Jevnlig kan vi lese om diverse svindelprosjekter som har det til felles at teleselskaper krever inn pengene via telefonregningen. Vi har hatt såklat “modemkidnapping”, hvor det ble installert et program på brukerens PC som ringte opp et svært så dyrt telefonnummer når man skulle på nettet. Nå som knapt ingen bruker modem lenger har markedet forsvunnet for dette. Men stadig nye varianter dukker opp. Nå synes diverse SMS-tjenester og andre mobilbasert tjenester å være mest populære blant svindlerne. Særlig retter man seg mot barn og unge. Tjener fett på barns mobilbruk skriver NRK FBI.

Jeg forstår ikke hvorfor dette ikke er stoppet for lenge siden. Telefonselskapene lar seg villig bruke som pengeinnkrevere for svindlere og de fraskriver seg ansvaret. Klager man på regningen hevises man til svindlerne.

Når man lar andre bruke telefonregningen som faktura for tjenester gjør telefonselskapene det samme som kredittkortselskapene gjør, og de bør behandles på samme måte.

Et særproblem oppstår når man henvender seg til mindreårige. Mindreårige kan ikke binde seg til fremtidige forpliktelser gjennom avtaler. Derfor er mindreårige ikke forpliktet til å betale.

Når telefonselskapene belaster noens telefonregning for en tjeneste er det en selvfølge at de må kunne dokumentere kravets berettigelse. Det holder ikke å vise til en eller annen temmelig anonym tredjepart som har sendt kravet til telefonselskapet. Telefonselskapet har ingen rett til å kreve penger uten å kunne dokumentere kravet.

Ved forhåndsbetalte abonnementer vil telefonselskapene ikke kunne betale ut penger fra kundens konto uten at utbetalingen er autorisert. Igjen er det telefonselskapet som må vise at utbeatlingen var berettiget.

Når telefonselskapene krever inn penger for tjenester levert av tredjeparter gjør de ikke noe annet enn hva kredittkortselskapene gjør. De yter eller fomidler kreditt, noe som er en konsesjonspliktig virksomhet etter  finansieringsvirsomhetsloven § 1-1. Men ingen teleoperatører har slik konsesjon i følge Kredittilsynets konsesjonsregister. Hvis tjenesten leveres til forbruker er teleselskapet også ansvarlig for tjenesten etter kredittkjøpsloven § 8.

Av en eller annen grunn har telefonselskapene klart å unngå den regulering som regulerer denne siden av deres virksomhet. Kanskje er det noe som henger igjen fra den tiden Televerket hadde monopol og stort sett kunne gjøre som de ville uten at noen blandet seg inn. De har etablert et betalings- og kredittsystem som synes å mangle de enkleste tiltak for å holde useriøse aktører ute samtidig som teleselskapene totalt fraskriver seg ansvar. Det bør de ikke kunne gjøre.

Når noen bruker telefonselskapene til gjennomføring av bedrageri er det grunn til å spørre om telefonselskapene medvirker når de gjør seg til nyttige halvidioter for bedragerne og krever inn penger for dem. Jeg mener dette er medvirkning. Jeg mener at dette er medvirkning til bedrageri. Om den dermed også er straffbar er mindre klart. Skyldkravet for medvirkning til bedrageri er forsett eller grov uaktsomhet. Jeg synes ikke det kan være særlig tvil om at telefonselskapene opptrer uaktsomt når de krever inn bedrageripenger på vegne av bedragerne. Men om uaktsomheten er grov, det er ikke like åpenbart.