Pasta med skalldyr

Skalldyrpasta

Det­te er en rett vi tyr til rela­tivt ofte, med litt små varia­sjo­ner over sam­me tema. Den er utmer­ket hvis man skal ha noe godt som ikke tar alt for lang tid.

Først og fremst tren­ger man blå­skjell. Til tre per­soner kjø­per jeg gjer­ne et slikt nett med en kilo blå­skjell som man fin­ner i fiske­dis­ken i litt bed­re super­mar­ke­der. Men går man til en ordent­lig fiske­hand­ler er kva­li­te­ten bed­re. Hvis jeg kjø­per blå­skjell hos Fjel­berg er de stør­re og bed­re enn de man fin­ner i et super­mar­ked.

Noen gan­ger øns­ker jeg litt kar­ri i sau­sen. Da star­ter jeg med å fre­se litt kar­ri i kje­len. Så har jeg i rela­tivt fin­hak­ke sja­lott­løk som får fre­se litt til den er blank (ikke stekt). Da hel­ler jeg på hvit­vin. Jeg tar det all­tid på slump, men antar at det er ca 3 dl. I det­te hiver jeg i et par fedd hak­ket hvit­løk.

Blå­skjel­le­ne dam­per i det­te (jeg leg­ger dem gjer­ne på en rist i kje­len) til de åpner seg. Blå­skjell skal være leven­de når man leg­ger dem i kje­len. De skal være luk­ket. Blå­skjell som har øde­lagt skall eller som er åpne sor­te­res vekk og kas­tes. Men: Blå­skjell kan godt være gode selv om de er åpne. Dunk dem litt på ben­ken og la dem lig­ge. Hvis de da luk­ker seg er de OK. Skjel­le­ne bør ikke lig­ge for len­ge i kje­len, da kan de lett begyn­ne å min­ne om viske­lær. Blå­skjell som ikke vil åpne seg sor­te­res vekk og kas­tes.

Det fine med blå­skjell er at man raskt og enkelt får en utmer­ket kraft. En god kraft er hem­mlig­he­ten bak enhver god saus (og sup­pe). Jeg siler av kraf­ten. Vær for­sik­tig. Det blir en god del sand i blå­skjell­kraf­ten, og den vil vi ikke ha med. Det bes­te er å øse den ut av kje­len, men det går også greit å hel­le den for­sik­tig ut av kje­len. Men ikke tenk på at du skal få med deg alt til sis­te drå­pe. Da får du mye sand med de sis­te drå­pe­ne.

Jeg plei­er å koke kraf­ten inn noe og til­set­te flø­te — igjen til­set­ter jeg flø­te til jeg synes sma­ken er rik­tig. Men det går med en del flø­te i det­te, det er nok ikke noen Gre­te Roe­de-saus. Smak til med salt og pep­per (men det gans­ke mye salt i blå­skjel­le­ne, så det er ikke sik­kert du behø­ver å til­set­te noe), even­tu­elt noen drå­per Tabasco. Det­te jev­ner jeg med mai­sen­na, og det er en utmer­ket saus. Akku­rat sam­me frem­gangs­måte kan bru­kes for å lage en sup­pe, det er bare å drop­pe jev­nin­gen.

Jeg synes at den­ne sau­sen og til­be­hø­ret for­tje­ner fersk pas­ta.

Blå­skjel­le­ne ser­ve­res selv­føl­ge­lig med det­te. I til­legg tar jeg gjer­ne med reker og/eller krepse­ha­ler. Her vel­ger jeg som regel lat­manns­va­ri­an­ten og kjø­per dem ferdi­gren­set. På bil­det er ret­ten pyn­tet med litt kaviar. Fransk­menn liker å bru­ke bok­sta­ven “ø” når du skal mar­ke­re at noe er norsk — det er sik­ker vel­dig ekso­tisk. Så det var et glass med “euf de løm­pe”. (Det står også gjer­ne “Nør­ge” på pak­ker med røke­laks.) Men jeg syn­tes nok egent­lig ikke at det­te hevet ret­ten på en sli­ke måte at det går inn i stan­dard­opp­skrif­ten.

Jeg lager den­ne ret­ten både hjem­me i Nor­ge og i Frank­ri­ke. For dem det måt­te inter­es­se­re: De blå­skjel­le­ne jeg kjø­per i Frank­ri­ke plei­er å være mye mer sal­te enn de jeg kjø­per i Nor­ge. Så i Frank­ri­ke er det ingen grunn til å til­set­te noe salt — det blir mer enn salt nok med sal­tet fra blå­skjel­le­ne.

Print Friendly, PDF & Email