Kristin Clemet om åpenhet om skattelister og annet

Jeg setter pris på Kristin Clemet. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis er enig med henne. Men  jeg setter liker politikere (og ekspolitikere) som tenker selv, som har meninger og som ikke pakker dem inn i taktikeri og politisk korrekthet. Francis Bacon sa en gang at “sannheten kommer lettere fram gjennom feil enn gjennom forvirring”. Kanskje kan det skrives om til at innsikt oppnås lettere gjennom klar uenighet enn gjennom politisk tåkeprat. Kristin Clemet er ingen politisk tåkefyrste.

sin blogg kommenterer hun offentliggjøring av skattelistene under overskriften “Dagbladet og skattelistene”, og peker på en slående parallell og dobbelmoral som jeg ikke har tenkt på: Offentliggjøring av enkeltskolers resultater ved nasjonale prøver.  Her skriver hun bl.a:

“Intet kunne forbause mindre enn at Aasheim og Simonsen mener det de mener. Det jeg er mer forbauset over, er mangelen på prinsipper. Jeg har nemlig ikke sett noen journalister i Dagbladet (og knapt nok noen journalister overhodet) som skriver like høystemt om behovet for åpenhet om skolen. Snarere tvert om: Marie Simonsen er blant dem som aktivt har uttalt, i likhet med SV, at hun syns det er betenkelig å offentliggjøre skolenes faglige resultater.

Men hva er den prinsipielle forskjellen mellom åpenhet om skatten og om skolen? Er skatten vi betaler viktigere enn kvaliteten på skolen?

Selvsagt kan det ikke argumenteres prinsipielt for at det bør være åpenhet om skatten og ikke om skolen. Derimot kan det kanskje argumenteres for det motsatte: Skattelistene inneholder nemlig (ofte feilaktige) opplysninger om individer, mens skolelistene bare inneholder opplysninger om skoler – som nettopp ikke kan henføres til bestemte individer.”

Continue reading Kristin Clemet om åpenhet om skattelister og annet

Gi instituttene tilbake til fagene!

[Dette er skrevet for noen år siden, men har druknet på et ikke-oppdatert nettsted. Jeg har hentet den fram igjen for å kunne vise til den i en diskusjon om universitetsorganiserin.]

Noe av det mest deprimerende i alle omorganiseringer som vi har blitt utsatt for i de senere årene, er at byråkratene har stjålet instituttene. En gang i tiden var et institutt et fagmiljø. Det behøvde ikke være stort. Men et godt institutt hadde en forskningskultur og en profil. Ingen tenkte på styring, ledelse og organisasjonsstrukturer.

Jeg har selv hatt og har enn så lenge gleden av å være knyttet til et lite institutt med en klar og høy profil innenfor sitt forskningsfelt. Særlig for unge og uetablerte forskere kan slikt være gull verdt. I mine første møter med et internasjonalt fagmiljø var det selvfølgelig ingen som visste noe om hvem jeg var. Men de visste veldig godt hva instituttet sto for, og tilknytning til dette instituttet var en inngangsbillett til “det gode selskap”. De store instituttene vi nå lager vil aldri kunne få en tilsvarende klar profil, og det gir neppe den samme effekten om man er tilknyttet en forskergruppe for et eller annet innenfor en avdeling av et institutt.

Jeg er heller ikke overbevist om at store enheter er nødvendig for å bedre kvaliteten. Jeg synes der er verdt å lytte til Toppforskningsprogrammets leder, professor Rolf Seljelid, når han sier følgende i et intervju med informasjonsbladet til Senter for grunnforskning, nr. 2 for 2002:

“- Da jeg reiste rundt til nobelprisvinnere og andre internasjonale toppforskere for å diskutere hvordan eliteforskning skal organiseres, var alle sammen enige på ett punkt. Alt virkelig nytt innen grunnforskning kommer fra små miljøer.”

Continue reading Gi instituttene tilbake til fagene!