Opera i Orange — “La Traviata”

Som­mer­ens kul­tu­rel­le høyde­punkt har utvil­somt vært gårs­da­gens fore­stil­ling med Ver­dis ope­ra “La Tra­via­ta” i det gam­le romers­ke tea­te­ret i Oran­ge. Fore­stil­lin­gen inn­går i fes­ti­va­len Choré­gies d’Orange.

Det er vans­ke­lig å ten­ke seg en bed­re set­ting: Et 2000 år gam­melt tea­ter, som er det best bevar­te romers­ke tea­te­ret i den vest­li­ge ver­den. Tea­te­ret lig­ger i et natur­lig amfi, med en bak­vegg på ca 100 x 37 m reflek­te­rer lyden inn i amfi­et. Akkus­tik­ken er utro­lig: På en uten­dørs are­na med plass til 9.000 per­soner kan man gjen­nom­føre en fore­stil­ling helt uten noen form for for­sterk­ning.  Og man hører godt. Det er bare ett ord som kan beskri­ve opp­le­vel­sen: Det­te var magisk!

Til alle dere som ald­ri har sett og hørt en ope­ra live: Dere vet ikke hva ope­ra kan være. Ope­ra live og ope­ra på CD, TV, film eller annet medi­um er to helt uli­ke opp­le­vel­ser.  I mot­set­ning til de fles­te musi­ka­ler og det mes­te av kon­ser­ter (i alle fall med sang­so­lis­ter) frem­fø­res ope­ra uten mik­ro­fo­ner og for­sterk­ning. Selv om man har det bes­te for­sterker­ut­sty­ret som kan kjø­pes for pen­ger gjør det noe med lyden som gjør at magi­en blir borte.

Det var en strå­len­de opp­set­ning. Det var nok ikke helt uten grunn at TV-kana­len France2 had­de valgt å over­fø­re fore­stil­lin­gen direk­te. Patrizia Cio­fi var en fan­tas­tisk Vio­let­ta. I et topp-ensem­ble var hun etter min mening den aller bes­te. Før fore­stil­lin­gen fikk vi en fly­er som for­tal­te at Vitt­orio Gri­go­lo, som sang rol­len som Alfre­do, had­de hals­pro­ble­mer og at de der­for ba om for­stå­el­se for at han ikke nåd­de helt opp til det nivå­et han van­lig­vis had­de. Men om det vi fikk høre var en let­te­re indis­po­nert Vitt­orio Gri­go­lo, da må det være en vir­ke­lig stor opp­le­vel­se å høre ham når han kan syn­ge av full hals. Hele ensem­be­let var av topp­klas­se, og det hele ble båret av Orchest­re Phil­ha­mo­ni­que de Radio Fran­ce under sik­ker ledel­se av til­d­li­ge­re sjefs­di­ri­gent ved Paris-Ope­ra­en, Myung-whun Chung.

Ut over tea­te­ret har ikke byen Oran­ge så mye å by på. De har en tri­umf­bue, som romer­ne reis­te etter å ha tatt ste­det på and­re for­søk. Ved førs­te for­søk mis­tet romer­ne 100.000 mann før de måt­te trek­ke seg til­ba­ke. Kan­skje var Aste­rix og Obe­lix på besøk i byen akku­rat da. Men tri­umf­buer er det man­ge av. Vei­en mel­lom sen­trum (med tea­te­ret) og  tri­umf­buen var ikke spe­si­elt hyg­ge­lig, og det ble ikke noe bed­re av man drev res­tau­re­rings­ar­bei­der slik at tri­umf­buen var pak­ket inn i plast og områ­det rundt avsper­ret da vi var der.

Men jeg kom­mer til­ba­ke til tea­te­ret, kan­skje alle­re­de nes­te som­mer (2010), da de set­ter opp Tos­ca (15. og 18. juli) med Cha­trhi­ne Nagle­stad som Tos­ca og Rober­to Alag­na som Mario Caca­ra­dos­si. Bil­lett­sal­get star­ter 19. okto­ber 2009. For den som måt­te øns­ke en intro­duk­sjon til Tos­ca anbe­fa­les An Intro­duc­tion to Tos­ca fra Naxos. Det er langt bed­re å høre en slik intro­duk­sjon med musikk­ek­semp­ler, enn å lese om ope­ra­en.

For de som måt­te plan­leg­ge å over­være en opera­fo­re­stil­ling eller kon­sert i Oran­ge: Vær ute i god tid. Ta med puter (det er stein­ben­ker). Man må ikke være redd for litt kropps­kon­takt med de som sit­ter ved siden av.

Print Friendly, PDF & Email