Regjeringen prioriterer å ikke prioritere

I valgkamper kappes de politiske partiene om satsing på skolen. Et par måneder etter kan vi lese at 25 skoler har blitt nedlagt i Møre og Romsdal i løpet av fem år. I den kommunen hvor jeg vokste opp, Porsgrunn, har man nettopp vedtatt å legge ned fem skoler.  Listen kunne sikkert vært mye lenger.

Det kom selvsagt fler, nå Fredrikstad. Og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg i første omgang kunne overse dette at 101 skoler er nedlagt under den rød-grønne regjeringen.

Vi kan sikkert legge sykehjem på listen, men der har jeg ikke hentet inn eksempler.

Stortingspartiene lover. Men i alle fall under det nåværende regimet er ansvaret overlatt til kommunen. Kommunene får rammeoverføringer.

Jeg skal ikke her diskutere om man skal ha øremerkede overføringer eller delegere det til kommunene. Men jeg er temmelig lei av politikernes dobbeltkommunikasjon. Enten prioriterer man sentralt, og da må sentrale myndigheter også ha virkemidlene. Ellers overlater man prioriteringen til et desentralt nivå. Men da bør man også har ryggrad nok til å si at regjeringen har gitt fra seg virkemidlene og at deres “prioriteringer” har mer preg av fromme ønsker.

Opphavsrett og ytringsfrihet – del 2

Kan man i ytringsfrihetens navn ha rett til å publisere et opphavsrettslig vernet verk uten opphavsmannens samtykke?

Dette er andre og siste del av en gjennomgang av forholdet mellom opphavsrett og ytringsfrihet. Del 1 er her.

Utgangspunktet er klart: Det hører til opphavmannens enerett etter åvl § 2 å gjøre sitt verk tilgjengelig for allmennheten. Dette ligger fast. Jeg er neppe den eneste som har mange hastig nedskrevne og halvferdige blogginnlegg, artikkelutkast osv. Om noen andre skulle få tilgang til dette kunne det tenkes de ville mene noe var interessant og at det derfor bør gjøres tilgjengelig, eller de kan mene at de kan avsløre hvor tåpelige og primitive tanker som kan passere gjennom hodet til denne professoren og vil “få fram sannheten”. Det er jeg og ingen andre som skal kunne avgjøre om noe av det jeg skriver skal publiseres, og i så fall på hvilken måte.

Opphavsmannen står helt fritt til å avgjøre om det skal gis samtykke eller ikke. Det er ikke noe krav om at man skal ha “saklig grunn” for å nekte, at nektelsen “ikke må virke urimelig” eller noe lignende. Vil man ikke gi samtykke må man akseptere det, uansett hvor usaklig grunn opphavsmannen eller andre rettighetshavere måtte ha. Gudmund Vindland sier at arven etter Jens Bjørneboe “fovaltes på en så håpløs måte og er styrt av frykt og skam over farens åpenhet. Det virker som de [Jens Bjørneboes døtre] vil ha dette under teppet og gjemme det“. Det må Gudmund Vindland gjerne mene og han kan godt ha rett (uten at jeg har noen mening om det), men det er uansett Jens Bjørneboes døtre som nå har disse rettighetene og bestemmer om de aktuelle brevene skal offentliggjøres eller ikke.

Spørsmålet er om det finnes situasjoner hvor hensynet til ytringsfriheten kan modifisere dette utgangspunktet. Det må da være en situasjon hvor den innskrenkning i ytringsfriheten som opphavsretten kan representere ikke lar seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøkning, demokrati og individets frie meningsdannelse, og at at inngrepet ikke er “necessary in a democratic society”.

Continue reading Opphavsrett og ytringsfrihet – del 2