Ytringsfrihet og politisk TV-reklame

Av alle ste­der ble det en gans­ke inter­es­sant dis­ku­sjon på face­bo­ok, etter Ani­ne Kier­ulfs utmer­ke­de inn­sats i Redak­sjon En 14. mai. Som så ofte blir ens argu­men­ter skjer­pet og spis­set gjen­nom å kon­fron­te­res i en dis­ku­sjon (og noen gan­ger svek­kes de).

For­bu­det mot poli­tisk TV-rekla­me er et inn­grep i ytrings­fri­he­ten. Enkel­te har for­søkt å vri seg unna dis­ku­sjo­nen ved å hev­de at det­te ikke er et inn­grep. Men det er ikke noe de har sær­lig støt­te for, i alle fall ikke blant de som har et reflek­tert for­hold til spørs­må­let (og det inklu­de­rer veks­len­de regje­rin­ger).

Alle­re­de da for­bu­det ble lov­fes­tet i 1999 ga den davæ­ren­de regje­ring (Bon­de­vik I) ga klart uttrykk for at reklame­for­bu­det var et inn­grep, men de men­te at det­te var et inn­grep som lå innen­for det som kun­ne til­la­tes inne­for EMK art 10. Rik­tig­nok ga Jus­tis­de­par­te­men­tet den gang uttrykk for en viss tvil om hvor­vidt et slikt for­bud kun­ne til­la­tes etter EMK art 10, men regje­rin­gen sat­set på at det holdt.

I for­bin­del­se med revi­sjon av Grl § 100 ble spørs­må­let også dis­ku­tert, men da i for­hold til Grl § 100 og ikke i for­hold til EMK art 10. Like­vel var det ingen tvil om at det var et inn­grep i ytrings­fri­he­ten. Et fler­tall i komi­te­en men­te i 2004 at for­bu­det mot poli­tisk TV-rekla­me stred mot den nye grunn­lovs­be­stem­mel­sen.

Også i den saken som nå har fått sin avslut­ning i Stras­bourg har utgangs­punk­tet, også for Sta­ten, hele tiden vært at reklame­for­bu­det er et inn­grep, men sta­ten men­te at det var et for­bud som lå innen­for det som er til­latt etter EMK art 10 — noe EMD alt­så ikke var enig i.

Det som står kla­re­re for meg etter noen dis­ku­sjons­run­de, er at det ikke er et spørs­mål om å begrun­ne hvor­for en type ytring skal til­la­tes (i et bestemt medi­um). Aksep­te­rer man først ytrings­fri­he­ten, da er det inn­skrenk­nin­ge­ne som må begrun­nes. Det er man­ge typer ytrin­ger vi godt kun­ne vært for­uten. Por­no­gra­fi, rasis­tis­ke og blas­fe­mis­ke ytrin­ger, kjen­dis­jour­na­lis­tikk à la “Se og Hør” og Dag­bla­det — det er ikke spørs­mål om sam­fun­net har behov for sli­ke ytrin­ger, men om det er nød­ven­dig å for­by dem. Det er de som vil har for­bud som har bevis­byr­den.

Der­med er vi ved kjer­nen i spørs­må­let om poli­tisk TV-rekla­me: Vi til­la­ter poli­tisk rekla­me, bare ikke på TV. Vi til­la­ter også rekla­me på TV, bare ikke for poli­tikk og livs­syn. Ret­ten til poli­tis­ke ytrin­ger er noe av ytrings­fri­he­tens kjer­ne. Er det vir­ke­lig tun­ge nok grun­ner til å for­by en av de vik­tigs­te for­mer ytrin­ger i ett og bare ett medi­um? Her har Men­neske­retts­dom­sto­len svart nei.

Det betyr ikke nød­ven­dig­vis at det er fritt fram for alle sor­ter rekla­me. Man kan godt regu­le­re poli­tisk rekla­me, og man kan nok regu­le­re den på måter som gjør at vi unn­går det som de fles­te av oss gjer­ne vil unn­gå. Det vil nok være mulig å for­by rekla­me som kan vir­ke stø­ten­de (som bren­ning av Kora­nen), at rekla­men ikke først og fremst kan snak­ke ned­set­ten­de om and­re, osv. Men den mulig­he­ten lar Trond Gis­ke gå fra seg.

Jeg synes det er pin­lig å høre Trond Gis­ke spil­le på, om ikke rasis­me, så i alle fall frem­med­frykt, når han sier:

Er det rik­tig at 7 dom­me­re i Stras­bourg, den ene fra Azer­ba­d­jan (sic!), skal vite bed­re enn et bredt stor­tings­fler­tall i Nor­ge, hvor­dan ytrings­fri­he­ten best iva­re­tas i Nor­ge?”

og

Jeg respek­te­rer at Nor­ge har slut­tet seg til kon­ven­sjo­nen [Men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen] og at vi gjen­nom lov har gitt den­ne kon­ven­sjo­nen for­rang, men man må kun­ne stil­le spørs­mål ved det­te…”

Ber­gens­grup­pa SAFT had­de en lin­je i en av sine san­ger som lyder:

Kil­ling for peace
Is like fuck­ing for vir­gi­ni­ty”

Å for­by ytrin­ger for å for­sva­re ytrings­fri­he­ten og demo­kra­ti­et blir omtrent den sam­me form for “logikk”.

Jeg liker ikke at Trond Gis­ke set­ter Nor­ge i sel­skap med and­re land som plei­er å kla­ge over at kri­tikk mot men­neske­retts­brudd er “inn­blan­ding i et lands ind­re anlig­gen­der”. Han bruk­te rik­tig­nok ikke de orde­ne, men inne­hol­det er det sam­me. Hel­dig­vis har Joans Gahr Stø­re i føl­ge Jon Wes­sel-Aas, sagt noe annet. Det er gans­ke opp­sikts­vek­ken­de at et regje­rings­med­lem kom­men­te­rer et annet regje­rings­med­lems utta­lel­ser med at han har ytrings­fri­het.

Uan­sett gjør Trond Gis­ke det­te til en pin­lig fore­stil­ling for Nor­ge.

Print Friendly, PDF & Email