Trond Giske ror i motvind

Trond Gis­kes for­søk på å vri seg unna dom­men i Men­neske­retts­dom­sto­len (EMD) i Stas­bourg begyn­ner å bli komisk. For hvert for­søk på å kom­me seg unna det uunn­gåe­li­ge hav­ner han len­ger utpå.

Alle­re­de da for­bu­det mot poli­tisk TV-rekla­me ble lov­fes­tet i 1999 (etter bare å ha vært basert på en for­skrifts­be­stem­mel­se), viss­te regje­rin­gen at for­bu­det var pro­ble­ma­tisk i for­hold til EMK art 10. I Ot.prp. nr. 58 (1998–99) 3.4.3 vises til føl­gen­de utta­lel­se fra Jus­tis­de­par­te­men­tet:

«Det fin­nes — så vidt vi kjen­ner til — ikke prak­sis i kon­ven­sjons­or­ga­ne­ne etter EMK eller SP som direk­te gjel­der for­bud mot poli­tisk rekla­me i eter­me­dia. Det­te gjør i seg selv vur­de­rin­gen noe usik­ker, sær­lig for­di kon­ven­sjo­ne­nes ord­lyd ikke gjør det klart at et slikt for­bud er til­la­te­lig, og siden Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­dom­stol gene­relt har lagt stor vekt på ytrings­fri­he­ten. Etter en hel­hets­vur­de­ring vil Jus­tis­de­par­te­men­tet like­vel anta at hørings­for­sla­get vil stå seg i for­hold til kon­ven­sjo­ne­ne. Vi leg­ger sær­lig vekt på at for­bu­det ikke vil repre­sen­te­re noe inn­grep i den tid­li­ge­re prak­sis når det gjel­der demo­kra­tisk beslut­nings­pro­sess i Nor­ge.»

Dom­men fra EMD i Stras­bourg er klar. Et gene­relt reklame­for­bud kan ikke opp­rett­hol­des. Det heter i dom­men avsnitt 77:

” The view expoun­ded by the respon­dent Govern­ment, sup­ported by the third par­ty inter­vening Govern­ments, that the­re was no viab­le alter­na­ti­ve to a blan­ket ban must the­re­fore be rejected.”

EMD uttryk­ker på avgjø­ren­de punk­ter støt­te til mindre­tal­let i Høy­este­retts­av­gjø­rel­se (som kom til at for­bu­det var i strid med ytrings­fri­he­ten), og tar uttryk­ke­lig avstand fra fler­tal­let.

I Vgt Verein gegen Tier­fab­ri­ken (VgT), som EMD i bety­de­lig grad støt­ter seg til, sies det i avsnitt 74:

In the Court’s opi­nion, how­e­ver, whi­le the dome­stic aut­hori­ties may have had valid rea­sons for this dif­fe­ren­ti­al treat­ment, a pro­hi­bition of poli­ti­cal adver­ti­sing which applies only to cer­tain media, and not to others, does not appe­ar to be of a par­ti­cu­lar­ly pres­sing natu­re.”

Et for­bud som bare gjel­der ett medi­um er ikke sær­lig vik­tig, og der­med ikke vik­tig nok til å begrun­ne et for­bud. Man snur på en måte argu­men­tet om at et for­bud mot poli­tisk TV-rekla­me ikke vil ha så stor betyd­ning rundt, og sier at hvis sli­ke rekla­me ikke har vesent­lig betyd­ning, da er det hel­ler ikke grunn til å for­by det.

Gjen­gi­vel­se av dom­men fra EMD i St.meld. nr. 18 (2008–2009) er etter min mening så skjev og ufull­sten­dig at den blir mis­vi­sen­de. Jeg våger å gå så langt som til å si at Trond Gis­ke feil­in­for­me­rer Stor­tin­get når det­te er den infor­ma­sjon Stor­tin­get får fra regje­rin­gen.  En gunn­leg­gen­de pre­miss i dom­men refe­res ikke, nem­lig den at sta­ter har en meget liten skjønns­mar­gin for inn­grep når det gjel­der polits­ke ytrin­ger. Det­ter er det mot­sat­te av hva Høy­este­retts fler­tall sa, se Rt 2004 s. 1737, se den­nes avsnitt 61 og 62, og som EMD tok uttryk­ke­li­ge avstand fra (s dom­men avsnitt 64). Det­te sies bl.a. i dom­mens avsnitt 59:

In this con­nec­tion, it must be recal­led that, accor­ding to the Stras­bourg Court’s case-law, the­re is litt­le sco­pe under Article 10 § 2 of the Con­ven­tion for rest­ric­tions on poli­ti­cal speech or on deba­te on ques­tions of pub­lic inte­rest”

Depar­te­men­tet gjen­gir dom­mens avsnitt 70, hvor EMD sier at de hen­syn sta­ten anfør­te utvil­somt var rele­van­te.  Men de unn­la­ter å nev­ne avsnitt 71, hvor EMD sier:

”How­e­ver, the Court is not con­vin­ced that these objec­ti­ves were suf­fi­ci­ent to jus­ti­fy the inter­fe­ren­ce com­plai­ned of.”

Alt­så var det som sta­ten anfør­te rele­vant, men had­de ikke til­strek­ke­lig vekt til å begrun­ne for­bu­det.

Regje­rin­gen gjen­gir vide­re avsnit­tet hvor EMD skri­ver at Pen­sjo­nist­par­ti­et i prak­sis ikke had­de mulig­het til å kom­me til orde på annen måte enn ved rekla­me. Det­te var et moment. Men regje­rin­gen frem­stil­ler det som om det­te var det vik­tigs­te, kan­skje det enes­te momen­te som EMD la vekt på, og det er helt feil.

Regje­rin­gen pres­te­rer også å si at dom­men  VgT har “liten over­fø­rings­ver­di for spørs­må­let om rekla­me fra poli­tis­ke par­ti­er”. Det­te til tross for at det var den­ne dom­men EMD, i lik­het med Høy­este­retts mindre­tall, først og fremst støt­tet seg til. Den­ne frem­stil­lin­gen er ikke bare skjev, den er direk­te feil.

Trond Gis­kes til­tak vir­ker panikk­ar­te­de.  Først vil­le han brin­ge saken inn for Stor­kam­me­ret. Så ombe­stem­te han seg, og vil­le hel­ler end­re NRK-pla­ka­ten. NRK-ledel­sen var klar på at det­te var noe de godt kun­ne ha klart seg uten, og at det ikke vil­le føre til noen end­rin­ger i NRKs valg­dek­ning. Pen­sjo­nist­par­ti­et og and­re små­par­ti­er vil­le slip­pe til når det etter NRKs redak­sjo­nel­le  vur­de­ring var rik­tig. Nyhets­re­dak­tør Jon Geli­us sa i føl­ge NTB føl­gen­de til Kring­kas­tings­rå­det (her gjen­gitt etter VG):

” Om NRKs valg­dek­ning til høs­ten skal omfat­te fle­re par­ti­er enn de tra­di­sjo­nel­le gjen­gan­ger­ne, vil tiden vise. Det vil i så fall være et resul­tat av jour­na­lis­tis­ke vur­de­rin­ger (…)til NTB sier Geli­us at små­par­ti­ene vil bli truk­ket inn i valg­kamp­dek­ning i den grad det er natur­lig å få deres syn i bestem­te saker.

- Det kan for eksem­pel være natur­lig for oss å få Pen­sjo­nist­par­ti­ets syn hvis pen­sjons­spørs­mål blir tema i valg­kam­pen. Det sam­me kan være til­fel­le for De grøn­ne i sam­band med miljø­spørs­mål, men ikke noe par­ti vil få «carte blan­che» i vår valg­kamp­dek­ning, sier Geli­us.”

For­søk på å sty­re NRK vil­le lede Gis­ke inn i dype pro­ble­mer i for­hold til Lov om redak­sjo­nell fri­dom i media § 4, hvor det i annet ledd står:

Eiga­ren av medie­føre­ta­ket eller den som på eiga­ren sine veg­ner lei­er føre­ta­ket, kan ikkje instru­ere eller over­prø­ve redak­tø­ren i redak­sjo­nel­le spørs­mål, ”

Og uan­sett hvor mye Gis­ke kun­ne og vil­le gri­pe inn i NRK, så vil­le det bare gitt til­gang til én TV-kanal, og bare i den peri­oden det er egne valg­sen­din­ger. Små­par­ti­ene vil­le ikke kun­ne slip­pe til med sitt syn i saker som står høyt på den poli­tis­ke dags­or­den når det ikke er valg­kamp.

Hva Gis­kes avta­le med Fri­ka­na­len er, er det ikke lett å si. Jon Wes­sel-Aas har påpekt at det kan være i strid med stats­støtte­reg­le­ne å gi en slik støt­te til én kanal, og at et kjøp av sende­tid for 10 mill ikke kan gjø­res som direkte­kjøp, men må ut på anbud. Det er inter­es­san­te syns­punk­ter. Men jeg kjen­ner ikke det regel­ver­ket godt nok til at jeg vil kom­men­te­re de side­ne av saken.

Sta­ten eier ikke kana­len, så instruks fra eier er det vel ikke. Kan­skje er det reklame­plass. Det er i alle fall kjøpt sende­tid. Det betyr i så fall at sta­ten selv bry­ter det for­bu­det de tvi­hol­der på. Kan­skje er det spon­sing, men da får Gis­ke pro­ble­mer i for­hold til kring­kas­tings­lo­ven § 3–4, hvor det står:

Inn­hold og pre­sen­ta­sjons­form i spon­se­de pro­gram må være slik at kring­kas­te­rens redak­sjo­nel­le integri­tet opp­rett­hol­des fullt ut.”

Kan­skje er det rett og slett en poli­tisk inn­blan­ding slik vi ser i land vi gjer­ne liker å hol­de fram som eksemp­ler på hvor­dan for­hol­det mel­lom stat og kring­kas­tings­sel­skap ikke bør være.

I VgT sa EMD at et for­bud mot poli­tisk TV-rekla­me som bare gjel­der ett medi­um ikke er til­strek­ke­li­ge begrun­net til at det kan for­sva­re inn­gre­pet i ytrings­fri­he­ten. Da må det være åpen­bart at når for­bu­det inn­skren­kes ytter­li­ge­re slik at det ikke len­ger gjel­der medi­et, men bare enkel­te kana­ler, da er det enda sva­ke­re begrun­net. Jo mer Trond Gis­ke gjør for å bre­gren­se effek­ten av reklame­for­bu­det, jo mer under­gra­ver han også begrun­nel­sen for å ha for­bu­det, om man hol­der seg til EMDs begrun­nel­se i VgT.

Fri­ka­na­len har som prin­sipp at det ikke er noen redak­tør. De enkel­te orga­ni­sa­sjo­ne­ne har selv redak­tør­an­sva­ret for inn­slag de sen­der. Det vil måt­te bety at de enkel­te par­ti­er selv har det redak­sjo­nel­le ansva­ret for sine poli­tis­ke inn­slag. Det er ingen redak­tør som kan gri­pe inn og si at det­te er uak­sep­ta­belt, slik en TV-redak­tør kan gjø­re, også over­for rekla­me.

Ikke all poli­tisk rem­la­me må til­la­tes. Sta­ten har rett når de peker på at VgT til­la­ter vis­se inn­skrenk­nin­ger i poli­tisk rekla­me. I Mur­p­hy opp­rett­hold EMD et irsk for­bud mot reli­giøs rekla­me, for­di det­te kun­ne være sær­lig kon­tro­ver­si­elt og sen­si­tivt. Vur­de­rings­te­ma­et er i utgangs­punk­tet det sam­me for poli­tisk rekla­me, men man aksep­te­rer en noe vide­re skjønns­mar­gin for for­bud.

Ingen skal for­hånds­sen­su­re­res på Fri­ka­na­len, sier Trond Gis­ke. Det er for så vidt greit nok.  Skal alle par­ti­er slip­pe til, da må alle regist­rer­te par­ti­er slip­pe til. Man kan ikke utluk­ke par­ti­er man ikke liker. Nor­ges­pa­trio­te­ne og Vigrid må få slip­pe til på sam­me måte som and­re små­par­ti­er. Nor­ges­pa­trio­te­ne vars­ler at de f.eks. kan kom­me til å bren­ne Kora­nen under sine sen­din­ger. Ingen kan hind­re det, mener Trond Gis­ke. Anta­ge­lig har han rett, med den modell han har valgt.

En redak­sjon kun­ne ha sagt nei til et slikt inn­slag. Ikke for å sen­su­re­re menin­ge­ne, men for­di man ikke aksep­te­rer virke­mid­le­ne. Det er også rett, som sta­ten sier, at VgT sier at ikke ethvert for­bud mot poli­tisk rekla­me er ute­luk­ket. Støt­ter man seg på Mur­p­hy kan man anta­ge­lig­vis også ha reg­ler for poli­tisk rekla­me som sier at den ikke kan ha en form som kan vir­ke sær­lig stø­ten­de, eller noe i den ret­ning. Jeg vil tro at man også kan for­by poli­tisk rekla­me som i hoved­sak inne­hol­der ned­set­ten­de omta­le av and­re. Men redak­sjo­nel­le ytrin­ger kan man ikke regu­le­re på den måten.

Et av argu­men­te­ne mot poli­tisk rekla­me, som også Høy­este­retts fler­tall la stor vekt på og som sta­ten anfør­te i saken for EMD, er at rekla­me kan bidra til å redu­se­re nivå­et på den poli­tis­ke debat­ten.  Ved å slip­pe poli­tis­ke gal­nin­ger fri, uten ram­mer og uten redak­sjo­nell sty­ring, da har Gis­ke ytt et avgjø­ren­de bidrag til å sik­re den kva­li­tets­re­duk­sjon han påstår at han vil­le for­hind­re. Det enes­te han ikke opp­når er å åpne for en poli­tisk ytrings­fri­het som er i sam­svar med dom­men fra EMD.

Venstre og opphavsretten

Venst­re har, først og fremst ved Tri­ne Skei Gran­de, pro­fi­lert seg i for­hold til opp­havs­rett, men dess­ver­re på en måte som først og fremst er en form form opp­havs­retts­po­pu­lis­me. I Venst­res pro­gram for kom­men­de stor­tings­pe­riode heter det i pkt. 15.5:

Venst­re mener at dagens ånds­verks­lov­giv­ning ikke er til­strek­ke­lig til­pas­set vårt moder­ne sam­funn. Balan­sen mel­lom sam­fun­nets og for­bru­ker­nes behov for åpen­het, til­gjen­ge­lig­het og spred­ning av ånds­verk, og kunst­ne­rens krav på aner­kjen­nel­se og veder­lag, må bed­res. Venst­re mener det må utvik­les model­ler for veder­lag for ånds­verks­ska­pe­ren som gjør det mulig å til­la­te fri fil­de­ling. Nasjo­nalt og inter­na­sjo­nalt regel­verk må end­res slik at det gjø­res helt klart at de bare regu­le­rer anven­del­se og kopie­ring av ver­ker i kom­mer­si­ell sam­men­heng. Enhver som har kjøpt bruks­ret­ten til et ånds­verk må ha tek­no­logi­nøy­tra­le mulig­he­ter til å bru­ke ånds­ver­ket som en vil. Venst­re mener der­for at pro­du­sent og tek­no­logi­le­ve­ran­dør ikke skal kun­ne sty­re hvor­dan den enkel­te skal benyt­te seg av det ånds­ver­ket de har kjøpt ved hjelp av DRM (Digi­tal Rights Mana­ge­ment).
Der­for vil Venst­re:
— Redu­se­re opp­havret­tens verne­tid.
— At nors­ke ånds­verk gjø­res til­gjen­ge­lig for fri bruk når verne­ti­den utlø­per.
Nasjo­nal­bi­blio­te­ket skal gis ansva­ret for å regist­re­re og syn­lig­gjø­re dis­se ver­ke­ne.
— Set­te i gang en offent­lig utred­ning for å opp­da­te­re dagens ånds­verk- og opp­havs­retts­lov­giv­ning, både nasjo­nalt og inter­na­sjo­nalt.
— Sør­ge for at forsk­nings­re­sul­ta­ter som er finan­siert med offent­li­ge mid­ler skal gjø­res gra­tis til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten umid­del­bart etter pub­li­ka­sjon (”open access”).
— Vur­de­re en dif­fe­ren­si­ert bred­bånds­av­gift, abon­ne­ment eller lig­nen­de model­ler for å finan­siere fri fil­de­ling.
— Støt­te bru­ken av fri­bruks­li­sen­ser.”

Dis­se stand­punk­te­ne for­tje­ner noen kom­men­ta­rer.

Con­ti­nue read­ing Venst­re og opp­havs­ret­ten