk skriver NRK FBI.

Jeg forstår ikke hvorfor dette ikke er stoppet for lenge siden. Telefonselskapene lar seg villig bruke som pengeinnkrevere for svindlere og de fraskriver seg ansvaret. Klager man på regningen hevises man til svindlerne.

Continue reading Teleselskapenes pengeinnkreving

VGs navngivelse av Bolivia-tiltalt

VG offentliggjorde i sin nettutgave navnet på en av de tiltalte i saken om de norske jentene som er tiltalt for narkotikasmugling fra Bolivia. Byfogden i Oslo har gitt en miderltidig forføyning om at personen ikke kan navngis. Samtidig oppgir Fædrelandsvennen navnet på jentas far i omtale av saken.

Man kan mene mye om pressens navngivelse av personer i straffesaker. Men jeg finner ikke noe generelt forbud mot å offentliggjøre navn. Jeg har dessverre ikke sett selve avgjørelsen fra byfogden. Derfor vet jeg ikke hva slags rettslig grunnlag byfogden har funnet for å kunne gi medhold i et krav om at navnet ikke skal offentliggjøres. Jeg håper VG eller noen andre også offentliggjør selve kjennelsen.

Alt jeg så langt har sett fra selve begrunnelsen er følgende sitat, gjegitt i VG:

«Samfunnet har på nåværende tidspunkt ikke noe berettiget behov for å kjenne saksøkers identitet»

Når man forbyr en avis å oppgi navn på en person er dette et inngrep i ytringsfriheten. Nå kan f.eks. hensynet til personvern begrunne begrensninger i ytringsfriheten. Men både Grl § 100 og EMK art 10 krever at innskrenkninger i ytringsfriheten skal bestemmes i lov. En rent frirettslig vurdering av hva “samfunnet har et berettiget behov for” er ikke tilstrekkelig.

Jeg ser fram til neste runde og har vanskelig for å se at avgjørelsen kan bli opprettholdt.

Ytringsfrihet og politisk TV-reklame

Av alle steder ble det en ganske interessant diskusjon på facebook, etter Anine Kierulfs utmerkede innsats i Redaksjon En 14. mai. Som så ofte blir ens argumenter skjerpet og spisset gjennom å konfronteres i en diskusjon (og noen ganger svekkes de).

Forbudet mot politisk TV-reklame er et inngrep i ytringsfriheten. Enkelte har forsøkt å vri seg unna diskusjonen ved å hevde at dette ikke er et inngrep. Men det er ikke noe de har særlig støtte for, i alle fall ikke blant de som har et reflektert forhold til spørsmålet (og det inkluderer vekslende regjeringer).

Allerede da forbudet ble lovfestet i 1999 ga den daværende regjering (Bondevik I) ga klart uttrykk for at reklameforbudet var et inngrep, men de mente at dette var et inngrep som lå innenfor det som kunne tillates innefor EMK art 10. Riktignok ga Justisdepartementet den gang uttrykk for en viss tvil om hvorvidt et slikt forbud kunne tillates etter EMK art 10, men regjeringen satset på at det holdt.

I forbindelse med revisjon av Grl § 100 ble spørsmålet også diskutert, men da i forhold til Grl § 100 og ikke i forhold til EMK art 10. Likevel var det ingen tvil om at det var et inngrep i ytringsfriheten. Et flertall i komiteen mente i 2004 at forbudet mot politisk TV-reklame stred mot den nye grunnlovsbestemmelsen.

Også i den saken som nå har fått sin avslutning i Strasbourg har utgangspunktet, også for Staten, hele tiden vært at reklameforbudet er et inngrep, men staten mente at det var et forbud som lå innenfor det som er tillatt etter EMK art 10 — noe EMD altså ikke var enig i.

Det som står klarere for meg etter noen diskusjonsrunde, er at det ikke er et spørsmål om å begrunne hvorfor en type ytring skal tillates (i et bestemt medium). Aksepterer man først ytringsfriheten, da er det innskrenkningene som må begrunnes. Det er mange typer ytringer vi godt kunne vært foruten. Pornografi, rasistiske og blasfemiske ytringer, kjendisjournalistikk à la “Se og Hør” og Dagbladet — det er ikke spørsmål om samfunnet har behov for slike ytringer, men om det er nødvendig å forby dem. Det er de som vil har forbud som har bevisbyrden.

Dermed er vi ved kjernen i spørsmålet om politisk TV-reklame: Vi tillater politisk reklame, bare ikke på TV. Vi tillater også reklame på TV, bare ikke for politikk og livssyn. Retten til politiske ytringer er noe av ytringsfrihetens kjerne. Er det virkelig tunge nok grunner til å forby en av de viktigste former ytringer i ett og bare ett medium? Her har Menneskerettsdomstolen svart nei.

Det betyr ikke nødvendigvis at det er fritt fram for alle sorter reklame. Man kan godt regulere politisk reklame, og man kan nok regulere den på måter som gjør at vi unngår det som de fleste av oss gjerne vil unngå. Det vil nok være mulig å forby reklame som kan virke støtende (som brenning av Koranen), at reklamen ikke først og fremst kan snakke nedsettende om andre, osv. Men den muligheten lar Trond Giske gå fra seg.

Jeg synes det er pinlig å høre Trond Giske spille på, om ikke rasisme, så i alle fall fremmedfrykt, når han sier:

“Er det riktig at 7 dommere i Strasbourg, den ene fra Azerbadjan (sic!), skal vite bedre enn et bredt stortingsflertall i Norge, hvordan ytringsfriheten best ivaretas i Norge?”

og

“Jeg respekterer at Norge har sluttet seg til konvensjonen [Menneskerettskonvensjonen] og at vi gjennom lov har gitt denne konvensjonen forrang, men man må kunne stille spørsmål ved dette…”

Bergensgruppa SAFT hadde en linje i en av sine sanger som lyder:

“Killing for peace
Is like fucking for virginity”

Å forby ytringer for å forsvare ytringsfriheten og demokratiet blir omtrent den samme form for “logikk”.

Jeg liker ikke at Trond Giske setter Norge i selskap med andre land som pleier å klage over at kritikk mot menneskerettsbrudd er “innblanding i et lands indre anliggender”. Han brukte riktignok ikke de ordene, men inneholdet er det samme. Heldigvis har Joans Gahr Støre i følge Jon Wessel-Aas, sagt noe annet. Det er ganske oppsiktsvekkende at et regjeringsmedlem kommenterer et annet regjeringsmedlems uttalelser med at han har ytringsfrihet.

Uansett gjør Trond Giske dette til en pinlig forestilling for Norge.

Billige studieplasser?

I dag la regieringen fra revidert statsbudsjett. På skrytelista til Kunnskapsdepartemente står 3.800 nye studieplasser ved universitet- og høyskoler. Går man inn i budsjettdokumentet ser en at dette er 3.000 vanlige studieplasser + 800 plasser innen “desentralisert etter- og videreutdanning”. Så jeg synes 3.000 studieplasser er mer dekkende.

Går en så til pengene, så er  det foreslått 96,6 mill til å dekke disse 3.000 studieplassene. Det gir 32.200 pr studieplass. Det er ikke særlig mye, ei heller om man tar hensyn til at tallene ikke har helårsvirkning. Så noen fullfinansiering av studieplasser forslår ikke regjeringen.

Legger vi inn at disse studentene som tas opp også studere ri 2010, må det følges opp med 193,2 mill i 2010 om man bare skal holde den minimumsfinansiering som nå foreslås tildelt. Hvis de nye studieplassene ikke bare skal være en engangsforeteelse (slik at opptaksrammene igjen reduseres i 2010), må bevilgningene økes ytterligere. Om man regner med at studentene er i systemet i fem år, da må man i løpet av fem år øke bevilgningene slik at de dekker 15.000 studieplasser om opptaksrammen skal økes med 3.000. Selv med den lave finansiering pr student som foreslås, betyr det at det er nødvendig med en økning opp til en milliard.

Det selvølgelig lov å håpe.

Trond Giske ror i motvind

Trond Giskes forsøk på å vri seg unna dommen i Menneskerettsdomstolen (EMD) i Stasbourg begynner å bli komisk. For hvert forsøk på å komme seg unna det uunngåelige havner han lenger utpå.

Allerede da forbudet mot politisk TV-reklame ble lovfestet i 1999 (etter bare å ha vært basert på en forskriftsbestemmelse), visste regjeringen at forbudet var problematisk i forhold til EMK art 10. I Ot.prp. nr. 58 (1998-99) 3.4.3 vises til følgende uttalelse fra Justisdepartementet:

«Det finnes – så vidt vi kjenner til – ikke praksis i konvensjonsorganene etter EMK eller SP som direkte gjelder forbud mot politisk reklame i etermedia. Dette gjør i seg selv vurderingen noe usikker, særlig fordi konvensjonenes ordlyd ikke gjør det klart at et slikt forbud er tillatelig, og siden Den europeiske menneskerettsdomstol generelt har lagt stor vekt på ytringsfriheten. Etter en helhetsvurdering vil Justisdepartementet likevel anta at høringsforslaget vil stå seg i forhold til konvensjonene. Vi legger særlig vekt på at forbudet ikke vil representere noe inngrep i den tidligere praksis når det gjelder demokratisk beslutningsprosess i Norge.»

Dommen fra EMD i Strasbourg er klar. Et generelt reklameforbud kan ikke opprettholdes. Det heter i dommen avsnitt 77:

” The view expounded by the respondent Government, supported by the third party intervening Governments, that there was no viable alternative to a blanket ban must therefore be rejected.”

EMD uttrykker på avgjørende punkter støtte til mindretallet i Høyesterettsavgjørelse (som kom til at forbudet var i strid med ytringsfriheten), og tar uttrykkelig avstand fra flertallet.

I Vgt Verein gegen Tierfabriken (VgT), som EMD i betydelig grad støtter seg til, sies det i avsnitt 74:

“In the Court’s opinion, however, while the domestic authorities may have had valid reasons for this differential treatment, a prohibition of political advertising which applies only to certain media, and not to others, does not appear to be of a particularly pressing nature.”

Et forbud som bare gjelder ett medium er ikke særlig viktig, og dermed ikke viktig nok til å begrunne et forbud. Man snur på en måte argumentet om at et forbud mot politisk TV-reklame ikke vil ha så stor betydning rundt, og sier at hvis slike reklame ikke har vesentlig betydning, da er det heller ikke grunn til å forby det.

Gjengivelse av dommen fra EMD i St.meld. nr. 18 (2008-2009) er etter min mening så skjev og ufullstendig at den blir misvisende. Jeg våger å gå så langt som til å si at Trond Giske feilinformerer Stortinget når dette er den informasjon Stortinget får fra regjeringen.  En gunnleggende premiss i dommen referes ikke, nemlig den at stater har en meget liten skjønnsmargin for inngrep når det gjelder politske ytringer. Detter er det motsatte av hva Høyesteretts flertall sa, se Rt 2004 s. 1737, se dennes avsnitt 61 og 62, og som EMD tok uttrykkelige avstand fra (s dommen avsnitt 64). Dette sies bl.a. i dommens avsnitt 59:

“In this connection, it must be recalled that, according to the Strasbourg Court’s case-law, there is little scope under Article 10 § 2 of the Convention for restrictions on political speech or on debate on questions of public interest”

Departementet gjengir dommens avsnitt 70, hvor EMD sier at de hensyn staten anførte utvilsomt var relevante.  Men de unnlater å nevne avsnitt 71, hvor EMD sier:

”However, the Court is not convinced that these objectives were sufficient to justify the interference complained of.”

Altså var det som staten anførte relevant, men hadde ikke tilstrekkelig vekt til å begrunne forbudet.

Regjeringen gjengir videre avsnittet hvor EMD skriver at Pensjonistpartiet i praksis ikke hadde mulighet til å komme til orde på annen måte enn ved reklame. Dette var et moment. Men regjeringen fremstiller det som om dette var det viktigste, kanskje det eneste momente som EMD la vekt på, og det er helt feil.

Regjeringen presterer også å si at dommen  VgT har “liten overføringsverdi for spørsmålet om reklame fra politiske partier”. Dette til tross for at det var denne dommen EMD, i likhet med Høyesteretts mindretall, først og fremst støttet seg til. Denne fremstillingen er ikke bare skjev, den er direkte feil.

Trond Giskes tiltak virker panikkartede.  Først ville han bringe saken inn for Storkammeret. Så ombestemte han seg, og ville heller endre NRK-plakaten. NRK-ledelsen var klar på at dette var noe de godt kunne ha klart seg uten, og at det ikke ville føre til noen endringer i NRKs valgdekning. Pensjonistpartiet og andre småpartier ville slippe til når det etter NRKs redaksjonelle  vurdering var riktig. Nyhetsredaktør Jon Gelius sa i følge NTB følgende til Kringkastingsrådet (her gjengitt etter VG):

” Om NRKs valgdekning til høsten skal omfatte flere partier enn de tradisjonelle gjengangerne, vil tiden vise. Det vil i så fall være et resultat av journalistiske vurderinger (…)til NTB sier Gelius at småpartiene vil bli trukket inn i valgkampdekning i den grad det er naturlig å få deres syn i bestemte saker.

– Det kan for eksempel være naturlig for oss å få Pensjonistpartiets syn hvis pensjonsspørsmål blir tema i valgkampen. Det samme kan være tilfelle for De grønne i samband med miljøspørsmål, men ikke noe parti vil få «carte blanche» i vår valgkampdekning, sier Gelius.”

Forsøk på å styre NRK ville lede Giske inn i dype problemer i forhold til Lov om redaksjonell fridom i media § 4, hvor det i annet ledd står:

“Eigaren av medieføretaket eller den som på eigaren sine vegner leier føretaket, kan ikkje instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål, “

Og uansett hvor mye Giske kunne og ville gripe inn i NRK, så ville det bare gitt tilgang til én TV-kanal, og bare i den perioden det er egne valgsendinger. Småpartiene ville ikke kunne slippe til med sitt syn i saker som står høyt på den politiske dagsorden når det ikke er valgkamp.

Hva Giskes avtale med Frikanalen er, er det ikke lett å si. Jon Wessel-Aas har påpekt at det kan være i strid med statsstøttereglene å gi en slik støtte til én kanal, og at et kjøp av sendetid for 10 mill ikke kan gjøres som direktekjøp, men må ut på anbud. Det er interessante synspunkter. Men jeg kjenner ikke det regelverket godt nok til at jeg vil kommentere de sidene av saken.

Staten eier ikke kanalen, så instruks fra eier er det vel ikke. Kanskje er det reklameplass. Det er i alle fall kjøpt sendetid. Det betyr i så fall at staten selv bryter det forbudet de tviholder på. Kanskje er det sponsing, men da får Giske problemer i forhold til kringkastingsloven § 3-4, hvor det står:

“Innhold og presentasjonsform i sponsede program må være slik at kringkasterens redaksjonelle integritet opprettholdes fullt ut.”

Kanskje er det rett og slett en politisk innblanding slik vi ser i land vi gjerne liker å holde fram som eksempler på hvordan forholdet mellom stat og kringkastingsselskap ikke bør være.

I VgT sa EMD at et forbud mot politisk TV-reklame som bare gjelder ett medium ikke er tilstrekkelige begrunnet til at det kan forsvare inngrepet i ytringsfriheten. Da må det være åpenbart at når forbudet innskrenkes ytterligere slik at det ikke lenger gjelder mediet, men bare enkelte kanaler, da er det enda svakere begrunnet. Jo mer Trond Giske gjør for å bregrense effekten av reklameforbudet, jo mer undergraver han også begrunnelsen for å ha forbudet, om man holder seg til EMDs begrunnelse i VgT.

Frikanalen har som prinsipp at det ikke er noen redaktør. De enkelte organisasjonene har selv redaktøransvaret for innslag de sender. Det vil måtte bety at de enkelte partier selv har det redaksjonelle ansvaret for sine politiske innslag. Det er ingen redaktør som kan gripe inn og si at dette er uakseptabelt, slik en TV-redaktør kan gjøre, også overfor reklame.

Ikke all politisk remlame må tillates. Staten har rett når de peker på at VgT tillater visse innskrenkninger i politisk reklame. I Murphy oppretthold EMD et irsk forbud mot religiøs reklame, fordi dette kunne være særlig kontroversielt og sensitivt. Vurderingstemaet er i utgangspunktet det samme for politisk reklame, men man aksepterer en noe videre skjønnsmargin for forbud.

Ingen skal forhåndssensureres på Frikanalen, sier Trond Giske. Det er for så vidt greit nok.  Skal alle partier slippe til, da må alle registrerte partier slippe til. Man kan ikke utlukke partier man ikke liker. Norgespatriotene og Vigrid må få slippe til på samme måte som andre småpartier. Norgespatriotene varsler at de f.eks. kan komme til å brenne Koranen under sine sendinger. Ingen kan hindre det, mener Trond Giske. Antagelig har han rett, med den modell han har valgt.

En redaksjon kunne ha sagt nei til et slikt innslag. Ikke for å sensurere meningene, men fordi man ikke aksepterer virkemidlene. Det er også rett, som staten sier, at VgT sier at ikke ethvert forbud mot politisk reklame er utelukket. Støtter man seg på Murphy kan man antageligvis også ha regler for politisk reklame som sier at den ikke kan ha en form som kan virke særlig støtende, eller noe i den retning. Jeg vil tro at man også kan forby politisk reklame som i hovedsak inneholder nedsettende omtale av andre. Men redaksjonelle ytringer kan man ikke regulere på den måten.

Et av argumentene mot politisk reklame, som også Høyesteretts flertall la stor vekt på og som staten anførte i saken for EMD, er at reklame kan bidra til å redusere nivået på den politiske debatten.  Ved å slippe politiske galninger fri, uten rammer og uten redaksjonell styring, da har Giske ytt et avgjørende bidrag til å sikre den kvalitetsreduksjon han påstår at han ville forhindre. Det eneste han ikke oppnår er å åpne for en politisk ytringsfrihet som er i samsvar med dommen fra EMD.

Venstre og opphavsretten

Venstre har, først og fremst ved Trine Skei Grande, profilert seg i forhold til opphavsrett, men dessverre på en måte som først og fremst er en form form opphavsrettspopulisme. I Venstres program for kommende stortingsperiode heter det i pkt. 15.5:

“Venstre mener at dagens åndsverkslovgivning ikke er tilstrekkelig tilpasset vårt moderne samfunn. Balansen mellom samfunnets og forbrukernes behov for åpenhet, tilgjengelighet og spredning av åndsverk, og kunstnerens krav på anerkjennelse og vederlag, må bedres. Venstre mener det må utvikles modeller for vederlag for åndsverksskaperen som gjør det mulig å tillate fri fildeling. Nasjonalt og internasjonalt regelverk må endres slik at det gjøres helt klart at de bare regulerer anvendelse og kopiering av verker i kommersiell sammenheng. Enhver som har kjøpt bruksretten til et åndsverk må ha teknologinøytrale muligheter til å bruke åndsverket som en vil. Venstre mener derfor at produsent og teknologileverandør ikke skal kunne styre hvordan den enkelte skal benytte seg av det åndsverket de har kjøpt ved hjelp av DRM (Digital Rights Management).
Derfor vil Venstre:
– Redusere opphavrettens vernetid.
– At norske åndsverk gjøres tilgjengelig for fri bruk når vernetiden utløper.
Nasjonalbiblioteket skal gis ansvaret for å registrere og synliggjøre disse verkene.
– Sette i gang en offentlig utredning for å oppdatere dagens åndsverk- og opphavsrettslovgivning, både nasjonalt og internasjonalt.
– Sørge for at forskningsresultater som er finansiert med offentlige midler skal gjøres gratis tilgjengelig for allmennheten umiddelbart etter publikasjon (”open access”).
– Vurdere en differensiert bredbåndsavgift, abonnement eller lignende modeller for å finansiere fri fildeling.
– Støtte bruken av fribrukslisenser.”

Disse standpunktene fortjener noen kommentarer.

Continue reading Venstre og opphavsretten

Skal SVs og Venstres hvite riddere ri igjen?

I følge NRK sto piratprodukter for 41 prosent av alle programmer som ble installert på PC-er. De skriver dette med referanse til en rapport fra BSA.

SV og Venstre har som kjent gått inn for å tillatel “ikke-kommersiell fildeling”, hva nå det egentlig måtte bety. Venstre ønsker dette generelt, SV vil bare tillate fri tilgjengeliggjøring av musikk. Men hvordan vil de to partiene forholde seg til programvare som gjøre ulovlig tiljgengelig? Skal det også tillates og kompenseres gjennom en bredbåndsavgift eller noe lignende? Hvor høy må i så fall denne avgiften være for at den skal kompensere for at jeg og andre da ville velge å laste ned en del programmer som vi gjerne ville hatt, men som vi synes er for dyre?

SV bør komme opp med en begrunnelse for hvorfor de vil forskjellsbehandle ulike verkstyper og hvordan de vil trekke grensene. Når SV bare vil kompensere for musikk, er det bare et utslag SVs dumsnillisme,  hvor man honorere de som er flinkere til å klage enn til  å utvikle forretningsmodeller?