Gi instituttene tilbake til fagene!

[Det­te er skre­vet for noen år siden, men har druk­net på et ikke-opp­da­tert nett­sted. Jeg har hen­tet den fram igjen for å kun­ne vise til den i en dis­ku­sjon om uni­ver­si­tets­or­ga­ni­se­rin.]

Noe av det mest depri­me­ren­de i alle omor­ga­ni­se­rin­ger som vi har blitt utsatt for i de sene­re åre­ne, er at byrå­kra­te­ne har stjå­let insti­tut­te­ne. En gang i tiden var et insti­tutt et fag­mil­jø. Det behøv­de ikke være stort. Men et godt insti­tutt had­de en forsk­nings­kul­tur og en pro­fil. Ingen tenk­te på sty­ring, ledel­se og orga­ni­sa­sjons­struk­tu­rer.

Jeg har selv hatt og har enn så len­ge gle­den av å være knyt­tet til et lite insti­tutt med en klar og høy pro­fil innen­for sitt forsk­nings­felt. Sær­lig for unge og uetab­ler­te fors­ke­re kan slikt være gull verdt. I mine førs­te møter med et inter­na­sjo­nalt fag­mil­jø var det selv­føl­ge­lig ingen som viss­te noe om hvem jeg var. Men de viss­te vel­dig godt hva insti­tut­tet sto for, og til­knyt­ning til det­te insti­tut­tet var en inn­gangs­bil­lett til “det gode sel­skap”. De sto­re insti­tut­te­ne vi nå lager vil ald­ri kun­ne få en til­sva­ren­de klar pro­fil, og det gir nep­pe den sam­me effek­ten om man er til­knyt­tet en fors­ker­grup­pe for et eller annet innen­for en avde­ling av et insti­tutt.

Jeg er hel­ler ikke over­be­vist om at sto­re enhe­ter er nød­ven­dig for å bed­re kva­li­te­ten. Jeg synes der er verdt å lyt­te til Topp­forsk­nings­pro­gram­mets leder, pro­fes­sor Rolf Selje­lid, når han sier føl­gen­de i et inter­vju med infor­ma­sjons­bla­det til Sen­ter for grunn­forsk­ning, nr. 2 for 2002:

- Da jeg reis­te rundt til nobel­pris­vin­ne­re og and­re inter­na­sjo­na­le topp­fors­ke­re for å dis­ku­te­re hvor­dan elite­forsk­ning skal orga­ni­se­res, var alle sam­men eni­ge på ett punkt. Alt vir­ke­lig nytt innen grunn­forsk­ning kom­mer fra små mil­jø­er.”

Den nye orga­ni­sa­sjons­mo­del­len for Det medi­sins­ke fakul­tet er i den­ne sam­men­hen­gen trist les­ning. Man har for eksem­pel et Insti­tutt for medi­sins­ke basal­fag, og under det­te har man bl.a. en avde­ling for ana­to­mi og en avde­ling for sta­ti­stikk. Nå er jeg ver­ken medi­si­ner eller sta­tis­ti­ker, men jeg tar sjan­sen på å si at det er vans­ke­lig å se noen fag­lig sam­men­heng mel­lom de to fage­ne, selv om man kan­skje kan ha nyt­te av sta­ti­stikk også innen ana­to­mi­en.

Vi tren­ger selv­sagt en god sty­rings­struk­tur og en vel­or­ga­ni­sert admi­ni­stra­sjon. Men man bur­de holdt seg unna insti­tutt­nav­net. Når orga­ni­sa­sjons­bok­solo­ger teg­ner sine orga­ni­sa­sjons­kart, bur­de man ha fått lov til å leke med byrå­kra­tis­ke navn som divi­sjon, avde­ling, sek­sjon, osv. Så bur­de fage­ne kun­ne ha orga­ni­sert seg i insti­tut­ter og sent­re innen­for dis­se struk­tu­re­ne. Det medi­sins­ke fakul­tet kun­ne ha beholdt sitt orga­ni­sa­sjons­kart om man i ste­det had­de hatt for eksem­pel en sek­sjon for medi­sins­ke basal­fag, og under den­ne bl.a. hatt et insti­tutt for ana­to­mi og et for sta­ti­stikk.

Rolv Mik­kel Bla­kar har lært oss at språk er makt. Når byrå­kra­te­ne har kun­net okku­pe­re tra­di­sjons­rike beteg­nel­ser fra aka­de­mia, så viser det en for­skyv­ning i makt og fokus. Vi bør mar­ke­re at det fag­li­ge fort­satt er det sen­tra­le, og ta dis­se beteg­nel­se­ne til­ba­ke til fage­ne. Så kan byrå­kra­te­ne få avde­lin­ger i byt­te.

Print Friendly, PDF & Email