Misforstått om opphavsrett og Creative Commons

Maja Soj­ta­ric, jour­na­list ved Uni­ver­si­te­tet i Tromsø skri­ver 4. novem­ber 2009 en artik­kel om opp­havs­rett og Crea­tiv Com­mons på forskning.no, under over­skrif­ten “Det­te er en remiks”. I artik­ke­len skri­ver hun bl.a:

Crea­ti­ve Com­mons-lisen­sen (CC) er mye mer flek­si­bel enn dagens opp­havs­rett.

Mens opp­havs­ret­ten tra­di­sjo­nelt har beskyt­tet verk slik at ingen kan kopiere det, skri­ve det ut eller arbei­de vide­re med det uten først å spør­re ret­tig­hets­ha­ver om til­la­tel­se, inne­bæ­rer CC at den som har skapt ver­ket på for­hånd gir til­la­tel­se til kopie­ring og bruk, på vis­se vil­kår.

For eksem­pel er det all­tid krav om at den ori­gi­na­le opp­havs­per­sonen kredi­te­res, og ofte kre­ves det at ånds­ver­ket ikke kan bru­kes i kom­mer­si­ell sam­men­heng eller end­res på.

Crea­ti­ve Com­mons er der­med et geni­alt verk­tøy for dagens ung­dom som lever sine liv på nett og for­me­lig er klipp og lim-gene­ra­sjo­nen.”

Her viser  Maja Soj­ta­ric at hun har mis­for­stått både opp­havs­ret­ten og Crea­ti­ve Com­mons, og vi kan nok si at mis­for­stå­el­sen gjel­der fri­bruks­li­sen­ser i sin all­min­ne­lig­het. Det­te er utbred­te mis­for­stå­el­ser, men det er synd at en pub­li­ka­sjon som forskning.no videre­brin­ger dem på den­ne måten.

Opp­havs­ret­ten er basert på at man som hoved­re­gel må ha sam­tyk­ke fra opp­havs­man­nen om man vil kopiere det eller arbei­de vide­re på det. Det er også Crea­ti­ve Com­mons. CC er et stan­dar­di­sert sam­tyk­ke som til­la­ter nær­me­re angit­te for­mer for bruk og skil­ler seg slik sett ikke fra and­re lisens­av­ta­ler. Men CC går len­ger i å til­la­te bruk av et verk enn det som ellers er van­lig i lisens­av­ta­ler.

Crea­ti­ve Com­mons og and­re fri­bruks­li­sen­ser er fullt og helt basert på tra­di­sjo­nell opp­havs­rett og kun­ne ikke ha eksis­tert uten den­ne. Det er den tra­di­sjo­nel­le opp­havs­ret­ten som gjør det mulig å set­te sli­ke vil­kår som at et verk ikke skal end­res, eller at end­re­de ver­sjo­ner skal gjø­re til­gjen­ge­lig på sam­me vil­kår.  En av pio­neer­e­ne innen fri pro­gram­vare, Richard Stall­man, sier det på den­ne måten:

The GNU Gene­ral Pub­lic Licen­se and other copy­l­eft licen­ses use copy­right law to defend free­dom for eve­ry user. The GPL perm­its eve­ryone to pub­lish modi­fied works, but only under the same licen­se. Redis­tri­bu­tion of the unmo­di­fied work must also pre­ser­ve the licen­se. And all redis­tri­butors must give users access to the software’s source code.”

Tra­di­sjo­nell opp­havs­rett har ald­ri vært til hin­der for at man gjør verk til­gjen­ge­lig på CC-lig­nen­de vil­kår. Jeg skrev for en del år siden en intro­duk­sjon til opp­havs­ret­ten (som for­hå­pent­lig­vis vil være opp­da­tert om ikke så alt for lang tid). Den­ne er opp­rin­ne­lig skre­vet før CC ble etab­lert, og jeg har for­synt den med det­te vil­kå­ret:

For­uten den bruk som er til­latt etter de gene­rel­le reg­ler, kan den­ne artik­ke­len bru­kes, kopiere og dis­tri­bu­eres til bruk i under­vis­nin­gen ved ikke-kom­mer­si­el­le under­vis­nings­in­sti­tu­sjo­ner. Den kan ikke tas inn i kom­pen­di­er eller lig­nen­de, uten etter avta­le. Det er ikke til­latt å fore­ta end­rin­ger.”

Jeg kun­ne i dag ha valgt å benyt­te en CC-lisens, og kan­skje gjør jeg det når en opp­da­tert ver­sjon fore­lig­ger. Det vik­tigs­te CC-lisen­sen bidrar med i for­hold til det jeg har gjort, er at man har lyk­kes med å etab­le­re en de facto stan­dard for sli­ke lisen­ser som ver­den kan for­hol­de seg til, omtrent på sam­me måte som Micro­soft Win­dows og Inter­net Explo­rer er etab­lert som de facto stan­dar­der. Man kan like eller la være å like måten det er gjort på, men ver­den kjen­ner sys­te­met og kan for­hol­de seg til det.

CC er ikke “mye mer flek­si­bel enn dagens opp­havs­rett”. CC er basert på den flek­si­bi­li­te­ten som all­tid har eksis­tert i opp­havs­ret­ten. At opp­havs­man­nen skal navn­gis (kredi­te­res) er ikke noe spe­si­elt for CC. Det føl­ger av den all­min­ne­li­ge opp­havs­rett.

Maja Soj­ta­ric skri­ver at CC er et “geni­alt verk­tøy for dagens ung­dom som lever sine liv på nett og for­me­lig er klipp og lim-gene­ra­sjo­nen”. Det­te skri­ver hun etter først å ha skre­vet at det  ofte kre­ves “at ånds­ver­ket ikke kan … end­res på”. Hvis man har satt det vil­kår at ver­ket ikke kan end­res, da sten­ger det for slik “klipp og lim” virk­som­het som Maja Soj­ta­ric er så begeist­ret for.

Man kan også lure på hvor­for Maja Soj­ta­ric mener at CC skal være så geni­alt for klip­per­ne og limer­ne. De kan rik­tig­nok stil­le egne verk til and­res dis­po­si­sjon. Men om de selv skul­le vel­ge CC-lisen­sie­ring så gir ikke det dem noe mer rett til å bru­ke and­res mate­ria­le.

Det Maja Soj­ta­ric har laget er ikke en remix, og hel­ler ikke en “mash-up” (som det står i en kom­metar til artik­ke­len). Det er et helt almin­ne­lig jour­na­lis­tisk arbeid hvor man hen­ter infor­ma­sjon fra uli­ke kil­der og skri­ver en artik­kel basert på det­te. Dess­ver­re skjem­mes artik­ke­len også feil og den sed­van­li­ge man­gel på pre­si­sjon som man så alt for ofte ser i jour­na­lis­tis­ke arbei­der.

Når alt det­te er sagt: Crea­ti­ve Com­mons repre­sen­te­rer en sunn reak­sjon mot en uhel­dig utvik­ling innen opp­havs­ret­ten. Man har bl.a. rett til å site­re og man har rett til å utnyt­te et verk på en slik måte at man ska­per et nytt og selv­sten­dig verk. Men over­iv­ri­ge kom­mer­si­el­le aktø­rer pres­ser på for å få sta­dig mer bruk innen­for sin kon­troll, og snev­rer inn det krea­ti­ve rom­met. Ofte skjer det ved at man tru­er med søks­mål, og folk tør ikke annet enn å gi etter — selv om kra­vet godt kan være ube­ret­ti­get. Det er som regel ikke opp­havs­men­ne­ne som er pro­ble­met, men kom­mer­si­el­le aktø­rer som Dis­ney, War­ner, osv.

Kuns­ten og kul­tu­ren har all­tid utvik­let seg ved at man har tatt det noen har gjort før og byg­get vide­re på det­te. Vi må ikke aksep­te­re at f.eks. Dis­ney, som selv uhem­met har for­synt seg av and­res arbei­der, skal kun­ne stop­pe utvik­lin­gen ved å hev­de at de har ret­tig­he­ter til ver­den slik den ser ut i dag. And­re må kun­ne gjø­re som Dis­ney har gjort før dem, hvil­ket også kan bety å utnyt­te Dis­neys ver­ker. Det­te er det verdt å sloss for.

Opp­havs­rett bør også vike for ytrings­fri­he­ten der dis­se kol­li­de­rer. Ytrings­fri­he­ten gir ikke noe vern for å brin­ge vide­re and­res ytrin­ger, slik at musikk­pi­ra­ter ikke kan for­sva­re sitt ulov­li­ge vir­ke ved å vise til ytrings­fri­he­ten. Men man skal ikke kun­ne fri seg fra et kri­tisk søke­lys ved å påbe­ro­pe seg opp­havs­rett, enten det er modi­fi­sert rekla­me for jogge­sko (som er nevnt i artik­ke­len), eller det er det engels­ke sel­ska­pet Tra­fi­gu­ra som vil hind­re at deres vur­de­rin­ger da de utsat­te Gulen for livs­fare skal kom­me fram.

Men skal man få en debatt om dis­se vik­ti­ge spørs­må­le­ne må i alle fall den noen­lun­de opp­gå­en­de delen av norsk pres­se samt våre poli­ti­ke­re kla­re å skil­le skitt og kanel. Man må inn­se at musikk­pi­ra­ter og annen “deling” av and­res verk ikke er noe som bør for­sva­res. Der­imot må man for­sva­re ret­ten til å ska­pe og ytrings­fri­he­ten, både over­for Dis­ney, Nike og Tra­fi­gu­ra.

Print Friendly, PDF & Email