Trond Giskes forsøk på å vri seg unna dommen i Menneskerettsdomstolen (EMD) i Stasbourg begynner å bli komisk. For hvert forsøk på å komme seg unna det uunngåelige havner han lenger utpå.
Allerede da forbudet mot politisk TV-reklame ble lovfestet i 1999 (etter bare å ha vært basert på en forskriftsbestemmelse), visste regjeringen at forbudet var problematisk i forhold til EMK art 10. I Ot.prp. nr. 58 (1998-99) 3.4.3 vises til følgende uttalelse fra Justisdepartementet:
«Det finnes – så vidt vi kjenner til – ikke praksis i konvensjonsorganene etter EMK eller SP som direkte gjelder forbud mot politisk reklame i etermedia. Dette gjør i seg selv vurderingen noe usikker, særlig fordi konvensjonenes ordlyd ikke gjør det klart at et slikt forbud er tillatelig, og siden Den europeiske menneskerettsdomstol generelt har lagt stor vekt på ytringsfriheten. Etter en helhetsvurdering vil Justisdepartementet likevel anta at høringsforslaget vil stå seg i forhold til konvensjonene. Vi legger særlig vekt på at forbudet ikke vil representere noe inngrep i den tidligere praksis når det gjelder demokratisk beslutningsprosess i Norge.»
Dommen fra EMD i Strasbourg er klar. Et generelt reklameforbud kan ikke opprettholdes. Det heter i dommen avsnitt 77:
” The view expounded by the respondent Government, supported by the third party intervening Governments, that there was no viable alternative to a blanket ban must therefore be rejected.”
EMD uttrykker på avgjørende punkter støtte til mindretallet i Høyesterettsavgjørelse (som kom til at forbudet var i strid med ytringsfriheten), og tar uttrykkelig avstand fra flertallet.
I Vgt Verein gegen Tierfabriken (VgT), som EMD i betydelig grad støtter seg til, sies det i avsnitt 74:
“In the Court’s opinion, however, while the domestic authorities may have had valid reasons for this differential treatment, a prohibition of political advertising which applies only to certain media, and not to others, does not appear to be of a particularly pressing nature.”
Et forbud som bare gjelder ett medium er ikke særlig viktig, og dermed ikke viktig nok til å begrunne et forbud. Man snur på en måte argumentet om at et forbud mot politisk TV-reklame ikke vil ha så stor betydning rundt, og sier at hvis slike reklame ikke har vesentlig betydning, da er det heller ikke grunn til å forby det.
Gjengivelse av dommen fra EMD i St.meld. nr. 18 (2008-2009) er etter min mening så skjev og ufullstendig at den blir misvisende. Jeg våger å gå så langt som til å si at Trond Giske feilinformerer Stortinget når dette er den informasjon Stortinget får fra regjeringen. En gunnleggende premiss i dommen referes ikke, nemlig den at stater har en meget liten skjønnsmargin for inngrep når det gjelder politske ytringer. Detter er det motsatte av hva Høyesteretts flertall sa, se Rt 2004 s. 1737, se dennes avsnitt 61 og 62, og som EMD tok uttrykkelige avstand fra (s dommen avsnitt 64). Dette sies bl.a. i dommens avsnitt 59:
“In this connection, it must be recalled that, according to the Strasbourg Court’s case-law, there is little scope under Article 10 § 2 of the Convention for restrictions on political speech or on debate on questions of public interest”
Departementet gjengir dommens avsnitt 70, hvor EMD sier at de hensyn staten anførte utvilsomt var relevante. Men de unnlater å nevne avsnitt 71, hvor EMD sier:
”However, the Court is not convinced that these objectives were sufficient to justify the interference complained of.”
Altså var det som staten anførte relevant, men hadde ikke tilstrekkelig vekt til å begrunne forbudet.
Regjeringen gjengir videre avsnittet hvor EMD skriver at Pensjonistpartiet i praksis ikke hadde mulighet til å komme til orde på annen måte enn ved reklame. Dette var et moment. Men regjeringen fremstiller det som om dette var det viktigste, kanskje det eneste momente som EMD la vekt på, og det er helt feil.
Regjeringen presterer også å si at dommen VgT har “liten overføringsverdi for spørsmålet om reklame fra politiske partier”. Dette til tross for at det var denne dommen EMD, i likhet med Høyesteretts mindretall, først og fremst støttet seg til. Denne fremstillingen er ikke bare skjev, den er direkte feil.
Trond Giskes tiltak virker panikkartede. Først ville han bringe saken inn for Storkammeret. Så ombestemte han seg, og ville heller endre NRK-plakaten. NRK-ledelsen var klar på at dette var noe de godt kunne ha klart seg uten, og at det ikke ville føre til noen endringer i NRKs valgdekning. Pensjonistpartiet og andre småpartier ville slippe til når det etter NRKs redaksjonelle vurdering var riktig. Nyhetsredaktør Jon Gelius sa i følge NTB følgende til Kringkastingsrådet (her gjengitt etter VG):
” Om NRKs valgdekning til høsten skal omfatte flere partier enn de tradisjonelle gjengangerne, vil tiden vise. Det vil i så fall være et resultat av journalistiske vurderinger (…)til NTB sier Gelius at småpartiene vil bli trukket inn i valgkampdekning i den grad det er naturlig å få deres syn i bestemte saker.
– Det kan for eksempel være naturlig for oss å få Pensjonistpartiets syn hvis pensjonsspørsmål blir tema i valgkampen. Det samme kan være tilfelle for De grønne i samband med miljøspørsmål, men ikke noe parti vil få «carte blanche» i vår valgkampdekning, sier Gelius.”
Forsøk på å styre NRK ville lede Giske inn i dype problemer i forhold til Lov om redaksjonell fridom i media § 4, hvor det i annet ledd står:
“Eigaren av medieføretaket eller den som på eigaren sine vegner leier føretaket, kan ikkje instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål, “
Og uansett hvor mye Giske kunne og ville gripe inn i NRK, så ville det bare gitt tilgang til én TV-kanal, og bare i den perioden det er egne valgsendinger. Småpartiene ville ikke kunne slippe til med sitt syn i saker som står høyt på den politiske dagsorden når det ikke er valgkamp.
Hva Giskes avtale med Frikanalen er, er det ikke lett å si. Jon Wessel-Aas har påpekt at det kan være i strid med statsstøttereglene å gi en slik støtte til én kanal, og at et kjøp av sendetid for 10 mill ikke kan gjøres som direktekjøp, men må ut på anbud. Det er interessante synspunkter. Men jeg kjenner ikke det regelverket godt nok til at jeg vil kommentere de sidene av saken.
Staten eier ikke kanalen, så instruks fra eier er det vel ikke. Kanskje er det reklameplass. Det er i alle fall kjøpt sendetid. Det betyr i så fall at staten selv bryter det forbudet de tviholder på. Kanskje er det sponsing, men da får Giske problemer i forhold til kringkastingsloven § 3-4, hvor det står:
“Innhold og presentasjonsform i sponsede program må være slik at kringkasterens redaksjonelle integritet opprettholdes fullt ut.”
Kanskje er det rett og slett en politisk innblanding slik vi ser i land vi gjerne liker å holde fram som eksempler på hvordan forholdet mellom stat og kringkastingsselskap ikke bør være.
I VgT sa EMD at et forbud mot politisk TV-reklame som bare gjelder ett medium ikke er tilstrekkelige begrunnet til at det kan forsvare inngrepet i ytringsfriheten. Da må det være åpenbart at når forbudet innskrenkes ytterligere slik at det ikke lenger gjelder mediet, men bare enkelte kanaler, da er det enda svakere begrunnet. Jo mer Trond Giske gjør for å bregrense effekten av reklameforbudet, jo mer undergraver han også begrunnelsen for å ha forbudet, om man holder seg til EMDs begrunnelse i VgT.
Frikanalen har som prinsipp at det ikke er noen redaktør. De enkelte organisasjonene har selv redaktøransvaret for innslag de sender. Det vil måtte bety at de enkelte partier selv har det redaksjonelle ansvaret for sine politiske innslag. Det er ingen redaktør som kan gripe inn og si at dette er uakseptabelt, slik en TV-redaktør kan gjøre, også overfor reklame.
Ikke all politisk remlame må tillates. Staten har rett når de peker på at VgT tillater visse innskrenkninger i politisk reklame. I Murphy oppretthold EMD et irsk forbud mot religiøs reklame, fordi dette kunne være særlig kontroversielt og sensitivt. Vurderingstemaet er i utgangspunktet det samme for politisk reklame, men man aksepterer en noe videre skjønnsmargin for forbud.
Ingen skal forhåndssensureres på Frikanalen, sier Trond Giske. Det er for så vidt greit nok. Skal alle partier slippe til, da må alle registrerte partier slippe til. Man kan ikke utlukke partier man ikke liker. Norgespatriotene og Vigrid må få slippe til på samme måte som andre småpartier. Norgespatriotene varsler at de f.eks. kan komme til å brenne Koranen under sine sendinger. Ingen kan hindre det, mener Trond Giske. Antagelig har han rett, med den modell han har valgt.
En redaksjon kunne ha sagt nei til et slikt innslag. Ikke for å sensurere meningene, men fordi man ikke aksepterer virkemidlene. Det er også rett, som staten sier, at VgT sier at ikke ethvert forbud mot politisk reklame er utelukket. Støtter man seg på Murphy kan man antageligvis også ha regler for politisk reklame som sier at den ikke kan ha en form som kan virke særlig støtende, eller noe i den retning. Jeg vil tro at man også kan forby politisk reklame som i hovedsak inneholder nedsettende omtale av andre. Men redaksjonelle ytringer kan man ikke regulere på den måten.
Et av argumentene mot politisk reklame, som også Høyesteretts flertall la stor vekt på og som staten anførte i saken for EMD, er at reklame kan bidra til å redusere nivået på den politiske debatten. Ved å slippe politiske galninger fri, uten rammer og uten redaksjonell styring, da har Giske ytt et avgjørende bidrag til å sikre den kvalitetsreduksjon han påstår at han ville forhindre. Det eneste han ikke oppnår er å åpne for en politisk ytringsfrihet som er i samsvar med dommen fra EMD.