Norge — et land i kø

Det var min fransk­læ­rer som inspi­rer­te meg til å skri­ve den­ne kom­men­ta­ren. Hun er en myn­dig og streng, godt vok­sen fransk dame som har bodd i Nor­ge en del år. Hun had­de hatt et møte med norsk helse­ve­sen. Hun treng­te en under­sø­kel­se. Jeg vet ikke for hva, men hun men­te det var noe som has­tet. Hun kun­ne få time om en måned. Det rys­tet hen­nes frans­ke sjel. En måneds vente­tid for lege­time er uten­ke­lig i Frank­ri­ke. Like uten­ke­lig er det med syke­hus­køer og kor­ri­dor­pa­si­en­ter.

Nå fikk min fransk­læ­rer time. Hun fikk det hos den sam­me legen. Hvis det kun­ne gjø­res pri­vat, da kun­ne hun få time med en gang. Men da kos­tet det 1.900 kro­ner. Hun kun­ne ikke for­stå at nord­menn fant seg i det­te, i et rikt land som liker å hev­de at det er ver­dens bes­te land å bo i.

Den ube­ha­ge­li­ge sann­het er kan­skje at det er det­te vi er opp­dratt til. “Mana­ge­ment by que­ues” er et prin­sipp med lan­ge tra­di­sjo­ner i Nor­ge. Det dob­belt­spo­re­de sys­te­met med en kø for “folk flest” og mulig­he­ter for å beta­le seg ut av køen for de som har råd har også en lang tra­di­sjon. Den som vil nyte godt av et offent­lig gode må stil­le seg i kø, de som kan beta­le selv kan fin­ne and­re løs­nin­ger.

Vi som har levd noen år og har blitt eld­re enn vi liker å inn­røm­me hus­ker den sær­nors­ke pol­køen. Vil­le vi ha en flas­ke vin til hel­gen måt­te vi stå i kø som kun­ne strek­ke seg fra butik­ken og ut på gaten.

Vi har hatt bolig­kø. Adel­skap i form av arvet OBOS-ansi­en­ni­tet ble ansett for mer demo­kra­tisk enn pen­ger. De som var født inn i en OBOS-fami­lie kun­ne få bolig. De and­re måt­te ut på et trangt og dyrt mar­ked. Det­te ble kalt sosi­al bolig­byg­ging. Når køen blir for lang og trang lek­ker sys­te­met, slik man så i bolig­mar­ke­det på 1970 og 1980-tal­let. Poli­ti­ker­nes svar var å stram­me til der man kun­ne stram­me til — i den regu­ler­te køen — slik at fle­re og fle­re øns­ket seg ut. På 1980-tal­let slapp man i prak­sis pri­se­ne fri i boretts­lag. Det umid­del­ba­re resul­ta­tet var et fall i bolig­pri­se­ne for­di langt fle­re boli­ger ble til­gjen­ge­li­ge også for de uten adel­skap. Men det arve­de OBOS-med­lem­ska­pet tap­te mye av sin ver­di.

Vi har stått i tele­fon­kø. Det kun­ne ta fle­re år før man fikk noe så selv­sagt som en tele­fon. Folk valg­te mobil­te­le­fon ikke for­di de treng­te dati­dens gans­ke sto­re, tun­ge og ikke minst dyre tele­fo­ner, men for­di man ikke behøv­de å stå i kø for å få dem.

Barne­hage­kø er et vel­kjent feno­men for små­barns­for­eld­re.

Et grunn­trekk ved “mana­ge­ment by que­ues” er at man all­tid sør­ger for at kapa­si­te­ten er for liten i for­hold til beho­vet. Det kan vir­ke som om man er vel­dig redd for å ha ledig kapa­si­tet, anta­ge­lig for­di det ikke er “lønn­somt”, og at man hel­ler vel­ger å la folk ven­te i kø. Så anset­ter vi hel­ler byrå­kra­ter som skal admi­ni­stre­re køen frem­for å bru­ke res­sur­ser på å leve­re den etter­spur­te tje­nes­ten. I til­legg beta­ler vi folk syke­pen­ger mens de står i kø for behand­ling.

Stan­dar­dar­gu­men­tet om den spred­te boset­tin­gen som for­kla­ring på mang­len­de behovs­dek­ning  i Nor­ge hol­der nep­pe. Om vi igjen sam­men­lig­ner med Frank­ri­ke, så har Frank­ri­ke 36.000 kom­mu­ner. Mer enn 20.000 av dis­se har fær­re enn 500 inn­byg­ge­re. I Nor­ge har vi sto­re ube­bod­de områ­der. På kon­ti­nen­tet er det man­ge lans­byer i fjell­om­rå­der, bun­det sam­men av lan­ge og krong­le­te vei­er.

Pro­ble­met synes hel­ler å være en selv­kast­rert regje­ring som helt fri­vil­lig har gitt fra seg sty­rings­mu­lig­he­te­ne, sam­ti­dig som de så gjer­ne vil demon­stre­re sin potens ved å love sat­sin­ger på all ver­dens gode saker — med et håp om at de som har sty­rings­mu­lig­he­ter skal gjø­re det regje­rin­gen synes de bur­de gjø­re.

Kø(u)kulturen er også utslag av et øns­ke om at alle skal gå i takt og opp­fø­re seg slik poli­ti­ker­ne har bestemt. Den­ne uni­for­mer­ins­tan­ken er det jeg liker aller minst ved det nors­ke sosial­de­mo­kra­ti­et. Noen gan­ger kan man ha poli­ti­ke­re mis­tenkt for å øns­ke køer nett­opp for­di det­te gir dem sty­rings­mu­lig­he­ter som fal­ler bort om folk kan vel­ge selv. Man er red­de for fritt skole­valg, for fritt valg av helse­tje­nes­ter, osv. Det er et pro­blem for poli­ti­ker­ne når folk ikke vel­ger slik de øns­ker, f.eks. når man vel­ger tra­di­sjo­nel­le yrker eller en del kvin­ner synes at bar­na er vik­ti­ge­re enn kar­rie­re.

Min mening er at poli­ti­ker­nes opp­ga­ve på man­ge områ­der er å sør­ge for at folk har reel­le valg­mu­lig­he­ter, ikke å tref­fe valg på veg­ne av folk. Da må man aksep­te­re at folk tref­fer and­re valg en det man vil­le gjort selv. Det er en sær­de­les ned­la­ten­de og arro­gant hold­ning når man for­kla­rer folks valg med at de av en eller annen grunn ikke for­står sitt eget bes­te og at poli­ti­ker­ne der­for må tref­fe val­ge­ne for dem. Vi skal ikke alle tvin­ges inn i den sam­me køen.

Jeg leg­ger her til at vi også bør ha reel­le valg når det gjel­der hvem som skal repre­sen­te­re oss. Det er ikke demo­kra­ti når det lil­le mindre­tall som er med­lem­mer i uli­ke poli­tis­ke par­ti­er skal gi oss noen få valg­mu­lig­he­ter uten i prak­sis å kun­ne prio­ri­te­re and­re per­soner. Jeg vil hel­ler ha en poli­ti­ker som har rygg­radd, som ten­ker selv og ikke nød­ven­dig­vis bøy­er seg for pis­ken, enn en lojal kanin som stem­mer slik han eller hun blir bedt om.

Print Friendly, PDF & Email