Opphavsrett og ytringsfrihet – del 2

Kan man i ytringsfrihetens navn ha rett til å publisere et opphavsrettslig vernet verk uten opphavsmannens samtykke?

Dette er andre og siste del av en gjennomgang av forholdet mellom opphavsrett og ytringsfrihet. Del 1 er her.

Utgangspunktet er klart: Det hører til opphavmannens enerett etter åvl § 2 å gjøre sitt verk tilgjengelig for allmennheten. Dette ligger fast. Jeg er neppe den eneste som har mange hastig nedskrevne og halvferdige blogginnlegg, artikkelutkast osv. Om noen andre skulle få tilgang til dette kunne det tenkes de ville mene noe var interessant og at det derfor bør gjøres tilgjengelig, eller de kan mene at de kan avsløre hvor tåpelige og primitive tanker som kan passere gjennom hodet til denne professoren og vil “få fram sannheten”. Det er jeg og ingen andre som skal kunne avgjøre om noe av det jeg skriver skal publiseres, og i så fall på hvilken måte.

Opphavsmannen står helt fritt til å avgjøre om det skal gis samtykke eller ikke. Det er ikke noe krav om at man skal ha “saklig grunn” for å nekte, at nektelsen “ikke må virke urimelig” eller noe lignende. Vil man ikke gi samtykke må man akseptere det, uansett hvor usaklig grunn opphavsmannen eller andre rettighetshavere måtte ha. Gudmund Vindland sier at arven etter Jens Bjørneboe “fovaltes på en så håpløs måte og er styrt av frykt og skam over farens åpenhet. Det virker som de [Jens Bjørneboes døtre] vil ha dette under teppet og gjemme det“. Det må Gudmund Vindland gjerne mene og han kan godt ha rett (uten at jeg har noen mening om det), men det er uansett Jens Bjørneboes døtre som nå har disse rettighetene og bestemmer om de aktuelle brevene skal offentliggjøres eller ikke.

Spørsmålet er om det finnes situasjoner hvor hensynet til ytringsfriheten kan modifisere dette utgangspunktet. Det må da være en situasjon hvor den innskrenkning i ytringsfriheten som opphavsretten kan representere ikke lar seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøkning, demokrati og individets frie meningsdannelse, og at at inngrepet ikke er “necessary in a democratic society”.

Det blir et spørsmål om det er så viktig å kunne dokumentere sine ytringer at dette rettferdiggjør at man gjør dokumentasjonen tilgjengelig selv om det krenker opphavsretten. Et vilkår må være at man ikke kan få fram synspunktene på en tilfredsstillende måte uten at noe gjengis i strid med opphavsretten. I den svenske høyesterettsdommen NJA 1985 s. 893 sies det slik:

“Det kan nämligen konstateras att det i målet inte rör sig om ett fall där intresset av yttrandefrihet står i sådan bjärt motsättning till skyddet för upphovsrätten som det då måste vara fråga om. Härvidlag räcker det att påpeka att intresset av att ge allmänheten en korrekt information och att bidra till att föra teaterdebatten vidare till största delen – om än inte på alldeles idealiskt sätt – hade kunnat fyllas genom ett referat av idéer och faktauppgifter i manifestet som inte inkräktade på Peter O:s ensamrätt till verket.”

Som nevnt i del 1 kan vi i praksis utelukke dokumenter fra det offentlige, da disse åvl § 9 uansett ikke er opphavsrettslig vernet. Dermed vil dokumentasjon om statlig og kommunal myndighetsutøvelse i liten eller ingen grad være berørt av opphavsrett.

Politiske aktører og andre folk i sentrale posisjoner i det offentlige kan ha sine private nedtegnelser som ikke vil kunne regnes som det offentliges dokumenter. Dette spørsmålet kom på spissen i den engelske saken Ashdown vs Telegraph Group. Daily Telegraph trykket Paddy Ashdowns (lederen av liberaldemokratene) private nedtegnelser fra et hemmelig møte med Labours leder Tony Blair. Det heter i premiss 82:

“There may in law have been justification for the publication of the confidential information that was contained in the minute. (…) We do not, however, consider that it is arguable that there was any justification for the extent of the reproduction of Mr Ashdown’s own words. It appears to us that the minute was deliberately filleted in order to extract colourful passages that were most likely to add flavour to the article and thus to appeal to the readership of the newspaper. Mr Ashdown’s work product was deployed in the way that it was for reasons that were essentially journalistic in furtherance of the commercial interests of the Telegraph Group. We do not consider it arguable that Article 10 requires that the Group should be able to profit from this use of Mr Ashdown’s copyright without paying compensation.”

Vi kan merke oss at retten her la vekt på at hensikten først og fremst var å gi en fargerik fremstilling i kommersiell interesse.

Vi ser til tider at den som anklages for uakseptabel adferd eller virksomhet benekter dette og samtidig holder tilbake informasjon som kunne ha kastet lys over saken. Hvis dette er en sak av stor samfunnsmessig betydning bør det kunne legitimere en offentliggjøring.

Jeg mener at NRK Brennpunkts sak om Trafigura og Vest Tank i Sløvåg illustrerer dette.  Trafigura-topp Claude Dauphin hevdet i et vitneavhør at han ikke hadde kjennskap til det giftige avfallet som endte i landet [Elfenbenskysten].  NRK offentliggjorde intern e-postkorrespondanse som viste at dette ikke var sant.

NRK offentliggjorde også en rapport, omtalt som Minton-rapporten, som viste at Trafigura uttalte seg mot bedre vitende. NRK skriver:

“Trafigura har siden 2006 omtalt avfallet sitt som vaskevann, og hevdet at det ikke var ulovlig å rense svovelholdig bensin slik de gjorde. Dokumentene viste imidlertid at Trafigura var kjent med at rensing av bensin var ulovlig i EU, og de var også kjent med at avfallet etter rensingen var giftig avfall.”

Både offentliggjøring av e-postkorrespondanse og Minton-rapporten kan være i strid med opphavsretten (for e-postkorrespondanse er det også et spørsmål om den har verkshøyde). Men det er ikke de hensyn som opphavsretten er ment å skulle verne som begrunner at Trafigura motsetter seg offentliggjøring. Det er for å hindre at kompromitterende opplysninger kommer fram, ikke for å verne skapende innsats.

Min vurdering er at hensynet til å få fram og dokumentere sannheten her må gå foran opphavsretten. Jeg kan legge til at dette må gjelde også om noen skulle mene at NRK Brennpunkt ikke har klart å dokumentere sannheten, så lenge de har gjort en forsvarlig journalistisk innsats for å dokumentere dette.

Scientologikirken er beryktet for mye, bl.a. for hvordan de (mis)bruker opphavsrett for å hindre tilgang til sine skrifter. Et illustrerende eksempel finnes på Wikileaks. Det litt ironiske i at Scientologikirken ved å påstå at det er en opphavsrettskrenkelse bekrefter at dokumentet er autentisk. Fra Norden er sakene mot Zenon Panoussis i Sverige kjente eksempler. I disse sakene, der Scientologikirken har fått medhold, mener jeg at opphavsretten har fått et for sterkt gjennomslag i forhold til ytringsfriheten.

Det er grunn til å stoppe opp litt her. Både Trafigura og Scientologikirken forsøker å stoppe publisering for å unngå kritisk søkelys på sin egen virsomhet. Det kan ikke sies å være noen beskyttelsesverdige motiver.

En annen svensk høyesterettsdom, NJA  1985 s. 893 gjaldt en sak hvor Göteborgsposten hadde trykket et manifest fra ansatte ved Göteborgs stadtsteater. I saken uttaler retten:

“Yttrandefriheten och dess spegelbild, informationsfriheten, har i den svenska rättsordningen en hög dignitet, något som främst har kommit till uttryck i regeringsformen och tryckfrihetsförordningen. Här förtjänar framhållas att grundlagstiftaren i 2 kap 13 § regeringsformen betonar vikten av vidaste möjliga yttrandefrihet och informationsfrihet i bl a politiska och kulturella angelägenheter. Bestämmelsen riktar sig visserligen endast till normgivaren men är ändå belysande i detta sammanhang. Skäl kan följaktligen anföras för att upphovsrätten i ett fall som det aktuella får vika till förmån för yttrandefrihetens intresse. Frågan blir då om och i vad mån undantag från de formellt tillämpliga reglerna i upphovsrättslagen kan göras i domstolspraxis.”

Men heller ikke i denne saken fikk ytringsfriheten gjennomslag foran opphavsretten.

Hvis innholdet i det som man ønsker å offentliggjøre er av en art som rettsordenen beskytter, da skal det i alle fall mye mer til før man eventuelt kan forsvare et opphavsrettsbrudd i ytringsfrihetens navn. Jens Bjørneboes kjærlighetsbrev til sin homofile elsker er langt inne på området for privatlivets fred.  At Jens Bjørneboe var bifil er ingen hemmelighet. Men det er ikke av stor interesse for samfunnet å få dette utdypet gjennom hans egne ord i private brev. Her må Gudmund Vindland akseptere rettighetshavernes beslutning, uansett hvor dårlig han liker den. Det får legges til at Gudmund Vindland har akseptert denne beslutningen. Han har ikke gitt dette ut, men uttrykker sin misnøye og frustrasjon over at dette har hindret ham i å gi ut et manuskript han har hatt liggende i tre år.

Hvis opplysningene er taushetsbelagt er det vanskelig å si at det kan være et misbruk av opphavsretten om denne påberopes for å hindre publisering. Jeg understreker at dette gjelder lovbestemt taushetsplikt. Om man har gitt et taushetsløfte uten at det er noen lovpålagt taushetsplikt må det vurderes konkret. Det er nok ikke uvanlig at man har lovet taushet nettopp for å hindre at klanderverdige eller ulovlige forhold blir kjent.

Det er imidlertid ikke sammenfall mellom en opphavsrettslig og en taushetsrettslig vurdering. En eventuell taushetsplikt knytter seg til opplysningene, altså innholdet. Opphavsretten verner presentasjonen uten å verne innholdet. Om man tar utgangspunkt i en typisk pressesituasjon vil det dessuten typisk være kilden som står for taushetsbruddet, mens det er vedkommende presseorgan som står for et eventuelt opphavsrettsbrudd. Det er dessuten ikke helt uvanlig at taushetsplikt påberopes for å beskytte seg selv og hindre innysn i eget forhold, mer enn for å beskytte den hvis interesser taushetsplikten er ment å skulle beskytte. En advokat eller lege har taushetsplikt av hensyn til sin klient eller pasient, ikke for å hindre kritisk innsyn i vedkommendes egen virksomhet. Man kan ikke utelukke at både taushetsplikt og opphavsrett påberopes på en måte som kan betegnes som misbruk. Det kan derfor ikke sies at det alltid vil være legitimt å påberope opphavsrett som en ekstra beskyttelse i tillegg til taushetsplikt. Men man skal nok ha sterke grunner for å kunne forsvare et opphavsrettsbrudd i et slikt tilfelle.

Det finnes også eksempler på at man erverver opphavsrett i den hensikt å stanse distribusjon.  Programmet Cyber Patrol er et sensurprogram , eller et program for “foreldrekontroll” om man vil bruke litt penere ord. Programmet leveres av et datterselskap av leketøyprodusenten Mattel (kanskje mest kjent for Barbie). I 2000 publiserte Eddy Jansson og  en rapport om hvordan de hadde dekryptert svartelisten i Cyber Patrol. De fant at programmet også blokkerte nettseder med “upassende” politisk innhold, og at blokkeringen gikk langt ut over hva som med rimelighet kunne forsvares ut fra formålet om å beskytte barn mot pornografi og annen styggedom på nettet. De har også blokkert nettsteder som kritiserer dette programmet. Sensur er nok langt mer dekkende enn “foreldrekontroll” i dette tilfellet. Eddy Jansson og Matthew Skala laget også programmet CPHack, som kunne brukes til å dekryptere svartelisten. De ble saksøkt. Saken ble senere forlikt, og den sentrale delen av forliket var at Eddy Jansson og Matthew Skala overdro opphavsretten til rapporten og programmet til Mattel. Ved at Mattel fikk rettighetene kunne de på opphavsrettslig grunnlag forfølge alle som distribuerte dette. Man sikret seg opphavsrett for å hindre distribusjon av kompromitterende informasjon.

For noen år siden ble Catherine Bosley revet litt for mye med under et ferieopphold i Florida.  Hun meldte seg på en “wet T-shirt” konkurranse. Det hele utviklet seg til et strippeshow, og uheldigvis for Chatrine Bosley ble det tatt mange bilder og hele seansen ble videofilmet. Dette havnet på internett. Chatrine Bosley hadde arbeidet som nyhetsanker på en lokal TV-stasjon i Ohio. Hun følte seg tvunget til å gå fra den stillingen da bildene og videoen ble kjent på nettet. På sitt nettsted (ikke lenger tilgjengelig) skrev hun bl.a. dette om sin kamp for å få fjernet bildene:

“He also gave us copyright ownership to the pictures so we could control it ourselves. (…) Now we own the copyrights to the video too. So, again, we have control of that as well with the law behind us.”

Man kan forstå Chatrine Bosleys fortvilelse, og dessverre for henne har heller ikke hun klart å fjerne alle bildene fra nettet. Men det interessante i vår sammenheng var at det å sikre seg opphavsretten var en del av strategien for å hindre (videre) spredning av disse bildene. Jeg må legge til at jeg har langt mer sympati med henne enn med Mattel.

At man helt enkelt mener at et verk bør være tilgjengelig for verden uten at man selv setter det inn i en sammenheng som eventuelt kan forsvare et opphavsbrudd, kan ikke være tilstrekkelig. Jeg mener derfor det var riktige avgjørelser at utgivelse av Adolf Hitlers “Men Kampf” uten  samtykke fra rettighetshaver til originalen (svensk HD-sak NJA 1998 s. 838, delstaten Bayern har rettighetene) og oversettere (norsk sak Borgarting lagmannsrett LB-2003-3138). I den svenske saken uttaler Högsta domstolen:

“Även om ett något ökat utrymme sålunda kan finnas för att låta intresset av yttrandefrihet få medföra att ansvar för upphovsrättsintrång inte skall ådömas, kan det dock inte anses att Karl-Erik Hägglund på grund härav skall gå fri från ansvar för att ha gett ut Mein Kampf. Att det kan vara svårt att få tag i exemplar av detta verk av historiskt intresse är alltså inte, som Karl-Erik Hägglund hävdat, tillräckligt för att åtalet skall ogillas.”

Det bør vel være undøvendig å si at å gjøre andres verk gratis tilgjengelig gjennom såkalte fildelingsnettverk ikke har noe med ytringsfrihet å gjøre.

Sitatrett

I forhold til ytringsfrihet er problemet at man bare kan sitere offentliggjorte verk. Men det er akseptert at man i særskilte tilfeller kan sitere fra ikke offenliggjorte verk (se Ole Andreas Rognstad: Opphavsrett s. 71).

Men er verket først offentliggjort er det vanskelig å se at sitatrettens grenser vil være noe problem i forhold til ytringsfriheten. Man kan etter åvl § 22 sitere “i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger”. Hvis det å nekte sitatet i det konkrte tilfellet ikke “lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse” er det nærmest utenkelig at det ikke er “i samsvar med god skikk” eller går ut over det som formålet betinger.

Bruk av bilder

Kunstverk og fotografiske verk kan i medhold av åvl § 23 fritt gjengis “i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter”. Fotografi kan etter bestemmelsens annet ledd mot betaling gjengis i “kritisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende karakter”. Bestemmelsen reiser en rekke tolkingsproblemer som jeg ikke skal gå inn på i denne sammenhengen. Men det er i alle fall åpning for å bruke bilder uten at det må innhentes samtykke. Bildet må på en eller annen måte være tema for fremstillingen. Man kan ikke etter denne bestemmelsen bruke bilder som pynt eller blikkfang uten at det behandles i teksten.

I en sak gjengitt i RG 2001 s. 1151 hadde et PR-byrå brukt et fotografi uten fotografens samtykke i en kampanje mot kirkens holdning til homofili. Oslo byrett fant at selv om fotografiet var egnet til å illustrere holdningene kunne ikke det gå foran fotografens rettigheter.

En variant av samme problemstilling knyttet seg til  Bodil Stenseths biografi “Pakten: Munch – en familiehistorie”. Edvard Munchs arvinger reagerte mot noe av innholdet i boken og nektet forfatteren og forlaget å bruke noen av Edvard Munchs bilder i biografien. Trykkingen av boken måtte derfor stanses og utgivelsen ble utsatt. At biografien måtte utgis uten bildene gjorde kanskje boken litt mindre leservennlig, men det er ikke noe alvorlig problem i forhold til ytringsfriheten.

Sanksjoner

En annen tilnærming til problemet er å holde fast ved at tilgjengeliggjøring av et verk er en opphavsrettskrenkelse, men at det ikke iverksettes sanksjoner. Man kan avstå fra straff men opprettholde erstatning, eller avstå fra begge deler.

Selv om man i prinsippet ikke frafaller sanksjoner er straff neppe aktuelt i et tilfelle hvor man har hatt gode grunner til å gjengi verket og det ikke har gått ut over de interesser opphavsretten er ment å skulle verne. Det kan også legges til at når politiet i praksis henlegger alle saker om mer alvorlige opphavsrettsbrudd enn dette, da er risikoen for straffeforfølgelse liten. Erstatning skal dekke det økonomiske tap som opphavsrettskrenkelsen medfører. At man kan lide tap fordi uheldige forhold blir kjent så står ikke det i årsakssammenheng med selve opphavsrettsbruddet. Et erstatningsansvar vil derfor heller ikke være særlig aktuelt, i alle fall ikke erstatning av noe omfang.