Kristin Clemet om åpenhet om skattelister og annet

Jeg set­ter pris på Kris­tin Cle­met. Det betyr ikke at jeg nød­ven­dig­vis er enig med hen­ne. Men  jeg set­ter liker poli­ti­ke­re (og eks­po­li­ti­ke­re) som ten­ker selv, som har menin­ger og som ikke pak­ker dem inn i tak­ti­ke­ri og poli­tisk kor­rekt­het. Fran­cis Bacon sa en gang at “sann­he­ten kom­mer let­te­re fram gjen­nom feil enn gjen­nom for­vir­ring”. Kan­skje kan det skri­ves om til at inn­sikt opp­nås let­te­re gjen­nom klar uenig­het enn gjen­nom poli­tisk tåke­prat. Kris­tin Cle­met er ingen poli­tisk tåke­fyrs­te.

sin blogg kom­men­te­rer hun offent­lig­gjø­ring av skatte­lis­te­ne under over­skrif­ten “Dag­bla­det og skatte­lis­te­ne”, og peker på en slå­en­de paral­lell og dob­bel­mo­ral som jeg ikke har tenkt på: Offent­lig­gjø­ring av enkelt­sko­lers resul­ta­ter ved nasjo­na­le prø­ver.  Her skri­ver hun bl.a:

Intet kun­ne for­bau­se mind­re enn at Aas­heim og Simon­sen mener det de mener. Det jeg er mer for­bau­set over, er man­ge­len på prin­sip­per. Jeg har nem­lig ikke sett noen jour­na­lis­ter i Dag­bla­det (og kna­pt nok noen jour­na­lis­ter over­ho­det) som skri­ver like høy­stemt om beho­vet for åpen­het om sko­len. Sna­re­re tvert om: Marie Simon­sen er blant dem som aktivt har uttalt, i lik­het med SV, at hun syns det er beten­ke­lig å offent­lig­gjø­re sko­le­nes fag­li­ge resul­ta­ter.

Men hva er den prin­si­pi­el­le for­skjel­len mel­lom åpen­het om skat­ten og om sko­len? Er skat­ten vi beta­ler vik­ti­ge­re enn kva­li­te­ten på sko­len?

Selv­sagt kan det ikke argu­men­te­res prin­si­pi­elt for at det bør være åpen­het om skat­ten og ikke om sko­len. Der­imot kan det kan­skje argu­men­te­res for det mot­sat­te: Skatte­lis­te­ne inne­hol­der nem­lig (ofte feil­ak­ti­ge) opp­lys­nin­ger om indi­vi­der, mens skole­lis­te­ne bare inne­hol­der opp­lys­nin­ger om sko­ler — som nett­opp ikke kan hen­fø­res til bestem­te indi­vi­der.”

Con­ti­nue read­ing Kris­tin Cle­met om åpen­het om skatte­lis­ter og annet

Gi instituttene tilbake til fagene!

[Det­te er skre­vet for noen år siden, men har druk­net på et ikke-opp­da­tert nett­sted. Jeg har hen­tet den fram igjen for å kun­ne vise til den i en dis­ku­sjon om uni­ver­si­tets­or­ga­ni­se­rin.]

Noe av det mest depri­me­ren­de i alle omor­ga­ni­se­rin­ger som vi har blitt utsatt for i de sene­re åre­ne, er at byrå­kra­te­ne har stjå­let insti­tut­te­ne. En gang i tiden var et insti­tutt et fag­mil­jø. Det behøv­de ikke være stort. Men et godt insti­tutt had­de en forsk­nings­kul­tur og en pro­fil. Ingen tenk­te på sty­ring, ledel­se og orga­ni­sa­sjons­struk­tu­rer.

Jeg har selv hatt og har enn så len­ge gle­den av å være knyt­tet til et lite insti­tutt med en klar og høy pro­fil innen­for sitt forsk­nings­felt. Sær­lig for unge og uetab­ler­te fors­ke­re kan slikt være gull verdt. I mine førs­te møter med et inter­na­sjo­nalt fag­mil­jø var det selv­føl­ge­lig ingen som viss­te noe om hvem jeg var. Men de viss­te vel­dig godt hva insti­tut­tet sto for, og til­knyt­ning til det­te insti­tut­tet var en inn­gangs­bil­lett til “det gode sel­skap”. De sto­re insti­tut­te­ne vi nå lager vil ald­ri kun­ne få en til­sva­ren­de klar pro­fil, og det gir nep­pe den sam­me effek­ten om man er til­knyt­tet en fors­ker­grup­pe for et eller annet innen­for en avde­ling av et insti­tutt.

Jeg er hel­ler ikke over­be­vist om at sto­re enhe­ter er nød­ven­dig for å bed­re kva­li­te­ten. Jeg synes der er verdt å lyt­te til Topp­forsk­nings­pro­gram­mets leder, pro­fes­sor Rolf Selje­lid, når han sier føl­gen­de i et inter­vju med infor­ma­sjons­bla­det til Sen­ter for grunn­forsk­ning, nr. 2 for 2002:

- Da jeg reis­te rundt til nobel­pris­vin­ne­re og and­re inter­na­sjo­na­le topp­fors­ke­re for å dis­ku­te­re hvor­dan elite­forsk­ning skal orga­ni­se­res, var alle sam­men eni­ge på ett punkt. Alt vir­ke­lig nytt innen grunn­forsk­ning kom­mer fra små mil­jø­er.”

Con­ti­nue read­ing Gi insti­tut­te­ne til­ba­ke til fage­ne!

Den årlige personvernkrenkelsen

I natt ble lig­nings­tal­le­ne lagt ut slik at folk kan hen­ges ut med høy inn­tekt, lav inn­tekt, høy skatt, lav skatt, osv. Noen skal hen­ges ut for “grå­dig­het” mens en del barn skal mob­bes for­di for­eld­re­ne har lav inn­tekt.

Da Kris­tin Hal­vor­sen over­tok som finans­mi­nis­ter i 2005 var rask med å løpe “Se og Hør” og de tab­lo­i­de graf­ser­nes ærend ved å rever­se­re den mode­ra­te inn­stram­ming som hen­nes for­gjen­ger had­de gjort. Det gjen­står å se om hen­nes etter­føl­ger, Sig­bjørn John­sen, er like begeist­ret for graf­sing i folks pri­va­te for­hold.

Con­ti­nue read­ing Den årli­ge per­son­vern­kren­kel­sen

Olympisk rekord i galskap og grådighet?

Foto­gra­fen Richard Giles la 12. august det­te bil­det av Bei­jing Olym­pics Water Cube sam­men med en del and­re bil­der, ut på Flickr under en Crea­ti­ve Com­mon BY-NC lisens. Det er et flott bil­de.

6. okto­ber sen­der Den inter­na­sjo­na­le olym­pis­ke komi­té, IOC, et brev til Richard Giles, hvor det bl.a. står føl­gen­de:

The Inter­na­tio­nal Olym­pic Com­mi­tee (IOC) has recent­ly beca­me awa­re  that you are cur­rent­ly licen­sing pic­tu­res from the 2008 Bei­jing games on your flickr account at the following address http://www.flickr.com/photos/richardgiles/sets/72157606780890410/

As you know, when ente­ring any Olym­pic venue, you are sub­ject to the terms and con­ditions on the back of entry tick­ets, under which ima­ges of the Game taken by you may not be used for any pur­pose other then pri­va­te, which does not inclu­de licen­sing of the pic­tu­res to third par­ties.

In addition, please be advised that the Olym­pic iden­ti­fi­ca­tions, such as the Olym­pic rings, the emblems and the mascots of the Olym­pic games, the word “Olym­pic” and ima­ges of the Olym­pic Games belong to the IOC and can­not be used wit­hout its prior writ­ten con­sent.”

Man er for­be­redt på det ver­ste fra en orga­ni­sa­sjon som IOC. Men det­te over­går like­vel mine vil­les­te fan­ta­si­er i så måte.

Tar vi utgangs­punkt i norsk rett har selv­føl­ge­lig ikke IOC ret­tig­her til bil­der tatt under OL. Åvl § 24 sier klart at bygg­verk fritt kan avbil­des, og det gjel­der selv­føl­ge­lig også olym­pis­ke bygg­verk. At noen vil­kår tryk­ket bak på en bil­lett skal inn­bære at man har fra­sagt seg fun­da­men­ta­le ret­tig­he­ter og inn­skren­ket sin ytrings­fri­het er nær­mest uten­ke­lig.

Det er selv­føl­ge­lig også slik at jeg og alle and­re kan skri­ve om OL, IOC, osv, uten å spør­re IOC om lov til det­te, akku­rat som jeg kan skri­ve om Coca Cola og IBM.

Saken kan være et inter­es­sant eksem­pel på hvor kom­pli­sert det­te kan bli når det hele løf­tes opp på et inter­na­sjo­nalt nivå. OL fant sted i Bei­jing. Richard Giles er fra Aust­ra­lia og har kan­skje kjøpt sine bil­let­ter der. IOC hol­der til i Sveits.  Og Flickr er en USA-basert tje­nes­te som er til­gjen­ge­lig over hele ver­den. Hvil­ket lands rett man skal ta utgangs­punkt i om man seriøst skal vur­de­re IOCs krav.

I alle fall har IOC gitt oss som under­vi­ser innen­for noen av de berør­te områ­de­ne et eksem­pel på hvor van­vit­ti­ge krav noen kan få seg tli å frem­set­te. Jeg tar sjan­sen på å utro­pe det­te til olym­pisk rekord i gal­skap og grå­dig­het, i alle fall om vi hol­der oss innen­for gre­nen imma­te­rial­rett.

Bør NRK kunne lansere NRK-journalisters bøker?

I dag, 6. okto­ber 2009, fikk NRK-jour­na­list Chris­ti­an Borch rike­lig tid i Dags­nytt 18 til å pre­sen­te­re sin nye bok. For et par uker siden fikk NRK-jour­na­list Lai­la Lanes sende­tid til å snak­ke om sin bok om hen­nes og hen­nes Alz­hei­mer-ram­men­de mann, tid­li­ge­re fiskeri­mi­nis­ter Jan Hen­ry T. Olsens møte med helse­ve­se­net. Det­te gjen­tar seg hele tiden. Når bøke­ne kom­mer blir NRK et gra­tu­la­sjons­byrå for ansat­tes bøker. Det ver­ste eksem­pe­let er anta­ge­lig den omta­len Jon Alm­ås fikk om sin vaske­bok for et par år siden. Jeg tror ikke NRK had­de gitt noe sende­tid til en slik bok hvis den var skre­vet av noen uten­for NRK.

Bør NRK kun­ne pre­sen­te­re og der­med rekla­me­re for ansat­tes bøker på den­ne måten? Jeg mener at sva­ret må være et klart nei, selv om det må være rom for unn­tak i sær­li­ge til­fel­le.

And­re medi­er må gjer­ne dyr­ke NRK-kjen­di­s­er som kjen­di­s­er, her­under omta­le deres bøker. Men NRK bør ha kla­re lin­jer her.

For vir­ke­lig å stil­le sin egen rolle­blan­ding i reli­eff var et annet tema i den sam­me Dags­nytt-18 sen­din­gen en kri­tikk mot påstått rolle­blan­ding i TV2s “Sen­kveld”.