Opphavsrett og ytringsfrihet — del 1.

Det­te er det førs­te av to kom­men­ta­rer om for­hol­det mel­lom opp­havs­rett og ytrings­fri­het. Jeg luf­ter her en del syns­punk­ter som jeg tar sik­te på å utvik­le vide­re i en mer aka­de­misk artik­kel. Del 2 er her.

Ytrings­fri­he­ten  kan deles i tre hoved­ele­men­ter:

  • Med­de­lel­ses­fri­he­ten  — den klas­sis­ke ytring­fri­he­ten.
  • Infor­ma­sjons­fri­he­ten — fri­he­ten til å skaf­fe seg infor­ma­sjon.
  • Taus­hets­ret­ten — ret­ten til ikke å ytre seg.

Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nen tar også med infor­ma­sjons­krav og krav til infra­struk­tur. Infor­ma­sjons­krav kan ha en gren­se mot opp­havs­rett. Men kom­mi­sjo­nen drøf­ter det­te bare i rela­sjon til doku­men­ter fra offent­li­ge myn­dig­he­ter. Dis­se doku­men­te­ne vil være unn­tatt fra opp­havs­rett etter åvl § 9, slik at det ikke er noen grunn til å gå nær­me­re inn på det­te i den­ne sam­men­hen­gen. Infra­struk­tur­kra­vet berø­rer ikke opp­havs­ret­ten.

Opp­havs­ret­ten gir opp­havs­man­nen bl.a. en ene­rett til å gjø­re sitt verk til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Man kan si at opp­havs­ret­ten gir ene­rett til vis­se ytrin­ger. Her er det til­syne­la­ten­de kla­re mot­set­nin­ger.

Men ytrings­fri­he­ten ver­ner først og fremst ret­ten til å uttryk­ke seg og det er for så vidt inn­hol­det i det som uttryk­kes. Opp­havs­ret­ten ver­ner måten man uttryk­ker seg på, alt­så den kon­kre­te form man gir sitt uttrykk. And­re står fritt til å uttryk­ke det sam­me om de bare gjør det på sin måte. Skal man uttryk­ke egne og selv­sten­di­ge tan­ker og menin­ger, da bør man også kun­ne kla­re å uttryk­ke dem i en selv­sten­dig form. Men man må nyan­se­re beg­ge utgangs­punk­te­ne.

Opp­havs­ret­ten kan bru­kes, og blir av og til bruk for å hind­re til­gang til infor­ma­sjon og kom­mer såle­des i kon­flikt med infor­ma­sjons­fri­he­ten. Rela­tivt fers­ke eksemp­ler er NRK Brenn­punkts offent­lig­gjø­ring av den såkal­te Min­ton-rap­por­ten fra Tra­fi­gu­ra-saken. Et annet eksem­pel er at Jens Bjør­ne­boes arvin­ger (som i kraft av det­te har opp­havs­rett til hans ver­ker) nek­ter for­fat­te­ren Gud­mund Vind­land å tryk­ke brev han har mot­tatt fra Jens Bjør­ne­boe.

Det er ikke ofte sli­ke saker set­tes på spis­sen. Noen gan­ger vil trus­sel om søks­mål brin­ge den annen part til taus­het uten at for­hol­det blir prø­vet retts­lig. Vel­ger man å igno­re­re trus­ler er den som øns­ker hem­me­lig­hold lite tjent med å gi for­hol­det ytter­li­ge­re pub­li­si­tet ved fak­tisk å gå til søks­mål. Det er der­for ikke lett å doku­men­te­re omfan­get av det­te.

Med­de­lel­ses­fri­he­ten og infor­ma­sjons­fri­he­ten har kom­met til uttrykk på den­ne måten i Grl § 100, annet ledd:

Ingen kan hol­des rets­lig ansvar­lig for at have med­delt eller mod­ta­get Oplys­nin­ger, Ide­er eller Buds­kab, med­mind­re det lader sig for­sva­re holdt op imod Ytrings­fri­he­dens Beg­run­del­se i Sand­heds­sø­gen, Demo­kra­ti og Indi­vi­dets frie Menings­dan­nel­se. Det rets­li­ge Ansvar bør være fore­skre­vet i Lov.

Vide­re Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen (EMK) art 10, førs­te ledd:

1. Eve­ryone has the right to free­dom of expres­sion. This right shall inclu­de free­dom to hold opi­nions and to rece­i­ve and impart infor­ma­tion and ideas wit­hout inter­fe­ren­ce by pub­lic aut­hority and regard­less of fron­ti­ers.

Annet ledd inne­hol­der noen begrens­nin­ger, og i prak­sis er det begrens­nin­ge­ne stri­den gjer­ne står om:

2. The exer­ci­se of these free­doms, sin­ce it car­ries with it duties and respon­s­i­bi­lities, may be sub­ject to such for­ma­lities, con­ditions, rest­ric­tions or penal­ties as are pres­cri­bed by law and are neces­sa­ry in a democra­tic socie­ty, in the inte­rests of natio­nal security, ter­ri­to­ri­al integrity or pub­lic safety, for the pre­ven­tion of dis­or­der or cri­me, for the pro­tec­tion of health or morals, for the pro­tec­tion of the repu­ta­tion or rights of others, for pre­ven­ting the dis­closure of infor­ma­tion rece­i­ved in con­fi­den­ce, or for main­tai­ning the aut­hority and impar­tia­li­ty of the judi­cia­ry.

Vi kan kon­sta­te­re at ytrings­fri­he­ten ikke er abso­lutt. Vide­re at de for­mel­le kra­ve­ne om at begrens­nin­ger skal være bestemt i lov er opp­fylt for så vidt gjel­der opp­havs­rett.

Også opp­havs­ret­ten har et men­neske­retts­lig vern. I The Uni­ver­sal Decla­ra­tion of Human Rights heter det i  art 27, annet ledd:

(2) Eve­ryone has the right to the pro­tec­tion of the moral and mate­ri­al inte­rests resul­ting from any scien­ti­fic, lite­ra­ry or arti­s­tic pro­duc­tion of which he is the aut­hor.

I Protocol to the Con­ven­tion for the Pro­tec­tion of Human Rights and Fun­da­men­tal Free­doms of 4 Novem­ber 1950 art 1 førs­te ledd heter det:

Eve­ry natu­ral or legal per­son is entit­led to the peace­ful enjoy­ment of his pos­ses­sions. No one shall be depri­ved of his pos­ses­sions except in the pub­lic inte­rest and sub­ject to the con­ditions pro­vi­ded for by law and by the gene­ral prin­cip­les of inter­na­tio­nal law.

Det kan argu­men­te­res for at “pos­ses­sions” også omfat­ter opp­havs­rett og and­re imma­te­ri­el­le ret­tig­he­ter.

The Uni­ver­sal Decla­ra­tion of Human Rights er, i mot­set­ning til de øvri­ge bestem­mel­ser som er nevnt, ikke med blant de kon­ven­sjo­ner som i med­hold av men­neske­retts­lo­ven § 2 er gjort til norsk lov. Den er der­for ikke bin­den­de slik de and­re kon­ven­sjons­be­stem­mel­se­ne er.

Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nen la til grunn at en avvei­ning mel­lom ytrings­fri­het og opp­havs­rett må til­sva­re vur­de­rin­gen av and­re begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten, alt­så at man må vur­de­re i hvi­ken grad de er “neces­sa­ry in a democra­tic socie­ty”. De skri­ver i NOU 1999:27 avsnitt 6.2.4.3:

Kom­mi­sjo­nen leg­ger til grunn at begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten av hen­syn til and­res opp­havs­ret­tig­he­ter – på sam­me måte som and­re begrens­nin­ger – må opp­fyl­le kri­te­ri­et om å la seg for­sva­re holdt opp mot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­søk­ning, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se, jf. for­sla­get til Grl. § 100, 2. ledd. Begrens­nin­ge­ne må hel­ler ikke være av en slik art at fri­mo­di­ge ytrin­ger om offent­li­ge spørs­mål ikke blir til­latt, jf. § 100, 3. ledd. Det skul­le til­si at opp­havs­rett brukt som et mid­del for å mot­vir­ke en infor­mert offent­lig debatt ikke kan stå seg mot ytrings­fri­he­ten. Det­te har sterk støt­te både i sann­hets­prin­sip­pet og demo­krati­prin­sip­pet.

Mot­satt vil opp­havs­ret­ten stå sterkt når den angri­pes av inter­es­ser hvis sen­tra­le motiv er å utnyt­te and­res mate­ria­le til egen øko­no­misk vin­ning. I den kon­kre­te sak kan det være en kre­ven­de opp­ga­ve å avkla­re om stri­den står om ytrings­fri­het eller øko­no­mis­ke inter­es­ser.

Det er ingen enty­dig tra­di­sjon i norsk rett for å opp­fat­te ytrings­fri­he­ten som en legi­tim begren­sing i opp­havs­ret­ten. Gene­relt synes for­hol­det til ytrings­fri­het å være ute­latt i teo­re­tis­ke fram­stil­lin­ger av norsk opp­havs­rett. Vi antar der­for at vårt for­slag til ny Grl. § 100 – som i kon­kre­te saker kan føre til at opp­havs­ret­tens rekke­vid­de vil måt­te avgren­ses av hen­syn til lex superior-prin­sip­pet – gir en viss end­ring i retts­til­stan­den.”

Kom­mi­sjo­nen pre­si­se­rer ikke nær­me­re hvil­ke end­rin­ger det­te måt­te føre til i opp­havs­ret­ten og fore­slo hel­ler ingen end­rin­ger. Det er der­for ikke klart hvil­ke end­rin­ger i opp­havs­ret­ten kom­mi­sjo­nen men­te vil­le føl­ge av en end­ring av Grunn­lo­ven.

Opp­havs­ret­ten inne­hol­der en del bestem­mel­ser som også skal iva­re­ta ytrings- og infor­ma­sjons­fri­het. Men inn­led­nings­vis kan det være grunn til å min­ne om at ret­ten til taus­het for så vidt støt­ter opp under utgangs­punk­tet i åvl § 2 om at opp­havs­man­nen har ene­rett til å gjø­re sine egne ytrin­ger til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten.

Det kan ikke under­stre­kes ofte nok at opp­havs­ret­ten ver­ner for og pre­sen­ta­sjon, ikke inn­hold. Fak­ta er fri, ide­er er fri, menin­ger er fri, tan­ker er fri, osv. Opp­havs­ret­ten er ikke til hin­der for at man med­de­ler seg så len­ge man ytrer seg med egne ord eller i egen form på annen måte. Det er først når man på en eller annen måte vil gjø­re and­res ytrin­ger til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten at opp­havs­ret­ten kom­mer inn.

Offent­li­ge doku­men­ter er unn­tatt fra opp­havs­rett etter åvl § 9. Det­te er en vik­tig bestem­mel­se for ytrings­fri­het og demo­kra­ti, ikke minst i for­hold til Grl § 100 tred­je ledd, førs­te punkt­um:

Fri­mo­di­ge Ytrin­ger om Stats­sty­rel­sen og hvil­ken­som­helst anden Gjen­stand ere Enhver til­lad­te.

Offent­li­ge myn­dig­he­ter kan ikke påbe­ro­pe seg opp­havs­rett eller and­re ret­tig­he­ter som føl­ger av ånds­verks­lo­ven som grunn­lag for å hind­re til­gjenge­lig­gjø­ring og dis­tri­bu­sjon.

En annen vik­tig bestem­mel­se er sitat­ret­ten i åvl § 22. Men den­ne har den begrens­ning at den kun gir rett til å site­re fra offent­lig­gjort verk. I opp­havs­retts­lig for­stand er et verk offent­lig­gjort bare der­som det har blitt gjort til­gjen­ge­lig med opp­havs­man­nens sam­tyk­ke, se åvl § 8. Det­te betyr at Tho­mas Rath­sacks bok “Jæger” ikke er offent­lig­gjort i opp­havs­retts­lig for­stand, selv om den dans­ke avi­sen Poli­ti­ken tryk­ket hele boken som ved­legg til avi­sen. For­fat­te­ren had­de ikke gitt sam­tyk­ke til at boken ble gjort til­gjen­ge­lig på den måten. Foge­dret­ten avvis­te kra­vet om å stan­se boken for­di en even­tu­ell ska­de var skjedd når boken var spredt på net­tet og alt­så slik sett offent­lig­gjort, mens opp­havs­ret­ten stil­ler det til­leggs­krav at offent­lig­gjø­rin­gen må ha skjedd med opp­havs­man­nens sam­tyk­ke. Åvl § 22 gir der­for ikke til­la­tel­se til å site­re fra den­ne boken.

Kunst­verk og foto­gra­fi­er kan gjen­gis i med­hold av åvl §§ 23 til 24. §§ 26 til 28 gir rett til å gjen­gi fra offent­li­ge for­hand­lin­ger, under­stre­ker at opp­havs­rett ikke er til hin­der for doku­ment­inn­syn og at verk bru­kes i for­bin­del­se med etter­ly­sing, etter­forsk­ning og som bevis, samt gir en utvi­det sitat­rett i sli­ke til­fel­ler.

Spørs­må­let om for­hol­det mel­lom ytrings­fri­het og opp­havs­rett kom­mer først på spis­sen når noen vil gjen­gi et verk ut over det opp­havs­ret­ten til­la­ter. Det vil sær­lig være spør­mål om og even­tu­elt når man kan gjø­re til­gjen­ge­lig et verk som ikke er offent­lig­gjort, even­tu­elt site­re fra det­te.

Det­te vil bli behand­let nær­me­re i nes­te del.

Print Friendly, PDF & Email