Opphavsrett og ytringsfrihet — del 2

Kan man i ytringsfrihetens navn ha rett til å publisere et opphavsrettslig vernet verk uten opphavsmannens samtykke?

Det­te er and­re og sis­te del av en gjen­nom­gang av for­hol­det mel­lom opp­havs­rett og ytrings­fri­het. Del 1 er her.

Utgangs­punk­tet er klart: Det hører til opp­hav­man­nens ene­rett etter åvl § 2 å gjø­re sitt verk til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Det­te lig­ger fast. Jeg er nep­pe den enes­te som har man­ge has­tig ned­skrev­ne og halv­fer­di­ge blogg­inn­legg, artik­kelut­kast osv. Om noen and­re skul­le få til­gang til det­te kun­ne det ten­kes de vil­le mene noe var inter­es­sant og at det der­for bør gjø­res til­gjen­ge­lig, eller de kan mene at de kan avslø­re hvor tåpe­li­ge og pri­mi­ti­ve tan­ker som kan pas­se­re gjen­nom hodet til den­ne pro­fes­so­ren og vil “få fram sann­he­ten”. Det er jeg og ingen and­re som skal kun­ne avgjø­re om noe av det jeg skri­ver skal pub­li­se­res, og i så fall på hvil­ken måte.

Opp­havs­man­nen står helt fritt til å avgjø­re om det skal gis sam­tyk­ke eller ikke. Det er ikke noe krav om at man skal ha “sak­lig grunn” for å nek­te, at nek­tel­sen “ikke må vir­ke uri­me­lig” eller noe lig­nen­de. Vil man ikke gi sam­tyk­ke må man aksep­te­re det, uan­sett hvor usak­lig grunn opp­havs­man­nen eller and­re ret­tig­hets­ha­ve­re måt­te ha. Gud­mund Vind­land sier at arven etter Jens Bjør­ne­boe “foval­tes på en så håp­løs måte og er styrt av frykt og skam over farens åpen­het. Det vir­ker som de [Jens Bjør­ne­boes døt­re] vil ha det­te under tep­pet og gjem­me det”. Det må Gud­mund Vind­land gjer­ne mene og han kan godt ha rett (uten at jeg har noen mening om det), men det er uan­sett Jens Bjør­ne­boes døt­re som nå har dis­se ret­tig­he­te­ne og bestem­mer om de aktu­el­le bre­ve­ne skal offent­lig­gjø­res eller ikke.

Spørs­må­let er om det fin­nes situa­sjo­ner hvor hen­sy­net til ytrings­fri­he­ten kan modi­fi­se­re det­te utgangs­punk­tet. Det må da være en situa­sjon hvor den inn­skrenk­ning i ytrings­fri­he­ten som opp­havs­ret­ten kan repre­sen­te­re ikke lar seg for­sva­re holdt opp mot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­søk­ning, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se, og at at inn­gre­pet ikke er “neces­sa­ry in a democra­tic socie­ty”.

Det blir et spørs­mål om det er så vik­tig å kun­ne doku­men­te­re sine ytrin­ger at det­te rett­fer­dig­gjør at man gjør doku­men­ta­sjo­nen til­gjen­ge­lig selv om det kren­ker opp­havs­ret­ten. Et vil­kår må være at man ikke kan få fram syns­punk­te­ne på en til­freds­stil­len­de måte uten at noe gjen­gis i strid med opp­havs­ret­ten. I den svens­ke høy­este­retts­dom­men NJA 1985 s. 893 sies det slik:

Det kan näm­li­gen kon­sta­te­ras att det i målet inte rör sig om ett fall där intres­set av yttrande­fri­het står i sådan bjärt mot­sätt­ning till skyd­det för upp­hovs­rät­ten som det då måste vara frå­ga om. Här­vid­lag räck­er det att påpeka att intres­set av att ge all­män­he­ten en kor­rekt infor­ma­tion och att bidra till att föra tea­ter­de­bat­ten vida­re till största delen — om än inte på all­de­les idea­liskt sätt — hade kunnat fyl­las gen­om ett refe­rat av idé­er och fak­ta­uppgif­ter i mani­fes­tet som inte inkräkta­de på Peter O:s ensam­rätt till ver­ket.”

Som nevnt i del 1 kan vi i prak­sis ute­luk­ke doku­men­ter fra det offent­li­ge, da dis­se åvl § 9 uan­sett ikke er opp­havs­retts­lig ver­net. Der­med vil doku­men­ta­sjon om stat­lig og kom­mu­nal myn­dig­hets­ut­øvel­se i liten eller ingen grad være berørt av opp­havs­rett.

Poli­tis­ke aktø­rer og and­re folk i sen­tra­le posi­sjo­ner i det offent­li­ge kan ha sine pri­va­te ned­teg­nel­ser som ikke vil kun­ne reg­nes som det offent­li­ges doku­men­ter. Det­te spørs­må­let kom på spis­sen i den engels­ke saken Ash­down vs Tele­graph Group. Dai­ly Tele­graph tryk­ket Pad­dy Ash­downs (lede­ren av libe­ral­de­mo­kra­te­ne) pri­va­te ned­teg­nel­ser fra et hem­me­lig møte med Labours leder Tony Blair. Det heter i pre­miss 82:

The­re may in law have been jus­ti­fi­ca­tion for the pub­li­ca­tion of the con­fi­den­ti­al infor­ma­tion that was con­tai­ned in the min­ute. (…) We do not, how­e­ver, con­si­der that it is arguab­le that the­re was any jus­ti­fi­ca­tion for the extent of the repro­duc­tion of Mr Ashdown’s own words. It appears to us that the min­ute was deli­be­rate­ly fil­leted in order to extract colour­ful pas­sa­ges that were most like­ly to add fla­vour to the article and thus to appe­al to the rea­dership of the new­spa­per. Mr Ashdown’s work pro­duct was deploy­ed in the way that it was for rea­sons that were essenti­al­ly jour­na­li­s­tic in furt­he­ran­ce of the com­mer­ci­al inte­rests of the Tele­graph Group. We do not con­si­der it arguab­le that Article 10 requi­res that the Group should be able to pro­fit from this use of Mr Ashdown’s copy­right wit­hout pay­ing com­pen­sa­tion.”

Vi kan mer­ke oss at ret­ten her la vekt på at hen­sik­ten først og fremst var å gi en farge­rik frem­stil­ling i kom­mer­si­ell inter­es­se.

Vi ser til tider at den som ankla­ges for uak­sep­ta­bel adferd eller virk­som­het benek­ter det­te og sam­ti­dig hol­der til­ba­ke infor­ma­sjon som kun­ne ha kas­tet lys over saken. Hvis det­te er en sak av stor sam­funns­mes­sig betyd­ning bør det kun­ne legi­ti­me­re en offent­lig­gjø­ring.

Jeg mener at NRK Brenn­punkts sak om Tra­fi­gu­ra og Vest Tank i Slø­våg illust­re­rer det­te.  Tra­fi­gu­ra-topp Clau­de Dauphin hev­det i et vitne­av­hør at han ikke had­de kjenn­skap til det gif­ti­ge avfal­let som end­te i lan­det [Elfen­bens­kys­ten].  NRK offent­lig­gjor­de intern e-post­kor­re­spon­dan­se som vis­te at det­te ikke var sant.

NRK offent­lig­gjor­de også en rap­port, omtalt som Min­ton-rap­por­ten, som vis­te at Tra­fi­gu­ra uttal­te seg mot bed­re viten­de. NRK skri­ver:

Tra­fi­gu­ra har siden 2006 omtalt avfal­let sitt som vaske­vann, og hev­det at det ikke var ulov­lig å ren­se svo­vel­hol­dig ben­sin slik de gjor­de. Doku­men­te­ne vis­te imid­ler­tid at Tra­fi­gu­ra var kjent med at ren­sing av ben­sin var ulov­lig i EU, og de var også kjent med at avfal­let etter ren­sin­gen var gif­tig avfall.”

Både offent­lig­gjø­ring av e-post­kor­re­spon­dan­se og Min­ton-rap­por­ten kan være i strid med opp­havs­ret­ten (for e-post­kor­re­spon­dan­se er det også et spørs­mål om den har verks­høy­de). Men det er ikke de hen­syn som opp­havs­ret­ten er ment å skul­le ver­ne som begrun­ner at Tra­fi­gu­ra mot­set­ter seg offent­lig­gjø­ring. Det er for å hind­re at kom­pro­mit­te­ren­de opp­lys­nin­ger kom­mer fram, ikke for å ver­ne ska­pen­de inn­sats.

Min vur­de­ring er at hen­sy­net til å få fram og doku­men­te­re sann­he­ten her må gå foran opp­havs­ret­ten. Jeg kan leg­ge til at det­te må gjel­de også om noen skul­le mene at NRK Brenn­punkt ikke har klart å doku­men­te­re sann­he­ten, så len­ge de har gjort en for­svar­lig jour­na­lis­tisk inn­sats for å doku­men­te­re det­te.

Scien­to­logi­kir­ken er beryk­tet for mye, bl.a. for hvor­dan de (mis)bruker opp­havs­rett for å hind­re til­gang til sine skrif­ter. Et illust­re­ren­de eksem­pel fin­nes på Wikile­aks. Det litt iro­nis­ke i at Scien­to­logi­kir­ken ved å påstå at det er en opp­havs­retts­kren­kel­se bekref­ter at doku­men­tet er auten­tisk. Fra Nor­den er sake­ne mot Zenon Panous­sis i Sve­ri­ge kjen­te eksemp­ler. I dis­se sake­ne, der Scien­to­logi­kir­ken har fått med­hold, mener jeg at opp­havs­ret­ten har fått et for sterkt gjen­nom­slag i for­hold til ytrings­fri­he­ten.

Det er grunn til å stop­pe opp litt her. Både Tra­fi­gu­ra og Scien­to­logi­kir­ken for­sø­ker å stop­pe pub­li­se­ring for å unn­gå kri­tisk søke­lys på sin egen vir­som­het. Det kan ikke sies å være noen beskyt­tel­ses­ver­di­ge moti­ver.

En annen svensk høy­este­retts­dom, NJA  1985 s. 893 gjaldt en sak hvor Göte­borgs­pos­ten had­de tryk­ket et mani­fest fra ansat­te ved Göte­borgs stadtstea­ter. I saken utta­ler ret­ten:

Yttrande­fri­he­ten och dess spe­gel­bild, infor­ma­tion­sfri­he­ten, har i den svens­ka rätts­ord­nin­gen en hög dig­ni­tet, något som främst har kom­mit till uttryck i rege­rings­for­men och tryck­fri­hets­för­ord­nin­gen. Här för­tjä­nar fram­hål­las att grund­lag­stif­ta­ren i 2 kap 13 § rege­rings­for­men beto­nar vik­ten av vidas­te möj­liga yttrande­fri­het och infor­ma­tion­sfri­het i bl a poli­tis­ka och kul­tu­rel­la angelä­gen­he­ter. Bestäm­mel­sen rik­tar sig vis­ser­li­gen endast till norm­gi­va­ren men är ändå bely­san­de i det­ta sam­man­hang. Skäl kan följakt­li­gen anföras för att upp­hovs­rät­ten i ett fall som det aktu­el­la får vika till för­mån för yttrande­fri­he­tens intres­se. Frå­gan blir då om och i vad mån undan­tag från de for­mellt til­läm­p­liga reg­ler­na i upp­hovs­rätts­la­gen kan göras i dom­stolspraxis.”

Men hel­ler ikke i den­ne saken fikk ytrings­fri­he­ten gjen­nom­slag foran opp­havs­ret­ten.

Hvis inn­hol­det i det som man øns­ker å offent­lig­gjø­re er av en art som retts­or­de­nen beskyt­ter, da skal det i alle fall mye mer til før man even­tu­elt kan for­sva­re et opp­havs­retts­brudd i ytrings­fri­he­tens navn. Jens Bjør­ne­boes kjær­lig­hets­brev til sin homo­fi­le els­ker er langt inne på områ­det for pri­vat­li­vets fred.  At Jens Bjør­ne­boe var bifil er ingen hem­me­lig­het. Men det er ikke av stor inter­es­se for sam­fun­net å få det­te utdy­pet gjen­nom hans egne ord i pri­va­te brev. Her må Gud­mund Vind­land aksep­te­re ret­tig­hets­ha­ver­nes beslut­ning, uan­sett hvor dår­lig han liker den. Det får leg­ges til at Gud­mund Vind­land har aksep­tert den­ne beslut­nin­gen. Han har ikke gitt det­te ut, men uttryk­ker sin mis­nøye og frust­ra­sjon over at det­te har hind­ret ham i å gi ut et manu­skript han har hatt lig­gen­de i tre år.

Hvis opp­lys­nin­ge­ne er taus­hets­be­lagt er det vans­ke­lig å si at det kan være et mis­bruk av opp­havs­ret­ten om den­ne påbe­ro­pes for å hind­re pub­li­se­ring. Jeg under­stre­ker at det­te gjel­der lov­be­stemt taus­hets­plikt. Om man har gitt et taus­hets­løf­te uten at det er noen lov­på­lagt taus­hets­plikt må det vur­de­res kon­kret. Det er nok ikke uvan­lig at man har lovet taus­het nett­opp for å hind­re at klan­der­ver­di­ge eller ulov­li­ge for­hold blir kjent.

Det er imid­ler­tid ikke sam­men­fall mel­lom en opp­havs­retts­lig og en taus­hets­retts­lig vur­de­ring. En even­tu­ell taus­hets­plikt knyt­ter seg til opp­lys­nin­ge­ne, alt­så inn­hol­det. Opp­havs­ret­ten ver­ner pre­sen­ta­sjo­nen uten å ver­ne inn­hol­det. Om man tar utgangs­punkt i en typisk presse­si­tua­sjon vil det dess­uten typisk være kil­den som står for taus­hets­brud­det, mens det er ved­kom­men­de presse­or­gan som står for et even­tu­elt opp­havs­retts­brudd. Det er dess­uten ikke helt uvan­lig at taus­hets­plikt påbe­ro­pes for å beskyt­te seg selv og hind­re inn­y­sn i eget for­hold, mer enn for å beskyt­te den hvis inter­es­ser taus­hets­plik­ten er ment å skul­le beskyt­te. En advo­kat eller lege har taus­hets­plikt av hen­syn til sin kli­ent eller pasi­ent, ikke for å hind­re kri­tisk inn­syn i ved­kom­men­des egen virk­som­het. Man kan ikke ute­luk­ke at både taus­hets­plikt og opp­havs­rett påbe­ro­pes på en måte som kan beteg­nes som mis­bruk. Det kan der­for ikke sies at det all­tid vil være legi­timt å påbe­ro­pe opp­havs­rett som en eks­tra beskyt­tel­se i til­legg til taus­hets­plikt. Men man skal nok ha ster­ke grun­ner for å kun­ne for­sva­re et opp­havs­retts­brudd i et slikt til­fel­le.

Det fin­nes også eksemp­ler på at man erver­ver opp­havs­rett i den hen­sikt å stan­se dis­tri­bu­sjon.  Pro­gram­met Cyber Patrol er et sen­sur­pro­gram , eller et pro­gram for “for­eldre­kon­troll” om man vil bru­ke litt pene­re ord. Pro­gram­met leve­res av et dat­ter­sel­skap av leke­tøy­pro­du­sen­ten Mat­tel (kan­skje mest kjent for Bar­bie). I 2000 pub­li­ser­te Eddy Jans­son og  en rap­port om hvor­dan de had­de dekryp­tert svarte­lis­ten i Cyber Patrol. De fant at pro­gram­met også blok­ker­te nett­seder med “upas­sen­de” poli­tisk inn­hold, og at blok­ke­rin­gen gikk langt ut over hva som med rime­lig­het kun­ne for­sva­res ut fra for­må­let om å beskyt­te barn mot por­no­gra­fi og annen styg­ge­dom på net­tet. De har også blok­kert nett­ste­der som kri­ti­se­rer det­te pro­gram­met. Sen­sur er nok langt mer dek­ken­de enn “for­eldre­kon­troll” i det­te til­fel­let. Eddy Jans­son og Matt­hew Ska­la laget også pro­gram­met CPHack, som kun­ne bru­kes til å dekryp­te­re svarte­lis­ten. De ble sak­søkt. Saken ble sene­re for­likt, og den sen­tra­le delen av for­li­ket var at Eddy Jans­son og Matt­hew Ska­la over­dro opp­havs­ret­ten til rap­por­ten og pro­gram­met til Mat­tel. Ved at Mat­tel fikk ret­tig­he­te­ne kun­ne de på opp­havs­retts­lig grunn­lag for­føl­ge alle som dis­tri­bu­er­te det­te. Man sik­ret seg opp­havs­rett for å hind­re dis­tri­bu­sjon av kom­pro­mit­te­ren­de infor­ma­sjon.

For noen år siden ble Cat­h­e­ri­ne Bos­ley revet litt for mye med under et ferie­opp­hold i Flo­ri­da.  Hun meld­te seg på en “wet T-shirt” kon­kur­ran­se. Det hele utvik­let seg til et strippe­show, og uhel­dig­vis for Cha­tri­ne Bos­ley ble det tatt man­ge bil­der og hele sean­sen ble video­fil­met. Det­te hav­net på inter­nett. Cha­tri­ne Bos­ley had­de arbei­det som nyhets­an­ker på en lokal TV-sta­sjon i Ohio. Hun føl­te seg tvun­get til å gå fra den stil­lin­gen da bil­de­ne og video­en ble kjent på net­tet. På sitt nett­sted (ikke len­ger til­gjen­ge­lig) skrev hun bl.a. det­te om sin kamp for å få fjer­net bil­de­ne:

He also gave us copy­right ownership to the pic­tu­res so we could con­trol it ours­el­ves. (…) Now we own the copy­rights to the video too. So, again, we have con­trol of that as well with the law behind us.”

Man kan for­stå Cha­tri­ne Bos­leys for­tvi­lel­se, og dess­ver­re for hen­ne har hel­ler ikke hun klart å fjer­ne alle bil­de­ne fra net­tet. Men det inter­es­san­te i vår sam­men­heng var at det å sik­re seg opp­havs­ret­ten var en del av stra­te­gi­en for å hind­re (vide­re) spred­ning av dis­se bil­de­ne. Jeg må leg­ge til at jeg har langt mer sym­pa­ti med hen­ne enn med Mat­tel.

At man helt enkelt mener at et verk bør være til­gjen­ge­lig for ver­den uten at man selv set­ter det inn i en sam­men­heng som even­tu­elt kan for­sva­re et opp­havs­brudd, kan ikke være til­strek­ke­lig. Jeg mener der­for det var rik­ti­ge avgjø­rel­ser at utgi­vel­se av Adolf Hit­lers “Men Kampf” uten  sam­tyk­ke fra ret­tig­hets­ha­ver til ori­gi­na­len (svensk HD-sak NJA 1998 s. 838, del­sta­ten Bay­ern har ret­tig­he­te­ne) og over­set­te­re (norsk sak Bor­gar­ting lag­manns­rett LB-2003–3138). I den svens­ke saken utta­ler Högs­ta dom­sto­len:

Även om ett något ökat utrym­me sålun­da kan fin­nas för att låta intres­set av yttrande­fri­het få med­föra att ansvar för upp­hovs­rätts­in­trång inte skall ådö­mas, kan det dock inte anses att Karl-Erik Hägglund på grund härav skall gå fri från ansvar för att ha gett ut Mein Kampf. Att det kan vara svårt att få tag i exemp­lar av det­ta verk av his­to­riskt intres­se är alltså inte, som Karl-Erik Hägglund häv­dat, til­l­räck­ligt för att åta­let skall ogil­las.”

Det bør vel være undø­ven­dig å si at å gjø­re and­res verk gra­tis til­gjen­ge­lig gjen­nom såkal­te fil­de­lings­nett­verk ikke har noe med ytrings­fri­het å gjø­re.

Sitatrett

I for­hold til ytrings­fri­het er pro­ble­met at man bare kan site­re offent­lig­gjor­te verk. Men det er aksep­tert at man i sær­skil­te til­fel­ler kan site­re fra ikke offen­lig­gjor­te verk (se Ole Andreas Rogn­stad: Opp­havs­rett s. 71).

Men er ver­ket først offent­lig­gjort er det vans­ke­lig å se at sitat­ret­tens gren­ser vil være noe pro­blem i for­hold til ytrings­fri­he­ten. Man kan etter åvl § 22 site­re “i sam­svar med god skikk og i den utstrek­ning for­må­let betin­ger”. Hvis det å nek­te sita­tet i det kon­krte til­fel­let ikke “lader sig for­sva­re holdt op imod Ytrings­fri­he­dens Beg­run­del­se i Sand­heds­sø­gen, Demo­kra­ti og Indi­vi­dets frie Menings­dan­nel­se” er det nær­mest uten­ke­lig at det ikke er “i sam­svar med god skikk” eller går ut over det som for­må­let betin­ger.

Bruk av bilder

Kunst­verk og foto­gra­fis­ke verk kan i med­hold av åvl § 23 fritt gjen­gis “i til­slut­ning til teks­ten i kri­tisk eller viten­ska­pe­lig frem­stil­ling som ikke er av all­menn­opp­ly­sen­de karak­ter”. Foto­gra­fi kan etter bestem­mel­sens annet ledd mot beta­ling gjen­gis i “kri­tisk eller viten­ska­pe­lig frem­stil­ling av all­menn­opp­ly­sen­de karak­ter”. Bestem­mel­sen rei­ser en rek­ke tol­kings­pro­ble­mer som jeg ikke skal gå inn på i den­ne sam­men­hen­gen. Men det er i alle fall åpning for å bru­ke bil­der uten at det må inn­hen­tes sam­tyk­ke. Bil­det må på en eller annen måte være tema for frem­stil­lin­gen. Man kan ikke etter den­ne bestem­mel­sen bru­ke bil­der som pynt eller blikk­fang uten at det behand­les i teks­ten.

I en sak gjen­gitt i RG 2001 s. 1151 had­de et PR-byrå brukt et foto­gra­fi uten foto­gra­fens sam­tyk­ke i en kam­pan­je mot kir­kens hold­ning til homo­fi­li. Oslo byrett fant at selv om foto­gra­fi­et var egnet til å illust­re­re hold­nin­ge­ne kun­ne ikke det gå foran foto­gra­fens ret­tig­he­ter.

En vari­ant av sam­me pro­blem­stil­ling knyt­tet seg til  Bodil Sten­seths bio­gra­fi “Pak­ten: Munch — en fami­lie­his­to­rie”. Edvard Munchs arvin­ger rea­ger­te mot noe av inn­hol­det i boken og nek­tet for­fat­te­ren og for­la­get å bru­ke noen av Edvard Munchs bil­der i bio­gra­fi­en. Tryk­kin­gen av boken måt­te der­for stan­ses og utgi­vel­sen ble utsatt. At bio­gra­fi­en måt­te utgis uten bil­de­ne gjor­de kan­skje boken litt mind­re leser­venn­lig, men det er ikke noe alvor­lig pro­blem i for­hold til ytrings­fri­he­ten.

Sanksjoner

En annen til­nær­ming til pro­ble­met er å hol­de fast ved at til­gjenge­lig­gjø­ring av et verk er en opp­havs­retts­kren­kel­se, men at det ikke iverk­set­tes sank­sjo­ner. Man kan avstå fra straff men opp­rett­hol­de erstat­ning, eller avstå fra beg­ge deler.

Selv om man i prin­sip­pet ikke fra­fal­ler sank­sjo­ner er straff nep­pe aktu­elt i et til­fel­le hvor man har hatt gode grun­ner til å gjen­gi ver­ket og det ikke har gått ut over de inter­es­ser opp­havs­ret­ten er ment å skul­le ver­ne. Det kan også leg­ges til at når poli­ti­et i prak­sis hen­leg­ger alle saker om mer alvor­li­ge opp­havs­retts­brudd enn det­te, da er risi­ko­en for straffe­for­føl­gel­se liten. Erstat­ning skal dek­ke det øko­no­mis­ke tap som opp­havs­rettskren­kel­sen med­fø­rer. At man kan lide tap for­di uhel­di­ge for­hold blir kjent så står ikke det i årsaks­sam­men­heng med selve opp­havs­retts­brud­det. Et erstat­nings­an­svar vil der­for hel­ler ikke være sær­lig aktu­elt, i alle fall ikke erstat­ning av noe omfang.

Print Friendly, PDF & Email