Akademia og delingskultur

Deling og delings­kul­tur har blitt et mote­ord. Kan­skje er ordet, i den betyd­ning det bru­kes i nett­sam­fun­net, avle­det fra ukul­tu­ren som går ut på å stje­le and­res verk og la alle som vil kopiere. Men feno­me­net er langt eld­re, og det har en lang og stolt tra­di­sjon i aka­de­mia.

I aka­de­mia deler man. Vi pub­li­se­rer våre arbei­der med det mål at resul­ta­te­ne skal være til­gjen­ge­lig for flest mulig (av de som er i stand til å nyt­tig­gjø­re seg dis­se). Det kan selv­sagt også lig­ge øns­ke om per­son­lig pre­sti­sje og pleie av sitt ego bak det­te, men jeg ser ikke noe galt i det­te. Vi deler våre kunn­ska­per gjen­nom under­vis­ning som i stor grad er åpen for alle inter­es­ser­te. Og vi bru­ker mye tid på for­mid­ling av forsk­nings­re­sul­ta­ter og kunn­skap til den inter­es­ser­te all­menn­het.

Kva­li­tets­sik­ret pub­li­se­ring kos­ter, og kost­na­de­ne er langt mer en utgif­ter til tre­vir­ke og trykk­sver­te. Noen må beta­le det­te. Til nå har det­te vært de som vil ha de pub­li­ser­te arbei­der. Kan­skje vil en del kost­na­der for­sky­ves gien­nom Open Access pub­li­se­ring, men de for­svin­ner ikke. Det er nok også rik­tig at noen har tjent gode pen­ger på den­ne pub­li­se­rin­gen, men det er de sto­re for­la­ge­ne, ikke de som skri­ver. Like­vel: Det er gra­tis til­gjen­ge­lig for alle inter­es­ser­te i biblio­te­ke­ne.

Vi tje­ner ikke pen­ger på å skri­ve bøker og artik­ler. Rik­tig­nok kan vi få noen tusen kro­ner hvis vi skri­ver en lære­bok. Men skul­le man reg­ne time­be­ta­ling for det vi bru­ker av vår fri­tid for å gjen­nom­føre sli­ke pro­sjek­ter, da vil­le det nok vært mer lønn­somt å kjø­re taxi eller sit­te i kas­sa på RIMI. Det er hyg­ge­lig å få betalt fra tid til annen, men pen­ger er ikke det vik­tigs­te. Hvis vi først og fremst had­de vært inter­es­sert i pen­ger, da had­de vi arbei­det helt and­re ste­der enn ved et uni­ver­si­tet.

Hvis det bare had­de stått på oss, da vil­le vi gjer­ne ha gjort mye mer av det vi skri­ver fritt til­gjen­ge­lig for alle som måt­te være inter­es­sert. Vi skri­ver i håp om at noen skal være inter­es­sert i å lese det­te, ikke for å hol­de det unna et mulig inter­es­sert pub­li­kum. Men vi aksep­te­rer at øko­no­mi­en i sys­te­met, en øko­no­mi vi er avhen­gig av for­di pub­li­se­rin­gen er avhen­gig av den­ne, gjør at ikke alt kan gjø­res gra­tis til­gjen­ge­lig.

Da poli­ti­ke­re og byrå­kra­ter ivret som mest for at forsk­nings­re­sul­ta­ter skul­le “kom­me sam­fun­net til nyt­te” gjen­nom kom­mer­sia­li­se­ring møt­te det sterk mot­stand fra aka­de­mia. Og vi vant en vik­tig sei­er. I 2002 ble de såkal­te lærerunn­tak­tet i arbeids­ta­ger­opp­fin­nel­ses­lo­ven opp­he­vet. Det­te var et unn­tak fra hoved­re­ge­len om at arbeids­gi­ver skal ha (første)rett til å paten­te­re opp­fin­nel­ser gjort av ansat­te. Det ble da lov­fes­tet i § 6, tred­je ledd at uni­ver­si­tets- og høg­skole­an­sat­te har rett til selv å vel­ge pub­li­se­ring uten å ven­te på en even­tu­ell patent­søk­nad, noe som for all frem­tid vil hind­re at det­te kan paten­te­res. Aka­de­mia kjem­pet for og vant fram med et krav om å kun­ne dele frem­for å kom­mer­sia­li­se­re, uav­hen­gig av hva insti­tu­sjo­nen måt­te øns­ke.

Fag­lig kva­li­tet og fag­lig integri­tet er noe vi verd­set­ter meget høyt. Aka­de­misk fri­het er en nød­ven­dig for­ut­set­ning for det­te. Det er fors­ker­ne som er nær­mest til å se hvil­ke områ­der det bør fors­kes på, og det er bare fors­ker­ne (eller i alle fall de med solid fors­ker­er­fa­ring) som har for­ut­set­nin­ger for å vur­de­re kva­li­te­ten i det som pres­te­res. Ingen byrå­kra­ter eller poli­ti­ker kan over­prø­ve det­te.

Den som vil ha et tra­gisk eksem­pel på hvor galt det kan gå når man tuk­ler med den aka­de­mis­ke fri­he­ten kan se på Apo­forsk. Det­te var et solid forsk­nings­mil­jø. Så kom det inn styre­re­pre­sen­tan­ter som vil­le sty­re forsk­nin­gen og ret­te den inn mot det som var nyt­tig for apo­tek­bran­sjen. Nå leg­ges det ned for­di man gjen­nom det­te i løpet av kort tid har klart å øde­leg­ge hele forsk­nings­mil­jø­et.

Vår fag­li­ge integri­tet, av og til kryd­ret med noen prima­donna­nyk­ker, gjør at vi vil behol­de kon­trol­len over våre ver­ker. Ingen byrå­krat skal kun­ne over­prø­ve våre vur­de­rin­ger av om hvor­vidt noe skal pub­li­se­res, og even­tu­elt hvor­dan det­te skal skjer. Der­for mot­set­ter vi oss for­søk fra ivri­ge byrå­kra­ter og poli­ti­ke­re som så gjer­ne vil over­ta ret­tig­he­ter til våre arbei­der. Vi deler gjer­ne, men bare det vi mener er verdt å dele. Det må til­freds­stil­le våre krav til hva som kan pub­li­se­res gjen­nom uli­ke kana­ler. Det er for­skjel­ler mel­lom uli­ke kana­ler. Det jeg skri­ver på min blogg er ikke vur­dert av noen referee. Man ven­ter nok at jeg kan en del om de emner som behand­les, i alle fall så len­ge jeg skri­ver om mitt eget fag. Men det blir ikke vur­dert som en viten­ska­pe­lig artik­kel. Til­sva­ren­de er ikke nød­ven­dig­vis det som sies i en fore­les­ning egnet for pub­li­se­ring ut over audi­to­ri­et, selv om fore­les­nin­gen kan være alde­les utmer­ket.

La den aka­de­mis­ke delings­kul­tu­ren blomst­re. Men hold fast ved kva­li­tets­krav, fag­lig integri­tet og aka­de­misk fri­het!

Print Friendly, PDF & Email