Undervisning som podcast for n’te gang

Spørsmålet om å gjøre forelesninger og annen undervisning tilgjengelig som podcast dukker stadig opp, sist på konferansen “Med rett til å dele” i Tromsø. Studentparlamentets representant sa at dette var høyet prioritert hos dem.

Undervisning som podcast er et flott supplement til mer tradisjonelle medier. Studentene vil ha det, noe jeg forstår godt. Men ingen kan få alt de ønsker seg, heller ikke studentene. Jeg er tilhenger av å gjøre undervisng tilgjengelig også på den måten, men jeg er motsander av å pålegge lærerne å gjøre det, noe jeg nylig også har gitt uttrykk for i et intervju med IT-avisa ved UiO.

Det er flere grunner til at man ikke bør pålegge lærere å podcaste forelesninger m.m.

1. Noen ganger vil man benytte foreløpige og upubliserte resultater i undervisningen. Man kan ønske at dette ikke skal spres for vidt før alt er ferdig og resultatene publisert. Pålegges man å gjøre forelesninger tilgjengelig som podcast kan resultatet bli at man ikke lenger vil bruke slike eksempler, med det resultat at de som er til stedet i auditoriet får en dårligere undervisning.

2. Man kan bruke tredjepartsmateriale i en vanlig undervisningssituasjon som man ikke har lov til å gjøre tilgjengelig for en videre krets. I vanlig undervisning vil man f.eks. kunne spille av musikk uten noen begrensninger. Men man har ikke lov til å fremstille eksemplar og gjøre musikken tilgjengelig på nett, noe man vil gjøre om den inngår i en podcast. Pålegges man å podcaste har man to muligheter: Man kan utelate tredjepartsmateriale som er opphavsrettslig vernet, eller man kan redigere det ut av podcasten før denne gjøres tilgjengelig. Det første kan gi dårligere undervisning, det andre gir merarbeid for læreren eller for den som har ansvaret for etterbehandlingen. Må læreren gjøre det selv vil nok resultatet blir at man i mindre grad bruker slikt materiale.

3. I en undervisningssituasjon kan man tillate seg å ha litt “løs jakke”. Vi kan tillate oss noen litt sleivete slengbemerkninger både om personer og fenomener. Hvis dette skal gjøres tilgjengelig for alle vil man kunne bli mer forsiktig. Når noe blir tatt ut av sammenhengen, den kanskje muntre stemningen i auditoriet blir ikke med når det brukes i andre sammenhenger, alt har en tendens til å forsterkes når det gjentas, osv. Dersom man hele tiden må vokte sine ord for ikke å si noe man ikke vil bli konfrontert med i andre sammenhenger, da kan nok undervisningen bli mindre spontan og levende. De som er til stede i auditoriet får dårligere undervisning.

4. Ikke alle er komfortable med å stå foran en forsamling, heller ikke en forsamling av studenter. Da blir man nok ikke mer komfortabel om noen stikker en mikrofon og eventuelt et videokamera opp i ansiktet på en og insisterer på at det hele skal tas opp.

5. Forelesere, som alle andre, har noen ganger en dårlig dag. Det kan være vanskeligheter i privatlivet som gjør at man har vanskelig for å yte opp mot sitt beste, eller man kan ganske enkelt være ute av form. Alle vi som foreleser har nok også opplevd at det som virket så flott under forberedelsene viser seg ikke å fungere når det presenteres. Så står man der og ser fram til det hele over, vel vitende om at dette ikke ble en god forelesning. Dette er ikke noe man ønsker at skal være tilgjengelig for alle alltid.

6. Noen kan mislike sterkt at det de gjør spres ukontrollert for alle og enhver på internett. Selv om en forelesning er offentlig, så er det stor forskjell på at alle har tilgang til stedet hvor det skjer når det skjer, og at det blir arkivert og spredt til alle etterpå. Ingen liker å bli overvåket. Kanskje liker man ikke at kolleger, naboer, barnas klassekamerater og andre skal kunne følge alt man gjør i auditorium.

Studenter krever ofte, og får stor forståelse for sin situasjon og sine behov. Men studenter, i alle fall ikke studentrepresentanter og studentpolitikere, er ikke alltid så rause med forståelse og respekt overfor de som skal undervise.

Selv har jeg valgt å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig i Fronter for de som er påmeldt det aktuelle faget, men ikke for andre. Jeg er ikke komfortabel med å publisere åpent det som jeg ikke en gang har “lest korrektur” på. Men at studentene som studerer faget får det, har jeg ingen problemer med. Andre vurderer dette på en annen måte, og har ingen betenkeligheter med å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig for alle. Jeg vil ikke diskutere om man bør gjøre sånn eller slik. Hovedpoenget er at folk vurderer dette på ulike måter og det får bli opp til den enkelte hva man velger å gjøre.

I tillegg har jeg produsert “radioforelesninger” som er tilgjengelige for alle som podcast, og det vil komme flere av disse. Disse er redigert og bearbeidet på en helt annen måte enn vanlige forelesningsopptak og er laget for å stå på egne ben. Bruker du iTunes kan du finne dem her: Introduksjon til jusstudiet, Kjøpsrett og Pengekravsrett.

Mitt enkle råd til studenter, byråkrater, ivrige utviklere av nye læringsplattformer osv er dette: Glem tanken om å pålegge de som underviser å gjøre opptak som gjøres tilgjengelig. Sats på de som faktisk er interessert. Legg forholdene til rette slik at det blir enkelt for de som vil.  Fungerer det godt vil andre komme etter. Etter at NTNU begynte å gjøre forelesninger tilgjengelig gjennom iTunes U er det så mange som ønsker å være med at de har problemer med å håndtere køen av forelesere som gjerne vil nå ut på denne måten. I en slik situasjon er det meningsløst å komme med pålegg til de som ikke allerede har meldt seg på. (UiO forbereder også publisering gjennom iTunes U, så forhåpentligvis får jeg ikke rett i mine dystre spådommer om dette.)

Noen vil ikke uansett, enten de har gode grunner til å si nei eller bare er sære og vanskelige. Det er bortkastede ressurser å skulle tvinge dem til noe de ikke vil. Glem dem, og sats på de som vil være med.