Sykkelveier: Oslo mangler vilje, ikke plass

Sykkel_Skippergata

Plan­leg­ge­re og byrå­det hev­der at man­gel på plass er en vik­tig grunn til at de ikke anleg­ges syk­kel­vei­er innen­for Ring 1. Syk­lis­te­ne får kla­re seg som best de kan mel­lom trik­ker, biler og fot­gjen­ge­re har vært gjen­nom­gangs­to­nen fra Oslos syk­kel­brems, tid­li­ge­re byråd Peter N. Myh­re. Det­te sa Peter N. Myh­re til Aften­pos­ten 29. sep­tem­ber 2004:

Vi sat­ser på blan­det tra­fikk, og mer­ker ikke opp for­di det er såpass lite plass. Man får bare fin­ne seg til ret­te som best man kan, sier Myh­re.”

Men hoved­pro­ble­met er mang­len­de vil­je, ikke mang­len­de plass. Så len­ge byrå­det åpen­bart mener at gate­par­ke­ring for biler er vik­ti­ge­re enn syk­kel­vei­er, da blir det lite plass igjen.

Con­ti­nue read­ing Syk­kel­vei­er: Oslo mang­ler vil­je, ikke plass

Kart over sykkelfeller i Oslo

Chris­ti­an Løve­rås har laget et Goog­le-kart med syk­kel­fel­ler i Oslo. Alle kan bidra, bare man har en Goog­le-kon­to, f.eks. Goog­le kalen­der eller G‑mail. (Goog­le-kalen­de­ren er en appli­ka­sjon jeg anbe­fa­ler!) Da er det bare å leg­ge inn sin egen mar­kør i kar­tet med til­hø­ren­de beskri­vel­se.

Pro­ble­met med et kart som det­te er at det i prak­sis bare blir aktu­elt å mar­ke­re ste­der hvor man fak­tisk har gjort et for­søk på å til­rette­leg­ge for syk­lis­ter, men på en eller annen måte har mis­lyk­kes — f.eks. for­di syk­kel­sti­en uten var­sel bare blir borte, at det er satt opp hind­rin­ger som skal hind­re biler uten at man har tenkt på at syk­lis­ter fort­satt skal kun­ne pas­se­re, osv.

Con­ti­nue read­ing Kart over syk­kel­fel­ler i Oslo

Sykkelproblem: Feilparkerte biler

sykkelvei_feilparkeringBilis­ter har en lei tendens til å tro at det “ikke er så far­lig” om man “bare” sten­ger syk­kel­vei og/eller for­tau når de tar seg til ret­te på offent­lig grunn, og alle “skal bare …” , og man­ge kan åpen­bart ikke tra­fikk­reg­le­ne, kan vi lese i Rome­ri­kets blad 4. juni 2009:

– Det er tyde­lig­vis man­ge som ikke vet det. Men det er all stans for­budt i syk­kel­fel­tet. Det blir hånd­he­vet av både Skeds­mo Par­ke­ring og poli­ti­et, for­tel­ler politi­over­be­tjen­ten [Stein Bry­nild­sen]. ”

Og han fort­set­ter:

Bry­nild­sen mener feil­par­ke­rin­ge­ne ska­per far­li­ge situa­sjo­ner i tra­fik­ken, spe­si­elt for syk­lis­te­ne som må ut i vei­ba­nen for å kjø­re rundt bile­ne som står par­kert.”

Con­ti­nue read­ing Syk­kel­pro­blem: Feil­par­ker­te biler

Frokostrundstykker

SIMG_1819

Jeg hus­ker ikke helt hvor­dan det star­tet. Men hjem­bak­te rund­styk­ker (eller “kuler” som de heter i fami­lie­jar­gong) har stått på vårt fro­kost­bord i snart 30 år. De har nok utvik­let seg gjen­nom dis­se åre­ne, og dagens rund­styk­ker er nep­pe slik de førs­te var.

Min opp­skrift er omtrent slik:

750 g havre­mel
750 gr grov sam­malt hve­te
500 gr fin sam­malt rug
1 kg hvete­mel
2 l væs­ke (jeg bru­ker 1l melk og 1l vann)
4 egg
8 ss oli­ven­olje
3 ts salt
2 pk gjær.

Det­te gir 60–65 rund­styk­ker.

Det er glu­ten som gir mel dets bake­egen­ska­per, og det fin­nes først og fremst (bare?) i hvete­mel. Bak­verk uten hvete­mel, i alle fall gjær­bakst, blir ikke bra. Det er også der­for glu­ten­fritt brød all­tid plei­er å være gans­ke så kje­de­lig.

Gjær­bakst, i alle fall med grovt mel, blir best om man lar melet stå i bløt en del timer. Så hvis jeg skal bake om mor­ge­nen set­ter jeg mel i bløt kvel­den før, even­tu­elt om mor­ge­nen der­som jeg skal bake om etter­mid­da­gen / kvel­den. Jeg blan­der inn nes­ten all væs­ken (jeg spa­rer de sis­te 2 dl til jeg skal bake).

Gjær­bakst blir best om den får heve seg gans­ke lang­somt. Der­for har jeg grad­vis redu­sert meng­den gjær. I begyn­nel­sen bru­ke jeg fire pak­ker til en deig som det­te, nå bru­ker jeg to. Man kan evt blan­de inn en ss suk­ker for hver pak­ke gjær, som en slags start­hjelp. Det suk­ke­ret spi­ser gjæ­ren, så rund­styk­ke­ne blir ikke søte.

Dei­gen må eltes/knas til en er seig. Det er eltin­gen som bear­bei­der glu­ten slik at dei­gen blir seig og kan heve seg. Stort sett kan man elte til dei­gen slip­per bol­len og ikke len­ger kjen­nes klis­se­te på over­fla­ten (når den har fått hvi­le litt). Men uli­ke mel­ty­per kan gi litt uli­ke resul­ta­ter, så det er ikke helt til å sto­le på.

Jeg kjø­rer dei­gen i en kjøk­ken­ma­skin i 10–15 minut­ter. Vi har en Bosch kjøk­ken­ma­skin. Grun­nen til at vi har valgt Bosch beg­ge gan­ger vi har kjøpt kjøk­ken­ma­skin, er at det­te er (eller i alle fall var da vi kjøp­te dis­se) de enes­te som kan kla­re å hånd­te­re en så stor deig.

Dei­gen må så få heve seg. Tom­mel­fin­ger­re­ge­len er at den skal heve seg til den er dob­belt så stor. Ide­elt bør det være ca 25 gra­der når den hever seg. Dei­gen skal så knas en gang til før man tril­ler rund­styk­ke­ne, og dis­se må heve seg før de set­te i ovnen.

Rund­styk­ke­ne smø­res med egg å drys­ses med val­mue­frø rett før de set­te i ovnen. Bland litt salt i egget. Da bry­ter man på en eller annen måte opp egget slik at det blir let­te­re å pens­le.

Jeg ste­ker rund­styk­ke­ne ca 20 minut­ter på ca 200 gra­der på over/undervarme. Man må bli kjent med stekov­nen for å fin­ne rett tem­pe­ra­tur. Vi har to stekov­ner, og jeg set­ter den ene på 200, den and­re på 205 eller 210 gra­der. Da blir resul­ta­tet omtrent likt. (Den mins­te ovenen set­te på lave­re tem­pe­ra­tur, jeg antar at ste­kin­gen blir anner­le­des for­di steke­bret­te­ne her har kor­te­re avstand til varme­ele­men­te­ne oppe og nede).

Vi har en ovn som er kom­bi­nert stekovn og mikro­bølge­ovn (Sie­mens, for den som måt­te være inter­es­sert). Den er idé­ell til fros­ne varer. Da kan svak mikro­bøl­ge kom­bi­nert med ste­king gi utmer­ket resul­tat i løpet av gans­ke kort tid. Vi kan der­for tine/ferdigsteke rund­styk­ke­ne i løpet av et par minut­ter før de skal spi­ses. For tining i van­lig stekovn bør rund­styk­ke­ne ste­ke noe kor­te­re tid — ca 15 minut­ter.

SIMG_1817

Telefaks, en søppelkasse

Jeg har fort­satt en tele­faks hjem­me. Det vil si, jeg har en kom­bi­nert farge­la­ser-scan­ner-tele­faks.

En gang i tiden var tele­faks prak­tisk om skul­le sen­de noe raskt, og sær­lig hvis man vil­le sen­de en “ori­gi­nal”. Av en eller annen ufor­ståe­lig grunn had­de folk til­lit til at det som var fak­set med under­skrift var nes­ten like godt som et under­skre­vet brev. (Men med litt “cut and pas­te” er det nok ikke sær­lig vans­ke­lig å lage for­falsk­nin­ger som ikke lett lar seg avslø­re på en faks­kopi.)

Tele­faks er på man­ge måter et kom­mu­ni­ka­sjons­mes­sig side­spor, og egent­lig et blind­spor.  Det er sær­de­les ura­sjo­nelt at man skal scan­ne et doku­ment og sen­de en bit­map hvis poen­get er å sen­de tre lin­jer med tekst. Da er e‑post og SMS mye bed­re, og i “gam­le dager” var teleks også et alter­na­tiv.

Tele­faks ble først popu­lært i Japan. Teleks var lite egnet for japans­ke skrift­tegn. Fax var bed­re. Dess­uten har japa­ne­re all­tid vært begeist­ret for elekt­ro­nis­ke dings­er.

Kom­mu­ni­ka­sjons­tek­no­lo­gi er bare nyt­tig hvis man­ge and­re også har det. Det hjel­per lite å ver­dens mest avan­ser­te kom­mu­ni­ka­sjons­dings hvis ingen and­re kan ta i mot det man sen­der (og ingen kan sen­de til dings­en). Det er sann­syn­lig­vis hoved­grun­nen til at “Tele­text”, en slags superte­leks som ble lan­sert omtrent sam­ti­dig med tele­faks, ald­ri slo an. Den nåd­de ikke kri­tisk mas­se.

Tele­faks fikk visst­nok sitt gjen­nom­brudd uten­for Japan under en lang­va­rig post­streik i Eng­land. Bedrif­ter så seg om etter alter­na­ti­ve leve­rings­må­ter, og opp­da­get tele­fak­sen. Innen post­strei­ken var slutt had­de man i Eng­land opp­nådd kri­tisk mas­se av tele­faks­bru­ke­re. Og der­med var det gjort.

I dag er tele­fak­sen et min­ne om ikke alt for fjer­ne “gam­le dager”, og om at enkel­te tvi­hol­der på en gam­mel tek­no­lo­gi og tror den er sik­re­re enn det nye (noe den ikke er). Skal man sen­de en kopi av et doku­ment vil man i dag scan­ne doku­men­tet til pdf-for­mat og sen­de det som et ved­legg til en e‑post. Det er langt bed­re enn faks.

Basert på hva jeg selv mot­tar som tele­faks har fak­sen nå blitt helt over­tatt av de som sen­der søp­pel­post. Det enes­te jeg mot­tar, unn­tatt de svært få gan­ge­ne jeg har avtalt med noen som ikke kan bed­re at de skal sen­de noe pr faks, er rekla­me. Jeg hater junk­faks enda ster­ke­re enn jeg hater junk­mail. Fak­sen har ikke noe spam­fil­ter, og frek­ka­se­ne som sen­der rekla­me på den­ne måten lar meg beta­le for utskrift av deres rekla­me. (Der­for for­sø­ker jeg som best jeg kan å ikke kjø­pe noe fra fir­ma­er som rekla­me­rer på den måten. Det er ikke vans­ke­lig, for de rekla­me­rer stort sett for pro­duk­ter jeg ikke er inter­es­sert i.)

Den prak­tis­ke løs­nin­gen er å kob­le fra fak­sen ved å ta ut tele­fon­led­nin­gen. Men en og annen gang vil noen ha noe sendt pr faks, og jeg hus­ker ikke all­tid å ta ut igjen led­nin­gen etter­på. Det tar som regel ikke så lang tid før jeg blir min­net om at jeg glem­te det: Det duk­ker gans­ke raskt opp en reklame­faks, slik det gjor­de i dag. Men nå er fak­sen igjen fra­kob­let.

Tele­faks hører i dag hjem­me på muse­um. Nes­te gang jeg skal kjø­pe prin­ter m.m. blir det uten tele­faks­op­sjon.

Politiske drittpakker

Et av argu­men­te­ne mot poli­tisk rekla­me er at man ikke øns­ker “ame­ri­kans­ke til­stan­der”, som i prak­sis betyr at man ikke øns­ker rekla­me som pri­mært har til hen­sikt å rak­ke ned på mot­stan­der­ne. Det er ikke vans­ke­lig å være enig i at det­te er en form for poli­tisk valg­kamp som vi ikke øns­ker.

I dag, 6. august 2009, kun­ne vi i “Kul­tur­nytt” høre fag­folk og poli­tis­ke kom­men­ta­to­rer vur­de­re par­ti­enes reklame­fil­mer, og dritt­pak­ker ble selv­føl­ge­lig nevnt. Men omtrent sam­ti­dig, i “Poli­tisk kvar­ter” fikk gene­ra­len i kam­pen mot poli­tisk rekla­me, kul­tur­mi­nis­ter Trond Gis­ke, ser­ve­re en solid dritt­pak­ke. Hans “bud­skap” var at Venst­res nei til en FrP-regje­ring ikke er tro­ver­dig. Noen av oss har hel­ler ikke glemt at Arbei­der­par­ti­et for inn­til ikke så len­ge siden had­de en parti­sek­re­tær som vir­ket langt mer opp­tatt av å snak­ke om FrP enn om AP (og som på den måten gans­ke sik­kert har bidratt til FrPs oppls­ut­ning).

Jeg vil ikke her dis­ku­te­re om Venst­res nei til en FrP-regje­ring er tro­ver­dig eller ikke. Men Trond Gis­ke viser med all mulig tyde­lig­het at poli­ti­ker­ne ikke tren­ger TV-rekla­me for å for­søp­le den poli­tis­ke debat­ten med sine dritt­pak­ker. Poli­ti­ker­ne, i alle fall poli­ti­ke­re fra sto­re par­ti­er, får mer enn nok av gra­tis sende­tid til å spre sin møkk.

Jeg øns­ker ikke en søp­le­te poli­tisk debatt, og øns­ker ikke en poli­tisk rekla­me som kan bidra ytter­li­ge­re til det­te. Men søp­pe­let er der uav­hen­gig av medi­er, og poli­tis­ke reklame­fil­mer vises i de fles­te and­re medi­er enn TV (kino, inter­nett, osv). Der­for er det vans­ke­lig å for­sva­re et for­bud som skal skjer­me et så for­søp­let medi­um som kom­mer­si­elt TV er, mot poli­tisk søp­pel som fly­ter alle and­re ste­der. Den enes­te kana­len hvor det­te ikke fly­ter er “Fri­ka­na­len”, som skul­le være alter­na­ti­vet til poli­tisk rekla­me. Ingen poli­tis­ke par­ti­er har fun­net det bry­et verdt å sat­se på en kanal som ingen ser på.

Men kan­skje traff en i dagens radiode­batt, Eli­sa­beth Hart­mann fra “Sis­te Skrik” om jeg hus­ker rett, spi­ke­ren på hodet da hun sa omtrent det­te: “Når vi ser de reklame­fil­me­ne som de poli­tis­ke par­ti­ene har laget skal vi være gla­de for at vi slip­per å se dem på TV”.