Kristin Clemet om åpenhet om skattelister og annet

Jeg setter pris på Kristin Clemet. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis er enig med henne. Men  jeg setter liker politikere (og ekspolitikere) som tenker selv, som har meninger og som ikke pakker dem inn i taktikeri og politisk korrekthet. Francis Bacon sa en gang at “sannheten kommer lettere fram gjennom feil enn gjennom forvirring”. Kanskje kan det skrives om til at innsikt oppnås lettere gjennom klar uenighet enn gjennom politisk tåkeprat. Kristin Clemet er ingen politisk tåkefyrste.

sin blogg kommenterer hun offentliggjøring av skattelistene under overskriften “Dagbladet og skattelistene”, og peker på en slående parallell og dobbelmoral som jeg ikke har tenkt på: Offentliggjøring av enkeltskolers resultater ved nasjonale prøver.  Her skriver hun bl.a:

“Intet kunne forbause mindre enn at Aasheim og Simonsen mener det de mener. Det jeg er mer forbauset over, er mangelen på prinsipper. Jeg har nemlig ikke sett noen journalister i Dagbladet (og knapt nok noen journalister overhodet) som skriver like høystemt om behovet for åpenhet om skolen. Snarere tvert om: Marie Simonsen er blant dem som aktivt har uttalt, i likhet med SV, at hun syns det er betenkelig å offentliggjøre skolenes faglige resultater.

Men hva er den prinsipielle forskjellen mellom åpenhet om skatten og om skolen? Er skatten vi betaler viktigere enn kvaliteten på skolen?

Selvsagt kan det ikke argumenteres prinsipielt for at det bør være åpenhet om skatten og ikke om skolen. Derimot kan det kanskje argumenteres for det motsatte: Skattelistene inneholder nemlig (ofte feilaktige) opplysninger om individer, mens skolelistene bare inneholder opplysninger om skoler – som nettopp ikke kan henføres til bestemte individer.”

Continue reading Kristin Clemet om åpenhet om skattelister og annet

Gi instituttene tilbake til fagene!

[Dette er skrevet for noen år siden, men har druknet på et ikke-oppdatert nettsted. Jeg har hentet den fram igjen for å kunne vise til den i en diskusjon om universitetsorganiserin.]

Noe av det mest deprimerende i alle omorganiseringer som vi har blitt utsatt for i de senere årene, er at byråkratene har stjålet instituttene. En gang i tiden var et institutt et fagmiljø. Det behøvde ikke være stort. Men et godt institutt hadde en forskningskultur og en profil. Ingen tenkte på styring, ledelse og organisasjonsstrukturer.

Jeg har selv hatt og har enn så lenge gleden av å være knyttet til et lite institutt med en klar og høy profil innenfor sitt forskningsfelt. Særlig for unge og uetablerte forskere kan slikt være gull verdt. I mine første møter med et internasjonalt fagmiljø var det selvfølgelig ingen som visste noe om hvem jeg var. Men de visste veldig godt hva instituttet sto for, og tilknytning til dette instituttet var en inngangsbillett til “det gode selskap”. De store instituttene vi nå lager vil aldri kunne få en tilsvarende klar profil, og det gir neppe den samme effekten om man er tilknyttet en forskergruppe for et eller annet innenfor en avdeling av et institutt.

Jeg er heller ikke overbevist om at store enheter er nødvendig for å bedre kvaliteten. Jeg synes der er verdt å lytte til Toppforskningsprogrammets leder, professor Rolf Seljelid, når han sier følgende i et intervju med informasjonsbladet til Senter for grunnforskning, nr. 2 for 2002:

“- Da jeg reiste rundt til nobelprisvinnere og andre internasjonale toppforskere for å diskutere hvordan eliteforskning skal organiseres, var alle sammen enige på ett punkt. Alt virkelig nytt innen grunnforskning kommer fra små miljøer.”

Continue reading Gi instituttene tilbake til fagene!

Den årlige personvernkrenkelsen

I natt ble ligningstallene lagt ut slik at folk kan henges ut med høy inntekt, lav inntekt, høy skatt, lav skatt, osv. Noen skal henges ut for “grådighet” mens en del barn skal mobbes fordi foreldrene har lav inntekt.

Da Kristin Halvorsen overtok som finansminister i 2005 var rask med å løpe “Se og Hør” og de tabloide grafsernes ærend ved å reversere den moderate innstramming som hennes forgjenger hadde gjort. Det gjenstår å se om hennes etterfølger, Sigbjørn Johnsen, er like begeistret for grafsing i folks private forhold.

Continue reading Den årlige personvernkrenkelsen

Olympisk rekord i galskap og grådighet?

Fotografen Richard Giles la 12. august dette bildet av Beijing Olympics Water Cube sammen med en del andre bilder, ut på Flickr under en Creative Common BY-NC lisens. Det er et flott bilde.

6. oktober sender Den internasjonale olympiske komité, IOC, et brev til Richard Giles, hvor det bl.a. står følgende:

“The International Olympic Commitee (IOC) has recently became aware  that you are currently licensing pictures from the 2008 Beijing games on your flickr account at the following address http://www.flickr.com/photos/richardgiles/sets/72157606780890410/

As you know, when entering any Olympic venue, you are subject to the terms and conditions on the back of entry tickets, under which images of the Game taken by you may not be used for any purpose other then private, which does not include licensing of the pictures to third parties.

In addition, please be advised that the Olympic identifications, such as the Olympic rings, the emblems and the mascots of the Olympic games, the word “Olympic” and images of the Olympic Games belong to the IOC and cannot be used without its prior written consent.”

Man er forberedt på det verste fra en organisasjon som IOC. Men dette overgår likevel mine villeste fantasier i så måte.

Tar vi utgangspunkt i norsk rett har selvfølgelig ikke IOC rettigher til bilder tatt under OL. Åvl § 24 sier klart at byggverk fritt kan avbildes, og det gjelder selvfølgelig også olympiske byggverk. At noen vilkår trykket bak på en billett skal innbære at man har frasagt seg fundamentale rettigheter og innskrenket sin ytringsfrihet er nærmest utenkelig.

Det er selvfølgelig også slik at jeg og alle andre kan skrive om OL, IOC, osv, uten å spørre IOC om lov til dette, akkurat som jeg kan skrive om Coca Cola og IBM.

Saken kan være et interessant eksempel på hvor komplisert dette kan bli når det hele løftes opp på et internasjonalt nivå. OL fant sted i Beijing. Richard Giles er fra Australia og har kanskje kjøpt sine billetter der. IOC holder til i Sveits.  Og Flickr er en USA-basert tjeneste som er tilgjengelig over hele verden. Hvilket lands rett man skal ta utgangspunkt i om man seriøst skal vurdere IOCs krav.

I alle fall har IOC gitt oss som underviser innenfor noen av de berørte områdene et eksempel på hvor vanvittige krav noen kan få seg tli å fremsette. Jeg tar sjansen på å utrope dette til olympisk rekord i galskap og grådighet, i alle fall om vi holder oss innenfor grenen immaterialrett.

Bør NRK kunne lansere NRK-journalisters bøker?

I dag, 6. oktober 2009, fikk NRK-journalist Christian Borch rikelig tid i Dagsnytt 18 til å presentere sin nye bok. For et par uker siden fikk NRK-journalist Laila Lanes sendetid til å snakke om sin bok om hennes og hennes Alzheimer-rammende mann, tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsens møte med helsevesenet. Dette gjentar seg hele tiden. Når bøkene kommer blir NRK et gratulasjonsbyrå for ansattes bøker. Det verste eksempelet er antagelig den omtalen Jon Almås fikk om sin vaskebok for et par år siden. Jeg tror ikke NRK hadde gitt noe sendetid til en slik bok hvis den var skrevet av noen utenfor NRK.

Bør NRK kunne presentere og dermed reklamere for ansattes bøker på denne måten? Jeg mener at svaret må være et klart nei, selv om det må være rom for unntak i særlige tilfelle.

Andre medier må gjerne dyrke NRK-kjendiser som kjendiser, herunder omtale deres bøker. Men NRK bør ha klare linjer her.

For virkelig å stille sin egen rolleblanding i relieff var et annet tema i den samme Dagsnytt-18 sendingen en kritikk mot påstått rolleblanding i TV2s “Senkveld”.