Opphavsrett og universitetsansatte, en kommentar til Sejersted II

I okto­ber 2009 avga “Sejer­sted II-utval­get” sin inn­stil­ling “Utred­ning om opp­havs­rett ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo”.  Det har tatt sin tid — utval­get ble opp­nevnt i desem­ber 2005.

Utval­gets inn­stil­ling gir et godt grunn­lag for å dis­ku­te­re dis­se ret­tig­hets­spørs­må­le­ne. Men jeg er kri­tisk til en del av utval­gets for­slag.

Først noen utgangspunkter:

Opp­havs­rett ver­ner ver­kets utfor­ming. Ide­er, fak­ta og kunn­skap er fri. Ingen har opp­havs­rett til forsk­nings­re­sul­ta­ter. Verk skapt under utøvel­se av offent­lig myn­dig­het er ikke opp­havs­retts­lig ver­net, se åvl § 9. Det­te gjel­der i alle fall eksa­mens­opp­ga­ver brukt ved eksa­men på offent­li­ge uni­ver­si­te­ter og høg­sko­ler. Også man­ge admi­ni­stra­ti­ve doku­men­ter kan fra unn­tatt fra vern etter den­ne bestem­mel­sen, men jeg går ikke nær­me­re inn på hva som vil være ver­net og hva som ikke vil være ver­net.

Opp­havs­ret­ten opp­står hos den eller de som ska­per et verk. Det vil all­tid være per­soner, ald­ri en insti­tu­sjon. Opp­havs­ret­ten opp­står hos den eller de ansat­te som står for den ska­pen­de inn­sats i utfor­ming av ver­ket. I den grad uni­ver­si­te­tet skal ha noen ret­tig­he­ter vil dis­se måt­te være over­dratt fra de ansat­te til arbeids­gi­ver. Det­te byg­ger på avta­le, f.eks. anset­tel­ses­av­ta­le. Avta­len behø­ver ikke være eks­pli­sitt. Det gene­rel­le utgangs­punk­tet for vur­de­ring av i hvil­ken grad ret­tig­het­ter har gått over til arbeids­gi­ver er føl­gen­de (gjen­gitt fra inn­stil­lin­gen s. 13):

Det er et aner­kjent prin­sipp i norsk rett at arbeids­gi­ve­ren får den rett over ånds­ver­ket som er nød­ven­dig og rime­lig for at arbeids­av­ta­len skal nå sitt for­mål, og muli­gens også det som er nød­ven­dig for å utnyt­te ver­ket i arbeids­gi­ve­rens nor­ma­le virk­som­het.

For data­ma­skin­pro­gram­mer gjel­der en sær­be­stem­mel­se i åvl § 39g. Ret­tig­he­ter til et data­pro­gram skapt i et anset­tel­ses­for­hold går som hoved­re­gel over til arbeids­gi­ver.

Jeg ser i førs­te omgang på ret­tig­he­ter til det som ska­pes av viten­ska­pe­lig ansat­te i den egen­skap. Det som ska­pes som ledd i admi­ni­stra­sjon står i en annen stil­ling (også når det­te gjø­res av viten­ska­pe­lig ansat­te). Det­te kom­mer jeg til­ba­ke til.

En viten­ska­pe­lig ansatt skal dri­ve forsk­ning, under­vis­ning og for­mid­ling. Vi skal mer­ke oss at det ikke er en del av våre arbeids­plik­ter å utvik­le lære­mid­ler, ut over det som er nød­ven­dig for vår egen under­vis­ning.

Forsk­nings­re­sul­ta­ter skal pub­li­se­res. Men insti­tu­sjo­nens inter­es­se går ikke len­ger enn til at resul­ta­te­ne pub­li­se­res i aner­kjen­te tids­skrif­ter eller and­re aner­kjen­te pub­lisei­rngs­ka­na­ler. Uni­ver­si­te­ter pub­li­se­rer ikke selv resul­ta­te­ne og har ikke inn­tek­ter fra salg av forsk­nings­ar­tik­ler. Der­for tren­ger man ikke over­dra noen opp­havs­rett til Uni­ver­si­te­tet for at forsk­nin­gen skal nå sitt for­mål. Det­te er også utval­gets vur­de­ring, se sam­men­drag 1a (s. 5) og avsnitt 5.3 (s. 19–20).

Under­vis­ning er i utgangs­punk­tet noe som skjer der og da i møte med stu­den­ter. Man kan ha laget mate­ria­le til bruk i under­vis­nin­gen (“hand outs”, opp­ga­ver,  dis­po­si­sjo­ner, pre­sen­ta­sjo­ner m.m.), men det er støtte­ma­te­ria­le til under­vis­nin­gen. Å lage opp­tak av under­vis­ning for gjen­bruk kan hel­ler ikke være en del av våre plik­ter. Det er ikke nød­ven­dig for under­vis­nin­gen at insti­tu­sjo­nen får ret­tig­he­ter til våre fore­les­nin­ger eller annen under­vis­ning. Når utgangs­punk­tet er at vi lager støtte­ma­te­ri­ell til vår egen under­vis­ning er det hel­ler ikke nød­ven­dig at insti­tu­sjo­nen får ret­tig­he­ter til noe av det­te.

Vi kan bru­ke lære­bø­ker, artik­ler (gjer­ne sam­let i kom­pen­di­er) m.m. i vår under­vis­ning, slik vi all­tid har gjort. Det må beta­les veder­lag for det­te, enten ved at man kjø­per eksemp­la­rer eller ved at det beta­les veder­lag for vår egen eksemp­lar­frem­stil­ling gjen­nom ret­tig­hets­ha­ver­or­ga­ni­sa­sjo­ner som Kopi­nor m.m. Det er ikke nød­ven­dig å over­dra noen opp­havs­rett til insti­tu­sjo­nen for å kun­ne gjø­re bruk av slikt under­vis­nings­ma­te­ria­le.

For­mid­ling hand­ler om å nå ut gjen­nom medi­er, hol­de fore­drag, del­ta i debat­ter, osv. Det er ikke nød­ven­dig å over­dra noen ret­tig­he­ter til insti­tu­sjo­nen for å opp­fyl­le noen for­mid­lings­plikt.

Min kon­klu­sjon så langt er at de ikke er nød­ven­dig å over­dra ret­tig­he­ter til insti­tu­sjo­nen for at man skal kun­ne utfø­re sine opp­ga­ver som viten­ska­pe­lig ansatt. Føl­ge­lig er hel­ler ikke noe ret­tig­he­ter over­dratt uten sær­skilt avta­le. Spørs­må­let om over­dra­gel­se av ret­tig­he­ter blir der­med et spørs­mål om man bør inn­gå en avta­le som over­drar ret­tig­he­ter ut over det som i utgangs­punk­tet er nød­ven­dig ut fra anset­tel­sens for­mål og even­tu­elt i hvil­ket omfang ret­tig­he­ter bør over­dras.

I førs­te omgang dis­ku­te­rer jeg hva som bør kun­ne være aktu­elt i gene­rel­le anset­tel­ses­av­ta­ler med viten­ska­pe­lig ansat­te. Det kan inn­gås sær­skil­te avta­ler for enkelt­pro­sjek­ter hvor man vel­ger avvi­ken­de løs­nin­ger. Det kom­mer jeg til­ba­ke til.

Viten­ska­pe­lig ansat­te har i liten grad noen øko­no­mis­ke inter­es­ser direk­te knyt­tet til sin opp­havs­rett. Van­lig­vis beta­les det ikke hono­rar for viten­ska­pe­li­ge artik­ler. Med noen ytterst få unn­tak er inn­tek­te­ne lære­bø­ker så små at man bare vil bli depri­mert om man for­søk­te å bereg­ne time­be­ta­lin­gen for slikt arbeid. Viten­ska­pe­lig ansat­te er pri­mært opp­tatt av at det man skri­ver blir lest, sær­lig av at de blir lest av and­re fors­ke­re.

Den enkel­te ansat­te har der­for nor­malt ingen inter­es­se av å hind­re at hans verk gjø­res til­gjen­ge­lig gjen­nom fle­re kana­ler selv om det­te skjer uten veder­lag. Men man kan ha inn­gått avta­ler med et for­lag (inkl. tids­skrif­ter) som begren­ser ret­ten til å gjø­re det aktu­el­le arbei­det til­gjen­ge­lig på and­re måter. Man har vide­re inter­es­se i selv å kun­ne vel­ge pub­li­se­rings­ka­nal, noe som er en vik­tig del av den aka­de­mis­ke fri­het.

Når man snak­ker om over­dra­gel­se av ret­tig­he­ter er det også vik­tig å pre­si­se­re hva man egent­lig mener. Opp­havs­man­nen kan gi en til­la­tel­se uten at man selv gir fra seg noen form for rådig­het over ver­ket. Jeg kan til­la­te at det jeg skri­ver blir videre­for­mid­let av and­re, at det frem­stil­les eksemp­la­rer til bruk i under­vis­nin­gen osv, uten at det på noen måte begren­ser min egen rådig­het over det­te. Sli­ke til­la­tel­ser omta­les gjer­ne som lisen­ser. Men selv om jeg behol­der min rådig­het ube­skå­ret kan en til­gjenge­lig­gjø­ring føre til at det i nes­te omgang blir vans­ke­lig, kan­skje umu­lig å pub­li­se­re arbei­det i et tids­skrift eller som bok. Utval­get drøf­ter det­te i avsnitt 7.2.2., s. 25–26.

En egent­lig over­dra­gel­se inne­bæ­rer at man ikke bare gir and­re rett, men at man også gir fra seg egne ret­tig­he­ter. Har man full­sten­dig over­dratt sine ret­tig­he­ter da kan man ikke len­ger selv råde over sitt verk. Det fin­nes man­ge mel­lom­for­mer mel­lom en enkel, ikke-eks­klu­siv lisens og full­sten­dig over­dra­gel­se, men det­te går jeg ikke inn på.

I den grad det i det hele tatt vil kun­ne være aktu­elt å dis­ku­te­re at Uni­ver­si­te­te­ne skal få over­dratt noen ret­tig­he­ter til verk skapt av ansat­te vil det ikke kun­ne være mer enn en ikke-eks­klu­siv lisens til å utnyt­te verk skapt av ansat­te i egen virk­som­het. Den enkel­te ansat­te skal ikke gi fra seg noen ret­tig­he­ter, men behol­de full rådig­het over det han selv har skapt.

Tilgjengeliggjøring av artikler i institusjonelle arkiv.

Sta­dig fler aka­de­mis­ke insti­tu­sjo­ner etab­le­rer insti­tu­sjo­nel­le arkiv hvor man gjør til­gjen­ge­lig viten­ska­pe­li­ge pub­li­ka­sjo­ner fra egne ansat­te. Arki­vet ved UiO er DUO. For­må­let er pri­mært å gjø­re til­gjen­ge­lig viten­ska­pe­lig pub­li­ka­sjo­ner som alle­re­de er pub­li­sert i viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter. (At DUO i (for) stor grad inne­hol­der hoved­fags- og mas­ter­opp­ga­ver og ikke forsk­nings­ar­tik­ler, er et pro­blem som ikke er av opp­havs­retts­lig art.) Avta­ler med for­lag kan være til hin­der for at verk gjø­res til­gjen­ge­lig på den­ne måten. Men hvis avta­ler med tredje­par­ter ikke er til hin­der er det etter min mening vans­ke­lig å se at noen grunn til at en insti­tu­sjon ikke skal kun­ne gjø­re ansat­tes pub­li­ka­sjo­ner til­gjen­ge­lig på den­ne måten. Insti­tu­sjo­nen har en selv­sten­dig inter­es­se i å kun­ne pre­sen­te­re pub­li­ka­sjo­ner basert på forsk­ning ved insti­tu­sjo­nen.

Utval­get mener at den ansat­te når som helst skal kun­ne trek­ke sitt sam­tyk­ke til­ba­ke, se. sam­men­dra­get 1d og inn­stil­lin­gen s. 33. Jeg ser ikke hva som er poen­get med det­te. Man går ikke og hen­ter sine verk ut av et biblio­tek og det digi­talt arkiv må ses på sam­me måte. (Jeg for­ut­set­ter da at det er pub­li­ser­te arbei­der og at til­gjenge­lig­gjø­ring på den­ne måten ikke kol­li­de­rer med tredje­manns rett.)

At insti­tu­sjo­nen ikke skal kun­ne gjø­re end­rin­ger i det som er gjort til­gjen­ge­lig på den­ne måten anser jeg som selv­sagt. Men gene­relt blir det etter min vurdring feil å knyt­te en even­tu­ell end­ringsadang til pub­li­se­rings­form.

Dok­tor­havhand­lin­ger er grunn­la­get for til­de­ling av en grad. De skal for­sva­res offent­lig og skal være offent­lig til­gjen­ge­lig før dis­pu­tas. Også ellers kan det være av inter­es­se å kun­ne vur­de­re dok­tor­av­hand­lin­ger ved en insti­tu­sjon. Det kan være per­soner som vur­de­rer å gi seg i kast med et slikt pro­sjekt og som der­for vil se på hva som i prak­sis kre­ves, og det kan være noen som øns­ker å gå kri­tisk gjen­nom avhand­lin­ger for å vur­de­re om en insti­tu­sjon etter deres mening god­kjen­ner under­lø­di­ge avhand­lin­ger. Min mening er at dis­se bør være til­gjen­ge­lig. Men man bør kun­ne klau­su­le­re eller utset­te til­gjenge­lig­gjø­ring der­som det­te kan hind­re annen pub­li­se­ring, slik det er påpekt av Det medi­sins­ke fakul­tet i inn­stil­lin­gen s. 16.

Rett til å gjøre endringer

For fors­ke­ren er det fag­li­ge og viten­ska­pe­li­ge integri­tet av helt avgjø­ren­de betyd­ning. Det kan der­for ikke være aktu­elt at insti­tu­sjo­nen skal kun­ne få noen rett til å fore­ta end­rin­ger i ansat­tes verk.

Under­vis­nings­ma­te­ria­le bør gjø­res til­gjen­ge­lig for de det­te er ment for i en egnet form. Det vil si at det gjø­res til­gjen­ge­lig for de stu­den­ter som føl­ger under­vis­nin­gen og i dag vil en egnet form stort sett bety at det gjø­re til­gjen­ge­lig i digi­tal form. For det­te for­mål bør det være til­strek­ke­lig at det gjø­res til­gjeng­lig i et luk­ket lærings­støtte­sys­tem.

Det er selv­føl­ge­lig øns­ke­lig at mate­ria­le som and­re kan ha nyt­te av gjø­res til­gjen­ge­lig for flest mulig. Et godt fun­ge­ren­de fag­mil­jø pre­ges av en delings­kul­tur hvor bl.a. under­vis­nings­ma­te­ria­le utveks­les og gjø­res til­gjen­ge­lig gans­ke fritt. Men spørs­må­let i den­ne sam­men­hen­gen er ikke hvor­dan et godt fag­mil­jø bør fun­ge­re, men om hvil­ken rett arbeids­gi­ver har eller skal ha til å kre­ve at mate­ria­let gjø­res til­gjen­ge­lig mot den enkel­te ansat­tes vil­je. Det kan leg­ges til at der­som man har et dår­lig fun­ge­ren­de arbeids­mil­jø vil det kun­ne være å “hel­le ben­sin på bålet” om man vil tvin­ge folk til å gjø­re noe de ikke vil. Arbeids­miljø­til­tak er nok her en bed­re medi­sin enn å fra­ta de ansat­te deres ret­tig­he­ter.

Tradisjonelle” og “digitale verk”

Utval­get skil­ler mel­lom “Tra­di­sjo­nel­le fag­lit­te­rære verk” (kapit­tel 7) og “Under­vis­nings- og for­mid­lings­ma­te­ria­le” (kapit­tel 8). I den førs­te grup­pen fal­ler mono­gra­fi­er, lære­bø­ker, viten­ska­pe­li­ge artik­ler og dok­tor­grads­av­hand­lin­ger. Den and­re grup­pen omfat­ter power-point-pre­sen­ta­sjo­ner, opp­ga­ver, instruk­sjons­vi­deo­er, digi­ta­le under­vis­ningsopp­legg med ulik grad av ”inter­ak­ti­vi­tet”, utstil­lings­ka­ta­lo­ger osv.

Om digi­ta­le under­vis­ningsopp­legg skri­ver utval­get i sam­me­dra­get 2c (s.6)

Typisk blir sli­ke under­vis­ning­opp­legg til i sam­ar­beid mel­lom fle­re og kre­ver res­sur­ser fra insti­tu­sjo­nen. Uni­ver­si­te­tet bør ha en varig, veder­lags­fri og ikke-eks­klu­siv rett til å utnyt­te sli­ke opp­legg for ”egen” under­vis­ning. Uni­ver­si­te­tet bør også ha rett til å end­re opp­leg­get, like­vel slik at opp­havs­man­nen må vars­les og gis anled­ning til å få sitt navn fjer­net.”

Det­te mener jeg er et feil­grep. Utval­get nav­gi­e­rer her etter bak­spei­let når man mener at digi­ta­le under­vis­ningsopp­legg typisk blir til i sam­ar­beid mel­lom fle­re og kre­ver res­sur­ser fra insti­tu­sjo­nen. Medi­um og for­mat bør ikke være avgjø­ren­de for hvor­dan ret­tig­he­ter skal hånd­te­res. Reg­ler på det­te områ­det må så langt mulig være medi­e­nøy­tra­le. Det er ingen grunn til at en blogg­kom­men­tar som den­ne eller en serie podcast ret­tig­hets­mes­sig skal behand­les på en annen måte enn om det had­de vært gjort til­gjen­ge­lig på papir. Jeg laget i sin tid en opp­gave­sam­ling for faget “Penge­kravs­rett” som den gang ble gitt ut i bok­form. Boken er for lengst utsolgt, og jeg har gjort opp­ga­ve­ne til­gjen­ge­lig på net­tet. For å gjø­re det mer stu­dent­venn­lig lagt det­te inn i en data­base som er lagt opp slik at man let­te­re kan fin­ne fram til opp­ga­ver som behand­ler det tema man er inter­es­sert i. Det vil­le være menings­løst om ret­tig­he­ter jeg skul­le tape de ret­tig­he­te­ne jeg had­de til sam­lin­gen i bok­form da jeg valg­te å gjø­re det til­gjeng­lig på nett i en mer stu­dent­venn­lig form. (Det hører her med i bil­det at UiO ikke til­byr sine ansat­te den nød­ven­di­ge tek­nis­ke platt­form for å kun­ne lage selv gans­ke enk­le data­base­ba­ser­te webløs­nin­ger. Så det­te lig­ger på mitt pri­va­te nett­sted, drif­tet av en kom­mer­si­ell tje­neste­le­ve­ran­dør uten­for UiO og som jeg selv beta­ler for. Mine podcas­ter er også pro­du­sert og gjort til­gjen­ge­lig helt uav­hen­gig av UiO, bl.a. for­di UiO ikke har til­budt en egnet pub­li­se­rings­platt­form for det­te.)

Man kan ikke, som utval­get gjør, leg­ge til grunn at insti­tu­sjo­nen van­lig­vis vil gå inn med res­sur­ser ved utvik­ling av digi­ta­le lære­mid­ler. Der UiO fak­tisk har bidratt med sær­skil­te res­sur­ser, enten det er i form av pen­ger, tek­nisk bistand eller redu­sert under­vis­nings­po­likt, kan det argu­men­te­res for at UiO også i stør­re grad bør ha ret­tig­he­ter til det som er skapt. Men det­te gjel­der uav­hen­gig av hva slags tek­no­lo­gi man vel­ger. Om resul­ta­tet er et bok­verk eller en digi­tal lærings­pak­ke bør være uten betyd­ning.

For alle pro­sjek­ter hvor UiO går inn med sær­li­ge res­sur­ser bør det inn­gås sær­skilt avta­le om det­te hvor bl.a. ret­tig­hets­spørs­må­let regu­le­res. UiO kan ha en inter­es­se av å kun­ne end­re (opp­da­te­re) det som er laget også om den/de som opp­rin­ne­lig laget det­te ikke kan eller vil fore­stå det­te, man kan ha inter­es­se av at det­te gjø­res til­gjen­ge­lig for en vide­re krets,osv. Det kan også ten­kes at UiO kan være inter­es­sert i å kom­mer­sia­li­se­re et slikt verk, og da må man fin­ne en modell for for­de­ling av inn­tek­ter. (Den modell som er utvik­let for paten­ter­ba­re opp­fin­nel­ser kan her gi noen utgangs­punk­ter.)

Standardiserte og individuelle undervisningsopplegg

Til­sva­ren­de er det et feil­grep å skil­le mel­lom stan­dar­di­ser­te og mer indi­vi­du­el­le under­vis­ningsopp­legg (sam­men­dra­get 2b og 2c).

For under­vis­ning vil det i gans­ke liten grad være spørs­mål om ret­tig­he­ter hvis man hol­der opp­tak av fore­les­nin­ger m.m. uten­for. Hvis man har et manu­skript som man hol­der seg til vil det også kun­ne være ver­net. Men kunn­ska­pen er fri. De som under­vi­ser går inn i en tra­di­sjon hvor man byg­ger på den under­vis­ning man selv har fulgt, på pre­sen­ta­sjo­ner i artik­ler og bøker, man hen­ter inspi­ra­sjon og ide­er fra å and­res pre­sen­ta­sjo­ner, osv. Man pluk­ker kan­skje med seg et godt eksem­pel som er egnet til å bely­se en pro­blem­stil­ling, en god måte å visu­ali­se­re en pro­blem­stil­ling, osv. Det­te kan man gjø­re uten å bekym­re seg for noens ret­tig­he­ter.

Når det er et krav at under­vis­ning skal være forsk­nings­ba­sert, hvil­ket i alle fall må bety at den som under­vi­ser selv har forsk­nings­er­fa­ring og byg­ger på det­te, så er det ikke rom for at man skal kun­ne “hol­de and­res fore­les­nin­ger”. Det bør inne­bære at insti­tu­sjo­nen, helt uav­hen­gig av det opp­havs­retts­li­ge, ikke skal kun­ne gi en per­sons under­vis­ningsopp­legg til en annen.

Enhver som under­vi­ser i det sam­me faget fle­re semes­te­re på rad vil i noen grad ha et “stan­dar­di­sert” opp­legg. Man kan “snu bun­ken”, sør­ge for nød­ven­di­ge opp­da­te­rin­ger, men ellers kjø­re repri­se fra semes­te­ret før. Hvis det fak­tisk er man­ge som har bidratt vil ikke en enkelt ha noen ret­tig­he­ter til hel­he­ten. Men om en lærer har lagt eks­tra mye arbeid ned å utvik­le et kurs­opp­legg som også and­re vil kun­ne ha inter­es­se av å benyt­te som utgangs­punkt for egne kurs i sam­me fag, så kan ikke det eks­tra arbei­det som man leg­ger ned i det­te føre til at man taper det man ellers vil­le hatt av ret­tig­he­ter.

Noe annet er det om fakul­te­tet eller insti­tut­tet enga­sje­rer en per­son til å utvik­le et under­vis­ningsopp­legg som skal kun­ne benyt­tes av fle­re på paral­lel­le kurs, kan­skje mot å få et visst fri­tak for under­vis­ning. Da vil det igjen være rime­lig at insti­tu­sjo­nen over­tar det som måt­te være av ret­tig­he­ter til det­te, her­under ret­ten til å ved­li­ke­hol­de og videre­ut­vik­le det­te. Men grunn­la­get for det­te er at det gjø­res etter avta­le med insti­tu­sjo­nen, ikke hva slags mate­ria­le det gjel­der. Man kan vel si at også uten eks­pli­sitt avta­le vil insti­tu­sjo­nen over­ta ret­tig­he­ter til det som er utiv­klet på den­ne måten. Men det bør hånd­te­res ryd­dig, hvil­ket vil si at det­te bør avta­les.

I noen fag fin­nes det utgit­te opp­gave­sam­lin­ger som kan bru­kes i under­vis­ning. Mye av det­te er laget for­di det er hen­sikts­mes­sig å sam­le opp­ga­ver som fly­ter i sys­te­met. Den som har sam­let opp­ga­ve­ne har ikke nød­ven­dig­vis laget dem selv. Noe kan være tid­li­ge­re eksa­mens­opp­ga­ver som ikke er ver­net, osv. Mye av det­te vil ikke være ver­net, eller den som opp­rin­ne­lig laget mate­ria­let har stilt det til fri dis­po­si­sjon for fag­mil­jø­et. Da er ikke ret­tig­he­ter noe pro­blem.

Administrative dokumenter

Når det gjel­der admi­ni­stra­ti­ve doku­men­ter blir situa­sjo­nen en annen. Det­te gjel­der uan­sett om doku­men­tet er utar­bei­det av viten­ska­pe­lig eller admi­ni­stra­tivt ansatt pre­so­na­le. Inn­stil­lin­gen om opp­havs­rett ved UiO er uten tvil et admi­ni­stra­tivt doku­ment, selv om det har vært viten­ska­pe­lig ansat­te som har stått for utred­nin­gen. Som nevnt vil mye av det­te være unn­tatt opp­havs­rett etter åvl § 9. Men i den grad det er opp­havs­retts­lig ver­net må utgangs­punk­tet her være at insti­tu­sjo­nen over­tar alle ret­tig­he­ter. UiO må kun­ne frem­stil­le eksemp­lar av inn­stil­lin­gen om opp­havs­rett og gjø­re den til­gjen­ge­lig på den måten de måt­te øns­ke. Man vil nok ikke kun­ne end­re den uten å gjø­re opp­merk­som på at man har gjort end­rin­ger. Men man må kun­ne klip­pe så mye man måt­te øns­ke av inn­stil­lin­gen inn i and­re doku­men­ter hvor det­te set­tes sam­men med and­re vur­de­rin­ger, uten at man skal måt­te bekym­re seg om sitat­rett m.m.

Print Friendly, PDF & Email