Eirik Newth har på sin blogg under overskriften Look what they’ve done to my book, ma, satt søkelyset på dårlig billedkvalitet i Nasjonalbibliotekets scanning av bøker som legges ut på bokhylla.no. Han får for så vidt svar fra “ma” (Mette Newth) i kommentarene, og viser hvordan en av “mas” bøker har blitt enda dårligere behandlet under overskriften bokhylla.no goes pink.
De eksemplene som Eirik Newth trekker fram viser at Nasjonalbiblioteket ikke gjør en god jobb med scanneren. Jeg vet ikke hvor representative Eirik Newths eksempler er. Men de vitner om at de som har ansvaret for scanningen ikke tar bildene på alvor og ikke viser nødvendig respekt for bildene.
Opphavsmannen ideelle rettigheter forbyr krenkende gjengivelse. I åvl § 3 annet ledd heter det:
Har en annen rett til å endre et åndsverk eller å gjøre det tilgjengelig for almenheten, må dette ikke skje på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart.
Det er lite rettspraksis knyttet til denne bestemmelsen, og jeg har i alle fall ikke funnet praksis som er direkte relevant for det spørsmålet som her reises. Men det må åpenbart være en grense for hvor forvrengt et verk kan gjengis uten at dette anses som en krenkelse. Uten konkrete holdepunkter for å trekke en grense er det vanskelig å si at gjengivelsen er krenkende, men jeg synes at den er det og at så dårlige gjengivelser ikke bør kunne tillates. Man kan riktignok vise til mange eksempler på teknisk dårlig gjengivelse gjennom den relativt korte historien hvor dette har vært en aktuell problemstilling. Men da har dette kunnet forklares med teknologiens begrensninger. Når det det ikke er spesielt vanskelig å gjøre dette bedre, da vitner den dårlige kvaliteten om manglende respekt for verket og manglende vilje, ikke om manglende muligheter til å gjøre det bedre.
I en av kommentarene i den etterfølgende debatten skriver Eirik Newth følgende:
“Jeg er ikke medlem av noen av organisasjonene Kopinor forhandlet på vegne av, så eventuell informasjon til disses medlemmer nådde aldri meg. All den tid flere av forfatterorganisasjonene har opptakskrav som utelukker mange skribenter, kan man heller ikke forutsette det.
bokhylla.no fremstår klart som gjenbruk av mitt verk, og det er noe som normalt håndteres av forlaget på vegne av meg. Men heller ikke forlagene har kontaktet meg i sakens anledning, om ikke annet så for å klargjøre statusen til “Sola”, hvis kontrakt ikke har noen klausul om digital bruk i det hele tatt.”
Digitaliseringen er basert på en avtalelisens med hjemmel i åvl § 16a. Nasjonalbiblioteket kan inngå en avtale med en organsisasjon som nevnt i § 38a, og avtalen får da virkning etter § 36. I dette tilfellet er avtalen inngått med Kopinor. Slike avtaler omfatter også opphavsmenn som ikke er medlemmer av de organisasjoner som inngår avtalen. Det er dette elementet i avtalelisensen som gjør at brukerne ikke behøver å sjekke hvert enkelt verk. Jeg behøver ikke undersøke om forfatteren av en artikkel jeg vil inkludere i et kompendium er medlem av en organisasjon som Kopinor representerer, og på samme måte behøver ikke Nasjonalbiblioteket å undersøke om forfatteren er medlem eller ikke før de digitaliserer. Yngve Slettholm gir en god redegjørelse for avtalelisensen i en kronikk i Aftenposten 27. mai 2009.
Den enkelte opphavsmann kan ikke reservere seg mot at hans verk omfattes av en avtalelisens. Det ville undergrave hele ordningen om jeg skulle måtte sjekke at en forfatter ikke har reservert seg før jeg inkluderer hans artikkel i et kompendium. Hva som kan avtales er noe annet. I avtalens § 6 heter det at Kopinor “løpet av avtaleperioden [kan] trekke enkeltverk fra avtalen”. Den enkelte opphavsmann har ikke noen slik rett. Man kan be Kopinor om å trekke et verk fra avtalen, men det vil være Kopinor som avgjør om dette skal skje. Som opphavsmann kan man nok i enkelttilfeller oppleve at ens verk i medhold av avtalelisens brukes på en måte man ikke liker, men her har enkeltpersonens interesse måtte vike for fellesskapet.
De ideelle rettigheter etter åvl § 3 kan som hovedregel ikke fraskrives ved avtale. Retten kan likevel fraskrives hvis bruken er “avgrenset efter art og omfang”. Man kan f.eks. gi en manusforfatter og/eller regisssør frie hender når et verk skal filmatiseres. Men fjerde ledd sier at man da uansett kan kreve at “det enten ikke skjer under hans navn eller at det angis på fyldestgjørende måte at de foretatte endringer ikke skriver seg fra ham”. Det var dette Lars Saabye Christensen gjorde da han nylig trakk seg fra filmprosjektet “Bastøy”.
Hjemlene for avtalelisens går ikke så langt at organisasjonene kan gi samtykke til endringer i verkene, og de kan heller ikke gi samtykke til bruk som må kunne oppfattes som krenkende. Og uansett kan ikke digitalisering med sikte på allmenn tilgjengeliggjøring være “avgrenset efter art og omfang”. Så om man skulle mene at den dårlige billedkvaliteten må anses som en krenkelse av opphavsmennenes ideelle rettigheter, da kan heller ikke Kopinor gi samtykke til slik bruk. Da vil Nasjonalbibliotekets tilgjengeliggjøring være ulovlig.
Eirik Newth reiser også spørsmålet om betaling.
“Hvilket bringer meg til spørsmålet om penger: det skal utbetales rundt 50 øre per digitalisert side per år, men jeg har ikke fått noen informasjon om hva som skjer med midlene mine bøker genererer, eventuelt hvordan jeg får tak i dem. Om de sluses inn i organisasjonenes stipendpott, får jeg heller ikke vite dette.”
Hvis Eirik Newth ikke er medlem av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening eller en annen organisasjon som er medlem av Kopinor, vil han som “utenforstående rettighetshaver” etter åvl § 37 annet ledd kreve vederlag utbetalt til seg. Et slikt krav må i så fall rettes mot Kopinor, som har krevd inn vederlaget. Men det er bare forfatterens andel han kan kreve. 50-øringen skal også dekke vederlag til forlaget, og Forleggerforeningen er med i Kopinor.
Den dårlige kvaliteten på scannigene gir grunn til bekymring også på et annet grunnlag enn en mulig krenkelse av opphavsmannens ideelle rettigheter. I avtalens § 2 heter det:
“Denne retten omfatter nødvendig fremstilling av visningskopier på grunnlag av de digitale bevaringskopiene som Nasjonalbiblioteket fremstiller med hjemmel i forskriften til åndsverkloven (FOR 21.12.2001 nr. 1563 (§1-3)).”
Hvis man for fremtiden skal basere seg på digital bevaring av verk, og de verk som lagres har en så dårlig teknisk kvalitet som det Eirik Newths eksempler viser, da svikter Najonaltbiblioteket sin oppgave som nasjonalt arkiv.