Gastroporno

Store flotte kokebøker er gastroporno og vil ikke få folk til å lage mer mat, sier professor i sosialantropologi Runar Døving, i følge NRK. Det er en ny episode i hans korstog mot (mangel på) norsk matkultur.

Jeg har en hylle full av gastroporno på kjøkkenet. Det kommer stadig nye bøker inn i den pornohylla. Jeg har mye annen porno også: Musikkporno (særlig gitarporno), fotoporno (om foto, ikke gammeldagse pornobilder), jeg har en hylle med reiseporno og sikkert en del annet. Andre har bilporno, moteporno, jakt- og fiskeporno, sportsporno, naturporno, osv. Mange har sikkert porno i tradisjonell forstand også, men det blir nok ikke “coffe table books”.

Continue reading Gastroporno

Hva er forskningsformidling?

I en kronikk i Morgenbladet 11. desember tar Kristian Gundersen opp spørsmål om forskningsformidling under overskriften “Myter om formidling”. Det er ikke vanskelig å være enig i det han oppsummerer i undertittelen “Forskningsresultatenes nytte må ikke være avhengig av hva som selger aviser”. Men som så mange moteord brukes forskningsformidling i mange ulike betydninger.

St.meld. nr. 30 (2008-2009) Klima for forskning heter det i avsnitt 12.4:

“Formidling kan være forskerrettet, brukerrettet og allmennrettet, men gjenspeiler alltid ønsket kommunikasjon og samhandling med samfunnsliv, offentlig forvaltning og næringsliv. Formidling innebærer også det å ta i bruk forskningsresultater gjennom kommersialisering av forskningsresultater.”

For forskningen er den forskerrettede forskningen utvilsomt den viktigste. Forskningsresultater gjøres kjent for andre forskere som kan bygge videre på disse, etterprøve dem, kritisere dem, osv. Den som skal dra nytte av slik formidling må ha innsikt og den når i liten grad fram til den interesserte allmennhet.

Continue reading Hva er forskningsformidling?

Gi oss mer av Wolfgang Plagge

Wolfgang Plagge er en fantastisk formidler av kunnskap om musikk. Jeg så denne siden ved ham først i NRKs TV-serie “Landeplage”. Siden har jeg i alle fall av og til kunnet høre ham i spalten “Plag Plagge” i NRK P2s “Kort og klassisk”, samt i hans julekalender nå i desember. Dessverre sendes programmet på et tidspunkt som gjør at det ikke er så lett å få hørt det. Men jeg skal ut på en omvei før jeg kommer tilbake til Plagge.

Noen påstår at musikere som ikke lykkes blir pedagoger. Det er feil. Mislykkede musikere bli musikkjournalister. De blander seg med groopies av begge kjønn som håper på å kunne komme back stage ved å skrive om sine helter. Derfor har musikkjournalistikk, i alle fall på populærmusikkens område, blitt en arena for dilletanter.

Musikkjournalister kan synse og mene. Klarer man å formulere sine synsinger på en underholdende måte har man suksess. At man ikke klarer å formidle noe særlig om selve musikken, betyr mindre. Den sørgelige sannhet er vel at deres lesere heller ikke kan stort om musikk.

Continue reading Gi oss mer av Wolfgang Plagge

Voksne, barn og alkohol

150.000 barn frykter julefylla skriver Aftenposten 21.12.09.  Det er tragisk at voksne skal ødelegge for sine barn på denne måten. Mellom 50 000 og 150 000 barn og mellom 50 000 og 100 000 ektefeller/partnere bor sammen med personer med et risikofylt alkoholkonsum i Norge skriver forskning.no.

Men jeg er ikke enig i det som Simon Flem Devold og mange andre anbefaler: At foreldre (eller andre voksne) ikke bør drikke når det er barn til stede. Slike anbefalinger har alltid en undertekst. Alkohol = fyll. Simon Flem Devold sier det selv: –Det er ikke bra for barn å se foreldrene sine beruset.

Det er nok ikke bra for barn å se sine foreldre beruset, så langt er vi enige. Det kan sikkert virke skremmende på barna, enten foreldrene blir sentimentale (slik Flem Devold beskriver sin far) eller aggressiv. Men det går faktisk an å drikke alkohol uten at man blir beruset.

Continue reading Voksne, barn og alkohol

Norsk matkultur i forfall (?)

Arne Brimi mener norsk matkultur er i ferd med å forfalle, og at smaksevnen til folk flest er bedøvd av ferdigmat. Dette kan vi lese på NRKs nettsider under seksjonen kultur. Arne Brimi er likevel optimist, mens forbruksforsker Runar Døving er ganske så pessimistisk.

Jeg er fristet til å si at matkulturen ikke er i ferd med å forfalle, men at den har forfalt. Men samtidig deler jeg noe av Arne Brimis optimisme.  Men jeg er enig med Runar Døving når det gjelder dårlig matjournalistikk.

Dessverre er NRKs forbrukerprogram FBI blant de som bidrar til forflating av matkulturen. Deres bidrag til “matkultur” før jul var et oppslag om at man får den billigste julematen på Rema 1000. Her er det ikke et ord om kvalitet. At en grunn til at den kan være billig er at Remas ribbe er sprøytet full av vann, må man gå til andre enn FBI for å finne ut.

Continue reading Norsk matkultur i forfall (?)

Betaling for innhold på nett?

NRK P2s utmerkede program “Kurér” har for tiden en serie om medieøkonomi. Et hovedspørsmål er om man kan ta betalt for innhold på nett (podcast på http://podkast.nrk.no/program/kurer.rss).

Arne Krumsvik kom med den ikke spesielt oppsiktsvekkende kommentar at det er vanskelig å få folk til å betale for noe de kan få gratis fra andre kilder. “Lekkasje” til eller fra gratiskanaler må mediene leve med.

Continue reading Betaling for innhold på nett?

Jagland og den norske misunnelsen

Norge er som kjent landet der misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften. Nå er det Torbjørn Jagland som har blitt offer for denne. For ikke så alt for lenge siden var det Gro Harlem Brundtland som skulle “korsfestes”. At Siv Jensen henger seg på er vel bare som man må vente. Har man ambisjoner om å bli “det nye arbeiderpartiet” må man nok også overta misunnelsen.

Egentlig synes jeg ikke særlig synd på Torbjørn Jagland. Han har i årevis vært i toppskiktet i et parti som har dyrket misunnelsen under forskjønnende uttrykk som “likhet”, “utjevning”, “fordeling” og litt mer direkte uttrykk som “kakseskatt” og lignende. Nullskatteyter er etablert som et skjellsord og Jaglands parti bruker gjerne betydningen av å ta nullskatteytere som begrunnelse for sin årlige personvernkrenkelse ved å legge ut skattelistene.

Jagland har stått i spissen for en bevegelse for hvem det har blitt viktigere å ta “de rike” enn å hjelpe de fattige. Man bedriver en tåpelig symbolpolitikk hvor skatt som folk skjønner (skatt på arbeid) skal være høy for alle som tjener litt mer enn gjennomsnittet, samtidig som man lager skatteparadis for de med virkelig høye inntekter som folk flest ikke skjønner (kapitalinntekt). Slik kan folk dyrke “askeladder” som Kjell Inge Røkke og Petter Stordalen samtidig som man kan holde naboen nede.  Under heksejakten på Eivind Reiten var Jaglands parti villig til å løpe fra egen politikk, bryte avtaler og ofre både Reiten og Hydro om det bare kunne gi en symbolsk seier over “grådigheten” som kunne gi noen ekstra stemmer ved kommunevalget 2007.

Det er også all mulig grunn til å reagere mot at politikerne seiler under falsk flagg i sin påtatte beskjedenhet. Det blir hyklersk når man reagerer på andres “grådighet” samtidig som de bevilger seg selv skjulte goder som andre ikke får. Dette kan gjelde pensjonsordninger (statsrådspensjonene har blitt verdsatt til 1 mill i året i tillegg til lønnen, om jeg husker rett), diettgodtgjørelser, “etterutdanningsordninger”, osv. Når det gis inntrykk av at politikerne mener at de ordninger de fastsetter for andre ikke er gode nok for dem selv, da gir det ikke troverdighet.

Mediene, men tabloidpressen i spissen, nører selvfølgelig opp under denne misunnelsen. Tabloide politikere lar seg gjerne bruke av sine medier, og mediene lar seg villig bruke så lenge de tjener penger på det. (En parentes er at denne pressen som i forrige uke skrev storøyde og beundrende reportasjer om Obamas fly og biler, denne uken er sterkt kritiske til at Jens Stoltenberg bruker privafly til København.)

“Nullskatteyter” er som nevnt en skjellsord, og skatt på lønn (men ikke på kapital) er en viktige symbolsak i det misunnelige Norge. Jonas Gahr Støre setter saken på plass, og nok en gang fremstår han som en som noe så sjeldent som politiker som setter redelighet foran opportunisme og politisk taktikkeri. Det er ikke først og fremst spørsmål om skattefrihet, men om immunitet. De land som er vertskap for internasjonale organisasjoner skal ikke kunne beskatte disse og deres ansatte, og de enkelte ansatte skal være uavhengige i forhold til det land de kommer fra. Torbjørn Jagland er ansatt av Europarådet, han er ikke en representant for Norge.

Kanskje er det også grunn til å minne om at Jagland nå bor i Frankrike og får sin lønn fra en organisasjon hjemmehørende der. Det vil derfor uansett bli et fransk problem at folk som bor og arbeider der ikke betaler skatt til det landet. Å kreve at Jagland skal skatte til Norge blir like meningsløst som at utlendinger ansatt i norsk oljeindustri skal skatte til sine hjemland. Det kan ikke være en løsning at Europarådet skal subsidiere oljelandet Norge med ekstra skatteinntekter siden lederen nå kommer fra dette landet.

En lønn på 2,2 mill er ikke spesielt høy for en internasjonal toppjobb. Det er til sammenligning mindre enn hva redaktøren i VG tjener, i følge skattelistene. For lederen av en internasjonal organisasjon må lønn vurderes ut fra internasjonal standard. Vi kan ikke kreve at en slik organisasjon skal ta utgangspunkt i de lave lederlønnene i Norge, heller ikke når lederen kommer fra Norge. Det ville bli absurd om topplederen skulle tjene mindre enn sine underordnede bare fordi han kommer fra det rike, men akk så misunnelige landet Norge.

Lønnen i en organisasjon som Europarådet er selvfølgelig fastsatt med utgangspunkt i at det er en nettolønn, og det er sikkert også tatt hensyn til at de som mottar slik lønn ikke har sosiale rettigheter verken i hjemlandet eller i vertslandet. Om man for å tilfredsstille den norske misunnelsen innfører f.eks. 33% skatt, da vil resultatet bli en lønnsøkning på 50% for å kompensere for den skatt det i utgangspunktet var forutsatt at man ikke skulle betale (med mulig fradrag dersom den dekker en del av det de nå må betale privat). Om Jagland tjener 3,3 mill og betaler 1,1 mill i skatt, eller om han tjener netto 2,2 mill spiller liten rolle ut over det symbolske.

En overgang til bruttolønn minus skatt ville bety at medlemslandenes kontingent måtte økes for å dekke økte utgifter. For Europarådets del ville det sannsynligvis ha betydd at medlemslandene ville subsidiere Frankrike. Å lage særordninger med hjemlandsskatt for ansatte i internasjonale organisasjoner ville bli komplisert og meningsløst. (Jeg gjentar at dette er folk som er ansatt i organisasjonen, de er ikke representanter for Norge.) Det ville ha betydd at de som er ansatt i slike organisasjoner behandles på en annen måte enn andre som arbeider i utlandet. (Ikke trekk inn kildeskatt på pensjoner her. Man kan ikke sammenligne lønn tjent i utlandet med pensjon utbetalt fra Norge.)

At Jagland nå får føle dette er det ikke grunn til å ta så mye på vei for. Jagland merker bare resultatet av det han selv har stått for. Han har dessuten selv bidratt ved som vanlig å ro utover når han forsøker å ta seg til land. Men det hadde vær befriende om Norge kunne klare å frigjøre seg fra disse tåpelighetene.

Det er ikke den norske moralisme, misunnelse og smålige selvgodhet som styrer verden — heldigvis.

PS:
Torbjørn Jagland har nå kommentert saken i Aftenposten. Alle tabloidhoder, det være seg journalistiske eller politiske, bør særlig merke seg siste setning.

Skal Rygge og Torp ofres for Distrikts-Norge?

Rygge og Ryaniar truer flyplasser kan vi lese på nrk.no. Subsidierte småflyplasser i nord trues av  suksessfulle lavprisselskaper i sør, fortsetter det. Morten Edvardsen i Finnmark Senterparti mener at regjeringen må ta opp problemet, som selvfølgelig betyr å begrense virksomheten. Heldigvis opphevet regjeringen, ved daværende samferdselsminister Liv Signe Navarsete passasjertaket på Rygge kort tid før valget og økte samtidig antallet tillatte avganger fra 15.000 til 21.000 pr år.

Bakgrunnen er at finansiering av norsk flyplassdrift i hovedsak er basert på intern kryssubsidiering gjennom Avinor. Vi som for det meste reiser fra Gardermoen (og fra noen andre av de større flyplassene i Norge) skal belastes med avgifter og priser (på restauranter, tax-free m.m.) som skal subsidiere flyplasser andre steder.

Rygge og Torp er utenfor Avinor-systemet og belastes dermed ikke med slike ekstrakostnader for å subsidiere andre flyplasser. Dette gjør at de kan tilby lavere priser. Derfor er det disse og ikke Gardermoen som tiltrekker seg lavprisselskapene. Dermed melker ikke den store melkekua i Avinor-systemet like mye.

Det er et klassisk scenario når man vil kryssubsidiere innenfor innenfor et selskap. Vi har sett det for telekommunikasjon, for post og sikkert mange andre områder. Så lenge man klarer å verne systemet gjennom et monopol lar det seg opprettholde på et vis. Men det tåler ikke konkurranse, for konkurrentene vil bare gå inn på de lønnsomme områdene.

Mange politikeres typiske panikkreaksjonen er “Hjelp, noen har suksess! De må stanses!”. Morten Edvardsen representerer dette når han sier at “man [må] innføre tiltak som gjør at veksten [på Torp og Rygge] stoppes”.

Dette reiser i alle fall tre spørsmål, i tillegg til det grunnleggende om økt flytrafikk og miljø: Hva slags flyplasstruktur skal vi ha, hvor mye skal ulønnsomme flyplasser subsidieres og hvordan skal denne subsidieringen skje?

Det er interessant å se på kartet over Avinors flyplasser. Østlandet, hvor omtrent halvparten av Norges befolkning bor, betjenes av én Avinor-flyplass (Gardermoen). Avinor-kartet lyver noe, da Gardermoen på kartet er plassert i Oslo og ikke på Gardermoen (også andre flyplasser er feilplassert). Legger vi til Agder-fylkene, Rogaland og Hordaland får vi fire Avinor-flyplasser og ca en million innbyggere i tillegg. Til sammenligning er det 12 Avinor-flyplasser i Finnmark, med ca 72.500 innbyggere, som er litt færre enn det til sammen bor i de to bydelene  Grunerløkka og Sagene.

Jeg vil tro at de fleste som bor i de folketette områdene sør for Oslo har lenger vei til sin nærmeste Avinor-flyplass enn folk i de tre nordligste fylkene har til nærmeste Avinor-flyplass. Selv om kommunikasjonen på landjorda er bedre i sør, så blir det fort noen timers reisetid til Gardermoen. Det er ikke underlig at trafikken øker på Torp og Rygge.

Her er eksempler på avstander mellom Avinor-flyplasser i “distriktene” (kjøreavstand, ikke luftlinje):

60 km Florø til Førde
100 km fra Sandane til Florø og 81 km fra Sandane til Førde.
70 km fra Sandnessjøen til Mosjøen og 85 km fra Mosjøen til Mo i Rana.
79  km fra Evenes til Narvik, reisetid 75 minutter.
74 km fra Vardø til Vadsø.

Til sammenligning er det 168 km fra Gardermoen til Torp, og 109 km til Rygge.

Det er 146 km fra Lillehammer til Gardermoen, for å ta med en by uten flyplass som betjenes av Gardermoen. (Lillehammer har en befolkning som tilsvarer 1/3 av Finnmark.) Går vi til sørvest-landet har en by som Flekkefjord 124 km til nærmeste flyplass – den ligger omtrent midt mellom Sola og Kjevik.

Veistandarden er nok bedre i sør og det finnes tog. Men den er ikke mye bedre at det kan forklare eller forsvare hvorfor det skal være så mye tettere mellom flyplasser der det ikke bor folk enn det er der de fleste faktisk bor.

Når man, som i Finnmark, skal ha en flyplass pr 6.000 innbyggere må det bli dyrt. Det må også føre til at alle får et dårlig flytilbud fordi ingen flyplasser får et noenlunde tilstrekkelig trafikkgrunnlag.

Hvor mange flyplasser det bør være har jeg ikke noen klar oppfatning om. På øyer uten veiforbindelse, som Værøy og Røst, kan det være god grunn til å opprettholde flyplasser selv om det ikke er så mange kilometer til den neste. Men det er åpenbart at det i dag er for mange i de delene av Norge hvor det bor lite folk.

Det kan være mange gode grunner til å subsidiere transport og jeg har ikke noe grunnlag for å mene hvor mye som bør brukes på dette. Men uansett må subsidiene opp på bordet. Det må ikke skje ved at man later som om flyplassene drives forretningsmessig og at det er et overskudd som fordeles til ulønnsom virsomhet. En “forretningsdrift” basert på at man struper konkurranse er ikke rette måten å drive på. Vil man ha en distriktsstøtteavgift på flybilletter i Norge, da får man være ærlige nok til å si at det er det man vil ha. Det må ikke skje ved at man struper flyplasser som Torp og Rygge for å verne melkekua.

Obama has left the country, the brain had left the media

Den som var i Norge 10. desember må ha vært både døv og blind for å unngå å legge merke til at Barack Obama var i Norge. Men hvis det skjedde noe annet den dagen gikk Norge glipp av det. Aftenposten valgte dagen til å gjøre kjent at Hilde Haugsgjerd var ansatt som ny sjefsredaktør, og sikret dermed at det ble lite oppmerksomhet rundt dette.

NRK og TV2 skal ha hatt 470 personer til å dekke besøket. Jeg var noen ganger innom NRK. For det meste var det “vi setter over til … på ….”, og derfra kunne en journalist fortelle at vi står og venter, ellers skjer det ingen ting”. For å utdype dette kunne man intervjue noen medventere som kunne bekrefte at de ventet og at det ikke skjedde noe.

Da NRK en gang på ettermiddagen gikk i vanlig nyhetsmodus var selvfølgelig Obama-besøket hovedoppslaget. Det var greit nok. Men det klippet de valgte å vise var Obama som sa at han var glad for å være i Norge og at familien gjerne ville ha vært her lenger. Det var etter at Obama hadde hold sin tale.

Dagsnytt 18, Dagsrevyen (utvidet for anledningen) og Redaksjon EN var også i sin helhet viet Obama.

Det var selvfølgelig verdt å se talen og ellers når det faktisk skjedde noe. Men det meste var “trå vannet” journalistikk. Jeg var ikke spesielt imponert over NRKs prioritering den dagen.

Aftenposten TV har oppsummert besøket på 60 sekunder, og mens jeg skriver dette hører jeg på Hallo i ukens oppsummering i Hallo i Obama. Da får man oppsummert det meste.

Hvor mye sikkerhet skal vi måtte finne oss i?

I dag skal Obama hente sin ennå ikke helt fortjente fredspris. For virkelig å understreke fredsbudskapet har man sperret av halve byen og satt ut bevæpnede vakter. Jeg forstår at sikkerhetstiltak er nødvendig. Men hvor mye skal vi som bor og arbeider her måtte finne oss i?

Jeg synes at vi for lengst har passert grensen for hva befolkningen skal måtte tåle. E6 blir sperret hvis Obama kjører bil fra Gardermoen til Oslo. Ikke bare sperrer man veien, man sperrer også gangbroer m.m. Da Clinton ble en av mine venner holdt tilbake i lang tid på vei til jobb. Han skulle gjennom en gangtunell under E6, men det fikk han ikke lov til. Vi som arbeider i sentrum får stadig nye meldinger om hva vi ikke kan gjøre. Noen steder har man fått klar beskjed om at ansatte får holde seg hjemme den dagen Obama er her. Noen har så ubehagelige minner om truende sikkerhetsvakter fra Clintons besøk at de denne gangen velger å holde seg hjemme. Selv passerer jeg Nobel-instituttet, USAs ambassade og Slottet på vei til jobb, så jeg velger å arbeide hjemme denne dagen.

Continue reading Hvor mye sikkerhet skal vi måtte finne oss i?