Norge — et land i kø

Det var min fransk­læ­rer som inspi­rer­te meg til å skri­ve den­ne kom­men­ta­ren. Hun er en myn­dig og streng, godt vok­sen fransk dame som har bodd i Nor­ge en del år. Hun had­de hatt et møte med norsk helse­ve­sen. Hun treng­te en under­sø­kel­se. Jeg vet ikke for hva, men hun men­te det var noe som has­tet. Hun kun­ne få time om en måned. Det rys­tet hen­nes frans­ke sjel. En måneds vente­tid for lege­time er uten­ke­lig i Frank­ri­ke. Like uten­ke­lig er det med syke­hus­køer og kor­ri­dor­pa­si­en­ter.

Nå fikk min fransk­læ­rer time. Hun fikk det hos den sam­me legen. Hvis det kun­ne gjø­res pri­vat, da kun­ne hun få time med en gang. Men da kos­tet det 1.900 kro­ner. Hun kun­ne ikke for­stå at nord­menn fant seg i det­te, i et rikt land som liker å hev­de at det er ver­dens bes­te land å bo i.

Den ube­ha­ge­li­ge sann­het er kan­skje at det er det­te vi er opp­dratt til. “Mana­ge­ment by que­ues” er et prin­sipp med lan­ge tra­di­sjo­ner i Nor­ge. Det dob­belt­spo­re­de sys­te­met med en kø for “folk flest” og mulig­he­ter for å beta­le seg ut av køen for de som har råd har også en lang tra­di­sjon. Den som vil nyte godt av et offent­lig gode må stil­le seg i kø, de som kan beta­le selv kan fin­ne and­re løs­nin­ger.

Con­ti­nue read­ing Nor­ge — et land i kø