Akademia og delingskultur

Deling og delingskultur har blitt et moteord. Kanskje er ordet, i den betydning det brukes i nettsamfunnet, avledet fra ukulturen som går ut på å stjele andres verk og la alle som vil kopiere. Men fenomenet er langt eldre, og det har en lang og stolt tradisjon i akademia.

I akademia deler man. Vi publiserer våre arbeider med det mål at resultatene skal være tilgjengelig for flest mulig (av de som er i stand til å nyttiggjøre seg disse). Det kan selvsagt også ligge ønske om personlig prestisje og pleie av sitt ego bak dette, men jeg ser ikke noe galt i dette. Vi deler våre kunnskaper gjennom undervisning som i stor grad er åpen for alle interesserte. Og vi bruker mye tid på formidling av forskningsresultater og kunnskap til den interesserte allmennhet.

Kvalitetssikret publisering koster, og kostnadene er langt mer en utgifter til trevirke og trykksverte. Noen må betale dette. Til nå har dette vært de som vil ha de publiserte arbeider. Kanskje vil en del kostnader forskyves giennom Open Access publisering, men de forsvinner ikke. Det er nok også riktig at noen har tjent gode penger på denne publiseringen, men det er de store forlagene, ikke de som skriver. Likevel: Det er gratis tilgjengelig for alle interesserte i bibliotekene.

Vi tjener ikke penger på å skrive bøker og artikler. Riktignok kan vi få noen tusen kroner hvis vi skriver en lærebok. Men skulle man regne timebetaling for det vi bruker av vår fritid for å gjennomføre slike prosjekter, da ville det nok vært mer lønnsomt å kjøre taxi eller sitte i kassa på RIMI. Det er hyggelig å få betalt fra tid til annen, men penger er ikke det viktigste. Hvis vi først og fremst hadde vært interessert i penger, da hadde vi arbeidet helt andre steder enn ved et universitet.

Hvis det bare hadde stått på oss, da ville vi gjerne ha gjort mye mer av det vi skriver fritt tilgjengelig for alle som måtte være interessert. Vi skriver i håp om at noen skal være interessert i å lese dette, ikke for å holde det unna et mulig interessert publikum. Men vi aksepterer at økonomien i systemet, en økonomi vi er avhengig av fordi publiseringen er avhengig av denne, gjør at ikke alt kan gjøres gratis tilgjengelig.

Da politikere og byråkrater ivret som mest for at forskningsresultater skulle “komme samfunnet til nytte” gjennom kommersialisering møtte det sterk motstand fra akademia. Og vi vant en viktig seier. I 2002 ble de såkalte lærerunntaktet i arbeidstageroppfinnelsesloven opphevet. Dette var et unntak fra hovedregelen om at arbeidsgiver skal ha (første)rett til å patentere oppfinnelser gjort av ansatte. Det ble da lovfestet i § 6, tredje ledd at universitets- og høgskoleansatte har rett til selv å velge publisering uten å vente på en eventuell patentsøknad, noe som for all fremtid vil hindre at dette kan patenteres. Akademia kjempet for og vant fram med et krav om å kunne dele fremfor å kommersialisere, uavhengig av hva institusjonen måtte ønske.

Faglig kvalitet og faglig integritet er noe vi verdsetter meget høyt. Akademisk frihet er en nødvendig forutsetning for dette. Det er forskerne som er nærmest til å se hvilke områder det bør forskes på, og det er bare forskerne (eller i alle fall de med solid forskererfaring) som har forutsetninger for å vurdere kvaliteten i det som presteres. Ingen byråkrater eller politiker kan overprøve dette.

Den som vil ha et tragisk eksempel på hvor galt det kan gå når man tukler med den akademiske friheten kan se på Apoforsk. Dette var et solid forskningsmiljø. Så kom det inn styrerepresentanter som ville styre forskningen og rette den inn mot det som var nyttig for apotekbransjen. Nå legges det ned fordi man gjennom dette i løpet av kort tid har klart å ødelegge hele forskningsmiljøet.

Vår faglige integritet, av og til krydret med noen primadonnanykker, gjør at vi vil beholde kontrollen over våre verker. Ingen byråkrat skal kunne overprøve våre vurderinger av om hvorvidt noe skal publiseres, og eventuelt hvordan dette skal skjer. Derfor motsetter vi oss forsøk fra ivrige byråkrater og politikere som så gjerne vil overta rettigheter til våre arbeider. Vi deler gjerne, men bare det vi mener er verdt å dele. Det må tilfredsstille våre krav til hva som kan publiseres gjennom ulike kanaler. Det er forskjeller mellom ulike kanaler. Det jeg skriver på min blogg er ikke vurdert av noen referee. Man venter nok at jeg kan en del om de emner som behandles, i alle fall så lenge jeg skriver om mitt eget fag. Men det blir ikke vurdert som en vitenskapelig artikkel. Tilsvarende er ikke nødvendigvis det som sies i en forelesning egnet for publisering ut over auditoriet, selv om forelesningen kan være aldeles utmerket.

La den akademiske delingskulturen blomstre. Men hold fast ved kvalitetskrav, faglig integritet og akademisk frihet!