Hvem skal bestemme hvor vi får publisere?

Jeg gjen­gir her en debatt om forsk­nings­pub­li­se­ring mel­lom forsk­nings­bi­blio­te­kar Kari­an­ne Ham­mer­strøm og under­teg­ne­de. Det vil si, jeg viser til Kari­an­ne Ham­mer­strøms inn­legg og gjen­gir mine egne. Jeg fore­trek­ker å respek­te­re opp­havs­ret­ten.

Kari­an­ne Ham­mer­strøm skrev inn­leg­get Forsk­ning til alle! Her tok hun bl.a. til orde for at pub­li­se­rings­pro­ses­sen for forsk­nings­re­sul­ta­ter i stør­re grad bør sty­res sen­tralt. Det­te er en opp­føl­ging av Petter Gottschal­ks inn­legg Pub­li­ser eller dø!, som sto i Aften­pos­ten 9. febru­ar 2009. Hen­nes cre­do er Open Access.

Selv har jeg intet i mot open access.  Men det er for meg en grunn­leg­gen­de del av den aka­de­mis­ke fri­het at det er fors­ke­ren selv som bestem­mer hvor han eller hun vil pub­li­se­re sine resul­ta­ter. Det­te skal ikke sty­res av forsk­nings­by­rå­kra­ter, biblio­te­ka­rer eller and­re. I til­legg til det prin­si­pi­ell er det min over­be­vis­ning at den enkel­te fors­ker selv vet best hvil­ke pub­li­ka­sjo­ner som best når aktu­ell mål­grup­pe for akku­rat den artik­ke­len. Ingen byrå­krat vet det bed­re enn fors­ke­ren selv, bl.a. for­di ingen forsk­nings­by­rå­krat føl­ger med i forks­nings­lit­te­ra­tu­ren på ved­kom­men­de fag­felt på sam­me måte som fors­ker­ne innen fel­tet. Jeg kan vel også leg­ge til at jeg ald­ri har kun­net for­dra folk som hev­der å vite bed­re enn meg hva som er til mitt eget bes­te.

Jeg skrev der­for et svar til Kari­an­ne Ham­mer­strøm, som sto i Aften­pos­ten 6. april. (Det var ikke jeg som svar­te sent, det var Aften­pos­ten som lot det lig­ge len­ge). Her skrev jeg føl­gen­de, under over­skrif­ten Fri­het, ikke sty­ring.:

***

Forsk­nings­bi­blio­te­kar Kari­an­ne Ham­mer­strøm tar i Aften­pos­ten til orde for at «pub­li­se­rings­pro­ses­sen for forsk­nings­re­sul­ta­ter i høy­ere grad bør sty­res sen­tralt». Sen­tral sty­ring må bety at forsk­nings­by­rå­kra­ter skal bestem­me hvor og hvor­dan viten­ska­pe­li­ge arbei­der skal pub­li­se­res.

Fors­ke­re skal offent­lig­gjø­re sine resul­ta­ter. Det­te føl­ger av uni­ver­si­tets- og høy­skole­lo­ven § 1–5. Man vel­ger den pub­li­se­rings­ka­nal som er best egnet for å nå mål­grup­pen. Tids­skrif­ter med høy pre­sti­sje når flest. Det hjel­per ikke at et tids­skrift er lett til­gjen­ge­lig hvis det i prak­sis ikke leses av dem man vil nå.

Forsk­nings­mil­jø­ene vet selv best hvil­ke tids­skrif­ter som betyr noe innen­for eget fag­felt. Byrå­kra­ter som skal bedri­ve «sen­tral sty­ring» har ingen for­ut­set­nin­ger for å over­prø­ve det­te. Vi har alle­re­de «telle­kan­te­ne», vi tren­ger ikke mer byrå­kra­tisk inn­blan­ding.

Folk må gjer­ne mene man bare skal pub­li­se­re i tids­skrif­ter som sel­ges hos Nar­ve­sen, som er trykt på rosa papir eller som er basert på «open access». De kan sty­re egen pub­li­se­ring etter det­te. Men de skal ikke kun­ne tvin­ge sin ideo­lo­gi på and­re på tvers av fors­ker­nes fag­li­ge vur­de­rin­ger.

Ham­mer­strøm påstår at et hoved­pro­blem er «ånds­ver­k­ret­tig­he­te­ne som for­fat­te­ren eier og sel­ger». Det er man­ge mis­for­stå­el­ser om opp­havs­rett, og Ham­mer­strøm synes å være nok et offer for dis­se.

Ingen eier kunn­skap. Jeg kan skri­ve e=mc2 uten å be Ein­steins arvin­ger om deres til­la­tel­se. Ingen har ret­tig­he­ter til forsk­nings­re­sul­ta­ter (med noen modi­fi­ka­sjo­ner i for­hold til paten­ter­te opp­fin­nel­ser). Kunn­skap er og skal være fri.

Opp­havs­ret­ten er ikke til hin­der for at man pub­li­se­rer and­res forsk­nings­re­sul­ta­ter.

Det gjør man ved lit­te­ra­tur­stu­di­er, og forsk­nings­jour­na­lis­ter gjør det hele tiden. Opp­havs­ret­ten gir rådig­het over pre­sen­ta­sjo­nen, ikke til resul­ta­te­ne som pre­sen­te­res.

Fors­ke­re får ikke pen­ger for sine artik­ler. Der­for har ikke opp­havs­ret­ten den sam­me betyd­nin­gen som for skjønn­lit­te­rære for­fat­te­re. Men det er vik­tig selv å bestem­me hvor og i hvil­ken form noe skal offent­lig­gjø­res.

Det vik­tigs­te er like­vel de ide­el­le ret­tig­he­te­ne, som kan omskri­ves til at and­re ikke skal kun­ne tuk­le med fors­ke­rens pre­sen­ta­sjon av sine forsk­nings­re­sul­ta­ter. Det er opp­havs­ret­ten som sik­rer den­ne integri­te­ten.

Opp­havs­rett og aka­de­misk fri­het er to sider av sam­me sak. Beg­ge må for­sva­res, blant annet mot angrep fra Kari­an­ne Ham­mer­strøm.”

***

Kari­an­ne Ham­mer­strøm kom med et svar  under over­skrif­ten Dyr forsk­ning den 20 april, hvor hun bl.a. beskyl­der meg for å være kort­tenkt og arro­gant. Det får hun selv­føl­ge­lig mene hva hun vil om, men debatt­ni­vå­et løf­tes van­lig­vis ikke ved at man for­sø­ker å under­stre­ke egne poen­ger ved å kom­me med neg­a­ti­ve karak­te­ris­tik­ker av sine mot­de­bat­tan­ter.

Hen­nes punch-line er: ” Aka­de­misk fri­het er ret­ten til å bestem­me forsk­nin­gens inn­hold, ikke mulig­he­ten til å vel­ge det tids­skrif­tet som gir høy­est pre­sti­sje. Aka­de­misk snob­be­ri er noe annet.”

Jeg synes ikke akad­misk fri­het er snob­be­ri, og sva­rer føl­gen­de under over­skrif­ten  Pub­li­se­ring og aka­de­misk fri­het i Aften­pos­ten 27. april:

***

I sitt svar 20. april skri­ver forsk­nings­bi­blio­te­kar Kari­an­ne Ham­mer­strøm: «Aka­de­misk fri­het er ret­ten til å bestem­me forsk­nin­gens inn­hold, ikke mulig­he­ten til å vel­ge det tids­skrif­tet som gir høy­est pre­sti­sje. Aka­de­misk snob­be­ri er noe annet.»

Alle kan lage sin egen defi­ni­sjon av aka­de­misk fri­het. Men dis­ku­sjo­nen blir lite given­de om alle omde­fi­ne­rer pre­mis­se­ne etter eget hode. Jeg hol­der meg til UNESCO Recom­men­da­tion con­cer­ning the Sta­tus of Hig­her-Edu­ca­tion Teaching Per­son­nel art 12, hvor det står:

«…aka­de­misk ansat­te bør være fri til å pub­li­se­re resul­ta­te­ne av forsk­ning og stu­di­er i bøker, tids­skif­ter og data­ba­ser etter deres eget valg».

[Aften­pos­ten vil­le ha det­te i norsk over­set­tel­se. Jeg trod­de at Aften­pos­tens lese­re, i alle fall de som bryr seg om en dis­ku­sjon om pub­li­se­ring og aka­de­misk fri­het for­står engelsk. Men slik lyder i alle fall ori­gi­nal­teks­ten:

” … hig­her-edu­ca­tion teaching per­son­nel should be free to pub­lish the results of rese­arch and scholarship in books, jour­nals and data­ba­ses of their own choi­ce … ” ]

Vide­re NOU 2006:19 om aka­de­misk fri­het, avsnitt 5.1: «Rege­lens kjer­ne er en rett for den enkel­te fors­ker til å vel­ge emne, defi­ne­re pro­blem­stil­ling og fast­set­te meto­de for sin forsk­ning og til å avgjø­re hvor­dan pub­li­se­ring skal skje.»

Ham­mer­strøm må gjer­ne mene at ret­ten til selv å vel­ge pub­li­se­rings­form er aka­de­misk snob­be­ri. Jeg kal­ler det aka­de­mis­ke fri­het.”

***

Det­te er i alle fall fore­lø­pig sis­te ord i den­ne avis­de­bat­ten. Mitt enk­le utgangs­punkt er at vi pub­li­se­rer der vi mener å nå den mål­grup­pen vi skri­ver for. Det er gjer­ne en sam­men­heng mel­lom hva som blir lest og hva som har pre­sti­sje. De tids­skrif­ter som blir mest lest og har størst “impact” har som regel også høy­est pre­sti­sje. De leses for­di de anses som de vik­tigs­te, og man vil gjer­ne pub­li­se­re der for­di de anses for de vik­tigs­te. Vi kan ikke aksep­te­re at byrå­kra­ter eller biblio­ka­rer skal bestem­me at vi skal pub­li­se­re der det blir bil­ligst for biblio­te­ke­ne.

Mitt enk­le svar til Open Access-evan­ge­lis­te­ne som vil tvin­ge and­re til å føl­ge deres tor, er at hvis man vir­ke­lig tror på egne argu­men­ter, da trengs ikke tvang. Da vil Open Access føre til at de blir lest av fler, ofte­re sitert, osv. Men om det vik­tigs­te tids­skrif­tet innen ens fag­felt (ennå) ikke til­la­ter egen­ar­ki­ve­ring eller annen form for Open Access, da skal man like­vel kun­ne pub­li­se­re i det­te tids­skrif­tet uten å spør­re Kari­an­ne Ham­mer­strøm eller and­re om lov til å gjø­re det.

Noen tid­li­ge­re kom­men­ta­rer om emnet:

Er det frel­se i Open Access?
For­svar den aka­de­mis­ke fri­het!
Tvung­ne pub­li­se­rings­ka­na­ler — et angrep på den aka­de­mis­ke fri­het (skre­vet sam­men med Hel­ge Røn­ning)

Print Friendly, PDF & Email