Det var min fransklærer som inspirerte meg til å skrive denne kommentaren. Hun er en myndig og streng, godt voksen fransk dame som har bodd i Norge en del år. Hun hadde hatt et møte med norsk helsevesen. Hun trengte en undersøkelse. Jeg vet ikke for hva, men hun mente det var noe som hastet. Hun kunne få time om en måned. Det rystet hennes franske sjel. En måneds ventetid for legetime er utenkelig i Frankrike. Like utenkelig er det med sykehuskøer og korridorpasienter.
Nå fikk min fransklærer time. Hun fikk det hos den samme legen. Hvis det kunne gjøres privat, da kunne hun få time med en gang. Men da kostet det 1.900 kroner. Hun kunne ikke forstå at nordmenn fant seg i dette, i et rikt land som liker å hevde at det er verdens beste land å bo i.
Den ubehagelige sannhet er kanskje at det er dette vi er oppdratt til. “Management by queues” er et prinsipp med lange tradisjoner i Norge. Det dobbeltsporede systemet med en kø for “folk flest” og muligheter for å betale seg ut av køen for de som har råd har også en lang tradisjon. Den som vil nyte godt av et offentlig gode må stille seg i kø, de som kan betale selv kan finne andre løsninger.