Opphavsrett og universitetsansatte, en kommentar til Sejersted II

I oktober 2009 avga “Sejersted II-utvalget” sin innstilling “Utredning om opphavsrett ved Universitetet i Oslo”.  Det har tatt sin tid — utvalget ble oppnevnt i desember 2005.

Utvalgets innstilling gir et godt grunnlag for å diskutere disse rettighetsspørsmålene. Men jeg er kritisk til en del av utvalgets forslag.

Først noen utgangspunkter:

Opphavsrett verner verkets utforming. Ideer, fakta og kunnskap er fri. Ingen har opphavsrett til forskningsresultater. Verk skapt under utøvelse av offentlig myndighet er ikke opphavsrettslig vernet, se åvl § 9. Dette gjelder i alle fall eksamensoppgaver brukt ved eksamen på offentlige universiteter og høgskoler. Også mange administrative dokumenter kan fra unntatt fra vern etter denne bestemmelsen, men jeg går ikke nærmere inn på hva som vil være vernet og hva som ikke vil være vernet.

Opphavsretten oppstår hos den eller de som skaper et verk. Det vil alltid være personer, aldri en institusjon. Opphavsretten oppstår hos den eller de ansatte som står for den skapende innsats i utforming av verket. I den grad universitetet skal ha noen rettigheter vil disse måtte være overdratt fra de ansatte til arbeidsgiver. Dette bygger på avtale, f.eks. ansettelsesavtale. Avtalen behøver ikke være eksplisitt. Det generelle utgangspunktet for vurdering av i hvilken grad rettighetter har gått over til arbeidsgiver er følgende (gjengitt fra innstillingen s. 13):

Det er et anerkjent prinsipp i norsk rett at arbeidsgiveren får den rett over åndsverket som er nødvendig og rimelig for at arbeidsavtalen skal nå sitt formål, og muligens også det som er nødvendig for å utnytte verket i arbeidsgiverens normale virksomhet.

For datamaskinprogrammer gjelder en særbestemmelse i åvl § 39g. Rettigheter til et dataprogram skapt i et ansettelsesforhold går som hovedregel over til arbeidsgiver.

Jeg ser i første omgang på rettigheter til det som skapes av vitenskapelig ansatte i den egenskap. Det som skapes som ledd i administrasjon står i en annen stilling (også når dette gjøres av vitenskapelig ansatte). Dette kommer jeg tilbake til.

En vitenskapelig ansatt skal drive forskning, undervisning og formidling. Vi skal merke oss at det ikke er en del av våre arbeidsplikter å utvikle læremidler, ut over det som er nødvendig for vår egen undervisning.

Forskningsresultater skal publiseres. Men institusjonens interesse går ikke lenger enn til at resultatene publiseres i anerkjente tidsskrifter eller andre anerkjente publiseirngskanaler. Universiteter publiserer ikke selv resultatene og har ikke inntekter fra salg av forskningsartikler. Derfor trenger man ikke overdra noen opphavsrett til Universitetet for at forskningen skal nå sitt formål. Dette er også utvalgets vurdering, se sammendrag 1a (s. 5) og avsnitt 5.3 (s. 19-20).

Undervisning er i utgangspunktet noe som skjer der og da i møte med studenter. Man kan ha laget materiale til bruk i undervisningen (“hand outs”, oppgaver,  disposisjoner, presentasjoner m.m.), men det er støttemateriale til undervisningen. Å lage opptak av undervisning for gjenbruk kan heller ikke være en del av våre plikter. Det er ikke nødvendig for undervisningen at institusjonen får rettigheter til våre forelesninger eller annen undervisning. Når utgangspunktet er at vi lager støttemateriell til vår egen undervisning er det heller ikke nødvendig at institusjonen får rettigheter til noe av dette.

Vi kan bruke lærebøker, artikler (gjerne samlet i kompendier) m.m. i vår undervisning, slik vi alltid har gjort. Det må betales vederlag for dette, enten ved at man kjøper eksemplarer eller ved at det betales vederlag for vår egen eksemplarfremstilling gjennom rettighetshaverorganisasjoner som Kopinor m.m. Det er ikke nødvendig å overdra noen opphavsrett til institusjonen for å kunne gjøre bruk av slikt undervisningsmateriale.

Formidling handler om å nå ut gjennom medier, holde foredrag, delta i debatter, osv. Det er ikke nødvendig å overdra noen rettigheter til institusjonen for å oppfylle noen formidlingsplikt.

Min konklusjon så langt er at de ikke er nødvendig å overdra rettigheter til institusjonen for at man skal kunne utføre sine oppgaver som vitenskapelig ansatt. Følgelig er heller ikke noe rettigheter overdratt uten særskilt avtale. Spørsmålet om overdragelse av rettigheter blir dermed et spørsmål om man bør inngå en avtale som overdrar rettigheter ut over det som i utgangspunktet er nødvendig ut fra ansettelsens formål og eventuelt i hvilket omfang rettigheter bør overdras.

I første omgang diskuterer jeg hva som bør kunne være aktuelt i generelle ansettelsesavtaler med vitenskapelig ansatte. Det kan inngås særskilte avtaler for enkeltprosjekter hvor man velger avvikende løsninger. Det kommer jeg tilbake til.

Vitenskapelig ansatte har i liten grad noen økonomiske interesser direkte knyttet til sin opphavsrett. Vanligvis betales det ikke honorar for vitenskapelige artikler. Med noen ytterst få unntak er inntektene lærebøker så små at man bare vil bli deprimert om man forsøkte å beregne timebetalingen for slikt arbeid. Vitenskapelig ansatte er primært opptatt av at det man skriver blir lest, særlig av at de blir lest av andre forskere.

Den enkelte ansatte har derfor normalt ingen interesse av å hindre at hans verk gjøres tilgjengelig gjennom flere kanaler selv om dette skjer uten vederlag. Men man kan ha inngått avtaler med et forlag (inkl. tidsskrifter) som begrenser retten til å gjøre det aktuelle arbeidet tilgjengelig på andre måter. Man har videre interesse i selv å kunne velge publiseringskanal, noe som er en viktig del av den akademiske frihet.

Når man snakker om overdragelse av rettigheter er det også viktig å presisere hva man egentlig mener. Opphavsmannen kan gi en tillatelse uten at man selv gir fra seg noen form for rådighet over verket. Jeg kan tillate at det jeg skriver blir videreformidlet av andre, at det fremstilles eksemplarer til bruk i undervisningen osv, uten at det på noen måte begrenser min egen rådighet over dette. Slike tillatelser omtales gjerne som lisenser. Men selv om jeg beholder min rådighet ubeskåret kan en tilgjengeliggjøring føre til at det i neste omgang blir vanskelig, kanskje umulig å publisere arbeidet i et tidsskrift eller som bok. Utvalget drøfter dette i avsnitt 7.2.2., s. 25-26.

En egentlig overdragelse innebærer at man ikke bare gir andre rett, men at man også gir fra seg egne rettigheter. Har man fullstendig overdratt sine rettigheter da kan man ikke lenger selv råde over sitt verk. Det finnes mange mellomformer mellom en enkel, ikke-eksklusiv lisens og fullstendig overdragelse, men dette går jeg ikke inn på.

I den grad det i det hele tatt vil kunne være aktuelt å diskutere at Universitetene skal få overdratt noen rettigheter til verk skapt av ansatte vil det ikke kunne være mer enn en ikke-eksklusiv lisens til å utnytte verk skapt av ansatte i egen virksomhet. Den enkelte ansatte skal ikke gi fra seg noen rettigheter, men beholde full rådighet over det han selv har skapt.

Tilgjengeliggjøring av artikler i institusjonelle arkiv.

Stadig fler akademiske institusjoner etablerer institusjonelle arkiv hvor man gjør tilgjengelig vitenskapelige publikasjoner fra egne ansatte. Arkivet ved UiO er DUO. Formålet er primært å gjøre tilgjengelig vitenskapelig publikasjoner som allerede er publisert i vitenskapelige tidsskrifter. (At DUO i (for) stor grad inneholder hovedfags- og masteroppgaver og ikke forskningsartikler, er et problem som ikke er av opphavsrettslig art.) Avtaler med forlag kan være til hinder for at verk gjøres tilgjengelig på denne måten. Men hvis avtaler med tredjeparter ikke er til hinder er det etter min mening vanskelig å se at noen grunn til at en institusjon ikke skal kunne gjøre ansattes publikasjoner tilgjengelig på denne måten. Institusjonen har en selvstendig interesse i å kunne presentere publikasjoner basert på forskning ved institusjonen.

Utvalget mener at den ansatte når som helst skal kunne trekke sitt samtykke tilbake, se. sammendraget 1d og innstillingen s. 33. Jeg ser ikke hva som er poenget med dette. Man går ikke og henter sine verk ut av et bibliotek og det digitalt arkiv må ses på samme måte. (Jeg forutsetter da at det er publiserte arbeider og at tilgjengeliggjøring på denne måten ikke kolliderer med tredjemanns rett.)

At institusjonen ikke skal kunne gjøre endringer i det som er gjort tilgjengelig på denne måten anser jeg som selvsagt. Men generelt blir det etter min vurdring feil å knytte en eventuell endringsadang til publiseringsform.

Doktorhavhandlinger er grunnlaget for tildeling av en grad. De skal forsvares offentlig og skal være offentlig tilgjengelig før disputas. Også ellers kan det være av interesse å kunne vurdere doktoravhandlinger ved en institusjon. Det kan være personer som vurderer å gi seg i kast med et slikt prosjekt og som derfor vil se på hva som i praksis kreves, og det kan være noen som ønsker å gå kritisk gjennom avhandlinger for å vurdere om en institusjon etter deres mening godkjenner underlødige avhandlinger. Min mening er at disse bør være tilgjengelig. Men man bør kunne klausulere eller utsette tilgjengeliggjøring dersom dette kan hindre annen publisering, slik det er påpekt av Det medisinske fakultet i innstillingen s. 16.

Rett til å gjøre endringer

For forskeren er det faglige og vitenskapelige integritet av helt avgjørende betydning. Det kan derfor ikke være aktuelt at institusjonen skal kunne få noen rett til å foreta endringer i ansattes verk.

Undervisningsmateriale bør gjøres tilgjengelig for de dette er ment for i en egnet form. Det vil si at det gjøres tilgjengelig for de studenter som følger undervisningen og i dag vil en egnet form stort sett bety at det gjøre tilgjengelig i digital form. For dette formål bør det være tilstrekkelig at det gjøres tilgjenglig i et lukket læringsstøttesystem.

Det er selvfølgelig ønskelig at materiale som andre kan ha nytte av gjøres tilgjengelig for flest mulig. Et godt fungerende fagmiljø preges av en delingskultur hvor bl.a. undervisningsmateriale utveksles og gjøres tilgjengelig ganske fritt. Men spørsmålet i denne sammenhengen er ikke hvordan et godt fagmiljø bør fungere, men om hvilken rett arbeidsgiver har eller skal ha til å kreve at materialet gjøres tilgjengelig mot den enkelte ansattes vilje. Det kan legges til at dersom man har et dårlig fungerende arbeidsmiljø vil det kunne være å “helle bensin på bålet” om man vil tvinge folk til å gjøre noe de ikke vil. Arbeidsmiljøtiltak er nok her en bedre medisin enn å frata de ansatte deres rettigheter.

“Tradisjonelle” og “digitale verk”

Utvalget skiller mellom “Tradisjonelle faglitterære verk” (kapittel 7) og “Undervisnings- og formidlingsmateriale” (kapittel 8). I den første gruppen faller monografier, lærebøker, vitenskapelige artikler og doktorgradsavhandlinger. Den andre gruppen omfatter power-point-presentasjoner, oppgaver, instruksjonsvideoer, digitale undervisningsopplegg med ulik grad av ”interaktivitet”, utstillingskataloger osv.

Om digitale undervisningsopplegg skriver utvalget i sammedraget 2c (s.6)

“Typisk blir slike undervisningopplegg til i samarbeid mellom flere og krever ressurser fra institusjonen. Universitetet bør ha en varig, vederlagsfri og ikke-eksklusiv rett til å utnytte slike opplegg for ”egen” undervisning. Universitetet bør også ha rett til å endre opplegget, likevel slik at opphavsmannen må varsles og gis anledning til å få sitt navn fjernet.”

Dette mener jeg er et feilgrep. Utvalget navgierer her etter bakspeilet når man mener at digitale undervisningsopplegg typisk blir til i samarbeid mellom flere og krever ressurser fra institusjonen. Medium og format bør ikke være avgjørende for hvordan rettigheter skal håndteres. Regler på dette området må så langt mulig være medienøytrale. Det er ingen grunn til at en bloggkommentar som denne eller en serie podcast rettighetsmessig skal behandles på en annen måte enn om det hadde vært gjort tilgjengelig på papir. Jeg laget i sin tid en oppgavesamling for faget “Pengekravsrett” som den gang ble gitt ut i bokform. Boken er for lengst utsolgt, og jeg har gjort oppgavene tilgjengelig på nettet. For å gjøre det mer studentvennlig lagt dette inn i en database som er lagt opp slik at man lettere kan finne fram til oppgaver som behandler det tema man er interessert i. Det ville være meningsløst om rettigheter jeg skulle tape de rettighetene jeg hadde til samlingen i bokform da jeg valgte å gjøre det tilgjenglig på nett i en mer studentvennlig form. (Det hører her med i bildet at UiO ikke tilbyr sine ansatte den nødvendige tekniske plattform for å kunne lage selv ganske enkle databasebaserte webløsninger. Så dette ligger på mitt private nettsted, driftet av en kommersiell tjenesteleverandør utenfor UiO og som jeg selv betaler for. Mine podcaster er også produsert og gjort tilgjengelig helt uavhengig av UiO, bl.a. fordi UiO ikke har tilbudt en egnet publiseringsplattform for dette.)

Man kan ikke, som utvalget gjør, legge til grunn at institusjonen vanligvis vil gå inn med ressurser ved utvikling av digitale læremidler. Der UiO faktisk har bidratt med særskilte ressurser, enten det er i form av penger, teknisk bistand eller redusert undervisningspolikt, kan det argumenteres for at UiO også i større grad bør ha rettigheter til det som er skapt. Men dette gjelder uavhengig av hva slags teknologi man velger. Om resultatet er et bokverk eller en digital læringspakke bør være uten betydning.

For alle prosjekter hvor UiO går inn med særlige ressurser bør det inngås særskilt avtale om dette hvor bl.a. rettighetsspørsmålet reguleres. UiO kan ha en interesse av å kunne endre (oppdatere) det som er laget også om den/de som opprinnelig laget dette ikke kan eller vil forestå dette, man kan ha interesse av at dette gjøres tilgjengelig for en videre krets,osv. Det kan også tenkes at UiO kan være interessert i å kommersialisere et slikt verk, og da må man finne en modell for fordeling av inntekter. (Den modell som er utviklet for patenterbare oppfinnelser kan her gi noen utgangspunkter.)

Standardiserte og individuelle undervisningsopplegg

Tilsvarende er det et feilgrep å skille mellom standardiserte og mer individuelle undervisningsopplegg (sammendraget 2b og 2c).

For undervisning vil det i ganske liten grad være spørsmål om rettigheter hvis man holder opptak av forelesninger m.m. utenfor. Hvis man har et manuskript som man holder seg til vil det også kunne være vernet. Men kunnskapen er fri. De som underviser går inn i en tradisjon hvor man bygger på den undervisning man selv har fulgt, på presentasjoner i artikler og bøker, man henter inspirasjon og ideer fra å andres presentasjoner, osv. Man plukker kanskje med seg et godt eksempel som er egnet til å belyse en problemstilling, en god måte å visualisere en problemstilling, osv. Dette kan man gjøre uten å bekymre seg for noens rettigheter.

Når det er et krav at undervisning skal være forskningsbasert, hvilket i alle fall må bety at den som underviser selv har forskningserfaring og bygger på dette, så er det ikke rom for at man skal kunne “holde andres forelesninger”. Det bør innebære at institusjonen, helt uavhengig av det opphavsrettslige, ikke skal kunne gi en persons undervisningsopplegg til en annen.

Enhver som underviser i det samme faget flere semestere på rad vil i noen grad ha et “standardisert” opplegg. Man kan “snu bunken”, sørge for nødvendige oppdateringer, men ellers kjøre reprise fra semesteret før. Hvis det faktisk er mange som har bidratt vil ikke en enkelt ha noen rettigheter til helheten. Men om en lærer har lagt ekstra mye arbeid ned å utvikle et kursopplegg som også andre vil kunne ha interesse av å benytte som utgangspunkt for egne kurs i samme fag, så kan ikke det ekstra arbeidet som man legger ned i dette føre til at man taper det man ellers ville hatt av rettigheter.

Noe annet er det om fakultetet eller instituttet engasjerer en person til å utvikle et undervisningsopplegg som skal kunne benyttes av flere på parallelle kurs, kanskje mot å få et visst fritak for undervisning. Da vil det igjen være rimelig at institusjonen overtar det som måtte være av rettigheter til dette, herunder retten til å vedlikeholde og videreutvikle dette. Men grunnlaget for dette er at det gjøres etter avtale med institusjonen, ikke hva slags materiale det gjelder. Man kan vel si at også uten eksplisitt avtale vil institusjonen overta rettigheter til det som er utivklet på denne måten. Men det bør håndteres ryddig, hvilket vil si at dette bør avtales.

I noen fag finnes det utgitte oppgavesamlinger som kan brukes i undervisning. Mye av dette er laget fordi det er hensiktsmessig å samle oppgaver som flyter i systemet. Den som har samlet oppgavene har ikke nødvendigvis laget dem selv. Noe kan være tidligere eksamensoppgaver som ikke er vernet, osv. Mye av dette vil ikke være vernet, eller den som opprinnelig laget materialet har stilt det til fri disposisjon for fagmiljøet. Da er ikke rettigheter noe problem.

Administrative dokumenter

Når det gjelder administrative dokumenter blir situasjonen en annen. Dette gjelder uansett om dokumentet er utarbeidet av vitenskapelig eller administrativt ansatt presonale. Innstillingen om opphavsrett ved UiO er uten tvil et administrativt dokument, selv om det har vært vitenskapelig ansatte som har stått for utredningen. Som nevnt vil mye av dette være unntatt opphavsrett etter åvl § 9. Men i den grad det er opphavsrettslig vernet må utgangspunktet her være at institusjonen overtar alle rettigheter. UiO må kunne fremstille eksemplar av innstillingen om opphavsrett og gjøre den tilgjengelig på den måten de måtte ønske. Man vil nok ikke kunne endre den uten å gjøre oppmerksom på at man har gjort endringer. Men man må kunne klippe så mye man måtte ønske av innstillingen inn i andre dokumenter hvor dette settes sammen med andre vurderinger, uten at man skal måtte bekymre seg om sitatrett m.m.