Pirat Bay-dommer Thomas Norström ikke inhabil

Stock­holm tings­rett har talt — i føl­ge Dagens Nyhe­ter. (Og nå har visst Dag­bla­det også fått med saken.) Pirate Bay-dom­mer Tho­mas Norström var ikke, jeg er fris­tet til å leg­ge til selv­føl­ge­lig ikke, inha­bil. Ret­ten avvi­ser at med­lem­skap i opp­havs­retts­for­enin­ger o.l. gjør en dom­mer inha­bil. Noe annet vil­le da også vært sær­de­les over­ras­ken­de. Ret­ten utta­ler at det er en for­del at dom­mer­ne for­dy­per seg fag­lig. Det er ikke noe over­ras­ken­de i det.

Da kan vi kan­skje luk­ke den epi­so­den av “sir­kus Pirate Bay” og hel­ler hol­de oss til saken.

For de som ikke har fått med seg rea­li­te­te­ne, eller bare har fått med seg en tab­lo­id ver­sjon, viser jeg til tid­li­ge­re kom­men­tar om saken.

En uvelkommen bursdagshilsen fra Eniro

Eniro, som står bak tje­nes­te­ne “Gule sider”, telefonkatalogen.no m.m. har fun­net det for godt å leg­ge ut fød­sels­da­gen til alle som er regist­rert i tele­fon­ka­ta­lo­gen. De har ikke inn­hen­tet sam­tyk­ke.

Eniro sier at det­te er en “hyg­ge­lig til­leggs­tje­nes­te” og at “den­ne infor­ma­sjo­nen gjør det mulig blant annet å skil­le mel­lom fle­re per­soner med sam­me navn”. Som om den som ver­ken vet en per­sons tele­fon­num­mer eller adres­se kla­rer å iden­ti­fi­se­re rett per­son ved å se på fødel­ses­da­gen!

Sam­ti­dig som man sta­dig opp­ford­res til å være var­som med å leg­ge per­son­opp­lys­nin­ger på nett, leg­ger tje­nes­ter som telefonkatalogen.no helt unødv­den­dig ut per­son­opp­lys­nin­ger uten å spør­re.

Øns­ker du ikke at fød­sels­dato skal fram­kom­me sam­men med ditt tele­fon­num­mer, ber vi deg selv gå inn via “Min­Si­de” .

Det­te skri­ver Eniro. Men her bør vi ikke aksep­te­re en “opt out” løs­ning. De som vil ha sli­ke opp­lys­nin­ger på net­tet bør selv kun­ne skri­ve dem på “Min­Si­de”.

Kom­mu­ni­ka­sjons­di­rek­tør Bård Ham­mer­vold skri­ver føl­gen­de i en e‑post (som sik­kert er et stan­dard­svar):

” Sam­ti­dig vil jeg til­leg­ge at vi utvik­ler våre tje­nes­ter etter bru­ker­nes øns­ker. Vår vur­de­ring har vært at bru­ker­ne øns­ker fød­sels­da­ger som endel av info­ma­sjo­nen på “Min­Si­de”, men der­som kon­klu­sjo­nen viser seg å være en annen vil vi lyt­te til det­te og fjer­ne den­ne mulig­he­ten.”

De som øns­ker at folk skal sen­de hils­ner til and­re bør like å få hils­ner selv. Hvis du ikke liker at noen leg­ger ut din fød­sels­dag på nett i en tje­nes­te som telefonkatalogen.no kan du sen­de en hil­sen pr e‑post eller SMS til dis­se:

Admi­ni­stre­ren­de direk­tør  Hans Petter Ter­ning hans.petter.terning@eniro.no

Kom­mu­ni­ka­sjons­di­rek­tør Bård Ham­mer­vold
bard.hammervold@eniro.no
Mobil: 99 58 31 20

Skatteregler og skattelister

Jeg har omsi­der gjort unna årets selv­an­gi­vel­se. Nok en gang har jeg blitt klar over merk­ver­dig­he­ter i skatte­reg­le­ne.

Noe av min inn­tekt for 2008 er over­skudd i et sel­skap hvor jeg er del­ei­er. Da jeg fikk “del­ta­ker­opp­ga­ve” fra regn­skaps­fø­rer og før­te det­te inn i selv­an­gi­vel­sen, stus­set jeg. Det så ut som om den­ne inn­tek­ten ble ført som inn­tekt to gan­ger. Så det var bare å søke utset­tel­se og få tak i regn­skaps­fø­rer da han var til­ba­ke etter pin­se, for å få en for­kla­ring på det­te.

Den inn­tek­ten blir fak­tisk ført som inn­tekt i selv­an­gi­vel­sen to gan­ger. Først fører man andel av over­skud­det i sel­ska­pet som inn­tekt. Og hvis man tar ut noe av det­te over­skud­det reg­nes også det man tar ut som inn­tekt. Nå er skatte­pro­sen­ten lave­re for sli­ke inn­tek­ter enn hva de er for per­son­lig nærings­inn­tekt eller lønns­inn­tekt. Så selv om pen­ge­ne beskat­tes to gan­ger blir sum­men omtrent den sam­me som for per­son­lig nærings­inn­tekt. Litt for­enk­let kan man si at belø­pet inn­tekts­fø­res to gan­ger, og så beta­ler man omtrent halv skatt av det belø­pet.

Kan hen­de er det­te en skatte­mes­sig for­nuf­tig måte å gjø­re det på. Jeg har for lengst gitt opp å for­stå skatte­reg­le­ne. Men en kon­se­kvens jeg ikke liker er at når medi­er og and­re nys­gjer­ri­ge til høs­ten skal graf­se i skatte­lis­te­ne, da er de tal­le­ne som frem­kom­mer i de lis­te­ne helt mis­vi­sen­de. Siden en del av inn­tek­ten føres til inn­tekt to gan­ger blir man stå­en­de med en fik­tiv inn­tekt som kan være bety­de­lig høy­ere enn den reel­le inn­tek­ten. Det man beta­ler i skatt blir rela­tivt lavt i for­hold til inn­tek­ten. Hvis en stor del av ens inn­tekt er av den­ne typen vil man kun­ne ende med en skatte­mes­si­ge inn­tekt som er nes­ten det dob­belte av den reel­le inn­tek­ten, mens skat­ten ser ut som om den er halv­par­ten av hva and­re må beta­le med en til­sva­ren­de inn­tekt.

Her kan man lett trig­ge “Se og Hør-instink­tet” hos mis­un­ne­li­ge nord­menn, tab­lo­i­de jour­na­lis­ter og finans­mi­nis­ter Kris­tin Hal­vor­sen: Høy inn­tekt og lite skatt.

Det er selv­føl­ge­lig ingen som for­sva­rer offent­lig­gjø­ring av skatte­lis­ter ut fra hen­sy­net til folks nys­gjer­rig­het, mis­un­nel­se og grafse­lyst. Man skal lik­som kun­ne kon­trol­le­re hver­and­re, som må bety at man skal rap­por­te­re nabo­en til skatte­myn­dig­he­te­ne hvis man synes at han har alt for høyt for­bruk i for­hold til skatt­bar inn­tekt. Jeg tror ikke stort på den­ne kon­troll­funk­sjo­nen. Men skal prak­si­sen ha noen som helst kon­troll­funk­sjon må man i det mins­te kre­ve at de tal­le­ne som opp­gis fak­tisk reflek­te­rer folks reel­le inn­tekt. Når de ikke gjør det, da kan jeg ikke se noen aksep­ta­bel grunn til å fort­set­te med skatte­myn­dig­he­te­nes årli­ge per­son­vern­kren­kel­se.

Hvitvin + rødvin blir ikke rosévin

vinroseI føl­ge den syd­frans­ke avi­sen Midi Libre har EU-kom­mi­sjo­nen i dag annon­sert at de trek­ker det omstrid­te for­sla­get om at man skal kun­ne lage “rosé­vin” ved å blan­de hvit­vin og rødvin. Fort­satt skal alt­så rosé­vin lages på røde dru­er hvor skal­let bare får være med en kort tid.

Jeg hør­te en vin­pro­du­sent som smak­te den rosa blan­dings­vi­nen si det slik: Det er en god vin. Men det er en rosa hvit­vin, det er ikke en rosé­vin. Og det er vel hele poen­get.

Se også omta­le på nrk.no.

Rettsliggjøring og overnasjonalitet

Ani­ne Kier­ulf tar opp vik­ti­ge spørs­mål om rett­lig­gjø­ring i en artik­kel i Dag­bla­det 4. juni 2009 under over­skrif­ten “Retts­stat og demo­kra­ti”.

Jeg har all­tid for­und­ret meg over debat­ten om retts­lig­gjø­ring, i alle fall at retts­lig­gjø­ring skal være et demo­kra­tisk pro­blem. Ret­ten er et resul­tat av demo­kra­tis­ke pro­ses­ser og kan end­res gjen­nom demo­kra­tis­ke beslut­nin­ger.

Retts­lig­gjø­ring hand­ler for meg først og fremst om å ta poli­ti­ker­nes ved­tak på alvor slik at dis­se fak­tisk blir bin­den­de, også for poli­ti­ker­ne selv. Det betyr at man tar kon­se­kven­sen av poli­tis­ke ved­tak, og at poli­ti­ker­ne må ved­stå seg kon­se­kven­se­ne. Jeg synes det er et stør­re pro­blem, også for demo­krat­ei­et, at poli­ti­ker­ne sta­dig kom­mer med ved­tak som er  “poli­tisk for­plik­ten­de”, men ikke “retts­lig bin­den­de”.

Aksep­te­rer det poli­tis­ke fler­tal­let ikke resul­ta­tet av en “retts­lig­gjort” avgjø­rel­se kan loven end­res. Hvis det vir­ke­lig has­ter, da kan det gjø­res i løpet av et par uker. Det tar ikke sær­lig mye len­ger tid å ved­ta en lov(endring) enn det tar å tref­fe and­re poli­tis­ke ved­tak. Det kan rik­tig­nok bare gjø­res med virk­ning frem­over, men det bør ikke være et stort pro­blem. Men det er ikke like lett å løpe fra et lov­ved­tak som det er å løpe fra løf­ter og “poli­tisk bin­den­de” ved­tak.  Det­te kre­ver at poli­ti­ker­ne ser pro­ble­met i øyne­ne og har rygg­rad nok til å kon­fron­te­re det på ærlig vis. Da kan de ikke si og love en ting, og så løpe fra ansva­ret og kon­se­kven­se­ne når de mel­der seg. Men at poli­ti­ker­ne tvin­ges til å være ærli­ge i for­hold til hva de fak­tisk mener, til å være edrue­lig i for­hold til hva som fak­tisk kan gjen­nom­fø­res og til å aksep­te­re (og der­med også vur­de­re) kon­se­kven­se­ne av sine løf­ter og ved­tak, det kan da umu­lig være et demo­kra­tisk pro­blem? At poli­ti­ker­ne kan opp­le­ve det som ube­ha­ge­lig ikke å kun­ne løpe fra det de har ved­tatt kan man for­stå. Men demo­kra­ti­et er ikke til for å beskyt­te poli­ti­ker­ne.

Et mer grunn­leg­gen­de spørs­mål kan være i hvor stor grad man skal kun­ne bin­de frem­ti­den. Det er man­ge eksemp­ler på at poli­ti­ke­re i prak­sis har mis­likt Grunn­lo­ven når den­ne har stått som en skran­ke for å gjen­nom­føre det som et sty­rings­iv­rig fler­tall for tiden øns­ker. Der­som man har det nød­ven­di­ge fler­tall vil det være mulig å byg­ge ned ver­net av eien­doms­ret­ten og til­la­te mer omfat­ten­de inn­grep uten erstat­ning enn hva man i dag kan gjø­re etter Grl § 105, akku­rat som det er mulig å inn­skren­ke ytrings­fri­he­ten. Men det skal mer til enn et kna­pt stor­gings­fler­tall. Selv synes jeg det er bra at vi har vis­se grunn­leg­gen­de ret­tig­he­ter som skif­ten­de stor­tings­fler­tall ikke kan skal­te og val­te med som de vil.

Fred­rik Sejer­sted mener tyde­lig­vis at det til enhver tid sit­ten­de fler­tall ikke behø­ver å for­hol­de seg til sli­ke grunn­leg­gen­de prin­sip­per, når han i Dag­bla­det 3. juni 2009 skri­ver:

Så len­ge et folke­valgt fler­tall på Stor­tin­get er imot poli­tisk TV-rekla­me er det­te ikke bare legi­timt, men prin­si­pi­elt for­nuf­tig euro­pa­po­li­tikk.”

Man må skil­le mel­lom retts­lig­gjø­ring og over­na­sjo­na­li­tet. Nor­ge kan ikke bestem­me hvor­dan over­na­sjo­na­le reg­ler skal være og hvor­dan de prak­ti­se­res, like lite som en kom­mu­ne i Nor­ge kan fast­set­te lover og bestem­me hvor­dan de skal hånd­he­ves. Man har selv­føl­ge­lig en viss inn­fly­tel­se, med mind­re man vel­ger å stil­le seg uten­for beslut­nings­pro­ses­se­ne sam­ti­dig som man reelt er bun­det av beslut­nin­ge­ne, slik Nor­ge har valgt å gjø­re gjen­nom EØS-avta­len. Men det at man har valgt en til­knyt­ning som set­ter Nor­ge på side­lin­jen og såle­des har et stort demo­kra­tisk under­skudd, er resul­tat av en demo­kra­tisk pro­sess i Nor­ge. Hvis man synes det inter­na­sjo­na­le sam­ar­bei­det kos­ter mer enn det sma­ker, da kan Nor­ge vel­ge å tre ut.

Stor­tings­fler­tal­let kan bestem­me at men­neske­ret­tig­he­te­ne ikke skal gå foran norsk lov. Da vil­le for­bu­det mot poli­tisk TV-rekla­me retts­lig sett vært  mind­re pro­ble­ma­tisk, selv om Nor­ges inter­na­sjo­na­le omdøm­me nok vil­le bli svek­ket. Hvis Nor­ge stil­ler seg blant de land som avvi­ser avgjø­rel­ser fra EMD som “inn­blan­ding i ind­re anlig­gen­der”, da kan ikke nors­ke poli­ti­ke­re være like kjepp­høye når de kri­ti­se­rer men­neske­retts­brudd and­re ste­der. Poli­ti­ker­ne må vel­ge mel­lom å ta den poli­tis­ke belast­nin­gen med å gå ut av sys­te­met eller aksep­te­re å være bun­det av det. Det er det­te som er den vik­tigs­te poli­tis­ke kon­se­kven­sen av retts­lig­gjø­ring på et inter­na­sjo­nalt nivå, og jeg er ikke i stand til å se at det kan være et demo­kra­tisk pro­blem.

Hvis vi vil ha et for­plik­ten­de inter­na­sjo­nalt sam­ar­beid, da må vi aksep­te­re at det også for­plik­ter oss. At det er for­plik­ten­de viser seg først og fremst ved at vi må ret­te oss etter de ved­tak som tref­fes, også om vi selv er uenig i ved­ta­ket. Aksep­te­rer man EMD, da må vi også ret­te oss etter avgjø­rel­ser som går mot Nor­ge og går mot det som et poli­tisk fler­tall i Nor­ge måt­te øns­ke. Nor­ge kan bestem­me seg for at det­te vil vi ikke være med på, men da må man også ta den poli­tis­ke belast­nin­gen det vil være å gå ut. Fred­rik Sejer­sted liker åpen­bart ikke at også Nor­ge skal være bun­det av noe som ikke er Norsk, når han i tid­li­ge­re nevn­te artik­kel  i Dag­bla­det 3. juni 2009 skri­ver:

De nye retts­li­ge for­plik­tel­se­ne er inter­na­sjo­na­le, og de er uen­de­lig mye mer vidt­rek­ken­de og detal­jer­te enn de få ret­tig­he­te­ne vi har i den nors­ke Grunn­lo­ven. Vide­re er de i mot­set­ning til Grunn­lo­vens reg­ler nes­ten umu­li­ge å end­re. Og ende­lig tol­kes og for­val­tes de av juris­ter svært mye len­ger fra den nasjo­na­le vir­ke­lig­het enn våre egne høy­este­retts­dom­me­re.”

Det er nå en gang slik at man på inter­na­sjo­nalt nivå ikke all­tid skal leg­ge alt for stor vekt på den nasjo­na­le vir­ke­lig­het.  EMD har sagt at man på noen områ­der har en bety­de­lig nasjo­nal skjønns­mar­gin i for­hold til hva slags inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­het eller and­re ret­tig­he­ter, mens man på and­re områ­der har liten skjønns­mar­gin. De har sagt at det er liten skjønns­mar­gin når det gjel­der poli­tis­ke ytrin­ger, hvil­ket betyr at når det gjel­der hva som skal til­la­tes av inn­grep i akku­rat den type ytrin­ger har de nasjo­na­le poli­ti­ke­re ikke så mye de skul­le ha sagt. Man kan like det eller la det være, men det er ikke opp til den tapen­de part i en retts­sak å avgjø­re om man skal være bun­det av resul­ta­tet eller ikke. Vi har aksep­tert sys­te­met, og da må vi også aksep­te­re de kon­se­kven­ser vi ikke liker. If you can’t stand the heat, get out of the kitch­en.

Det er ikke vans­ke­lig å være enig når Fre­drk Sejer­sted skri­ver at man må “avkla­re hva de [inter­na­sjo­na­le for­plik­tel­se­ne] egent­lig går ut på og hvil­ket hand­lings­rom som (over­ras­ken­de ofte) fort­satt gjen­står for regje­ring og Stor­ting”. Men det er for­skjell på å avkla­re og å bort­for­kla­re. I det som var utgangs­punk­tet for debat­ten, Trond Gis­kes for­søk på vri seg unna dom­men om poli­tisk TV-rekla­me er det vans­ke­lig å kom­me for­bi at EMD klart har sagt at et reklame­for­bud som bare gjel­der ett medi­um ikke er til­strek­ke­lig begrun­net, at den klart avvi­ser Nor­ges påstand om at det ikke er til­strek­ke­li­ge alter­na­ti­ver til et gene­relt for­bud mot poli­tisk TV-rekla­me, og at de gir klar til­slut­ning til Høy­este­retts mindre­tall på de avgjø­ren­de punk­te­ne. Men Fre­de­rik Sejer­sted gir noe av for­kla­rin­gen selv, når han skri­ver:

Når tvis­ter opp­står mel­lom inter­na­sjo­nal rett og van­lig norsk rett og poli­tikk, er det dis­se juris­te­ne som har i opp­drag å for­sva­re det nasjo­na­le hand­lings­rom på veg­ne av regje­ring og Stor­ting. De står i fron­ten, og ser utvik­lin­gen. Selv har jeg tid­li­ge­re i syv år vært sta­tens advo­kat i EU/E­ØS-retts­sa­ker, og for­svart Stor­tin­gets lover …”

Han synes å ha pro­ble­mer med å kom­me ut av den­ne rol­len.

Opphavsrett og fossiler

Dino­saur­fors­ker Jørn Hurum vil ha “copy­right” på fos­si­let “Ida”.

– Da ten­ker jeg på det å ha ene­rett på å lage cap­ser, T‑skjorter og kose­dyr,” sier Hurum til Aften­pos­ten.

Jeg vil råde Jørn Hurum og  Natur­his­to­risk muse­um til å bru­ke sin tid og sine pen­ger til noe annet.

Man får opp­havs­rett til det man har skapt av kuns­te­ris­ke og lit­te­rære verk. Uan­sett hvor vak­ker Jørn Hurum måt­te mene at “Ida” er, så er det ikke et kunst­verk, like lite som and­re natur­fe­no­me­ner er kunst­verk. Og ver­ken Jørn Hurum eller Natur­his­to­risk muse­um har skapt fos­si­let “Ida”. At muse­et har brukt mye pen­ger på å kjø­pe fos­si­let og at Jørn Hurum og hans team har brukt mye tid på ana­ly­se, kon­ser­ve­ring (jeg er ikke sik­ker på hvem som har gjort den­ne job­ben) og beskri­vel­se, end­rer ikke noe på det­te.

” Se på Skrik og Mona Lisa. Det er ikke and­re enn Munch-muse­et og Louv­re som har ret­tig­he­ter til å tryk­ke post­kort og T‑skjorter med dis­se iko­ne­ne”, sier Hurum i føl­ge Aften­pos­ten. Her har han mis­for­stått.  For det førs­te er både “Mona Lisa” og “Skrik” kunst­verk som i utgangs­punk­tet er opp­havs­retts­lig ver­net. På Leo­nar­dos tid fan­tes det rik­tig­nok ikke noen opp­havs­rett, så det har ald­ri vært noen pro­blem­stil­ling for “Mona Lisa”. Men det lar vi lig­ge.

Edvard Munch døde i  1944. Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Edvard Muchs kunst er der­for fort­satt ver­net, og vil være ver­net fram til 1. janu­ar 2015. Fra den dagen kan hvem som helst lage pla­ka­ter, T‑skjoret, kaffe­krus, caps og hva de måt­te øns­ke med “Skrik” og and­re Munch-bil­der.  “Mona Lisa” er fri. Hvis jeg vil bruk det­te bil­det som illust­ra­sjon, tryk­ke post­kort med bil­de eller gjen­gi det på annen måte, da kan jeg fritt gjø­re det. Ingen har opp­havs­rett til bil­det og ingen kan nek­te meg å utnyt­te det.

Om jeg eller noen and­re skul­le øns­ke å lage caps, T‑skjorter og and­re Ida-sou­ve­ni­rer, da kan ver­ken Jørn Hurum eller and­re nek­te meg å gjø­re det.

Så len­ge man fysisk har kon­troll over objek­tet kan man i noen grad kon­trol­le­re utnyt­tel­sen. Nasjo­nal­gal­le­ri­et kan nek­te besø­ken­de å foto­gra­fe­re i gal­le­ri­et. Det­te kan de gjø­re for­di de kan set­te vil­kår for å slip­pe inn i muse­et. Men det­te har ikke noe med opp­havs­rett å gjø­re. Det sam­me kan  Natur­his­to­risk muse­um gjø­re.

Man har offent­lig­gjort en del bil­der. Dis­se bil­de­ne har foto­gra­fe­ne ret­tig­he­ter til. Hvis jeg skul­le øns­ke å bru­ke et av bil­de­ne må jeg ha sam­tyk­ke fra foto­gra­fen, men jeg tren­ger i utgangs­punk­tet ikke spør­re Jørn Hurum eller musé­et. Men foto­gra­fens ret­tig­he­ter er ikke til hin­der for at en desig­ner bru­ker det­te som utgangs­punkt for å teg­ne en “Ida” og bru­ke det­te på T‑skjorter, til å lage kose­dyr, osv.

Jeg tror Jørn Hurum over­dri­ver det­te en smu­le. “Ida” vil helt sik­ker trek­ke fle­re besø­ken­de til  Natur­his­to­risk muse­um , og flott er det. Jørn Hurum skal ha all ære av det han har fått til, også når det gjel­der å bru­ke media. Viten­ska­pen tren­ger fle­re for­mid­le­re som Jørn Hurum. “Ida” er selv­føl­ge­lig langt mer inter­es­sant enn at en fot­ball­spil­ler kas­tet opp to gan­ger under en fot­ball­kamp og annet tøv som medie­ne bru­ker spalte­plass og sende­tid på. “Ida” vil (sam­men med mons­te­røg­len fra Sval­bard?) utvil­somt trek­ke man­ge besø­ken­de til Tøy­en. Jørn Hurum har sik­ker fått en del gut­ter til å drøm­me om å bli fors­ke­re frem­for å bli fot­ball­spil­le­re, noe det er all mulig grunn til å være gla­de for. Men at det skal være et stort mar­ked for spin-off pro­duk­ter annet enn som sou­veir­pro­duk­ter for de som fak­tisk besø­ker muse­et, det tvi­ler jeg på. Det vil nep­pe være man­ge som sni­ker seg rundt i Tøy­en-områ­det for å sel­ge uof­fi­si­el­le Ida-sou­veni­ner, slik man ser når det er kon­sert på Val­le Hovin. Muse­et har selv kon­troll over hva slags sou­ve­ni­rer de vil sel­ge.

Kan en reproduksjon bli så dårlig at den er krenkende?

Eirik Newth har på sin blogg under over­skrif­ten Look what they’ve done to my book, ma, satt søke­ly­set på dår­lig bil­led­kva­li­tet i  Nasjo­nal­bi­blio­te­kets scan­ning av bøker som leg­ges ut på bokhylla.no. Han får for så vidt svar fra “ma” (Met­te Newth) i kom­men­ta­re­ne, og viser hvor­dan en av “mas” bøker har blitt enda dår­li­ge­re behand­let under over­skrif­ten bokhylla.no goes pink.

De eksemp­le­ne som Eirik Newth trek­ker fram viser at Nasjo­nal­bi­blio­te­ket ikke gjør en god jobb med scan­ne­ren. Jeg vet ikke hvor repre­sen­ta­ti­ve Eirik Newths eksemp­ler er. Men de vit­ner om at de som har ansva­ret for scan­nin­gen ikke tar bil­de­ne på alvor og ikke viser nød­ven­dig respekt for bil­de­ne.

Opp­havs­man­nen ide­el­le ret­tig­he­ter for­byr kren­ken­de gjen­gi­vel­se. I åvl § 3 annet ledd heter det:

Har en annen rett til å end­re et ånds­verk eller å gjø­re det til­gjen­ge­lig for almen­he­ten, må det­te ikke skje på en måte eller i en sam­men­heng som er kren­ken­de for opp­havs­man­nens lit­te­rære, viten­ska­pe­li­ge eller kunst­ne­ris­ke anse­el­se eller egen­art, eller for ver­kets anse­el­se eller egen­art.

Con­ti­nue read­ing Kan en repro­duk­sjon bli så dår­lig at den er kren­ken­de?

Jordbær og vin

brachettoVi går nå inn i jor­bær­se­son­gen. Selv om import gjør at vi nå kan få jord­bær året rundt, er det ikke noe som kan måle seg med de nors­ke jord­bæ­re­ne i seson­gen. Et kjø­lig kli­ma gir lang­som mod­ning. Når det kom­bi­ne­res med alt det lyset en nor­disk som­mer kan by på, da gir det en smak syd­li­ge import­bær og driv­hus­bær ikke kan matche.

Men om vi nå skul­le øns­ke å ser­ve­re en vin til dis­se bære­ne, hva skal vi da vel­ge? Champag­ne går til alt, også jord­bær. Det er vans­ke­lig å ten­ke seg en bed­re som­me­r­ape­ri­tif enn champag­ne og jord­bær. Champag­ne går selv­føl­ge­lig også til jord­bær om de spi­ses som des­sert, men da bør man gå for en halv­tørr eller enda søte­re vari­ant. Jord­bær med flø­te og/eller vanilje­is med en knas­tørr champag­ne, det går ikke så bra.

Noen insis­te­rer på at jord­bær blir bed­re av å mari­ne­res i rødvin, gjer­ne en Bor­deaux, og at man så drik­ker den sam­me vinen til. Etter at noen for­tal­te så entu­si­as­tisk om den­ne kom­bi­na­sjo­nen, måt­te jeg for­sø­ke.  Men jeg fore­trek­ker at jord­bær sma­ker jord­bær, ikke rødvin. Så det ble med det­te ene for­sø­ket.

Mos­cato d’as­ti er en jor­bær­klas­si­ker.  Men min jord­bær­vin den­ne som­mer­en vil være Bra­chet­to d’Acqui. Det er en søt, lett mus­se­ren­de rød vin. Den er laget på dru­en Bra­chet­to, og pro­du­se­res i Acqui – et områ­de syd i Pied­mon­te (Ita­lia).  Vinen er svakt mus­se­ren­de – det ita­lie­ner­ne kal­ler fizzan­te. Det er en vin som er søt og frisk, lett og ukom­pli­sert – akku­rat slik en god som­mer­dag skal være.

Det er en alko­hol­svak vin, gjer­ne rundt 6%. De som er ute etter mest mulig “bang for the bucks” bør sty­re unna den­ne. De vine­ne som Vin­mono­po­let liste­fø­rer (juni 2009) kos­ter rundt 145 kr pr flas­ke, så pri­sen pr ml alko­hol er gans­ke høy. Vi and­re kan set­te pris på at vinen kan nytes uten at det blir alt for mye som­mer­pro­mil­le.


Vis større kart

Tour de France i Languedoc-Roussillon 2009

Tour de Fran­ce plei­er all­tid å gå gjen­nom Lan­gue­doc-Rous­sil­lon. Van­lig­vis er det­te “hvi­le­etap­per” (alt er rela­tivt) mel­lom fjel­le­ne. Enten har man vært gjen­nom Alpe­ne og er på vei mot Pyre­ne­ene, eller omvendt. Rit­tet har satt seg. Noen har vist seg fram i fjel­le­ne, and­re er blitt hek­tet av. De som har ambi­sjo­ner i sam­men­dra­get lar and­re gjø­re job­ben, og noen som like­vel lig­ger håp­løst langt bak etter fjell­e­tap­pe­ne får lov til å vise seg fram.

I år er det ander­le­des.  Rit­tet star­ter med pro­log i Mona­co lør­dag 4. juli. Den førs­te ordent­li­ge etap­pen går fra Mona­co til Brig­no­les søn­dag 5. juli, og alle­re­de på rit­tets tred­je dag kom­mer man inn i Lan­gue­doc-Rous­sil­lon med etap­pen Mar­seil­le — La Gran­de Mot­te. (Jeg skal selv­føl­ge­lig stå i mål­om­rå­det når Tour de Fran­ce inn­tar La Gran­de Mot­te.)

Con­ti­nue read­ing Tour de Fran­ce i Lan­gue­doc-Rous­sil­lon 2009