Kristin Clemet om åpenhet om skattelister og annet

Jeg set­ter pris på Kris­tin Cle­met. Det betyr ikke at jeg nød­ven­dig­vis er enig med hen­ne. Men  jeg set­ter liker poli­ti­ke­re (og eks­po­li­ti­ke­re) som ten­ker selv, som har menin­ger og som ikke pak­ker dem inn i tak­ti­ke­ri og poli­tisk kor­rekt­het. Fran­cis Bacon sa en gang at “sann­he­ten kom­mer let­te­re fram gjen­nom feil enn gjen­nom for­vir­ring”. Kan­skje kan det skri­ves om til at inn­sikt opp­nås let­te­re gjen­nom klar uenig­het enn gjen­nom poli­tisk tåke­prat. Kris­tin Cle­met er ingen poli­tisk tåke­fyrs­te.

sin blogg kom­men­te­rer hun offent­lig­gjø­ring av skatte­lis­te­ne under over­skrif­ten “Dag­bla­det og skatte­lis­te­ne”, og peker på en slå­en­de paral­lell og dob­bel­mo­ral som jeg ikke har tenkt på: Offent­lig­gjø­ring av enkelt­sko­lers resul­ta­ter ved nasjo­na­le prø­ver.  Her skri­ver hun bl.a:

Intet kun­ne for­bau­se mind­re enn at Aas­heim og Simon­sen mener det de mener. Det jeg er mer for­bau­set over, er man­ge­len på prin­sip­per. Jeg har nem­lig ikke sett noen jour­na­lis­ter i Dag­bla­det (og kna­pt nok noen jour­na­lis­ter over­ho­det) som skri­ver like høy­stemt om beho­vet for åpen­het om sko­len. Sna­re­re tvert om: Marie Simon­sen er blant dem som aktivt har uttalt, i lik­het med SV, at hun syns det er beten­ke­lig å offent­lig­gjø­re sko­le­nes fag­li­ge resul­ta­ter.

Men hva er den prin­si­pi­el­le for­skjel­len mel­lom åpen­het om skat­ten og om sko­len? Er skat­ten vi beta­ler vik­ti­ge­re enn kva­li­te­ten på sko­len?

Selv­sagt kan det ikke argu­men­te­res prin­si­pi­elt for at det bør være åpen­het om skat­ten og ikke om sko­len. Der­imot kan det kan­skje argu­men­te­res for det mot­sat­te: Skatte­lis­te­ne inne­hol­der nem­lig (ofte feil­ak­ti­ge) opp­lys­nin­ger om indi­vi­der, mens skole­lis­te­ne bare inne­hol­der opp­lys­nin­ger om sko­ler — som nett­opp ikke kan hen­fø­res til bestem­te indi­vi­der.”

Con­ti­nue read­ing Kris­tin Cle­met om åpen­het om skatte­lis­ter og annet

Gi instituttene tilbake til fagene!

[Det­te er skre­vet for noen år siden, men har druk­net på et ikke-opp­da­tert nett­sted. Jeg har hen­tet den fram igjen for å kun­ne vise til den i en dis­ku­sjon om uni­ver­si­tets­or­ga­ni­se­rin.]

Noe av det mest depri­me­ren­de i alle omor­ga­ni­se­rin­ger som vi har blitt utsatt for i de sene­re åre­ne, er at byrå­kra­te­ne har stjå­let insti­tut­te­ne. En gang i tiden var et insti­tutt et fag­mil­jø. Det behøv­de ikke være stort. Men et godt insti­tutt had­de en forsk­nings­kul­tur og en pro­fil. Ingen tenk­te på sty­ring, ledel­se og orga­ni­sa­sjons­struk­tu­rer.

Jeg har selv hatt og har enn så len­ge gle­den av å være knyt­tet til et lite insti­tutt med en klar og høy pro­fil innen­for sitt forsk­nings­felt. Sær­lig for unge og uetab­ler­te fors­ke­re kan slikt være gull verdt. I mine førs­te møter med et inter­na­sjo­nalt fag­mil­jø var det selv­føl­ge­lig ingen som viss­te noe om hvem jeg var. Men de viss­te vel­dig godt hva insti­tut­tet sto for, og til­knyt­ning til det­te insti­tut­tet var en inn­gangs­bil­lett til “det gode sel­skap”. De sto­re insti­tut­te­ne vi nå lager vil ald­ri kun­ne få en til­sva­ren­de klar pro­fil, og det gir nep­pe den sam­me effek­ten om man er til­knyt­tet en fors­ker­grup­pe for et eller annet innen­for en avde­ling av et insti­tutt.

Jeg er hel­ler ikke over­be­vist om at sto­re enhe­ter er nød­ven­dig for å bed­re kva­li­te­ten. Jeg synes der er verdt å lyt­te til Topp­forsk­nings­pro­gram­mets leder, pro­fes­sor Rolf Selje­lid, når han sier føl­gen­de i et inter­vju med infor­ma­sjons­bla­det til Sen­ter for grunn­forsk­ning, nr. 2 for 2002:

- Da jeg reis­te rundt til nobel­pris­vin­ne­re og and­re inter­na­sjo­na­le topp­fors­ke­re for å dis­ku­te­re hvor­dan elite­forsk­ning skal orga­ni­se­res, var alle sam­men eni­ge på ett punkt. Alt vir­ke­lig nytt innen grunn­forsk­ning kom­mer fra små mil­jø­er.”

Con­ti­nue read­ing Gi insti­tut­te­ne til­ba­ke til fage­ne!