Franz Joseph Haydn — 200 år siden han døde

b0000bxbxtFranz Joseph Haydn døde 31. mai 1809 — 200 år siden i dag. Jeg må inn­røm­me at jeg ikke had­de fes­tet med ved dato­en før jeg les­te Aften­pos­ten, som skrev at Øster­rike mar­ke­rer Haydn. Men til­fel­dig­he­te­ne vil at jeg nett­opp har blitt fer­dig med  “Life and Works of Joseph Haydn”, en boks med 4 CDer utgitt på Naxos.

Joseph Haydn har kan­skje kom­met litt i skyg­gen av Mozart og Beet­ho­ven. Men Haydn har hoved­æren både for å ha gitt ende­lig form til sym­fo­ni­en og for stryke­kvar­tet­ten. Han var enormt pro­duk­tiv og skrev flott og spen­nen­de musikk.  “Life and Works of Joseph Haydn” er en utmer­ket intro­duk­sjon til den­ne sto­re kom­po­nis­ten.

Jeg har blitt vel­dig glad i lyd­bø­ker gene­relt. Men sær­lig på ett områ­de er lyd­bø­ker bed­re enn noe annet for­mat: Musikk­his­to­rie og musikkun­skap gene­relt. Da kan musikk­ek­semp­le­ne spil­les i til­knyt­ning til den tekst som leses. Man slip­per å fin­ne fram en CD, rett spor og kan­skje akku­rat det lil­le uttdra­get som illust­re­rer poen­get, eller kan­skje hel­ler poen­get som omta­les i teks­ten. Naxos har gitt ut en rek­ke musikk­his­to­ris­ke lyd­bø­ker. For meg er Joseph Haydn num­mer seks i rek­ken, etter en gene­rell musikk­his­to­rie, opera­his­to­rie, Bach, Mozart og Beet­ho­ven. Nå lyt­ter jeg til Franz Schu­bert.

Ikke kast bort tiden på å lete i nors­ke plate­bu­tik­ker (med mulig unn­takt for Norsk Musikk­for­lag). De har den ikke. Bestill fra Ama­zon UK eller Ama­zon US. P.t. er pri­sen lavest hos Ama­zon UK.

Opphavsrett i tegneserieform

boundbylawDen usan­ske opp­havs­retts-juris­ten James Boy­le har sam­men med Keith Aoki og Jeni­fer Jen­kins laget tegne­se­rie­hef­tet Bound by Law, om en doku­men­tar-film­ma­kers pro­ble­mer med å kla­re­re ret­tig­he­ter m.m.

Tegne­se­ri­en fin­nes til-gjen­ge­lig for ned­las­ting som pdf-fil under en CC by-nc-sa lisens.

Hvis du hel­ler vil ha teg­ne-seri­en i ordent­lig papir­form kan den bestil­les fra Ama­zon.

Jeg anbe­fa­ler sam­ti­dig James Boy­les sis­te bok “The Pub­lic Domain”. Også den boken kan las­tes ned i pdf-for­mat under en CC by-nc-sa lisens, eller boken kan kjø­pes fra Ama­zon.

Navngivelse av siktet — VG og Boliviasaken

Etter å ha lest ret­tens avgjø­rel­se i saken om VG-netts navn­gi­vel­se av en av de sik­te­de i Boli­via-saken blir bil­det noe mer nyan­sert enn hva man får intrykk av gjen­nom media. Men vi skal ikke glem­me at saken er avgjort etter at ret­ten bare har hørt en av par­te­ne. De har hørt sik­te­des ver­sjon av saken. VG ble ikke vars­let før avgjø­rel­se ble truf­fet og fikk ikke leg­ge fram sitt syn på saken. Det er et brudd på det grunn­leg­gen­de prin­sip­pet om kon­tra­diskjon. Ret­ten har hatt et ensi­dig grunn­lag for sin avgjø­rel­se, og det pre­ger avgjø­rel­sen. Det er ikke man­ge mot­fore­stil­lin­ger, ver­ken fak­tisk eller retts­lig.

Hol­der vi oss til selve navn­gi­vel­sen, som media foku­ser­te på, mener jeg at det ikke er ulov­lig å navn­gi sik­te­de i en sak som har fått stor opp­merk­som­het. Man kan dis­ku­te­re om pres­sen bør navn­gi per­soner. Jeg synes folk navn­gis for ofte. Men et annet spørs­mål er om det er ulov­lig. Hvis avi­sen skri­ver NN er til­talt for kokainsmug­ling i Boli­via”, da vil­le det etter min vur­de­ring ha vært lov­lig. Rt-1999–1742 (som fin­nes på http://www.personvern.uio.no/pvpn/avgjorelser/hoyesterett/hr_d19991117.html for de som ikke har Lov­data).

Pro­ble­met i den aktu­el­le saken er at VG også gjen­ga bil­de og knyt­tet per­sonen til hand­lin­ger, hen­del­ser og and­re per­soner på en måte som i føl­ge avgjø­rel­sen er urik­tig. Her min­ne jeg om at ret­ten bare byg­ger på den ene parts saks­frem­stil­ling.

Utgangs­punk­tet etter åvl § 45c er at man ikke kan gjen­gi et foto­gra­fi offent­lig uten avbil­de­des sam­tyk­ke. Det er noen unn­tak, bl.a. hvis bil­det har “aktu­ell og all­menn inter­es­se”. Det er høyst dis­ku­ta­belt om et bil­de av sik­te­de har “aktu­ell og all­menn inter­es­se”. Jeg mener det ikke har det, og at bil­led­bru­ken der­med var ube­ret­ti­get. Det er også verdt å mer­ke seg at EMD synes å ha lagt sær­lig stor vekt på bruk av bil­der, uten at jeg nå går nær­me­re inn på det­te. Les mer om bil­led­bruk i en artik­kel på Jon Wes­sel-Aas’ blogg.

Ret­ten sier at det er ære­kren­ken­de og der­med i strid med strl § 247 å kob­le jen­tas navn til per­soner, ste­der og hen­del­ser på en etter jen­tas og der­med ret­tens mening urik­tig måte. Det kan set­tes et stort spørs­måls­tegn ved den­ne tolk­nin­gen, men det går jeg ikke nær­me­re inn på.

Når man ser navn­gi­vel­se, bil­led­bruk og det man kob­ler per­sonen med, da blir avgjø­rel­sen noe mer dis­ku­ta­bel. Det er ikke like åpen­bart at resul­ta­tet er feil.

Jeg har lagt ut avgjø­rel­sen i ano­ny­mi­sert form her.

Teleselskapenes pengeinnkreving

Jevn­lig kan vi lese om diver­se svin­de­l­pro­sjek­ter som har det til fel­les at tele­sel­ska­per kre­ver inn pen­ge­ne via tele­fon­reg­nin­gen. Vi har hatt såklat “modem­kid­na­pping”, hvor det ble instal­lert et pro­gram på bru­ke­rens PC som ring­te opp et svært så dyrt tele­fon­num­mer når man skul­le på net­tet. Nå som kna­pt ingen bru­ker modem len­ger har mar­ke­det for­svun­net for det­te. Men sta­dig nye vari­an­ter duk­ker opp. Nå synes diver­se SMS-tje­nes­ter og and­re mobil­ba­sert tje­nes­ter å være mest popu­læ­re blant svind­ler­ne. Sær­lig ret­ter man seg mot barn og unge. Tje­ner fett på barns mobil­bruk skri­ver NRK FBI.

Jeg for­står ikke hvor­for det­te ikke er stop­pet for len­ge siden. Tele­fon­sel­ska­pe­ne lar seg vil­lig bru­ke som penge­inn­kre­ve­re for svind­le­re og de fra­skri­ver seg ansva­ret. Kla­ger man på reg­nin­gen hevi­ses man til svind­ler­ne.

Con­ti­nue read­ing Tele­sel­ska­pe­nes penge­inn­kre­ving

VGs navngivelse av Bolivia-tiltalt

VG offent­lig­gjor­de i sin nett­ut­ga­ve nav­net på en av de til­tal­te i saken om de nors­ke jen­te­ne som er til­talt for nar­ko­tika­smug­ling fra Boli­via. Byfog­den i Oslo har gitt en miderl­ti­dig for­føy­ning om at per­sonen ikke kan navn­gis. Sam­ti­dig opp­gir Fædre­lands­ven­nen nav­net på jen­tas far i omta­le av saken.

Man kan mene mye om pres­sens navn­gi­vel­se av per­soner i straffe­sa­ker. Men jeg fin­ner ikke noe gene­relt for­bud mot å offent­lig­gjø­re navn. Jeg har dess­ver­re ikke sett selve avgjø­rel­sen fra byfog­den. Der­for vet jeg ikke hva slags retts­lig grunn­lag byfog­den har fun­net for å kun­ne gi med­hold i et krav om at nav­net ikke skal offent­lig­gjø­res. Jeg håper VG eller noen and­re også offent­lig­gjør selve kjen­nel­sen.

Alt jeg så langt har sett fra selve begrun­nel­sen er føl­gen­de sitat, gje­gitt i VG:

«Sam­fun­net har på nåvæ­ren­de tids­punkt ikke noe beret­ti­get behov for å kjen­ne sak­sø­kers iden­ti­tet»

Når man for­byr en avis å opp­gi navn på en per­son er det­te et inn­grep i ytrings­fri­he­ten. Nå kan f.eks. hen­sy­net til per­son­vern begrun­ne begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten. Men både Grl § 100 og EMK art 10 kre­ver at inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­he­ten skal bestem­mes i lov. En rent fri­retts­lig vur­de­ring av hva “sam­fun­net har et beret­ti­get behov for” er ikke til­strek­ke­lig.

Jeg ser fram til nes­te run­de og har vans­ke­lig for å se at avgjø­rel­sen kan bli opp­rett­holdt.

Ytringsfrihet og politisk TV-reklame

Av alle ste­der ble det en gans­ke inter­es­sant dis­ku­sjon på face­bo­ok, etter Ani­ne Kier­ulfs utmer­ke­de inn­sats i Redak­sjon En 14. mai. Som så ofte blir ens argu­men­ter skjer­pet og spis­set gjen­nom å kon­fron­te­res i en dis­ku­sjon (og noen gan­ger svek­kes de).

For­bu­det mot poli­tisk TV-rekla­me er et inn­grep i ytrings­fri­he­ten. Enkel­te har for­søkt å vri seg unna dis­ku­sjo­nen ved å hev­de at det­te ikke er et inn­grep. Men det er ikke noe de har sær­lig støt­te for, i alle fall ikke blant de som har et reflek­tert for­hold til spørs­må­let (og det inklu­de­rer veks­len­de regje­rin­ger).

Alle­re­de da for­bu­det ble lov­fes­tet i 1999 ga den davæ­ren­de regje­ring (Bon­de­vik I) ga klart uttrykk for at reklame­for­bu­det var et inn­grep, men de men­te at det­te var et inn­grep som lå innen­for det som kun­ne til­la­tes inne­for EMK art 10. Rik­tig­nok ga Jus­tis­de­par­te­men­tet den gang uttrykk for en viss tvil om hvor­vidt et slikt for­bud kun­ne til­la­tes etter EMK art 10, men regje­rin­gen sat­set på at det holdt.

I for­bin­del­se med revi­sjon av Grl § 100 ble spørs­må­let også dis­ku­tert, men da i for­hold til Grl § 100 og ikke i for­hold til EMK art 10. Like­vel var det ingen tvil om at det var et inn­grep i ytrings­fri­he­ten. Et fler­tall i komi­te­en men­te i 2004 at for­bu­det mot poli­tisk TV-rekla­me stred mot den nye grunn­lovs­be­stem­mel­sen.

Også i den saken som nå har fått sin avslut­ning i Stras­bourg har utgangs­punk­tet, også for Sta­ten, hele tiden vært at reklame­for­bu­det er et inn­grep, men sta­ten men­te at det var et for­bud som lå innen­for det som er til­latt etter EMK art 10 — noe EMD alt­så ikke var enig i.

Det som står kla­re­re for meg etter noen dis­ku­sjons­run­de, er at det ikke er et spørs­mål om å begrun­ne hvor­for en type ytring skal til­la­tes (i et bestemt medi­um). Aksep­te­rer man først ytrings­fri­he­ten, da er det inn­skrenk­nin­ge­ne som må begrun­nes. Det er man­ge typer ytrin­ger vi godt kun­ne vært for­uten. Por­no­gra­fi, rasis­tis­ke og blas­fe­mis­ke ytrin­ger, kjen­dis­jour­na­lis­tikk à la “Se og Hør” og Dag­bla­det — det er ikke spørs­mål om sam­fun­net har behov for sli­ke ytrin­ger, men om det er nød­ven­dig å for­by dem. Det er de som vil har for­bud som har bevis­byr­den.

Der­med er vi ved kjer­nen i spørs­må­let om poli­tisk TV-rekla­me: Vi til­la­ter poli­tisk rekla­me, bare ikke på TV. Vi til­la­ter også rekla­me på TV, bare ikke for poli­tikk og livs­syn. Ret­ten til poli­tis­ke ytrin­ger er noe av ytrings­fri­he­tens kjer­ne. Er det vir­ke­lig tun­ge nok grun­ner til å for­by en av de vik­tigs­te for­mer ytrin­ger i ett og bare ett medi­um? Her har Men­neske­retts­dom­sto­len svart nei.

Det betyr ikke nød­ven­dig­vis at det er fritt fram for alle sor­ter rekla­me. Man kan godt regu­le­re poli­tisk rekla­me, og man kan nok regu­le­re den på måter som gjør at vi unn­går det som de fles­te av oss gjer­ne vil unn­gå. Det vil nok være mulig å for­by rekla­me som kan vir­ke stø­ten­de (som bren­ning av Kora­nen), at rekla­men ikke først og fremst kan snak­ke ned­set­ten­de om and­re, osv. Men den mulig­he­ten lar Trond Gis­ke gå fra seg.

Jeg synes det er pin­lig å høre Trond Gis­ke spil­le på, om ikke rasis­me, så i alle fall frem­med­frykt, når han sier:

Er det rik­tig at 7 dom­me­re i Stras­bourg, den ene fra Azer­ba­d­jan (sic!), skal vite bed­re enn et bredt stor­tings­fler­tall i Nor­ge, hvor­dan ytrings­fri­he­ten best iva­re­tas i Nor­ge?”

og

Jeg respek­te­rer at Nor­ge har slut­tet seg til kon­ven­sjo­nen [Men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen] og at vi gjen­nom lov har gitt den­ne kon­ven­sjo­nen for­rang, men man må kun­ne stil­le spørs­mål ved det­te…”

Ber­gens­grup­pa SAFT had­de en lin­je i en av sine san­ger som lyder:

Kil­ling for peace
Is like fuck­ing for vir­gi­ni­ty”

Å for­by ytrin­ger for å for­sva­re ytrings­fri­he­ten og demo­kra­ti­et blir omtrent den sam­me form for “logikk”.

Jeg liker ikke at Trond Gis­ke set­ter Nor­ge i sel­skap med and­re land som plei­er å kla­ge over at kri­tikk mot men­neske­retts­brudd er “inn­blan­ding i et lands ind­re anlig­gen­der”. Han bruk­te rik­tig­nok ikke de orde­ne, men inne­hol­det er det sam­me. Hel­dig­vis har Joans Gahr Stø­re i føl­ge Jon Wes­sel-Aas, sagt noe annet. Det er gans­ke opp­sikts­vek­ken­de at et regje­rings­med­lem kom­men­te­rer et annet regje­rings­med­lems utta­lel­ser med at han har ytrings­fri­het.

Uan­sett gjør Trond Gis­ke det­te til en pin­lig fore­stil­ling for Nor­ge.

Billige studieplasser?

I dag la regie­rin­gen fra revi­dert stats­bud­sjett. På skryte­lis­ta til Kunn­skaps­de­par­te­men­te står 3.800 nye stu­die­plas­ser ved uni­ver­si­tet- og høy­sko­ler. Går man inn i bud­sjett­do­ku­men­tet ser en at det­te er 3.000 van­li­ge stu­die­plas­ser + 800 plas­ser innen “desen­tra­li­sert etter- og videre­ut­dan­ning”. Så jeg synes 3.000 stu­die­plas­ser er mer dek­ken­de.

Går en så til pen­ge­ne, så er  det fore­slått 96,6 mill til å dek­ke dis­se 3.000 stu­die­plas­se­ne. Det gir 32.200 pr stu­die­plass. Det er ikke sær­lig mye, ei hel­ler om man tar hen­syn til at tal­le­ne ikke har hel­års­virkning. Så noen full­fi­nan­sie­ring av stu­die­plas­ser for­slår ikke regje­rin­gen.

Leg­ger vi inn at dis­se stu­den­te­ne som tas opp også stu­de­re ri 2010, må det føl­ges opp med 193,2 mill i 2010 om man bare skal hol­de den mini­mums­fi­nan­sie­ring som nå fore­slås til­delt. Hvis de nye stu­die­plas­se­ne ikke bare skal være en engangs­fore­te­el­se (slik at opp­taks­ram­me­ne igjen redu­se­res i 2010), må bevilg­nin­ge­ne økes ytter­li­ge­re. Om man reg­ner med at stu­den­te­ne er i sys­te­met i fem år, da må man i løpet av fem år øke bevilg­nin­ge­ne slik at de dek­ker 15.000 stu­die­plas­ser om opp­taks­ram­men skal økes med 3.000. Selv med den lave finan­sie­ring pr stu­dent som fore­slås, betyr det at det er nød­ven­dig med en økning opp til en mil­li­ard.

Det selv­øl­ge­lig lov å håpe.

Trond Giske ror i motvind

Trond Gis­kes for­søk på å vri seg unna dom­men i Men­neske­retts­dom­sto­len (EMD) i Stas­bourg begyn­ner å bli komisk. For hvert for­søk på å kom­me seg unna det uunn­gåe­li­ge hav­ner han len­ger utpå.

Alle­re­de da for­bu­det mot poli­tisk TV-rekla­me ble lov­fes­tet i 1999 (etter bare å ha vært basert på en for­skrifts­be­stem­mel­se), viss­te regje­rin­gen at for­bu­det var pro­ble­ma­tisk i for­hold til EMK art 10. I Ot.prp. nr. 58 (1998–99) 3.4.3 vises til føl­gen­de utta­lel­se fra Jus­tis­de­par­te­men­tet:

«Det fin­nes — så vidt vi kjen­ner til — ikke prak­sis i kon­ven­sjons­or­ga­ne­ne etter EMK eller SP som direk­te gjel­der for­bud mot poli­tisk rekla­me i eter­me­dia. Det­te gjør i seg selv vur­de­rin­gen noe usik­ker, sær­lig for­di kon­ven­sjo­ne­nes ord­lyd ikke gjør det klart at et slikt for­bud er til­la­te­lig, og siden Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­dom­stol gene­relt har lagt stor vekt på ytrings­fri­he­ten. Etter en hel­hets­vur­de­ring vil Jus­tis­de­par­te­men­tet like­vel anta at hørings­for­sla­get vil stå seg i for­hold til kon­ven­sjo­ne­ne. Vi leg­ger sær­lig vekt på at for­bu­det ikke vil repre­sen­te­re noe inn­grep i den tid­li­ge­re prak­sis når det gjel­der demo­kra­tisk beslut­nings­pro­sess i Nor­ge.»

Dom­men fra EMD i Stras­bourg er klar. Et gene­relt reklame­for­bud kan ikke opp­rett­hol­des. Det heter i dom­men avsnitt 77:

” The view expoun­ded by the respon­dent Govern­ment, sup­ported by the third par­ty inter­vening Govern­ments, that the­re was no viab­le alter­na­ti­ve to a blan­ket ban must the­re­fore be rejected.”

EMD uttryk­ker på avgjø­ren­de punk­ter støt­te til mindre­tal­let i Høy­este­retts­av­gjø­rel­se (som kom til at for­bu­det var i strid med ytrings­fri­he­ten), og tar uttryk­ke­lig avstand fra fler­tal­let.

I Vgt Verein gegen Tier­fab­ri­ken (VgT), som EMD i bety­de­lig grad støt­ter seg til, sies det i avsnitt 74:

In the Court’s opi­nion, how­e­ver, whi­le the dome­stic aut­hori­ties may have had valid rea­sons for this dif­fe­ren­ti­al treat­ment, a pro­hi­bition of poli­ti­cal adver­ti­sing which applies only to cer­tain media, and not to others, does not appe­ar to be of a par­ti­cu­lar­ly pres­sing natu­re.”

Et for­bud som bare gjel­der ett medi­um er ikke sær­lig vik­tig, og der­med ikke vik­tig nok til å begrun­ne et for­bud. Man snur på en måte argu­men­tet om at et for­bud mot poli­tisk TV-rekla­me ikke vil ha så stor betyd­ning rundt, og sier at hvis sli­ke rekla­me ikke har vesent­lig betyd­ning, da er det hel­ler ikke grunn til å for­by det.

Gjen­gi­vel­se av dom­men fra EMD i St.meld. nr. 18 (2008–2009) er etter min mening så skjev og ufull­sten­dig at den blir mis­vi­sen­de. Jeg våger å gå så langt som til å si at Trond Gis­ke feil­in­for­me­rer Stor­tin­get når det­te er den infor­ma­sjon Stor­tin­get får fra regje­rin­gen.  En gunn­leg­gen­de pre­miss i dom­men refe­res ikke, nem­lig den at sta­ter har en meget liten skjønns­mar­gin for inn­grep når det gjel­der polits­ke ytrin­ger. Det­ter er det mot­sat­te av hva Høy­este­retts fler­tall sa, se Rt 2004 s. 1737, se den­nes avsnitt 61 og 62, og som EMD tok uttryk­ke­li­ge avstand fra (s dom­men avsnitt 64). Det­te sies bl.a. i dom­mens avsnitt 59:

In this con­nec­tion, it must be recal­led that, accor­ding to the Stras­bourg Court’s case-law, the­re is litt­le sco­pe under Article 10 § 2 of the Con­ven­tion for rest­ric­tions on poli­ti­cal speech or on deba­te on ques­tions of pub­lic inte­rest”

Depar­te­men­tet gjen­gir dom­mens avsnitt 70, hvor EMD sier at de hen­syn sta­ten anfør­te utvil­somt var rele­van­te.  Men de unn­la­ter å nev­ne avsnitt 71, hvor EMD sier:

”How­e­ver, the Court is not con­vin­ced that these objec­ti­ves were suf­fi­ci­ent to jus­ti­fy the inter­fe­ren­ce com­plai­ned of.”

Alt­så var det som sta­ten anfør­te rele­vant, men had­de ikke til­strek­ke­lig vekt til å begrun­ne for­bu­det.

Regje­rin­gen gjen­gir vide­re avsnit­tet hvor EMD skri­ver at Pen­sjo­nist­par­ti­et i prak­sis ikke had­de mulig­het til å kom­me til orde på annen måte enn ved rekla­me. Det­te var et moment. Men regje­rin­gen frem­stil­ler det som om det­te var det vik­tigs­te, kan­skje det enes­te momen­te som EMD la vekt på, og det er helt feil.

Regje­rin­gen pres­te­rer også å si at dom­men  VgT har “liten over­fø­rings­ver­di for spørs­må­let om rekla­me fra poli­tis­ke par­ti­er”. Det­te til tross for at det var den­ne dom­men EMD, i lik­het med Høy­este­retts mindre­tall, først og fremst støt­tet seg til. Den­ne frem­stil­lin­gen er ikke bare skjev, den er direk­te feil.

Trond Gis­kes til­tak vir­ker panikk­ar­te­de.  Først vil­le han brin­ge saken inn for Stor­kam­me­ret. Så ombe­stem­te han seg, og vil­le hel­ler end­re NRK-pla­ka­ten. NRK-ledel­sen var klar på at det­te var noe de godt kun­ne ha klart seg uten, og at det ikke vil­le føre til noen end­rin­ger i NRKs valg­dek­ning. Pen­sjo­nist­par­ti­et og and­re små­par­ti­er vil­le slip­pe til når det etter NRKs redak­sjo­nel­le  vur­de­ring var rik­tig. Nyhets­re­dak­tør Jon Geli­us sa i føl­ge NTB føl­gen­de til Kring­kas­tings­rå­det (her gjen­gitt etter VG):

” Om NRKs valg­dek­ning til høs­ten skal omfat­te fle­re par­ti­er enn de tra­di­sjo­nel­le gjen­gan­ger­ne, vil tiden vise. Det vil i så fall være et resul­tat av jour­na­lis­tis­ke vur­de­rin­ger (…)til NTB sier Geli­us at små­par­ti­ene vil bli truk­ket inn i valg­kamp­dek­ning i den grad det er natur­lig å få deres syn i bestem­te saker.

- Det kan for eksem­pel være natur­lig for oss å få Pen­sjo­nist­par­ti­ets syn hvis pen­sjons­spørs­mål blir tema i valg­kam­pen. Det sam­me kan være til­fel­le for De grøn­ne i sam­band med miljø­spørs­mål, men ikke noe par­ti vil få «carte blan­che» i vår valg­kamp­dek­ning, sier Geli­us.”

For­søk på å sty­re NRK vil­le lede Gis­ke inn i dype pro­ble­mer i for­hold til Lov om redak­sjo­nell fri­dom i media § 4, hvor det i annet ledd står:

Eiga­ren av medie­føre­ta­ket eller den som på eiga­ren sine veg­ner lei­er føre­ta­ket, kan ikkje instru­ere eller over­prø­ve redak­tø­ren i redak­sjo­nel­le spørs­mål, ”

Og uan­sett hvor mye Gis­ke kun­ne og vil­le gri­pe inn i NRK, så vil­le det bare gitt til­gang til én TV-kanal, og bare i den peri­oden det er egne valg­sen­din­ger. Små­par­ti­ene vil­le ikke kun­ne slip­pe til med sitt syn i saker som står høyt på den poli­tis­ke dags­or­den når det ikke er valg­kamp.

Hva Gis­kes avta­le med Fri­ka­na­len er, er det ikke lett å si. Jon Wes­sel-Aas har påpekt at det kan være i strid med stats­støtte­reg­le­ne å gi en slik støt­te til én kanal, og at et kjøp av sende­tid for 10 mill ikke kan gjø­res som direkte­kjøp, men må ut på anbud. Det er inter­es­san­te syns­punk­ter. Men jeg kjen­ner ikke det regel­ver­ket godt nok til at jeg vil kom­men­te­re de side­ne av saken.

Sta­ten eier ikke kana­len, så instruks fra eier er det vel ikke. Kan­skje er det reklame­plass. Det er i alle fall kjøpt sende­tid. Det betyr i så fall at sta­ten selv bry­ter det for­bu­det de tvi­hol­der på. Kan­skje er det spon­sing, men da får Gis­ke pro­ble­mer i for­hold til kring­kas­tings­lo­ven § 3–4, hvor det står:

Inn­hold og pre­sen­ta­sjons­form i spon­se­de pro­gram må være slik at kring­kas­te­rens redak­sjo­nel­le integri­tet opp­rett­hol­des fullt ut.”

Kan­skje er det rett og slett en poli­tisk inn­blan­ding slik vi ser i land vi gjer­ne liker å hol­de fram som eksemp­ler på hvor­dan for­hol­det mel­lom stat og kring­kas­tings­sel­skap ikke bør være.

I VgT sa EMD at et for­bud mot poli­tisk TV-rekla­me som bare gjel­der ett medi­um ikke er til­strek­ke­li­ge begrun­net til at det kan for­sva­re inn­gre­pet i ytrings­fri­he­ten. Da må det være åpen­bart at når for­bu­det inn­skren­kes ytter­li­ge­re slik at det ikke len­ger gjel­der medi­et, men bare enkel­te kana­ler, da er det enda sva­ke­re begrun­net. Jo mer Trond Gis­ke gjør for å bre­gren­se effek­ten av reklame­for­bu­det, jo mer under­gra­ver han også begrun­nel­sen for å ha for­bu­det, om man hol­der seg til EMDs begrun­nel­se i VgT.

Fri­ka­na­len har som prin­sipp at det ikke er noen redak­tør. De enkel­te orga­ni­sa­sjo­ne­ne har selv redak­tør­an­sva­ret for inn­slag de sen­der. Det vil måt­te bety at de enkel­te par­ti­er selv har det redak­sjo­nel­le ansva­ret for sine poli­tis­ke inn­slag. Det er ingen redak­tør som kan gri­pe inn og si at det­te er uak­sep­ta­belt, slik en TV-redak­tør kan gjø­re, også over­for rekla­me.

Ikke all poli­tisk rem­la­me må til­la­tes. Sta­ten har rett når de peker på at VgT til­la­ter vis­se inn­skrenk­nin­ger i poli­tisk rekla­me. I Mur­p­hy opp­rett­hold EMD et irsk for­bud mot reli­giøs rekla­me, for­di det­te kun­ne være sær­lig kon­tro­ver­si­elt og sen­si­tivt. Vur­de­rings­te­ma­et er i utgangs­punk­tet det sam­me for poli­tisk rekla­me, men man aksep­te­rer en noe vide­re skjønns­mar­gin for for­bud.

Ingen skal for­hånds­sen­su­re­res på Fri­ka­na­len, sier Trond Gis­ke. Det er for så vidt greit nok.  Skal alle par­ti­er slip­pe til, da må alle regist­rer­te par­ti­er slip­pe til. Man kan ikke utluk­ke par­ti­er man ikke liker. Nor­ges­pa­trio­te­ne og Vigrid må få slip­pe til på sam­me måte som and­re små­par­ti­er. Nor­ges­pa­trio­te­ne vars­ler at de f.eks. kan kom­me til å bren­ne Kora­nen under sine sen­din­ger. Ingen kan hind­re det, mener Trond Gis­ke. Anta­ge­lig har han rett, med den modell han har valgt.

En redak­sjon kun­ne ha sagt nei til et slikt inn­slag. Ikke for å sen­su­re­re menin­ge­ne, men for­di man ikke aksep­te­rer virke­mid­le­ne. Det er også rett, som sta­ten sier, at VgT sier at ikke ethvert for­bud mot poli­tisk rekla­me er ute­luk­ket. Støt­ter man seg på Mur­p­hy kan man anta­ge­lig­vis også ha reg­ler for poli­tisk rekla­me som sier at den ikke kan ha en form som kan vir­ke sær­lig stø­ten­de, eller noe i den ret­ning. Jeg vil tro at man også kan for­by poli­tisk rekla­me som i hoved­sak inne­hol­der ned­set­ten­de omta­le av and­re. Men redak­sjo­nel­le ytrin­ger kan man ikke regu­le­re på den måten.

Et av argu­men­te­ne mot poli­tisk rekla­me, som også Høy­este­retts fler­tall la stor vekt på og som sta­ten anfør­te i saken for EMD, er at rekla­me kan bidra til å redu­se­re nivå­et på den poli­tis­ke debat­ten.  Ved å slip­pe poli­tis­ke gal­nin­ger fri, uten ram­mer og uten redak­sjo­nell sty­ring, da har Gis­ke ytt et avgjø­ren­de bidrag til å sik­re den kva­li­tets­re­duk­sjon han påstår at han vil­le for­hind­re. Det enes­te han ikke opp­når er å åpne for en poli­tisk ytrings­fri­het som er i sam­svar med dom­men fra EMD.

Venstre og opphavsretten

Venst­re har, først og fremst ved Tri­ne Skei Gran­de, pro­fi­lert seg i for­hold til opp­havs­rett, men dess­ver­re på en måte som først og fremst er en form form opp­havs­retts­po­pu­lis­me. I Venst­res pro­gram for kom­men­de stor­tings­pe­riode heter det i pkt. 15.5:

Venst­re mener at dagens ånds­verks­lov­giv­ning ikke er til­strek­ke­lig til­pas­set vårt moder­ne sam­funn. Balan­sen mel­lom sam­fun­nets og for­bru­ker­nes behov for åpen­het, til­gjen­ge­lig­het og spred­ning av ånds­verk, og kunst­ne­rens krav på aner­kjen­nel­se og veder­lag, må bed­res. Venst­re mener det må utvik­les model­ler for veder­lag for ånds­verks­ska­pe­ren som gjør det mulig å til­la­te fri fil­de­ling. Nasjo­nalt og inter­na­sjo­nalt regel­verk må end­res slik at det gjø­res helt klart at de bare regu­le­rer anven­del­se og kopie­ring av ver­ker i kom­mer­si­ell sam­men­heng. Enhver som har kjøpt bruks­ret­ten til et ånds­verk må ha tek­no­logi­nøy­tra­le mulig­he­ter til å bru­ke ånds­ver­ket som en vil. Venst­re mener der­for at pro­du­sent og tek­no­logi­le­ve­ran­dør ikke skal kun­ne sty­re hvor­dan den enkel­te skal benyt­te seg av det ånds­ver­ket de har kjøpt ved hjelp av DRM (Digi­tal Rights Mana­ge­ment).
Der­for vil Venst­re:
— Redu­se­re opp­havret­tens verne­tid.
— At nors­ke ånds­verk gjø­res til­gjen­ge­lig for fri bruk når verne­ti­den utlø­per.
Nasjo­nal­bi­blio­te­ket skal gis ansva­ret for å regist­re­re og syn­lig­gjø­re dis­se ver­ke­ne.
— Set­te i gang en offent­lig utred­ning for å opp­da­te­re dagens ånds­verk- og opp­havs­retts­lov­giv­ning, både nasjo­nalt og inter­na­sjo­nalt.
— Sør­ge for at forsk­nings­re­sul­ta­ter som er finan­siert med offent­li­ge mid­ler skal gjø­res gra­tis til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten umid­del­bart etter pub­li­ka­sjon (”open access”).
— Vur­de­re en dif­fe­ren­si­ert bred­bånds­av­gift, abon­ne­ment eller lig­nen­de model­ler for å finan­siere fri fil­de­ling.
— Støt­te bru­ken av fri­bruks­li­sen­ser.”

Dis­se stand­punk­te­ne for­tje­ner noen kom­men­ta­rer.

Con­ti­nue read­ing Venst­re og opp­havs­ret­ten

Skal SVs og Venstres hvite riddere ri igjen?

I føl­ge NRK sto pirat­pro­duk­ter for 41 pro­sent av alle pro­gram­mer som ble instal­lert på PC-er. De skri­ver det­te med refe­ran­se til en rap­port fra BSA.

SV og Venst­re har som kjent gått inn for å til­la­tel “ikke-kom­mer­si­ell fil­de­ling”, hva nå det egent­lig måt­te bety. Venst­re øns­ker det­te gene­relt, SV vil bare til­la­te fri til­gjenge­lig­gjø­ring av musikk. Men hvor­dan vil de to par­ti­ene for­hol­de seg til pro­gram­vare som gjø­re ulov­lig til­j­gen­ge­lig? Skal det også til­la­tes og kom­pen­se­res gjen­nom en bred­bånds­av­gift eller noe lig­nen­de? Hvor høy må i så fall den­ne avgif­ten være for at den skal kom­pen­se­re for at jeg og and­re da vil­le vel­ge å las­te ned en del pro­gram­mer som vi gjer­ne vil­le hatt, men som vi synes er for dyre?

SV bør kom­me opp med en begrun­nel­se for hvor­for de vil for­skjells­be­hand­le uli­ke verks­ty­per og hvor­dan de vil trek­ke gren­se­ne. Når SV bare vil kom­pen­se­re for musikk, er det bare et utslag SVs dum­snil­lis­me,  hvor man hono­re­re de som er flin­ke­re til å kla­ge enn til  å utvik­le for­ret­nings­mo­del­ler?