Aftenposten skriver i dag at musikkpirater bruker mest penger på lovlig musikk. Det er mulig, og det sier vel egentlig ikke annet enn at de som er mest interessert i musikk anskaffer mest musikk gjennom flere kanaler.
Den underteksten man gjerne ser i slike undersøkelser og i medienes omtale av dem, er at musikkpirateri ikke er så ille når folk tross alt også kjøper musikk. Men det at man kjøper en del musikk gir ingen “license to steal”. Vi ville ikke i noen annen sammenheng si at siden det er de beste kundene som stjeler mest må vi bare akseptere tyveriene.
Men platebransjen, i nevnte artikkel representert ved IFPI-direktør Marte Thorsby, fremstår som selve hakket i plata.
“- Verdensbildet er uansett at salget av musikk viser en dramatisk nedgang, og jeg ser ikke annen måte å begrunne dette på enn at nedgangen i all hovedsak skyldes ulovlig fildeling, sier Thorsby.”
Det er ingen grunn til å tvile på at salget går ned. Men forklaringen synes for enkel. Inntil noen eventuelt kan dokumentere at jeg tar feil, våger jeg den påstand at nedgangen i platesalg i stor grad skyldes at det ikke produseres nok interessant musikk.
I CDens gullalder, 1990-tallet og kanskje begynnelsen på 2000-tallet, kunne plateselskapene tjene meget godt på å resirkulere sin gamle katalog. Folk som jeg kjøpte på CD mye av det vi allerede hadde på LP. I tillegg kjøpte mange av oss det som vi gjerne skulle hatt på LP, om økonomien hadde vært bedre i unge år. I tillegg har det vært gitt ut haugevis av “Best of …” samlinger. I alle fall har jeg kjøpt en del slike samlinger av artister som jeg er sånn passe interessert, slik at jeg gjerne vil ha de mest kjente låtene, men ikke alt de har gitt ut. I andre tilfeller kjøper vi slike samlinger fordi de inneholder enkelte innspillinger som tidligere ikke har vært gitt ut, og samlingen er ikke komplett uten.
Denne katalogen er etterhvert melket til siste dråpe. Riktignok lar vi oss lokke til å kjøpe Beatles enda en gang når den gis ut i en remastret versjon, selv om vi har alt fra før både på LP og CD. Men det er ikke mange som er like viktigte som The Beatles, så jeg har vanskelig for å se hvilke andre artister som skulle kunne gjøre noe lignende.
Når musikksalget synker mener jeg det representerer en normalisering, etter et unormalt høyt salg som følge av CD-formatets suksess.
For musikkbransjen må det også være et problem at mye av den gamle musikken står seg forbausende godt, mye bedre enn hva noen kunne forestille seg da den ble gitt ut. Øystein “Big Bang” Greni ble tidligere i år, i P2-programmet “Mozart og Madonna” bedt om å lage en “5 på topp” liste over låter med gitar. På en sikker førsteplass kom en innspilling med Jimi Hendrix. Det er snart 40 år siden Jimi Hendrix døde, men musikken står seg godt. Da en av min datters venner kom hjem fra Roskilde-festivalen for noen år siden spurte jeg om hva som hadde vært mest interessant, svarte han til min overraskelse Black Sabbath. En av mine venner kunne en gang fortelle at han sønn kom begeistret hjem og snakket om en fantastisk gruppe han hadde oppdaget: The Doors. Min venn kunne ta sin sønn bort til sin platesamling og fortelle at her står alle platene deres. Og jeg møter f.eks. Beatles-fan blant mine studenter. Listen kunne vært mye lenger. Mange unge kan fullt lovlig kopiere mye av den musikken de er interessert i fra sine foreldres platesamling, de slipper å kjøpe den.
Det lages selfølgelig interessant musikk i dag også. Jeg skal ikke som en godt middelaldrende mann sette meg ned og si at dagens musikk er uinteressant. Men det lages ikke nok til at den kan opprettholde det veldig store salget man hadde tidligere.
Jeg har spurt Marte Thorsby om IFPI har tall som kan gi et mer nyansert bilde av platesalget, f.eks. forholdet mellom salget av ny musikk i forhold til salget av nyutgivelser av gamle innspillinger. I følge Marte Thorsby har man ikke slike tall. Jeg vil si at dette er så oppsiktsvekkende at jeg ikke helt kan tro på det. En kriserammet bransjen må ha data som sier noe om hva som selger og hva som ikke gjør det, man kan ikke bare ha totaltall. Men det kan hende at slike tall bare finnes hos plateselskapene, ikke hos IFPI. Det er nok konkurransesensitiv informasjon som de ikke gir fra seg. Men platebransjen må legge fram mer nyanserte data og mer troverdige forklaringer hvis bransjen skal fremstå som troverdig, og det gjør de ikke.
Men tall som sier noe om hvor mye penger en slags gjennomsnittskunde bruker på musikk sier like lite, og er dermed like uinteressante.