Sykkelfeller og sykkelskandaler i Oslo

sykkelveiJeg har bodd i Oslo i drøyt 30 år. Helt siden jeg flyttet hit rundt midten av 1970-tallet har politikerne lovet at vi i løpet av de neste fem årene skal få et sykkelveinett i Oslo. I 2005 hevdet Oslo at de skulle bli Norges beste sykkelby. Man kan trygt se at Oslo har langt igjen. Da man kåret Norges beste sykkelbyer i 2008 kom Oslo på en ynkelig 18. plass.

Rett skal være rett. Det har kommet noen kilometer sykkelvei i løpet av disse årene. Men ikke mange. I alle fall alt for få. Og i løpet av disse årene har faktisk også en del sykkelveier forsvunnet, uten at de har blitt erstattet.  Mitt inntrykk er at det er den delen av sykkelveinettet som staten har ansvaret for som har blitt bygget ut. Oslo kommune har sviktet.

I Aftenposten 28.10.08 kan vi ses de sørgelige resultater av en politikk som i praksis er en ikke-politikk i forhold til sykler: Fem kilometer sykkelvei på tre år.

I løpet av mine år i Oslo har byen hatt politisk ledelse av skiftende farge, selv om blåfargen har vært mest fremtredende. Men alle partier som har sittet med makt i Oslo har det til felles at de har lovet mye, men ikke levert på dette området. En opposisjon som ikke leverte sist de hadde makten scorer ikke noen poeng hos meg på at de forsøker seg med løfter en gang til.

Likevel: Det er nærliggende å anta at en grunn til den manglende oppfølging av vedtatte planer er at de nåværende byrådspartiene, Høyre og FrP, bare stemte for ufopliktende  “god jul og godt nyttår” forslag da “Plan for hovedsykkelveinettet” ble behandlet i bystyret 21.07.1999. Det som den gang ble enstemmig vedtatt, altså med stemmene fra H og FrP, var:

“1. Bystyret tar vedlagte “Plan for hovedsykkelveinettet i Oslo” til orientering.

2. Planen er retningsgivende for kommunedelplaner og reguleringsplaner.”

Dette er ikke noe som er særlig forpliktende, og vitner ikke om noen reell vilje til å satse på sykkel. De neste punktene, 3 til 8, ble vedtatt mot stemmene fra H og FrP, og da er det som sagt ikke særlig overraskende at et byråd med H og FrP ikke har gjort noe særlig for å gjennomføre dem:

“3. Byrådet bes forsere utbyggingen av hovedsykkelveinettet i Oslo med utgangspunkt i eksisterende planer og med sikte på etablering av et finmasket sykkelveinett for alle typer syklister i Oslo.

4. Sykkelveinettet må ha en standard som tilfredsstiller alle kvalitetskrav mht. valg av traseer, løsninger og utførelse. Utbedring av ulykkespunkter i tilknytning til eksisterende  sykkelveinett må prioriteres.

5. Byrådet bes legge fram en forpliktende og tidfestet trinnvis utbyggingsplan av sykkelveinettet i Oslo i samarbeid med alle relevante statlige og kommunale etater.

6. Byrådet bes fremme sak om sammenhengende grøntkorridorer og turveier/sykkelveier fra marka til sjøen, herunder Alnaelven og Ljanselven.

7. Byrådet bes fremme sak om opparbeidelse av såkalt “Grønn rute” fra Groruddalen til Sjølyst, hvor etablering av bruforbindelse over Akerselven (Jerusalem bru), samt over sporområdet på Majorstuen inngår som delprosjekter.

8. Byrådet bes legge frem sak om  bedre tilrettelegging for sykkel i sentrum.”

Man kan trygt konkludere med at de som ønsker bedre tilrettelegging for sykkel i Oslo ikke bør stemme Høyre eller FrP.

Polikere og planleggere i Oslo tar ikke sykkelen på alvor. Jeg tror knapt noen av de ansvarlige har forsøkt å sykle i byen. Det som gjøres preges mer av at man vil hvitvaske sin dårlige samvittighet enn av et reelt ønske om å gjøre Oslo til en sykkelvennlig by. Til nå har det vært slik at når biler og syklister konkurrerer om det samme arealet, da vinner bilen. Våre feige politikere tør ikke fjerne en håndfull gateparkeringsplasser for å gi plass for sykler.

Folk som sykler gjør det fordi de skal fra et sted til et annet. De færreste som er ute og sykler gjør det for å få en rolig rekreasjonstur — i alle fall om vi holder oss til de som sykler i byen og langs traffikerte veier. Det hjelper lite med en sykkelvei som går opp og ned, på kryss og tvers og alltid har siste prioritet. Man velger ikke en sykkelvei når det betyr store omveier og at det ikke er mulig å holde vanlig sykkelfart, som stort sett vil være et sted mellom 15 og 30 km/t. Syklister bør ha flere gjennomfartsruter enn bilister, ikke færre.

Politikere og planleggere har hatt en merkelig tro på at kombinerte gang- og sykkelveier er en løsning. Det er det ikke. Det er en tankegang preget av at de som har tenkt kjører bil, og vil ha syklene ut av kjørebanen. Det går ikke an å sykle mellom barnevogner, unger og bikjer i bånd — i alle fall ikke når man er på vei til eller fra jobb.

I denne delen av min blogg vil jeg samle sykkelfeller og sykkelskandaler. Jeg er litt tabloid med skandalebegrepet her. Jeg tenker på alle de prosjekter hvor syklister har blitt fullstendig ignorert i planleggingen — sist demonstrert ved at det i praksis knapt er mulig å forsere det nylig ombygde Jernbanetorget med sykkel. Jeg skal her si noe som jeg kommer til å gjenta mange ganger:

Sykler og syklister er ikke noe ekstraordinært som skal ha særløsninger. Ved enhver veiutbygging eller ombygging skal det også være en løsning for syklister. Det er, eller burde være, like selvfølgelig som at man planlegger for fotgjengere, busser, osv.

Tips meg gjerne om sykkelfeller, så skal jeg ta dem med etterhvert.