Hva er galt med det norske arbeidsmiljøet?

Hovedårsaken til økt uføretrygding og økt sykefravær er tøffere arbeidsliv sier LO-sekretær Trine Lise Sundnes. Det er, fortsatt i følge henne, “total skivebom” når professor Ivar Sønbø Kristiansen tror det kan skyldes svekket arbeidsmoral. Samtidig kan vi lese at sykefraværet hos Veidekke i Norge er dobbelt så høyt som det sykefraværet Veidekke har i Sverige og Danmark.

Dette kan få en til å lure: Hva er galt med det norske arbeidsmiljøet når det er så mye tøffere enn arbeidsmiljøet i Sverige og Danmark og dermed fører til dobbelt så høyt sykefravær? Eller kanskje er forklaringen at nordmenn er noen pinglete puddinger som tåler langt mindre enn svensker og dansker, og derfor fortere må gi opp og sykemelde seg eller blir uføretrygdet når verden går dem i mot?

For det er ikke et spørsmål om arbeidsmoral. Og det har absolutt ikke noe å gjøre med at vi i Norge har mye bedre ordninger enn i noen andre land. Hvis vi skal tro LO …

Opphavsrett og universitetsansatte, en kommentar til Sejersted II

I oktober 2009 avga “Sejersted II-utvalget” sin innstilling “Utredning om opphavsrett ved Universitetet i Oslo”.  Det har tatt sin tid — utvalget ble oppnevnt i desember 2005.

Utvalgets innstilling gir et godt grunnlag for å diskutere disse rettighetsspørsmålene. Men jeg er kritisk til en del av utvalgets forslag.

Først noen utgangspunkter:

Opphavsrett verner verkets utforming. Ideer, fakta og kunnskap er fri. Ingen har opphavsrett til forskningsresultater. Verk skapt under utøvelse av offentlig myndighet er ikke opphavsrettslig vernet, se åvl § 9. Dette gjelder i alle fall eksamensoppgaver brukt ved eksamen på offentlige universiteter og høgskoler. Også mange administrative dokumenter kan fra unntatt fra vern etter denne bestemmelsen, men jeg går ikke nærmere inn på hva som vil være vernet og hva som ikke vil være vernet.

Continue reading Opphavsrett og universitetsansatte, en kommentar til Sejersted II

Classical Spectacular (London): Flott, men hvor for må de bruke mikrofoner?

Jeg har akkurat kommet tilbake etter å ha vært på “Classical Spectacular” i Royal Albert Hall. Det er flott at de lager show ut av et program med klassiske “svisker”. Her er det lasershow, flagg, allsang, musketter og kanoner, fyrverkeri og ballonger. De fyller hallen til seks konserter, hvilket vil si ca. 30.000 tilhørere.

Men hvorfor i all verden må de bruke mikrofoner, forsterkere og høytalere? En ting er at det burde være unødvendig å forsøke seg på et lydnivå som nærmer seg en rockekonsert. Hadde det bare fungert ville de ha vært OK. Men lyden var ikke bra.

Jeg har til gode å være på en klassisk konsert med forsterkning hvor lyden er god. De får det ikke til.  Jeg antar at det er kompleksiteten i lydbildet som de ikke klarer å håndtere. Antageligvis klarer de ikke å håndtere de komplekse overtonene. Det blir en metallisk blikkbokslyd, det blir tørt og hardt med alt for dominerende mellomtoner. Dessuten blir det grøtete.  Dog var det en bonus for en knottofil å bli sittende slik at vi så de som sto for lyd og lys under forestillingen. Royal Albert Hall er ikke kjent for god akustikk. Men Royal Philharmonic Orchestra, Royal Philharmonic Choir og operstjerner fra Covent Garden burde klare å fylle hallen uten å måtte ty til mikrofoner.

Jeg klarte ikke å la være å tenke på sommerens fantastiske operaforestilling med “La Traviata” i Orange (Frankrike). Dette var utendørs. Det 2000 år gamle teateret rommer 9.000 personer. Her var det ingen forsterkning, men alle hørte utmerket. Det blir en magi når musikk og ikke minst stemmer møter publikum direkte, uten å ha gått gjennom noen form for elektronikk. Derfor har jeg da også kjøpt billetter til oppsetningen av “Tosca” sommeren 2010. Den magien manglet i Royal Albert Hall.

Men for all del. Det var en flott opplevelse. Jeg kommer tilbake om det skulle klaffe slik at jeg er i London ved en senere anledning hvor dette settes opp.

Regjeringen prioriterer å ikke prioritere

I valgkamper kappes de politiske partiene om satsing på skolen. Et par måneder etter kan vi lese at 25 skoler har blitt nedlagt i Møre og Romsdal i løpet av fem år. I den kommunen hvor jeg vokste opp, Porsgrunn, har man nettopp vedtatt å legge ned fem skoler.  Listen kunne sikkert vært mye lenger.

Det kom selvsagt fler, nå Fredrikstad. Og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg i første omgang kunne overse dette at 101 skoler er nedlagt under den rød-grønne regjeringen.

Vi kan sikkert legge sykehjem på listen, men der har jeg ikke hentet inn eksempler.

Stortingspartiene lover. Men i alle fall under det nåværende regimet er ansvaret overlatt til kommunen. Kommunene får rammeoverføringer.

Jeg skal ikke her diskutere om man skal ha øremerkede overføringer eller delegere det til kommunene. Men jeg er temmelig lei av politikernes dobbeltkommunikasjon. Enten prioriterer man sentralt, og da må sentrale myndigheter også ha virkemidlene. Ellers overlater man prioriteringen til et desentralt nivå. Men da bør man også har ryggrad nok til å si at regjeringen har gitt fra seg virkemidlene og at deres “prioriteringer” har mer preg av fromme ønsker.

Opphavsrett og ytringsfrihet – del 2

Kan man i ytringsfrihetens navn ha rett til å publisere et opphavsrettslig vernet verk uten opphavsmannens samtykke?

Dette er andre og siste del av en gjennomgang av forholdet mellom opphavsrett og ytringsfrihet. Del 1 er her.

Utgangspunktet er klart: Det hører til opphavmannens enerett etter åvl § 2 å gjøre sitt verk tilgjengelig for allmennheten. Dette ligger fast. Jeg er neppe den eneste som har mange hastig nedskrevne og halvferdige blogginnlegg, artikkelutkast osv. Om noen andre skulle få tilgang til dette kunne det tenkes de ville mene noe var interessant og at det derfor bør gjøres tilgjengelig, eller de kan mene at de kan avsløre hvor tåpelige og primitive tanker som kan passere gjennom hodet til denne professoren og vil “få fram sannheten”. Det er jeg og ingen andre som skal kunne avgjøre om noe av det jeg skriver skal publiseres, og i så fall på hvilken måte.

Opphavsmannen står helt fritt til å avgjøre om det skal gis samtykke eller ikke. Det er ikke noe krav om at man skal ha “saklig grunn” for å nekte, at nektelsen “ikke må virke urimelig” eller noe lignende. Vil man ikke gi samtykke må man akseptere det, uansett hvor usaklig grunn opphavsmannen eller andre rettighetshavere måtte ha. Gudmund Vindland sier at arven etter Jens Bjørneboe “fovaltes på en så håpløs måte og er styrt av frykt og skam over farens åpenhet. Det virker som de [Jens Bjørneboes døtre] vil ha dette under teppet og gjemme det“. Det må Gudmund Vindland gjerne mene og han kan godt ha rett (uten at jeg har noen mening om det), men det er uansett Jens Bjørneboes døtre som nå har disse rettighetene og bestemmer om de aktuelle brevene skal offentliggjøres eller ikke.

Spørsmålet er om det finnes situasjoner hvor hensynet til ytringsfriheten kan modifisere dette utgangspunktet. Det må da være en situasjon hvor den innskrenkning i ytringsfriheten som opphavsretten kan representere ikke lar seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøkning, demokrati og individets frie meningsdannelse, og at at inngrepet ikke er “necessary in a democratic society”.

Continue reading Opphavsrett og ytringsfrihet – del 2

Opphavsrett og ytringsfrihet – del 1.

Dette er det første av to kommentarer om forholdet mellom opphavsrett og ytringsfrihet. Jeg lufter her en del synspunkter som jeg tar sikte på å utvikle videre i en mer akademisk artikkel. Del 2 er her.

Ytringsfriheten  kan deles i tre hovedelementer:

  • Meddelelsesfriheten  – den klassiske ytringfriheten.
  • Informasjonsfriheten – friheten til å skaffe seg informasjon.
  • Taushetsretten – retten til ikke å ytre seg.

Ytringsfrihetskommisjonen tar også med informasjonskrav og krav til infrastruktur. Informasjonskrav kan ha en grense mot opphavsrett. Men kommisjonen drøfter dette bare i relasjon til dokumenter fra offentlige myndigheter. Disse dokumentene vil være unntatt fra opphavsrett etter åvl § 9, slik at det ikke er noen grunn til å gå nærmere inn på dette i denne sammenhengen. Infrastrukturkravet berører ikke opphavsretten.

Opphavsretten gir opphavsmannen bl.a. en enerett til å gjøre sitt verk tilgjengelig for allmennheten. Man kan si at opphavsretten gir enerett til visse ytringer. Her er det tilsynelatende klare motsetninger.

Continue reading Opphavsrett og ytringsfrihet – del 1.

Norge – verdensmester i å ikke få det til?

I dag, 16. november 2009, fikk vi nok en sak om hvor håpløst noe (ikke) fungerer i Norge: Politiet bruker telefaks når de skal varsle om alvorlige hendelser. Begrunnelsen: Man har ikke funnet et system som er billig nok! Sverige har hatt det i 30 år. Hvor mye det koster ikke å kunne varsle effektivt er åpenbart ikke med i regnestykket. Jeg her helt enig med Jon Bing som sier at det er totalt utdatert, og Øyvind SolstadNRK Beta som sier at dette tyder på liten fantasi eller mangel på kunnskap.

Hadde det bare vært et enkeltstående tilfelle. Men det er det ikke. Tidligere i år kunne vi lese om at prosjektet med nytt nødnett kan havarere. Politi, brannvesen og redningstjeneste sliter med gammelt nett.

Ett felles nødnummer? Ikke i Norge. Norge er 12 år forsinket i planene om å anskaffe nye redningshelikoptre, slik at de vi nå har må fly til de er 50 år gamle. Man skal “kvalitetssikre” prosessen, og er åpenbart mindre interessert i å kvalitetssikre resultatet. Kanskje kvalitetssikrer man fortsatt politiets telefaks?

Oslo skulle hatt et nytt billettsystem for kollektivtransport i 2005, Flexus. Nå har man omsider begynt en innføring av systemet, 4-5 år og en god del 100 millioner etter planen. Hva som har gått galt, vet jeg ikke. Men andre steder har hatt slike systemer i årevis. Hvis det er vanskeligere å få et billettsystem til å fungere i Oslo enn det er i London eller Paris, da må ha laget et ganske håpløst transportsystem i utgangspunktet.

Når det gjelder jernbane er Norge et u-land, om  man skal tro konserndirektør for NSB persontog, Stein Nilsen. Det er ingen grunn til ikke å være enig. Man kan meg god grunn si at Norge i alt for stor grad har prioritert vei foran jernbane. Men da burde vi i det minste hatt gode veier. Det har vi ikke.

Norge bruker mest i verden på skole. Ingen har færre elever pr lærer. Likevel scorer vi dårlig. Tilsvarende er Norge på andre plass i utgifter til helsevesenet, sammen med Sveits. Vi burde hatt verdens beste skole og helsevesen. Hvis vi ikke har det så er ikke problemet mangel på ressurser, men hvordan vi utnytter ressursene.

Listen kunne vært gjort mye lenger. Men jeg skal stoppe her. Det vi så alt for ofte ser at Norge bruker masse ressurser uten å få resultater. Vi må være noe nær verdensmestre i ikke å få det til.

Hvilke interesser er det Telenor vil forsvare i Pirate Bay-saken?

Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg mener at Asker og Bærum tingrett i sin kjennelse burde ha pålagt Telenor å stenge trafikk mot Pirate Bay. Man kan spørre seg om hvilke interesser Telenor egentlig vil forsvare. Er det en rett til uhindret å formidle ethvert innhold via interenett, også klart ulovlig innhold? Eller er de først og fremst opptatt av at de ikke skal være den som må avgjøre om trafikk til et nettsted skal stenges eller ikke?

Jeg har ingen problemer med å forstå at Telenor ikke vil ha rollen som dommer. Det er ikke Telenor eller andre tilsvarende tjenesteytere som skal vurdere om innholdet på et nettsted er lovlig eller ikke. Men det skal de heller ikke gjøre.  Ehandelsloven § 16 sier helt klart at en tjenesteleverandør som Telenor ikke kan holdes ansvarlig for innholdet i det som formidles, og det følger av § 19 at de ikke har noen plikt til å følge med i hva som formidles. Når de ikke kan holdes ansvarlig for det som formidles er det også ganske åpenbart at de ikke kan holdes ansvarlig for ikke å blokkere trafikken.

Man kan sammenligne denne saken med håndtering av barneporno. Telenor har i samarbeid med KRIPOS etablert et barnepornofilter.  Om dette skriver Telenor:

“Telenor og KRIPOS har utformet et internettfilter mot overgrepsbilder og bilder som seksualiserer barn. Filteret hindrer tilgang til internettsider som viser seksuelle overgrep mot barn. Telenor står ansvarlig for den tekniske løsningen, og filteret holdes oppdatert i samarbeid med KRIPOS.”

Det er ikke klart, i alle fall ikke for meg, hvor terskelen ligger for å stenge et nettsted. Det er nok mange bilder som kan sies å seksualisere barn, i alle fall for de som ser bildet gjennom “de rette” brillene. Jeg tviler på at Blind Faith i dag ville ha valgt det samme coveret på deres album som de gjorde, men Amazon blir vel ikke filtrert ut selv om de viser coveret.

Continue reading Hvilke interesser er det Telenor vil forsvare i Pirate Bay-saken?

Telenor og Pirate Bay – etter å ha lest kjennelsen

Jeg har nå lest kjennelsen i saken som musikkbransjen anla mot Telenor, med krav om at Telenor skulle stenge tilgangen til Pirate Bay. Kjennelsen har jeg gjort tilgjengelig her.

For å begynne med konklusjonen: Jeg er ikke enig i rettens resultat. Jeg mener at det burde ha vært avsagt kjennelse for å stenge tilgangen til Pirate Bay.

Retten skriver på s. 7:

“Retten konstaterer at både e-handelsloven § 20 og opphavsrettsdirektivet artikkel 8.3 forutsetter at det foreligger et selvstendig rettsgrunnlag for at tjenesteyteren/mellommannens påståtte krenkelse skal kunne bringes til opphør. Disse bestemmelsene gir således ikke selv noe slikt rettsgrunnlag.”

Så langt har jeg ingen problemer med å følge retten.

Continue reading Telenor og Pirate Bay – etter å ha lest kjennelsen