Kan en reproduksjon bli så dårlig at den er krenkende?

Eirik Newth har på sin blogg under over­skrif­ten Look what they’ve done to my book, ma, satt søke­ly­set på dår­lig bil­led­kva­li­tet i  Nasjo­nal­bi­blio­te­kets scan­ning av bøker som leg­ges ut på bokhylla.no. Han får for så vidt svar fra “ma” (Met­te Newth) i kom­men­ta­re­ne, og viser hvor­dan en av “mas” bøker har blitt enda dår­li­ge­re behand­let under over­skrif­ten bokhylla.no goes pink.

De eksemp­le­ne som Eirik Newth trek­ker fram viser at Nasjo­nal­bi­blio­te­ket ikke gjør en god jobb med scan­ne­ren. Jeg vet ikke hvor repre­sen­ta­ti­ve Eirik Newths eksemp­ler er. Men de vit­ner om at de som har ansva­ret for scan­nin­gen ikke tar bil­de­ne på alvor og ikke viser nød­ven­dig respekt for bil­de­ne.

Opp­havs­man­nen ide­el­le ret­tig­he­ter for­byr kren­ken­de gjen­gi­vel­se. I åvl § 3 annet ledd heter det:

Har en annen rett til å end­re et ånds­verk eller å gjø­re det til­gjen­ge­lig for almen­he­ten, må det­te ikke skje på en måte eller i en sam­men­heng som er kren­ken­de for opp­havs­man­nens lit­te­rære, viten­ska­pe­li­ge eller kunst­ne­ris­ke anse­el­se eller egen­art, eller for ver­kets anse­el­se eller egen­art.

Det er lite retts­prak­sis knyt­tet til den­ne bestem­mel­sen, og jeg har i alle fall ikke fun­net prak­sis som er direk­te rele­vant for det spørs­må­let som her rei­ses. Men det må åpen­bart være en gren­se for hvor for­vrengt et verk kan gjen­gis uten at det­te anses som en kren­kel­se. Uten kon­kre­te holde­punk­ter for å trek­ke en gren­se er det vans­ke­lig å si at gjen­gi­vel­sen er kren­ken­de, men jeg synes at den er det og at så dår­li­ge gjen­gi­vel­ser ikke bør kun­ne til­la­tes. Man kan rik­tig­nok vise til man­ge eksemp­ler på tek­nisk dår­lig gjen­gi­vel­se gjen­nom den rela­tivt kor­te his­to­ri­en hvor det­te har vært en aktu­ell pro­blem­stil­ling. Men da har det­te kun­net for­kla­res med tek­no­lo­gi­ens begrens­nin­ger. Når det det ikke er spe­si­elt vans­ke­lig å gjø­re det­te bed­re, da vit­ner den dår­li­ge kva­li­te­ten om mang­len­de respekt for ver­ket og mang­len­de vil­je, ikke om mang­len­de mulig­he­ter til å gjø­re det bed­re.

I en av kom­men­ta­re­ne i den etter­føl­gen­de debat­ten skri­ver Eirik Newth føl­gen­de:

Jeg er ikke med­lem av noen av orga­ni­sa­sjo­ne­ne Kopi­nor for­hand­let på veg­ne av, så even­tu­ell infor­ma­sjon til dis­ses med­lem­mer nåd­de ald­ri meg. All den tid fle­re av for­fat­ter­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne har opp­taks­krav som ute­luk­ker man­ge skri­ben­ter, kan man hel­ler ikke for­ut­set­te det.

bokhylla.no frem­står klart som gjen­bruk av mitt verk, og det er noe som nor­malt hånd­te­res av for­la­get på veg­ne av meg. Men hel­ler ikke for­la­ge­ne har kon­tak­tet meg i sakens anled­ning, om ikke annet så for å klar­gjø­re sta­tu­sen til “Sola”, hvis kon­trakt ikke har noen klau­sul om digi­tal bruk i det hele tatt.”

Digi­ta­li­se­rin­gen er basert på en avtale­li­sens med hjem­mel i åvl § 16a. Nasjo­nal­bi­blio­te­ket kan inn­gå en avta­le med en organ­si­sa­sjon som nevnt i § 38a, og avta­len får da virk­ning etter § 36. I det­te til­fel­let er avta­len inn­gått med Kopi­nor. Sli­ke avta­ler omfat­ter også opp­havs­menn som ikke er med­lem­mer av de orga­ni­sa­sjo­ner som inn­går avta­len. Det er det­te ele­men­tet i avtale­li­sen­sen som gjør at bru­ker­ne ikke behø­ver å sjek­ke hvert enkelt verk. Jeg behø­ver ikke under­sø­ke om for­fat­te­ren av en artik­kel jeg vil inklu­de­re i et kom­pen­di­um er med­lem av en orga­ni­sa­sjon som Kopi­nor repre­sen­te­rer, og på sam­me måte behø­ver ikke Nasjo­nal­bi­blio­te­ket å under­sø­ke om for­fat­te­ren er med­lem eller ikke før de digi­ta­li­se­rer. Yng­ve Slett­holm gir en god rede­gjø­rel­se for avtale­li­sen­sen i en kro­nikk i Aften­pos­ten 27. mai 2009.

Den enkel­te opp­havs­mann kan ikke reser­ve­re seg mot at hans verk omfat­tes av en avtale­li­sens. Det vil­le under­gra­ve hele ord­nin­gen om jeg skul­le måt­te sjek­ke at en for­fat­ter ikke har reser­vert seg før jeg inklu­de­rer hans artik­kel i et kom­pen­di­um. Hva som kan avta­les er noe annet. I avta­lens § 6 heter det at Kopi­nor “løpet av avtale­pe­rioden [kan] trek­ke enkelt­verk fra avta­len”. Den enkel­te opp­havs­mann har ikke noen slik rett. Man kan be Kopi­nor om å trek­ke et verk fra avta­len, men det vil være Kopi­nor som avgjør om det­te skal skje. Som opp­havs­mann kan man nok i enkelt­til­fel­ler opp­le­ve at ens verk i med­hold av avtale­li­sens bru­kes på en måte man ikke liker, men her har enkelt­per­sonens inter­es­se måt­te vike for fel­les­ska­pet.

De ide­el­le ret­tig­he­ter etter åvl § 3 kan som hoved­re­gel ikke fra­skri­ves ved avta­le.  Ret­ten kan like­vel fra­skri­ves hvis bru­ken er “avgren­set efter art og omfang”. Man kan f.eks. gi en manus­for­fat­ter og/eller regiss­sør frie hen­der når et verk skal film­a­ti­se­res. Men fjer­de ledd sier at man da uan­sett kan kre­ve at “det enten ikke skjer under hans navn eller at det angis på fyl­dest­gjø­ren­de måte at de fore­tat­te end­rin­ger ikke skri­ver seg fra ham”. Det var det­te Lars Saa­bye Chris­ten­sen gjor­de da han nylig trakk seg fra film­pro­sjek­tet “Bastøy”.

Hjem­le­ne for avtale­li­sens går ikke så langt at orga­ni­sa­sjo­ne­ne kan gi sam­tyk­ke til end­rin­ger i ver­ke­ne, og de kan hel­ler ikke gi sam­tyk­ke til bruk som må kun­ne opp­fat­tes som kren­ken­de. Og uan­sett kan ikke digi­ta­li­se­ring med sik­te på all­menn til­gjenge­lig­gjø­ring være “avgren­set efter art og omfang”. Så om man skul­le mene at den dår­li­ge bil­led­kva­li­te­ten må anses som en kren­kel­se av opp­havs­men­ne­nes ide­el­le ret­tig­he­ter, da kan hel­ler ikke Kopi­nor gi sam­tyk­ke til slik bruk. Da vil Nasjo­nal­bi­blio­te­kets til­gjenge­lig­gjø­ring være ulov­lig.

Eirik Newth rei­ser også spørs­må­let om beta­ling.

Hvil­ket brin­ger meg til spørs­må­let om pen­ger: det skal utbe­ta­les rundt 50 øre per digi­ta­li­sert side per år, men jeg har ikke fått noen infor­ma­sjon om hva som skjer med mid­le­ne mine bøker gene­re­rer, even­tu­elt hvor­dan jeg får tak i dem. Om de slu­ses inn i orga­ni­sa­sjo­ne­nes sti­pend­pott, får jeg hel­ler ikke vite det­te.”

Hvis Eirik Newth ikke er med­lem av Norsk fag­lit­te­rær for­fat­ter- og over­set­ter­for­ening eller en annen orga­ni­sa­sjon som er med­lem av Kopi­nor, vil han som “uten­for­stå­en­de ret­tig­hets­ha­ver” etter åvl § 37 annet ledd kre­ve veder­lag utbe­talt til seg. Et slikt krav må i så fall ret­tes mot Kopi­nor, som har krevd inn veder­la­get. Men det er bare for­fat­te­rens andel han kan kre­ve. 50-ørin­gen skal også dek­ke veder­lag til for­la­get, og For­leg­ger­for­enin­gen er med i Kopi­nor.

Den dår­li­ge kva­li­te­ten på scan­ni­ge­ne gir grunn til bekym­ring også på et annet grunn­lag enn en mulig kren­kel­se av opp­havs­man­nens ide­el­le ret­tig­he­ter. I avta­lens § 2 heter det:

Den­ne ret­ten omfat­ter nød­ven­dig frem­stil­ling av vis­nings­ko­pi­er på grunn­lag av de digi­ta­le beva­rings­ko­pi­ene som Nasjo­nal­bi­blio­te­ket frem­stil­ler med hjem­mel i for­skrif­ten til ånds­verk­lo­ven (FOR 21.12.2001 nr. 1563 (§1–3)).”

Hvis man for frem­ti­den skal base­re seg på digi­tal beva­ring av verk, og de verk som lag­res har en så dår­lig tek­nisk kva­li­tet som det Eirik Newths eksemp­ler viser, da svik­ter Najo­nalt­bi­blio­te­ket sin opp­ga­ve som nasjo­nalt arkiv.

Print Friendly, PDF & Email