Rettsliggjøring og overnasjonalitet

Ani­ne Kier­ulf tar opp vik­ti­ge spørs­mål om rett­lig­gjø­ring i en artik­kel i Dag­bla­det 4. juni 2009 under over­skrif­ten “Retts­stat og demo­kra­ti”.

Jeg har all­tid for­und­ret meg over debat­ten om retts­lig­gjø­ring, i alle fall at retts­lig­gjø­ring skal være et demo­kra­tisk pro­blem. Ret­ten er et resul­tat av demo­kra­tis­ke pro­ses­ser og kan end­res gjen­nom demo­kra­tis­ke beslut­nin­ger.

Retts­lig­gjø­ring hand­ler for meg først og fremst om å ta poli­ti­ker­nes ved­tak på alvor slik at dis­se fak­tisk blir bin­den­de, også for poli­ti­ker­ne selv. Det betyr at man tar kon­se­kven­sen av poli­tis­ke ved­tak, og at poli­ti­ker­ne må ved­stå seg kon­se­kven­se­ne. Jeg synes det er et stør­re pro­blem, også for demo­krat­ei­et, at poli­ti­ker­ne sta­dig kom­mer med ved­tak som er  “poli­tisk for­plik­ten­de”, men ikke “retts­lig bin­den­de”.

Aksep­te­rer det poli­tis­ke fler­tal­let ikke resul­ta­tet av en “retts­lig­gjort” avgjø­rel­se kan loven end­res. Hvis det vir­ke­lig has­ter, da kan det gjø­res i løpet av et par uker. Det tar ikke sær­lig mye len­ger tid å ved­ta en lov(endring) enn det tar å tref­fe and­re poli­tis­ke ved­tak. Det kan rik­tig­nok bare gjø­res med virk­ning frem­over, men det bør ikke være et stort pro­blem. Men det er ikke like lett å løpe fra et lov­ved­tak som det er å løpe fra løf­ter og “poli­tisk bin­den­de” ved­tak.  Det­te kre­ver at poli­ti­ker­ne ser pro­ble­met i øyne­ne og har rygg­rad nok til å kon­fron­te­re det på ærlig vis. Da kan de ikke si og love en ting, og så løpe fra ansva­ret og kon­se­kven­se­ne når de mel­der seg. Men at poli­ti­ker­ne tvin­ges til å være ærli­ge i for­hold til hva de fak­tisk mener, til å være edrue­lig i for­hold til hva som fak­tisk kan gjen­nom­fø­res og til å aksep­te­re (og der­med også vur­de­re) kon­se­kven­se­ne av sine løf­ter og ved­tak, det kan da umu­lig være et demo­kra­tisk pro­blem? At poli­ti­ker­ne kan opp­le­ve det som ube­ha­ge­lig ikke å kun­ne løpe fra det de har ved­tatt kan man for­stå. Men demo­kra­ti­et er ikke til for å beskyt­te poli­ti­ker­ne.

Et mer grunn­leg­gen­de spørs­mål kan være i hvor stor grad man skal kun­ne bin­de frem­ti­den. Det er man­ge eksemp­ler på at poli­ti­ke­re i prak­sis har mis­likt Grunn­lo­ven når den­ne har stått som en skran­ke for å gjen­nom­føre det som et sty­rings­iv­rig fler­tall for tiden øns­ker. Der­som man har det nød­ven­di­ge fler­tall vil det være mulig å byg­ge ned ver­net av eien­doms­ret­ten og til­la­te mer omfat­ten­de inn­grep uten erstat­ning enn hva man i dag kan gjø­re etter Grl § 105, akku­rat som det er mulig å inn­skren­ke ytrings­fri­he­ten. Men det skal mer til enn et kna­pt stor­gings­fler­tall. Selv synes jeg det er bra at vi har vis­se grunn­leg­gen­de ret­tig­he­ter som skif­ten­de stor­tings­fler­tall ikke kan skal­te og val­te med som de vil.

Fred­rik Sejer­sted mener tyde­lig­vis at det til enhver tid sit­ten­de fler­tall ikke behø­ver å for­hol­de seg til sli­ke grunn­leg­gen­de prin­sip­per, når han i Dag­bla­det 3. juni 2009 skri­ver:

Så len­ge et folke­valgt fler­tall på Stor­tin­get er imot poli­tisk TV-rekla­me er det­te ikke bare legi­timt, men prin­si­pi­elt for­nuf­tig euro­pa­po­li­tikk.”

Man må skil­le mel­lom retts­lig­gjø­ring og over­na­sjo­na­li­tet. Nor­ge kan ikke bestem­me hvor­dan over­na­sjo­na­le reg­ler skal være og hvor­dan de prak­ti­se­res, like lite som en kom­mu­ne i Nor­ge kan fast­set­te lover og bestem­me hvor­dan de skal hånd­he­ves. Man har selv­føl­ge­lig en viss inn­fly­tel­se, med mind­re man vel­ger å stil­le seg uten­for beslut­nings­pro­ses­se­ne sam­ti­dig som man reelt er bun­det av beslut­nin­ge­ne, slik Nor­ge har valgt å gjø­re gjen­nom EØS-avta­len. Men det at man har valgt en til­knyt­ning som set­ter Nor­ge på side­lin­jen og såle­des har et stort demo­kra­tisk under­skudd, er resul­tat av en demo­kra­tisk pro­sess i Nor­ge. Hvis man synes det inter­na­sjo­na­le sam­ar­bei­det kos­ter mer enn det sma­ker, da kan Nor­ge vel­ge å tre ut.

Stor­tings­fler­tal­let kan bestem­me at men­neske­ret­tig­he­te­ne ikke skal gå foran norsk lov. Da vil­le for­bu­det mot poli­tisk TV-rekla­me retts­lig sett vært  mind­re pro­ble­ma­tisk, selv om Nor­ges inter­na­sjo­na­le omdøm­me nok vil­le bli svek­ket. Hvis Nor­ge stil­ler seg blant de land som avvi­ser avgjø­rel­ser fra EMD som “inn­blan­ding i ind­re anlig­gen­der”, da kan ikke nors­ke poli­ti­ke­re være like kjepp­høye når de kri­ti­se­rer men­neske­retts­brudd and­re ste­der. Poli­ti­ker­ne må vel­ge mel­lom å ta den poli­tis­ke belast­nin­gen med å gå ut av sys­te­met eller aksep­te­re å være bun­det av det. Det er det­te som er den vik­tigs­te poli­tis­ke kon­se­kven­sen av retts­lig­gjø­ring på et inter­na­sjo­nalt nivå, og jeg er ikke i stand til å se at det kan være et demo­kra­tisk pro­blem.

Hvis vi vil ha et for­plik­ten­de inter­na­sjo­nalt sam­ar­beid, da må vi aksep­te­re at det også for­plik­ter oss. At det er for­plik­ten­de viser seg først og fremst ved at vi må ret­te oss etter de ved­tak som tref­fes, også om vi selv er uenig i ved­ta­ket. Aksep­te­rer man EMD, da må vi også ret­te oss etter avgjø­rel­ser som går mot Nor­ge og går mot det som et poli­tisk fler­tall i Nor­ge måt­te øns­ke. Nor­ge kan bestem­me seg for at det­te vil vi ikke være med på, men da må man også ta den poli­tis­ke belast­nin­gen det vil være å gå ut. Fred­rik Sejer­sted liker åpen­bart ikke at også Nor­ge skal være bun­det av noe som ikke er Norsk, når han i tid­li­ge­re nevn­te artik­kel  i Dag­bla­det 3. juni 2009 skri­ver:

De nye retts­li­ge for­plik­tel­se­ne er inter­na­sjo­na­le, og de er uen­de­lig mye mer vidt­rek­ken­de og detal­jer­te enn de få ret­tig­he­te­ne vi har i den nors­ke Grunn­lo­ven. Vide­re er de i mot­set­ning til Grunn­lo­vens reg­ler nes­ten umu­li­ge å end­re. Og ende­lig tol­kes og for­val­tes de av juris­ter svært mye len­ger fra den nasjo­na­le vir­ke­lig­het enn våre egne høy­este­retts­dom­me­re.”

Det er nå en gang slik at man på inter­na­sjo­nalt nivå ikke all­tid skal leg­ge alt for stor vekt på den nasjo­na­le vir­ke­lig­het.  EMD har sagt at man på noen områ­der har en bety­de­lig nasjo­nal skjønns­mar­gin i for­hold til hva slags inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­het eller and­re ret­tig­he­ter, mens man på and­re områ­der har liten skjønns­mar­gin. De har sagt at det er liten skjønns­mar­gin når det gjel­der poli­tis­ke ytrin­ger, hvil­ket betyr at når det gjel­der hva som skal til­la­tes av inn­grep i akku­rat den type ytrin­ger har de nasjo­na­le poli­ti­ke­re ikke så mye de skul­le ha sagt. Man kan like det eller la det være, men det er ikke opp til den tapen­de part i en retts­sak å avgjø­re om man skal være bun­det av resul­ta­tet eller ikke. Vi har aksep­tert sys­te­met, og da må vi også aksep­te­re de kon­se­kven­ser vi ikke liker. If you can’t stand the heat, get out of the kitch­en.

Det er ikke vans­ke­lig å være enig når Fre­drk Sejer­sted skri­ver at man må “avkla­re hva de [inter­na­sjo­na­le for­plik­tel­se­ne] egent­lig går ut på og hvil­ket hand­lings­rom som (over­ras­ken­de ofte) fort­satt gjen­står for regje­ring og Stor­ting”. Men det er for­skjell på å avkla­re og å bort­for­kla­re. I det som var utgangs­punk­tet for debat­ten, Trond Gis­kes for­søk på vri seg unna dom­men om poli­tisk TV-rekla­me er det vans­ke­lig å kom­me for­bi at EMD klart har sagt at et reklame­for­bud som bare gjel­der ett medi­um ikke er til­strek­ke­lig begrun­net, at den klart avvi­ser Nor­ges påstand om at det ikke er til­strek­ke­li­ge alter­na­ti­ver til et gene­relt for­bud mot poli­tisk TV-rekla­me, og at de gir klar til­slut­ning til Høy­este­retts mindre­tall på de avgjø­ren­de punk­te­ne. Men Fre­de­rik Sejer­sted gir noe av for­kla­rin­gen selv, når han skri­ver:

Når tvis­ter opp­står mel­lom inter­na­sjo­nal rett og van­lig norsk rett og poli­tikk, er det dis­se juris­te­ne som har i opp­drag å for­sva­re det nasjo­na­le hand­lings­rom på veg­ne av regje­ring og Stor­ting. De står i fron­ten, og ser utvik­lin­gen. Selv har jeg tid­li­ge­re i syv år vært sta­tens advo­kat i EU/E­ØS-retts­sa­ker, og for­svart Stor­tin­gets lover …”

Han synes å ha pro­ble­mer med å kom­me ut av den­ne rol­len.